Jeg er ferdigpakket og nesten klar for avreise i morgen. Det eneste som gjenstår nå, er toalettsakene. Som vanlig er jeg usikker på om jeg har husket alt – og som vanlig har jeg trolig pakket for mye.
Dagen startet sent, men jeg fikk likevel gjort det jeg hadde satt meg fore. Leiligheten er både ryddet og vasket – jeg misliker sterkt å komme hjem til rot etter ferie, så det var godt å få det unnagjort. Plenen er klippet, boss fjernet, og Embla har fått seg et etterlengtet bad. Selv tar jeg en dusj i morgen tidlig før jeg drar.
Håper bare jeg går sove. Det ble svært sent før jeg dro til drømmeland i natt eller skal jeg si grytidlig i dag morges. Mye takket være en edderkopp som plutselig kom gående på sengen min!! Herregud som jeg skvatt og skremte nesten livet av stakkars Embla. Jeg prøvde å finne den igjen for ikke tale om at jeg ønsket å dele seng med Petter, men han var søkk borte. Jeg lurte på om han hadde krøpet under sengen min, men så han ikke noen steder. Krøp tilslutt under dynen igjen (etter å ha ristet både den og puten), men klarte ikke finne roen. Måtte hele tiden skotte bort for å se om han kom. En gang følte jeg at det var noe som krøp på armen og da jeg tittet, så jeg noe mørkt. Da var det vifting med armer og ben, men mest sannsynlig var det tatoveringen min jeg hadde sett 🙈
Omsider falt jeg i søvn. Da jeg våknet, hang Petter i taket over meg. Vel, han fikk ikke henge lenge der i fred, for å si det sånn. Nå er han gått over til de evige jaktmarker og heldigvis for det.
Så er det endelig sommerferie! Fire uker uten stress, uten å måtte stille alarmen, og uten å måtte tenke på møter, deadlines og den vanlige hverdagen. Den følelsen av å våkne opp og vite at du kan sove akkurat så lenge du vil, er noe av det beste med sommeren.
For mange av oss betyr ferie tid til å lade batteriene, gjøre ting vi vanligvis ikke har tid til, eller rett og slett bare slappe av og nyte roen. For meg handler det om å ta dagene som de kommer, uten en planlagt agenda. Det er så deilig å våkne av seg selv, uten å føle på stresset av å måtte rekke noe.
Det er også en perfekt tid for å tilbringe mer tid ute. Om det er å tilbringe tid i naturen, på stranden, eller kanskje bare på en kafé med en god bok. Ferie er for meg den ultimate muligheten til å koble av fra hverdagen, finne på nye eventyr eller rett og slett bare nyte de små tingene i livet.
Nå gjelder det bare å legge tanken på jobben helt bak seg. Det er vel først mandags morgen det virkelig vil gå opp for meg for fullt at ferien har startet. Når jeg sitter i bilen på vei utover mot Losna, mot stillheten.
Helgen vil gå med til vasking av klær og pakking. Som alltid er jeg usikker på hvor mye jeg egentlig trenger å ta med, men litt skift må jeg ha. I skrivende stund ser det ut til å bli typisk norsk vestlandssommer med regn og 14-15 grader, men jeg skal ikke deppe av den grunn. Og kanskje blir det også bedre enn vi frykter. Det ble i hvert fall det i fjor.
Juni og med det Pride går mot sin slutt. Da passer det bra med dette bildet fra Prinsesse Ingrid Alexandras Skulpturpark. Tatt fra min Osloferie i fjor.
Min planer om en rolige helg ble byttet ut med en kveld på byen.
Det er lenge siden det!
Jeg fikk billett til Midtsommerfest på Verftet hvor min nevø og hans band Malum Experience spilte, og det ble en mektig opplevelse. Jeg har hørt de spille før, og selv om dette ikke er den type musikk jeg normalt ville hørt på, hører jeg jo at de er god. Jeg klarte i hvert fall ikke stå i ro i de nærmere to timene de spilte. Det viser jo bare at dette er noe som treffer. Det treffer tydeligvis flere enn meg også, for det var en del folk som møtte opp og det var mye applaus underveis. Musikken er vanskelig å sette i bås da det er en blanding av ulike genrer; jazz, house, rock ++ Bandet kom ut med sitt første album på fredag, og jeg trenger vel ikke en gang si at jeg er stolt?
Etter konserten satt vi ute og koste oss noen timer. Øl smaker aldri så godt som i slikt lag. Kan jo si at det ble sent – i hvert fall for «gamle damer» hahaha. Men gøy, det var det og det gav mersmak.
Det er bare fem små arbeidsdager som står mellom meg og fullstendig feriemodus – nedtellingen er i gang. Hodet har allerede stukket på ferie mens resten av meg henger etter og prøver å late som om det fortsatt er fokusert. Mentalt er jeg på Losna allerede.
Denne helgen har jeg ingen planer, men jeg bør jo komme meg på en tur i løpet av helgen. I morgen er det meldt sommervær; altså skikkelig sommervær – vi snakker 19 grader og sol! Det bør jo utnyttes. Fremover ser det dessverre lite lystig ut, men det trenger vi ikke bekymre oss over nå. For én ting er nemlig sikkert; yr.no kan ta feil. Det har skjedd før og det kan skje igjen. Evig optimist 😉
Sommersveisen er nå kommet på plass. Jeg satt i frisørstolen i 3 og en halv time (!) i går. Nå er jeg blitt blondine og alle de små grå er godt kamuflert. Det var en stund siden jeg var hos frisøren sist og håret var begynt å bli langt, så det var godt å få det i orden før ferien. Synes det er vel anvendte kroner.
Jeg prøver å beskytte meg selv så godt jeg kan, men det er ikke til å unngå at tankene svirrer rundt det som nå utspiller seg i Midtøsten. Det er en skummel utvikling vi er vitne til.
Israels statsminister gjør som sin kollega i Russland; forsvarer krigshandlingene med argumenter om at de gjør det for å stå opp mot ondskapens krefter. Putin på sin side fordømmer Israel for angrepene på Iran. Og Trump? Nei, huff, la meg ikke en gang begynne… Selvinnsikt er ikke noen av disse statsledernes beste egenskap – det kan vi vel trygt slå fast.
Hvor vil dette ende? Hvor mange flere sivile skal måtte miste livet før noen tar til fornuft?? Er det bare makt som står i hodet på disse?
Vi burde prise oss lykkelige over at vi får bo i et så trygt og godt land som Norge. Vi er heldige og jeg håper bare det fortsetter slik.
Vår største “bekymring” nå som fellesferien nærmer seg, er sommerværet – eller fraværet av det da for å si det slik (jeg setter det selvsagt litt på spissen nå for det er klart Norge også har sine utfordringer på enkelte områder). Vi har hatt en nydelig helg, men nå er kranen slått på og den blir visstnok ikke slått av med det første. Det er heldigvis et par uker til jeg går på ferie, så det kan jo komme seg til dess. Vi får se. Ferie blir det uansett og den skal nytes. Planene er klare; det blir to uker på Losna, en uke hjemme (med dagsturer) og så siste uken i Stockholm.
I dag har jeg vært med på noe som tidligere nesten var hele livet mitt. Jeg levde og åndet for det, og det var ikke få helger som gikk med til dette. Opp nesten midt på natten for å rekke frem – galskap satt i system hahaha.
Jeg snakker selvsagt om hundeutstilling! Nå skulle jeg ikke delta selv for Embla har aldri vært noe glad i det. Hun ble stilt som valp og et par ganger som junior, men ikke noe mer enn det. Det er nå en gang slik at det er ikke alle hunder som det egner seg for. Noen elsker det – andre ikke. I dag var det mest for å hilse på gamle kjente. Dessuten var utstillingen på Knarvik, der jeg tråkket mine barnesko fra jeg var fem til jeg var atten. Altså omtrent hele barndommen min.
Gode minner kom da jeg satt der ringside. Selv om det kunne være mye stress med hundeutstillinger, var det jo mye kos også. Spesielt det sosiale vi hadde rundt ringen. I dag var jeg glad jeg slapp å stille hund, glad jeg slapp stresset, så kun kosen var tilbake.
Det var dessverre ikke så veldig mange av de jeg kjente fra tiden jeg var aktiv, men noen var det nå. Veldig koselig å treffe de og få pratet litt.
Så slik har min dag vært. Jeg dro forresten med en venninne, en jeg traff ja, nettopp; på en utstilling! For 12 år siden eller deromkring. Etter utstillingen ville jeg vise henne hvor jeg hadde bodd så vi dro en liten tur nedom før vi kjørte hjemover. Vi var forresten også en kjapp tur innom IKEA på veien. Jeg var like rik (eller fattig, alt ettersom) da jeg kom ut som da jeg gikk inn.
Vi var godt slitne både Embla og jeg da vi kom hjem, så det ble noen timer på øret. Varmen slo oss litt ut. Meningen var å gå en tur på Knarvik, men det ble rett og slett i varmeste laget.
Jeg kom meg på nok en topptur i går – denne gangen gikk jeg til Pyttane på Sotra. Det føles som et helt liv siden jeg var der sist, og jeg hadde nok glemt hvor langt det egentlig er å gå. Man går i tillegg på asfalt noe som gjør det litt tyngre. Men det er jo flott at det er tilrettelagt slik at alle kan ha mulighet til å benytte seg av turveien, enten man kommer gående, syklende eller med barnevogn. Gode parkeringsmuligheter er det også blitt. Må legge til at jeg gikk fra Stølane – det er også andre veier opp.
De hvite kuplene på Pyttane er godt synlig fra der jeg bor. Det er to radartårn (søndre og nordre) og de ligger på hhv 330 og 329 meters høyde over havet. Herifra kan man også fortsette til Liatårnet som er det høyeste punktet på Sotra, men det orket ikke jeg. Det får bli en annen gang når jeg er blitt hakke mer sprek.
På dette siste bildet er det utsikt til flere av de fjellene som omkranser Bergen.
En herlig tur og fin avslutning på pinsehelgen.
I dag har bilen vært inne til service- og EU-kontroll. Det ble ikke noe opptur, for jeg må skifte både bremseklosser og bremseskive for å få den godkjent. Jeg var forsåvidt forberedt på det, men øynet et håp da jeg ikke hørte noe.
Det er mandag, men det føles som søndag her jeg sitter med iskaffien min. Sen «morgen» om jeg kan kalle det for morgen når klokken har passert halv ett. Ettermiddag er vel mer korrekt å si. Men hva spiller dét for rolle? Jeg har fri og slapper av. Har ingen andre enn meg selv (og Embla da) å tenke på.
Det skal bli tur senere, men i skrivende stund vet jeg ikke helt hvor ferden går. Noe særlig varme ute er det ikke snakk om – 12 grader – og det føles som 12. Sommer i Norge – hurra!
Gårsdagen var så fin. Mamma hadde laget en stor kjele med deilig kjøttsuppe – tror ikke det var mye igjen etter at vi hadde forsynt oss. Vi rakk også en liten quiz. Kvalitetstid med stor K. Jeg er rik, som jeg har sagt utallige ganger. Ikke rik på penger selv om jeg har så jeg klarer meg, men rik på kjærlighet fra de rundt meg. Jeg mangler ingenting.
Noen vil vel si at jeg burde finne meg en kjæreste slik at jeg hadde én å dele livet med, men det livet er ikke for alle. Og jo eldre en blir og jo lenger en har vært alene, jo særere og mer kresen blir man. Det skal ikke stikkes under en stol. Men jeg verdsetter friheten min, kunne bestemme alt uten å måtte ta hensyn til andre. Slippe krangling om bagateller og sure miner. Slippe å stå på pinne for andre. Kunne styre fjernkontrollen til TV-en som jeg selv vil hahaha.
Jeg verdsetter alenetiden, ikke minst.
Men man skal aldri si aldri. Hvem vet hva fremtiden vil bringe? Jeg skal ikke si nei til de muligheter som byr seg, men det er ikke noe jeg stresser med. Jeg har det fint slik jeg har det og det er vel det viktigste. Har vel aldri fulgt strømmen, men gått mine egne veier.
Kroppen er støl etter gårsdagens tur, men det er kjærkomne «ondter» om man kan si det. Det betyr jo bare at jeg har brukt kroppen.
Vanlig tid å gå opp til Lyderhorn på fra der jeg gikk, er én time. Nå er det nok de som går fortere, evt løper, men tiden er vel basert på om en går i jevnt tempo. Jeg skrev at jeg går ikke på tid og det er riktig. Jeg har tross alt en hund med meg som skal få snuse og drikke litt på veien, og da tenker jeg at i underkant av halvannen time ikke er så verst egentlig. Likevel skulle jeg jo ønske at jeg var sprekere. Jeg frykter min «biologiske» alder er høyere enn min kronologiske alder. Biologisk alder vil si hvor gammel kroppen din faktisk er basert på helsetilstand og aldringsprosess. Heldigvis er nå det noe man kan gjøre noe med ved å legge om livsstilen og trene mer.
I dag blir det ingen topptur, men tid sammen med familien. Det tror jeg Embla også setter pris på for hun er sliten etter gårsdagen.
Vi ligger lettere henslengt på sofaen nå, Embla og jeg. Begge trøtte etter dagens utflukt. Men selv om jeg kjenner diverse «ondter» i kroppen, er det så verdt det.
Her har vi nemlig vært i dag! På Lyderhorn – det vestligste av Bergens 7 fjell, 396 moh. Jeg har kun vært her én gang tidligere og det er noen år (og kilo) siden. Den gangen gikk jeg opp Kvarven og videre den veien. I dag prøvde jeg en for meg ny rute, nemlig opp fra Skålevik. Skålevik ligger bare få minutters kjøring fra der jeg bor.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gå helt til toppen. Jeg skulle bare prøve ut veien, se hvordan den var å gå og gå så langt jeg orket. Teste formen. Men da jeg først var i gang og været var så fint, så ble det jo til at jeg gikk da. Tungt var det jo, det er jo opp opp opp, men innimellom flater det ut og da får man jo hvilt litt. Synes denne veien var langt å foretrekke i forhold til der jeg gikk sist.
Siste stykket var tungt. Men jeg kunne ikke gi meg da. Så nært og så gi opp? Ikke tale om. En pustepause og så var det å gå videre. Ble litt klatring på slutten så brukte litt tid der på å finne den letteste veien opp.
1 time og ca 25 min etter at vi startet fra Skålevik, var vi oppe. Jeg går ikke på tid, Embla skal få snuse og jeg selv må ha små pustepauser, men alt i alt er jeg fornøyd med innsatsen.
Vi satt en liten stund på toppen og samlet krefter før vi startet på den lange veien ned. Litt utfordrende helt på toppen, men ellers gikk det greit. Lett skjelvne bein gjorde at jeg måtte gå svært forsiktig et stykke der det var ekstra steinete, ville ikke utfordre skjebnen. Enkelte løper jo både opp og ned, men dem om det.
Det var i hvert fall herlig å komme ned og vite at jeg hadde klart det! Husarbeid må nok vike i dag for nå blir det hvile resten av kvelden og det med god samvittighet.
