Jeg er blant de heldige som har en fastlege. Trenger jeg konsultasjon eller fornying av resepter, er det bare å ta kontakt og jeg får raskt en tilbakemelding. Har aldri måttet vente i ukesvis for å få time heller. I tillegg har jeg en lege som virkelig lytter til det jeg har å si.
I Bergen kommune hvor jeg bor, er det stor mangel på fastleger. Dersom min lege skulle bli syk, er ikke sannsynligheten særlig stor for at det ville blitt satt inn en vikar.
Nye kommunale legekontor skulle være en av løsningene på fastlegekrisen, men det er spådd at over 4000 bergensere vil stå uten fastlege i Bergen i juni. Mine foreldre er blant disse. Legetimen de hadde ble kansellert pga at fastlegen deres var sykemeldt. Deretter skulle vedkommende på ferie. Da de lurte på hvordan de skulle få fornyet reseptene på viktige medisiner, var svaret at det visste de ikke. Mine foreldre tok kontakt med legevakten og fikk hjelp, men det er rett og slett en skandale at dette kan skje! De og flere i samme situasjon er jo helt avhengig av å ha en fastlege. Dette er med på å skape unødig stress hos eldre mennesker. Det sies at det er ledige fastleger noen mil utenfor Bergen, men det er jo ikke så lett for eldre å dra så langt avgårde.
Jo rikere vi blir i dette landet, jo dårligere blir tilbudet. Med fare for å høres ut som en virkelig gammel dame, vil jeg påstå at noe faktisk var bedre før! Da fikk vi i hvert fall legebesøk hjem når vi var syke.
Mine foreldre tok kontakt med Bergens Tidende som lagde en liten sak om dette i dag. Det førte i hvert fall til at én lege meldte seg som vikar.
Jeg har følt mye på skam, og slitt med vonde tanker og dårlig samvittighet pga hendelser i fortiden. Til slutt kom jeg til et punkt der jeg forsto at for å komme meg videre, måtte jeg godta tingene slik de var. At uansett hvor mye jeg skulle gitt for å få ting ugjort, var det ikke noe jeg kunne gjøre noe med.
Prosessen med å gi slipp og legge ting bak meg har vært lang og tøff. Det å tilgi seg selv er ofte langt vanskeligere enn det å tilgi andre…
Jeg ønsker ikke lenger å dvele ved fortiden. Men én ting synes jeg er viktig og det å ta vare på den lærdommen fortiden gav meg. Jeg vil jo ikke gjøre de samme feilene én gang til, selv om akkurat det er heller lite trolig. For den personen jeg er i dag har heldigvis ikke mye til felles med den personen jeg var da.
Jeg står så mye tryggere i meg selv i dag. Jeg tenker og handler annerledes. Jeg er selvsagt langt fra perfekt (hvem er det?), jeg har mine feil og mangler som de fleste. Perfeksjon er heller ikke et mål; man kan bare gjøre sitt ytterste. Streber man etter mer tror jeg fort man vil kunne føle seg utilstrekkelig.
Juni er selve Pride-måneden hvor kjærlighet og mangfold settes i fokus. I byer over hele verden feires dette med festivaler og regnbueflagg. Det å få være den man er og elske den man vil, burde være en menneskerett. Men fremdeles er det mange fordommer rundt det å være skeiv og i noen land regnes det som kriminelt. Man risikerer altså fengselsstraffer bare fordi man er skapt litt annerledes.
Må de kysse når de er i det offentlige rom?
Vi har kommet langt i Norge, men vi skal ikke gå så veldig mange år tilbake i tid før det også her ble sett på som kriminelt. I dag er det mer akseptert, men likevel kan det være tøft å stå frem. Fordommene florerer, og mange opplever vold og trakassering når de er ute på byen. Blir skremt når jeg leser hva enkelte lirer av seg i kommentarfelt. Mange skriver at de har ikke noe imot homofile, men «må de kysse når de er i det offentlige rom»? Det er altså greit så lenge man slipper å se det og forholde seg til det. Noen trekker paralleller mellom det å være skeiv og begå overgrep. Mange er også kritiske til Pride og skjønner ikke vitsen med festivalen. «Vi har da ikke noe festival for oss som er hetero»! Nei, og hvorfor er det slik? Kanskje fordi de som er hetero ikke opplever å bli diskriminert på bakgrunn av hvem de elsker?
Mange ungdommer har tatt sine egne liv pga manglende forståelse fra samfunnet og sine egne.
Så lenge disse fordommene eksisterer er slike markeringer som Pride viktig. I Norge har oppslutningen økt fra år til år, og de siste årene har også politikerne engasjert seg.
Visste dere forresten at Pride oppsto i USA for over 50 år siden? Det oppsto som en minnemarkering for Stonewall-opprøret 28. juni 1969. Stonewall var en bar og klientellet der hadde i lang tid blitt trakassert av politiet. Denne kvelden gjorde de et opprør og dette opprøret er siden blitt stående som et viktig symbol. Det ble også startskuddet på en bevegelse der diskresjon og undertrykking ble byttet ut med stolthet og åpenhet. Derav navnet Pride.
Stolt over å ha en arbeidsplass som viser sin støtte så offentlig. På flaggstangen vaier Pride-flagget, heist av ene prorektoren på skolen.
I mange år lot jeg frykten styre og sette begrensninger for meg. Spesielt i arbeidslivet inntok jeg en veldig tilbaketrukket og nesten usynlig rolle. Jeg innbilte meg selv at jeg trivdes best der, i skyggen av mine andre kolleger.
Å befinne seg i komfortsonen er forutsigbart og trygt. Man slipper å utfordre seg selv og gjøre ting man frykter. Bedagelig, men er det tilfredsstillende i lengden? Stagnerer man ikke litt om man aldri utfordrer seg selv? Jeg tror det. Ønsket om forandring nærmest tvang seg frem hos meg etterhvert som jeg ble tryggere i meg selv.
Men dette ønsket om forandring må komme innenfra og ikke som press fra andre, tror jeg. Blir man presset til å gjøre noe man ikke tør, kan det oppstå panikk og tap av kontroll. Det fører i hvert fall ikke til en positiv opplevelse og mestringsfølelsen vil være på bånn. Man hiver jo ikke et barn ut i vannet for å lære det å svømme. Mulig at den metoden ville vært effektiv, men ville barnet fått noe glede av det? Ville ikke hele opplevelsen blitt preget av redsel?
Jeg er heldig som har en sjef som har hatt troen på meg og mine evner. Hen har oppmuntret meg og gitt meg oppgaver hen visste jeg ville klare, men aldri tvunget meg. Kanskje et vennlig push, men ikke noe mer. Jeg ble aldri kastet rett på dypet, men fikk lov til å ta noen svømmetak på trygg grunn først.
Det tror jeg er en viktig grunn til at jeg i dag takler det å snakke foran en større forsamling. Dessuten kan jeg det jeg snakker om – det er også viktig. Jeg var nervøs i dag før jeg skulle holde presentasjonen, men nervøsiteten forsvant fort. Det var ikke så mange til stede, men de virket til gjengjeld fornøyd. De hadde en del spørsmål og det ble en fin dialog. Etterpå var jeg bare lettet og glad. Og veldig trøtt så det ble en liten hvil i ettermiddag da jeg kom hjem.
Det er noe befriende med det å starte på nytt uansett hva det nå gjelder. En ny start representerer blanke ark og kan gi muligheter en kanskje ikke visste fantes. Akkurat som en pc som trenger omstart eller sletting av filer for å kunne fungere raskere, har også vi godt av en omstart en gang i blant.
Det har blitt noen omstarter for meg de siste årene. Og selv om det til tider har vært tøft, kan jeg med hånden på hjertet si, at det var verdt det.
For to måneder siden ble nok et nytt kapittel skrevet – da flyttet jeg inn i helt ny leilighet!
Jeg kommer skrive litt om mine utfordringer, det har jo vært med på å forme den jeg er i dag, men dette skal ikke være en sutreblogg. Jeg kommer fokusere på det som gjør meg godt.
