Planene mine var mange og store i dag. Jeg skulle ut på tur, nyte det fine maiværet som nesten må karakteriseres som sommer. En lang tur hadde jeg bestemt. Hadde flere ruter som sto på ønskelisten.
Hva skjedde?
Jeg kom meg bare ikke opp. Tung i hodet og med en sterk motvilje til å gjøre det slag. Stanley Jakobsens «I morgon, i morgon…men ikkje i dag» er visst dagens motto for meg.
Jeg nyter nå min iskaffe, og prøver å ikke være for hard mot meg selv. Gårsdagen sitter i kroppen. Jeg var i begravelse til min tante som døde for to uker siden. En fin stund, men også tungt slik det bruker å være. Jeg får alltid så mange tanker. Det var godt å treffe familien, samtidig skulle jeg jo ønske anledningen var hyggeligere. Vi treffes sjeldnere og sjeldnere, og det er trist. Det blir som oftest i begravelser. Vi som en gang var en stor familie, blir færre og færre. Eller; det er jo ikke helt sant for det kommer jo nye generasjoner til. Men de kjenner jeg ikke så godt og noen har jeg aldri truffet. Det blir ikke det samme.
Jeg er glad i familien min. Ikke bare de aller nærmeste, men i onkler og tanter, fettere og kusiner. Det er godt å kjenne på slektskapet i slike stunder.
Hva skal jeg så bruke denne dagen til? Jeg burde klippet gresset, så kanskje jeg gjør det først. Det nærmer seg jo 17. mai – akkurat én uke til i dag. Kanskje tar jeg meg en tur til foreldrene mine igjen. Jeg har vært mye hos dem denne uken, senest i går etter begravelsen. Da tente vi et lys for min tante.
Vi får se hva dagen bringer. Den blir nok fin selv om den blir annerledes enn hva jeg hadde tenkt.
Mens det ulmer mange steder i verden, kan vi i morgen markere 80 år med fred i Norge. En fred mange av oss lenge har tatt litt for gitt, meg selv inkludert. Det er derfor viktig å ha denne dagen til å hylle alle de som på hver sine måter kjempet for at Norge en dag skulle bli et fritt land igjen.
Selv skal jeg hylle en som ikke var mer enn to år da freden kom. Min kjære far. Han husker selvsagt ikke så mye av denne dagen, ei heller av krigen. Men jeg har ofte tenkt på hvordan det må ha vært å sette et barn til verden slik forholdene var. De visste jo ingenting om hvor lenge krigen ville vare eller hva utfallet ville bli. Det kan ikke ha vært så enkelt. Likevel; de var heldige tross alt. Selv om det var matrasjonering, fikk de fleste det de trengte. Og de var flinke til å utnytte de ressursene de hadde.
Min farfar fortalte mye fra krigen, men jeg husker dessverre lite av det han sa. Det er trist, synes jeg. Jeg burde spurt mer, både om krigen og familierelasjoner, men man tenker ikke på slikt når man er yngre. I dag ser jeg det verdifulle i det. Jeg håper i hvert fall mine nevøer med tiden vil få glede av det jeg har samlet av info om slekten. Det sier i hvert fall noe om hvor vi kommer fra. Selv snakker jeg mye om mine besteforeldre for å holde de levende for etterslekten. Det er oldeforeldrene mine nevøer aldri traff, men for meg er de fremdeles høyst levende. Jeg skulle så gjerne ønsket at de hadde fått se sine oldebarn, men vet inni hjertet mitt hva de ville tenkt. De ville vært så stolte! Akkurat slik de også var av min søster og meg.
Til tider kan jeg nok virke litt fraværende. Distansert. Det kan være perioder der jeg grubler mye – over livet, fortid/nåtid, ting som er blitt sagt og gjort. Det er så mye jeg vil si, men ordene kommer ikke til meg. Jeg klarer ikke uttrykke meg.
Føler meg ofte så annerledes enn andre, andre er normale mens jeg er litt rar? I hvert fall føles det slik. En følelse jeg har hatt hele livet, mer eller mindre. Jeg kan ikke sette fingeren på hva denne annerledesheten består i. Kanskje er det dette at jeg er en tenker. Kanskje skyldes det denne voldsomme fascinasjonen jeg kan få der jeg blir helt oppslukt. Eller min hang til å være mer tilstede i fortid enn i nåtid.
Men hva er egentlig normalt? Hva vil det si å være normal? Kan «normal» måles?
Hvis jeg skulle sammenligne meg med mine jevnaldrende, er jeg jo ikke helt A4. Jeg stiftet aldri egen familie; jeg ble hverken samboer eller noens kone, fikk aldri barn. Flere av de jeg gikk på skole med har nå fått barnebarn. Det er det «normale». Og her er jeg – 57 år gammel og ennå ikke voksen nok til få egne barn! Hahaha. For det er slik det føles. Jeg ble aldri voksen – nok.
Andre kan ikke se for seg et liv uten egen familie. Jeg kan ikke se for meg et liv med. Eller rettere sagt; min familie består av mine foreldre, min søster, hennes mann og barn, Embla og mine nærmeste venner. De kunne jeg selvsagt aldri vært foruten. Jeg er lykkelig så lenge jeg har dem rundt meg – de som betyr alt.
Alle trenger ikke være A4. Selv om samfunnet kanskje har lagt opp til hva som blir sett på som normalt, så vil det ikke si at dette normale passer alle. Det er ikke ofte jeg siterer Ole Ivars, men disse ordene synes jeg er bra:
En får værra som en er da’n itte vart som en sku Inni er vi like både je og du.
S for s e l v m e d f ø l e l s e. Smak på det ordet. Det er et fint ord, synes jeg – å vise medfølelse med seg selv. Det må ikke forveksles med det å være selvmedlidende. Det første handler i stor grad om å omsorg for seg selv. Om å være vennligere med seg selv. Å behandle seg selv slik en ville behandlet sine venner. Vi har ofte så lett for å dømme oss selv hardt – jeg er i alle fall veldig “flink” til dette. Gjør man en tabbe, er man veldig hard mot seg selv. Hvis andre gjør en tabbe, er man mildere. Da kan man trøste og gjerne bagatellisere.
Å føle selvmedlidenhet derimot har en negativ klang; man ser for seg en person som syter og klager, og synes fryktelig synd på seg selv.
Nå har vel de fleste kjent på selvmedlidenhet i vanskelige stunder. Det har i hvert fall jeg. Da blir man litt blind for andres lidelse og tror man er alene om å ha det vondt. Selvmedlidenhet fører sjelden noe godt med seg og det er en negativ spiral som er vanskelig å komme ut av. Du er på en måte selvsaboterende og gjør lite for å komme ut av den vonde situasjonen.
Selvmedfølelse – det handler også om å sette grenser. Kjenne etter hva du virkelig har lyst til, lytte til kroppen, kunne si nei. Være sammen med mennesker som gir deg energi og glede – og kutte ut de fra livet ditt som ikke tilfører deg noe positivt. Det innebærer handling og en søken etter mening.
Jeg er blitt veldig bevisst de siste årene på hva som gjør meg godt. Jeg trenger utfordringer for å kunne oppnå mestring. Å dra på turer alene gir meg det. I stedet for å sutre over at «ingen vil reise med meg», tar jeg ansvar for meg selv. Jeg ville dessuten ikke oppnådd den samme mestringsfølelsen om jeg hadde hatt andre å lene meg på.
Det vil ikke si at jeg aldri skal reise sammen med andre. Faktisk har jeg noen planer som kanskje skal gjennomføres til neste år. Det gleder jeg meg til, men synes det er viktig å ikke gjøre seg så avhengig av andre.
Dette er mitt bidrag til Utifrilufts helgeutfordring. Tema er S.
Jeg nyter min siste kveld som 56-åring. Kl 1919 i morgen er det nøyaktig 57 år siden jeg kom til verden. Det begynner å bli noen år og jeg er ikke lenger hverken ung eller lovende. Men jeg klarer liksom ikke helt identifisere meg som en dame som nærmer seg 60 heller. I sinn er jeg langt yngre og sånn er det vel kanskje for de fleste.
Det blir en liten markering sammen med familien i morgen og senere drar jeg ut til en venninne for å spise middag. Stille og rolig slik jeg liker det.
Det har ikke skjedd de helt store tingene siden sist. I disse dager sendes skattemeldingen ut, men jeg har ikke fått vite noe ennå. Venter i spenning og håper på det beste.
På tirsdag går turen nordover, nærmere bestemt til bartebyen og det ser jeg frem til. Hadde dette vært før, hadde jeg grudd meg veldig og gjort alt for å finne en løsning slik at jeg slapp. Nå er jeg rimelig avslappet til det hele. Denne gangen kjører jeg selv opp til flyplassen og lar bilen stå der. Det er også nytt for meg og noe jeg har prøvd å unngå tidligere, men en gang må være den første. Det er ikke annerledes for meg enn for andre som gjør det.
Noen som så måneformørkelsen i dag tidlig da? Jeg orket ikke stå opp og tror ikke jeg ville sett noe heller. Ellers synes jeg alt som har med verdensrommet å gjøre er spennende. Kan stå og stirre leeeenge opp på nattehimmelen de kveldene det er stjerneklart når jeg er ute med Embla. Er utrolig fascinerende og litt skremmende på én og samme tid. Det svære, uendelige mørket… og vi er bare en knøttliten del av de hele. Klart det må finnes annet liv der ute, i en eller annen form. Kan ikke tro annet.
Jeg har forresten – hold dere fast! – kjøpt min første julegave! Det var ikke egentlig tenkt som det, men ved nærmere ettertanke fant jeg ut at jo, det ville vært en ypperlig gave. Nå gjelder det bare å klare å holde på hemmeligheten i ytterligere 9 mnd hahaha. Har dere troen? Tiden går fort da – på mandag er det for eksempel igjen tid for stramming av tannreguleringen. Jeg var der jo… nettopp? Og rett før påske får jeg også regulering nede. Det går veldig greit vil jeg si, selv om maten henger seg fast, men det er en tilvenning.
Så var det 8. mars og kvinnedagen. Gratulerer er vel på sin plass å si. Det er vel som å banne i kirken å si det høyt, men skal jeg være ærlig er jeg ikke så engasjert når det kommer til denne dagen. Jeg er selvsagt takknemlig for de som gikk foran og tok kampen, men jeg er ikke den du finner i demonstrasjonstog. Har vel bare gått i ett eneste tog før og det var i 1972. 4 år var jeg og demonstrerte mot det som den gang het EF. Hahaha. Tidlig indoktrinert, kan man si. Men det ble med den gangen.
Vi har det jo forbanna godt her i dette landet. Det er kanskje også som å banne i kirken å si det, men vi har det. Dermed mener jeg selvsagt ikke at vi er gode på alt – det er alltid rom for forbedringer.
Men selv om vi har kommet langt i Norge, er det jo ikke slik alle steder i verden. Derfor er dagen viktig også i 2025. Det burde jo vært en god grunn for å engasjere seg, men igjen; jeg er ikke helt der.
Akkurat nå er det andre ting som opptar meg. Nyhetene er jo ikke så oppløftende for tiden og jeg grubler mye. Nå prøver jeg å skjerme meg selv, men likevel kan man jo ikke unngå alt. Jeg er ikke redd for egen del, men for familien min. For nevøene mine som jeg ønsker alt det beste for. Jeg blir engstelig med tanke på at lille Ø kanskje ikke skal få ha en barndom i fred slik jeg fikk. Det var riktignok trusler om krig den gangen også og jeg husker jeg var mye redd. Og selv om jeg ble forskånet for mye, får barn med seg ganske mye. Når jeg tenker på mine egne og den bekymringen jeg har, er det lettere å sette seg inn i hvordan det må være for foreldre som er midt i en krig. De har jo de samme håp og lengsler, de samme ønskene for sine barn som det vi alle har.
Og så er jeg engstelig for at familien skal bli spredt for alle vinder om noe skulle skje. Hva med mine foreldre? Jeg kunne aldri forlatt de og hvor skulle jeg egentlig dratt sånn sett? Ikke minst er jeg redd for Embla og ville heller aldri forlatt henne.
Det ble tungt og dystert dette innlegget, jeg beklager det, men måtte bare få det ut. Kan ikke tro jeg er alene om å ha slike tanker heller. Vi får bare håpe noen tar til vett før det er for sent.
Dogs are our link to paradise.
They don’t know evil or jealousy or discontent.
To sit with a dog on a hillside on a glorious afternoon is to be back in Eden, where doing nothing was not boring—it was peace ~ Milan Kundera
Så har Trump nok en gang vist sitt sanne jeg. En ubehøvlet bølle, uten snev av empati. Han skyter fra hoften og er totalt utilregnelig. Ene øyeblikket kaller han Zelenskyj for diktator – i det neste nekter han for at han har sagt det. Den seansen vi alle var vitne til i Det hvite hus i kveld, var bent ut motbydelig og ikke en president verdig. Mannen er beregnende og kynisk, noe som kommer veldig godt frem nå. USA skal sikre Ukraina bistand, men bare dersom de får noe igjen for det. I dette tilfellet tilgang til sjeldne jordarter. Snakk om å utnytte et krigsherjet land.
Ser det er kommet mange reaksjoner på Trumps oppførsel. Mange uttaler at de er flaue over å være amerikanere. Andre igjen er flaue på amerikanernes vegne.
Jeg synes dette blir mer og mer skummelt. Trodde ikke mine egne ører da jeg tilfeldigvis havnet inn på sendingen fra møtet. Der sitter USAs president og visepresident, og regelrett skjeller ut Ukrainas president – de lot ham knapt komme til orde. Jeg har ikke ord! Og heldigvis, her kan ingen komme og skylde på vestlig propaganda – Trump klarte helt på egenhånd å vise hvem han virkelig er og hva han står for.
Og dette skal vi måtte leve med i 4 år… lurer på hvordan verden ser ut da.
Hat er et sterkt ord. Og hva vil det egentlig si; å hate noen? Er det å mislike en annen person det samme som hat?
Det er menneskelig å føle sinne overfor en person som har gjort deg ille. Det har jeg selv kjent på. Men jeg tenker at følelsen må stå i forhold til ugjerningen. Er det snakk om alvorlige krenkelser, som overgrep eller at vedkommende har gjort noe utilgivelig mot noen du er glad i – ja, da ville nok jeg også følt hat. Kanskje har jeg vært forskånet for mye i livet slik at jeg ikke har hatt noen grunn til å hate, for jeg kan helt ærlig ikke komme på et eneste tilfelle hvor jeg har følt direkte hat. Sinne, frustrasjon, til og med vemmelse ja – men aldri hat. Jeg har aldri ønsket noen død for eksempel. Jeg har vært bitter, men med tiden har følelsen gått bort.
Men kanskje er det jeg som legger for mye i ordet hat? Kanskje er nettopp det å føle på et intenst sinne og avsky det samme som å hate? Jeg vet ikke. Vi mennesker er forskjellige og vi definerer gjerne følelsene ulikt.
I dag misbrukes ordet. Ser mange bruker ordet i betydningen «ikke for å være stygg altså», men det blir jo feil. Å hate er sterkt. Hat er fordømmelse. Du skal selvsagt anerkjenne de følelsene du har, men i kampens hete kan man jo kanskje også forveksle hat med andre følelser. Der og da ønsker man den andre parten bare vondt, men ved nærmere ettertanke gjør man jo ikke det innerst inne. Man ønsker kanskje bare å få den andre til å føle på de samme følelsene som du har, men hat er nå likevel noe dypere. Mener jeg da.
Har jeg noengang ønsket å hevne meg på noen? Ja, det har jeg, men da har det heller vært snakk om en mer uskyldig form for hevn, om det går an å si. Som å skrive en status på Facebook der man sier A, men ikke B. Det tror jeg nok de fleste kan si seg skyldige i. Men jeg har ikke hatet personene jeg ønsket å hevne meg på – det gikk mer på sårede følelser.
Hat fører ikke noe godt med seg. Man får det heller ikke bra med seg selv om man skal gå rundt og hate. Egentlig er det seg selv man skader mest. Den beste hevnen sånn sett vil jo være å vise at man har det bra, at man har kommet videre, at man ikke bryr seg. Jeg tror nok likegyldighet vil være en vel så bra «hevn».
Det er et bilde som er ekstremt komplekst og der jeg opplever mange forholder seg til konflikten som om det var en fotballkamp der man heier på det ene laget. Men det er ikke ett lag, det er mange lag. Jeg synes det er vanskelig å formidle denne kompleksiteten uten at det skal bli tatt til inntekt som et forsvar for den volden som blir utøvet ~ Nina Grünfeld om konflikten på Gaza.
Nina Grünfeld, selv jøde og datter av Berthold Grünfeld, en kjent norsk lege og spesialist i psykiatri, har skrevet flere artikler om konflikten på Gaza. Hun har også skrevet kronikker om den jødefiendligheten som eksisterte i det norske samfunnet både før, under og etter andre verdenskrig. For det er ikke til å stikke under en stol at det var antisemittiske holdninger i norsk presse, blant politikere og i befolkningen generelt lenge før tyskerne inntok landet. Selv etter krigen opplevde mange jøder å måtte kjempe mot byråkratiet for å få tilbake det som var rettmessig deres. De hadde mistet alle sine eiendeler og sto helt på bar bakke. Noe særlig hjelp fra myndighetene fikk de heller ikke da det ikke ble tatt hensyn til den helt spesielle situasjonen de overlevende jødene sto i. De hadde også store økonomiske krav mot seg for de årene de ikke hadde betalt skatt. Som om de hadde hatt mulighet til det!
Arveoppgjør etter døde slektninger ble også en påkjenning og det var ikke gitt at de gjenlevende slektningene fikk noe. Myndighetene prøvde å anslå i hvilken rekkefølge familiemedlemmer hadde dødd i gasskamrene for å finne ut hvor nært eller fjernt slektskapet var.
Urett ble begått, det er det ingen tvil om. Fra høyresiden så vel som venstresiden. Eksilregjeringen i London fikk informasjon om hva som skjedde med jøder i Europa – likevel unnlot de å varsle at det også kunne skje med de norske jødene. De visste, men gjorde ingenting!
Dette lærte vi ingenting om på skolen. Vi fikk bare høre glanshistoriene; om de norske heltene, om Kongens nei og hva eksilregjeringen gjorde. Tenk hvordan historien i dag ville sett ut om de hadde brukt radiosendingene til å advare de norske jødene!
Med tanke på historikken, alle forfølgelsene, lidelsene er det ubegripelig at den israelske stat i dag holder på slik de gjør. Enkelte sier det ikke er etnisk rensning det som foregår, men hva skal man da kalle det for? Det VAR grusomt det som skjedde 7. oktober 2023, men hevnen er også det. Og man er ikke imot jødene fordi om man mener det som nå skjer er galt. Som Nina Grünfeld sier det; det er ingen fotballkamp dette hvor man har ett lag man heier på. Det er ingen vinnere i dette «spillet» – kun tapere. De eneste som kommer godt ut av det er de som profitterer på krigen.
I kronikken Hva ville min far sagt? (publisert i Aftenposten 5. juni 2024) skriver Nina om sin uro over den dreiningen mot høyre israelsk politikk har tatt og hvilke konsekvenser dette på sikt vil få for Israel. Jeg anbefaler dere å lese den.
Det er ikke vi som dør, ikke nå, ikke her, ikke ennå. Det er palestinerne i Gaza som dør. Dør av Israels hensynsløse bomber, av Hamas’ kyniske ledere og deres disipler som bærer sin jihad i pannen.
Vi har gjerne en tendens til å glorifisere tiden før internett. De gode, «gamle» dagene hvor ingen satt med nesen ned i en mobil, men faktisk pratet med hverandre. Der ungene var ute og lekte i stedet for å sitte foran av skjerm og spille osv. Vi hadde så mye mer tid før, sies det. Et paradoks i og med at vi har mer hjelpemidler i dag enn før. Så var livet før internett og elektriske hjelpemidler så mye bedre?
Vi snakket om det i lunsjen en dag, hva ville vi savnet mest om internettet ble lagt ned? Hva om det ikke lenger fantes noe Facebook, Instagram, snap osv?
Det de fleste kom frem til at de ville savnet var tilgangen til informasjon, altså muligheten for å google. Man får jo svar på det meste ved ett enkelt søk. Hva gjorde vi før? Lurte man på noe da, måtte vi slå opp i leksikon for å svar, ringe eller gå på biblioteket. De fleste hadde Store norske leksikon i ørten bind hjemme i sin egen bokhylle.
Kontakten med familie, venner og bekjente var også noe enkelte trakk fram. Nå klarte vi jo fint å holde kontakt før også, men det var uten tvil litt mer kronglete, spesielt om avstanden var stor. I dag kan vi lett sende en chat, ringe via FaceTime eller fra mobilen da. Før måtte vi skrive brev. Hadde man fasttelefon (noe det var venteliste på), måtte man gjerne begrense hvor lenge man kunne snakke siden tellerskrittene gikk. I tilfeller hvor informasjonen skulle komme fort frem, ble det sendt telegram.
Jeg savner ikke det å måtte gå til et reisebyrå for å bestille en ferietur slik vi gjorde før. Skulle vi se film hjemme, måtte vi til videobutikken og leie. Kvaliteten var ikke alltid så bra, ikke så rart med tanke på hvor mange som hadde sett filmene før oss. Husker ennå den rullingen over skjermen… eller at filmen ikke var spolt tilbake. Sååå irriterende.
Jeg savner definitivt IKKE det å sto i ventekø i banken for å kunne betale en regning. Et par tastetrykk på mobilen så er det fikset.
Jeg kunne nok fortsatt i det uendelige om alle fordelene med internettet. Så lenge alt fungerer er det jo greit, men i det øyeblikket det oppstår et problem og vi ser hvilke konsekvenser det kan føre til, ser man hvor prisgitt man er teknologien.
Mange klarer ikke henge med i denne teknologiske utviklingen og føler seg hjelpeløse. Eldre blir jo nesten som digitale analfabetere å regne siden dette er et «språk» mange av dem ikke forstår. Husker skuespilleren Lise Fjeldstad tok dette opp og jeg er helt enig. Hun kom med et ønske om å innføre en slags digital hjemmehjelp og det tror jeg faktisk mange hadde satt pris på.
Den teknologiske utviklingen har gjort livet lettere på mange måter, men det kommer også med en kostnad. For den tiden man har til rådighet etter jobb, går mye bort til skjerm. Det at mange jobber hjemmefra kan føre til at det blir et glidende skille mellom privatliv og jobb. Hjemmekontor har mange fordeler altså, men det er lett for at jobbtiden spiser litt av privattiden. Noen opplever at det er vanskeligere å logge helt av. Det siste merker jeg selv, for jeg har jo tilgang til all jobb fra egen mobil. Og det er ikke få ganger jeg «bare må» sjekke jobbmailen selv om det er helg.
Jeg innrømmer det gjerne – mobilen stjeler alt for mye av tiden min. Selv når jeg er på besøk finner jeg meg selv i å ta et lite spill, sjekke Facebook, insta eller snap. Jeg legger fra meg mobilen, men like fort er den tilbake uten at jeg har lagt merke til det. Gud forby om jeg skulle dra avgårde uten mobilen. Det ville vært som å miste en kroppsdel og jeg ville følt meg helt utenfor allfarvei. Flere som har det sånn? Det minner jo om en sterk avhengighet.
Jeg koser meg også med mobilen da, spesielt når jeg går på turer. Elsker det å kunne ta fine naturbilder og da er det jo kjekt å kunne ha noe med seg som er lett å bære. Ikke for det; det finnes jo også små kameraer som hadde fungert vel så bra og da hadde man også sluppet å være så tilgjengelig (vel og merke om man klarte å la mobilen være hjemme). Det å få en tekstmelding når man sitter på en fjelltopp, ødelegger litt av den sinnsroen man finner der.
Fordeler og ulemper – som med alt annet. Likevel er jeg glad for at jeg vokste på på 70- og 80-tallet enn i dag. Jeg har fått litt av begge verdener, både den gamle og den nye. Jeg kan lettere reflektere over hva som var bra da og hva som er bedre i dag.
