Jeg har bare sporadisk fulgt med i rettssaken mot Vassbakk, mannen som nå er siktet for drapet på Birgitte Tengs. Jeg fikk dog med meg litt fra dagen i dag da fetteren til Birgitte var i vitneboksen. Fikk med meg at han hadde henvendt seg til Birgittes foreldre to ganger, men mor til Birgitte avviste ham.
Det er bare så tragisk det hele. Familiebånd er for alltid ødelagt. Foreldrene til Birgitte vil aldri få endelig fred hvis ikke noen skulle tilstå da. Men det ser jo ikke ut til at det vil skje med det første. Det vil helt sikkert også være de som fremdeles tviler på fetterens uskyld, slik mor til Birgitte gjør.
Har tenkt mange ganger på hvordan jeg ville tatt det om jeg skulle bli uskyldig siktet for noe. Jeg som alltid føler det lyser «skyldig» av meg når jeg går gjennom tollen eller sikkerhetskontrollen, selv om jeg er helt uskyldig. Det ville vært grusomt å ikke bli trodd på mitt ord. Hvem som helst kan jo sette seg inn i den situasjonen.
Så lurer jeg jo da på om de nå virkelig har rette mann eller om de nok en gang vil gjøre en tabbe. De har det ene DNA-sporet, men hvor sikkert er det? Og burde det ikke vært lagt igjen flere spor? Eller ble det gjort så mange tabber den gangen at viktige spor forsvant? Vi vet jo at det ble gjort en del feil.
I morgen får Viggo Kristiansen sin oppreisning. Det virket utenkelig for noen år siden. Han ble forhåndsdømt den gangen – også av meg. Jeg syntes han så ekkel ut, men det gjør ham ikke til en barnemorder. Tror nok media må ta sin del av skylden også for de ble jo begge fremstilt som monstre. Mest sannsynlig var det bare én av dem som var det.
Ja, her ser dere hva jeg skriver. «Mest sannsynlig…» Det viser bare hvor vanskelig det er for det er lett å tenke slik: han er mest sannsynlig uskyldig. Han også vil nok ha det hengende over seg selv om han fra i morgen ER uskyldig, for noen vil tvile. Og det er kun han og han andre som virkelig VET.
Men tvilen skal komme en til gode så derfor er det riktig at han frikjennes. Det finnes ingen bevis for at han var der. Kun forklaringen til han andre knyttet Viggo til drapene og man kan jo bare spekulere i hans motiver.
Jeg er egentlig ikke så glad i når det blir så mye snø, men alt er likevel bedre enn det evindelige regnet, synes jeg. Det har jeg ikke alltid ment.
Vinteren 2009/10 hadde vi en lang kuldeperiode med masse snø. Den gangen bodde jeg i en enebolig langt ute på landet. Aner ikke hvor mange morgener vi måtte spa frem bilen fordi brøytebilen hadde laget svære kanter. Vi var ikke tilkoblet det offentlige vannet, men hadde felles brønn med naboene og selvsagt frøs vannet… Når gradestokken nærmet seg 10 minus, sluttet varmepumpen å fungere. Klimakset kom da det raste snø fra taket og tok med seg hele terrassen vår! Heldigvis ble ingen skadet og forsikringen dekket ny terrasse. Men sjokket satt lenge i og i flere år etter kjente jeg på angsten når vinteren kom. Jeg klarte ikke kjenne noe glede ved vinter og snø.
Med årene kommer heldigvis slike ting mer på avstand.
Men jeg kan ikke si jeg liker å kjøre når det er slikt føre. Her vestpå strør de med salt når det kommer snø og det fører bare til at veiene blir såpeglatte. Ikke rart det skjer ulykker. Jeg tok det nå med ro da jeg kjørte til jobb.
Brrrr, minusgrader her nå. Ikke noe å snakke om i forhold til andre steder selvsagt, men kaldt nok. Men – det er nå slik det skal være når vi er kommet til november, og det er fint når trær og blader er innhyllet i frost.
Jeg hadde med litt mat til fuglene og det ble mottatt med stor glede. Forøvrig første gangen jeg har sett sothøne på land – vanligvis holder de seg på vannet.
Deilig å få litt røde roser i kinnene, men joggesko er nok ikke helt det rette skotøyet nå haha. Må nok finne frem noe litt mer passende å gå med nå.
I dag er det 35 år siden min farfar døde ♥️ Som jeg skrev i går – tiden går fort og det føles som den går fortere og fortere. Men – det er faktisk ikke bare en følelse for tiden går faktisk fortere! De siste to årene har jordkloden snurret raskere rundt solen, så ett døgn er ikke lenger 24 timer, men litt under 😳
Bare to uker til vi er inne i adventstiden – det er nesten ikke til å tro. Jeg har så smått begynt med julegavene for har absolutt ikke tenkt å stresse med dette rett før jul. To gaver er allerede i boks og på vei hjem (ja, blir mest handling på nett her) og så har jeg noen ideer.
Førjulstiden er koselig, synes jeg. Det er mye hva man gjør det til, men forstår jo at det kan bli stressende; spesielt for de som har full jobb og små unger i tillegg. Jeg kan skumme fløten på en måte – ha koselige samvær med nevøen min, for så å kunne trekke meg tilbake og ha den egentiden jeg trenger. Foreldre har ikke den muligheten. De har derfor ikke det overskuddet og den tålmodigheten en tante har.
I går (og i dag morges) fikk jeg en slik viktig stund. Sammen med foreldrene mine skulle jeg passe gutten. Vi skulle overnatte hos foreldrene mine og før han la seg, spilte vi Ludo. Så var det tannpuss før tante skulle lese og mormor synge. Han skulle telle sauer, men kom bare til én 😂 Tok ikke lange stunden før han sovnet da han først la seg til.
I dag var det tidlig opp (tidlig for tanten, men det var bare så koselig å få denne stunden med han ♥️
Siden sist har vi også hilst på Fiona, Emblas søster. Det var så utrolig koselig å treffe henne og matmoren igjen så dette skal gjentas. Embla var litt skeptisk først, men tødde fort opp. Fiona og Embla ligner veldig, men Fiona har arvet mammaens vakre pels ♥️
Jeg har lest mye det siste halvåret om 2. verdenskrig; om livet og forholdene på Grini, i Auschwitz, hvordan det var for de kvinnene som satt i Ravensbrück og om skjebnen til familien Sachnowitz. Som ikke var så mye annerledes enn det mange andre jødiske familier opplevde.
Og nå har jeg lest boken til Marte Michelet: Den største forbrytelsen.
Det er sterk kost for oss som ikke har opplevd krig. I boken til Michelet står familien Braude sentralt. Benzel og Sara Braude var immigranter fra Litauen. De flyktet til Norge i 1911 for å slippe unna jødeforfølgelsene i hjemlandet. Her stiftet de etterhvert familie, fikk fire barn hvorav kun to overlevde krigen. Man kan jo bare tenke seg hvilken frykt de må ha hatt da krigen kom og man så hvordan jødene ble behandlet ellers i Europa. Eller kanskje trodde de at de var trygge i Norge? Mange gjorde nok det.
Holdningene til jødene var før krigen generelt preget av mange fordommer, det kom frem både i media og andre steder. Fra 1814 til 1851 hadde ikke jødene tilgang til Norge en gang. Som et av få land hadde Norge en egen paragraf i Grunnloven, den såkalte «Jødeparagrafen» som gikk ut på at «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».
Det er jo helt sprøtt å tenke på i dag. Likevel har vi også i dag fordommer mot enkelte grupperinger, mennesker som aldri helt blir godtatt. Vi burde jo være kommet lenger i 2022…
Boken til Michelet er som sagt sterk kost. Vi kan la være å forholde oss til det som skjedde, men jeg synes vi skylder alle dem som opplevde dette på kroppen, noe mer. Det kan være tøft nok å lese om dette – hvordan var det da ikke for de som var der, som opplevde det? Bare tenk selv hvordan det ville vært for deg om du ble skilt fra familien din, ungene dine, uten noe mulighet til å få snakke med de, gi de en klem eller kunne forhindre at andre gjorde de noe vondt? Kanskje måtte du sett på at noen av dine ble mishandlet og torturert.
Det er bare så grusomt at det er ikke til å fatte.
Jeg anbefaler boken på det sterkeste og også den nye serien som nå går på NRK; Last: Jøder.
Jo eldre man blir, jo fortere virker det som tiden går 🙈 Hvor ble dette året av?? Det er da ikke lenge siden vi var i januar og jeg stresset med salget av bolig… Nå er vi godt i gang med oktober og jeg har bodd her i over et halvt år allerede!
Kan noen trykke på pauseknappen?
På jobb har vi quiz hver fredag og det er da jeg virkelig merker hvor fort dagene går.
Vi kan ikke klage på høsten her vestpå. Selv om det nå bøtter ned ute og skal gjøre det hele neste uke, har det tross alt vært fint lenge. På et tidspunkt måtte jo høststormene komme. Og ennå er det mildt for å være så sent på året.
Nå er det virkelig tid for innekos. Sitte i sofaen med et pledd over, høre på lydbok eller se på tv. Lysene er tent og jeg får en ro i meg av å se blafringen fra de små flammene.
Herlig å vite at det er fredag og at to hele fridager ligger foran meg. Noen av dere har kanskje høstferie nå? Selv har jeg brukt opp alt av ferie så disse helgene er hellige for meg. Blir ikke ferie før jul på meg og den blir ikke helt gunstig i år mht fridager – sett med en arbeidstakers øyne.
Det tar tid å bygge business på si, så bloggen blir litt neglisjert for tiden. Tiden strekker rett og slett ikke til. Det kommer seg nok etterhvert som jeg kommer mer inn i tingene, men jeg beklager til alle dere av mine bloggvenner her inne for dårlig engasjement.
Jeg fikk urnen etter Iben tilbake tidligere i uken. Det var både rart og vemodig ❤️ Det er snart gått fem uker siden jeg så henne siste gangen, men hver gang jeg begynner å tenke på på det, må jeg bare slå tankene bort. Det nytter ikke å dvele. Det gjør ikke noe godt. Men jeg plages om nettene med vonde drømmer og da er det ikke bare om Iben jeg drømmer. Jeg drømmer også om alle de andre jeg har hatt og mistet. Siste drømmen var spesielt vond. To av hundene forsvant fra tur og vi fant de ikke igjen. Jeg bare gråt og gråt.
Det er tydelig at de er med meg – for evig og alltid. Borte, men på samme tid ikke.
Herregud – for en start på uken! I dag morges ble jeg altså så søkk våt i det jeg gikk ut døren – slik føltes det i alle fall. Etter morgenturen med Embla, måtte både bukse og jakke skiftes. Det formelig dryppet av meg. Høsten har virkelig gjort sin innmarsj. Fikk også melding om at det snart er på tide med dekkskifte, så da er vinteren ikke så veldig langt unna. Det er nå under tre måneder til jul…
I dag er det 30 år siden min farmor døde. Det er ikke det at jeg holder telling nødvendigvis, men jeg tenker alltid på henne på denne dagen. Ja, ellers også. På den måten lever de videre, de som er gått bort.
Husker denne dagen nesten som om det skulle vært i går. Tenker jeg på alt som har skjedd siden, ser jeg jo at tiden ikke akkurat har stått stille, men likevel; det føles ikke som at det har gått 30 år.
Her er jeg med min farmor og farfar. To mennesker jeg var ufattelig glad i og som jeg har så mange gode minner etter.
Livet stoppet litt opp for meg da min farmor døde. Det tok sin tid å kunne fortsette uten henne og jeg tror ikke det har gått en dag uten at jeg har tenkt på henne.
Da var jeg her igjen! Det har vært en tøff uke, men nå går det omsider rette veien.
Det er så vondt når noen du er glad i blir syk, og du kan ingenting gjøre annet enn å være der. Jeg kjenner på en stor takknemlighet for at jeg fremdeles har begge mine foreldre – det er slettes ingen selvfølge i min alder. Men selv om jeg er en godt voksen dame etterhvert, trenger jeg dem. Min største frykt er å miste de, men vet jo at det vil skje – en dag. Den dagen håper jeg blir lenge til!
Jeg var engstelig et øyeblikk. Men selv om kroppen skalv og det føltes som om alt blodet bare forsvant, klarte jeg likevel å mobilisere krefter. Merkelig hvordan den kroppen jobber og gir oss en styrke vi ikke trodde vi hadde.
Jeg har vært hjemme hos foreldrene mine de siste dagene. Følte for å være nær i tilfelle noe skulle skje. Nå bor jeg ikke langt unna de da, men jeg liker helst å være her slik at ingen av dem skal føle seg alene når den andre er på sykehuset.
Disse traff jeg på en dag Embla og jeg var på tur. Har jo sett de på vannet før, men aldri på land slik. Holdt avstand da for vet jo at de kan bli hissige når de har barn å passe på. Et herlig skue ❤️
Jeg har ikke vært så aktiv her inne de siste dagene. Tankene mine har vært litt okkupert av andre ting, så har ikke hatt det helt store overskuddet. Kjente på det i går, var skikkelig sliten og urolig i kroppen, og alt jeg ønsket var å krasjlande i sofaen. Men ute skinte solen og jeg vet jo av erfaring hvor godt det er når man først er kommet seg ut. Det å komme seg ut er rett og slett beste medisin for å få bukt med de litt tunge tankene.
Så da var det bare å trosse trettheten, kjøre hjem for å hente Embla og så av gårde til Alvøskogen.
Ååååå det var så deilig! Kjente med én gang hvordan tungsinnet lettet og bekymringene slapp taket da jeg begynte å gå. Så fikk jeg i hvert fall fri for en liten stund.
I dag ble det ikke en slik tur, det ble det ikke tid til. Jeg ventet nemlig på noen møbler i dag. De skulle komme mellom 16-20, så jeg dro fra jobb ca halv fire. Hadde ikke hørt noe så regnet med det ville ta sin tid før de kom til meg. Selvsagt var det ekstremt mye kø i dag og der sto jeg fast da de ringte. De sto rett utenfor hos meg, om jeg var hjemme? Ehhh, nei? Og skulle ikke dere komme mellom 16 og 20? Jo, de var litt tidlig, men de kunne vente. Jeg kan ikke garantere for når jeg kommer, sa jeg, men de ventet. Og bar inn møblene for meg så det var jo god service da.
Nå er gjestesengen på plass og det vil også nattbordet mitt være – når jeg har montert det 🙈 Trodde det kom ferdig montert, men den gang ei.
