Én uke av ferien er gått – tre gjenstår. Og nå ser det også ut som at sommerværet skal komme for fullt, i hvert fall om vi skal stole på yr.no. Jeg klager uansett ikke. Vi har kunnet sittet ute hver eneste dag, eneste unntaket var i går. Da regnet det i bøtter og spann; kranen sto på hele dagen.
Det blir fine motiv av det om ikke annet.
Jeg samler på de små, fine øyeblikkene – latteren, lyset, stillheten, nærheten – som kan varme meg når høsten mørkner og vinteren strammer til. Som små skatter legger jeg dem i hjertet mitt, klare til å lyse opp de grå dagene som kommer. Men de dagene er heldigvis ennå langt unna.
Kaffekoppen er tom. Ser ut som solen er i ferd med å trenge gjennom skylaget ute. Kanskje blir det så bra at vi kan sitte ute i dag. Jeg skal straks stelle meg litt før turen går ned til sjøen.
Jeg prøver å beskytte meg selv så godt jeg kan, men det er ikke til å unngå at tankene svirrer rundt det som nå utspiller seg i Midtøsten. Det er en skummel utvikling vi er vitne til.
Israels statsminister gjør som sin kollega i Russland; forsvarer krigshandlingene med argumenter om at de gjør det for å stå opp mot ondskapens krefter. Putin på sin side fordømmer Israel for angrepene på Iran. Og Trump? Nei, huff, la meg ikke en gang begynne… Selvinnsikt er ikke noen av disse statsledernes beste egenskap – det kan vi vel trygt slå fast.
Hvor vil dette ende? Hvor mange flere sivile skal måtte miste livet før noen tar til fornuft?? Er det bare makt som står i hodet på disse?
Vi burde prise oss lykkelige over at vi får bo i et så trygt og godt land som Norge. Vi er heldige og jeg håper bare det fortsetter slik.
Vår største “bekymring” nå som fellesferien nærmer seg, er sommerværet – eller fraværet av det da for å si det slik (jeg setter det selvsagt litt på spissen nå for det er klart Norge også har sine utfordringer på enkelte områder). Vi har hatt en nydelig helg, men nå er kranen slått på og den blir visstnok ikke slått av med det første. Det er heldigvis et par uker til jeg går på ferie, så det kan jo komme seg til dess. Vi får se. Ferie blir det uansett og den skal nytes. Planene er klare; det blir to uker på Losna, en uke hjemme (med dagsturer) og så siste uken i Stockholm.
Det er mandag, men det føles som søndag her jeg sitter med iskaffien min. Sen «morgen» om jeg kan kalle det for morgen når klokken har passert halv ett. Ettermiddag er vel mer korrekt å si. Men hva spiller dét for rolle? Jeg har fri og slapper av. Har ingen andre enn meg selv (og Embla da) å tenke på.
Det skal bli tur senere, men i skrivende stund vet jeg ikke helt hvor ferden går. Noe særlig varme ute er det ikke snakk om – 12 grader – og det føles som 12. Sommer i Norge – hurra!
Gårsdagen var så fin. Mamma hadde laget en stor kjele med deilig kjøttsuppe – tror ikke det var mye igjen etter at vi hadde forsynt oss. Vi rakk også en liten quiz. Kvalitetstid med stor K. Jeg er rik, som jeg har sagt utallige ganger. Ikke rik på penger selv om jeg har så jeg klarer meg, men rik på kjærlighet fra de rundt meg. Jeg mangler ingenting.
Noen vil vel si at jeg burde finne meg en kjæreste slik at jeg hadde én å dele livet med, men det livet er ikke for alle. Og jo eldre en blir og jo lenger en har vært alene, jo særere og mer kresen blir man. Det skal ikke stikkes under en stol. Men jeg verdsetter friheten min, kunne bestemme alt uten å måtte ta hensyn til andre. Slippe krangling om bagateller og sure miner. Slippe å stå på pinne for andre. Kunne styre fjernkontrollen til TV-en som jeg selv vil hahaha.
Jeg verdsetter alenetiden, ikke minst.
Men man skal aldri si aldri. Hvem vet hva fremtiden vil bringe? Jeg skal ikke si nei til de muligheter som byr seg, men det er ikke noe jeg stresser med. Jeg har det fint slik jeg har det og det er vel det viktigste. Har vel aldri fulgt strømmen, men gått mine egne veier.
Kjøligere og våtere enn normalt – det er værprognosene for Vestlandet fremover. Tenker vi skal lide nå for det fine været vi har hatt i mai. Kanskje var dette sommeren haha.
Godt jeg har en tur til det «store utland» å se frem til senere…
Er det typisk norsk å snakke om været? Vi er i hvert fall umåtelig opptatt av det. Slipper man opp for samtaleemner, kan man alltids snakke om været – det er et ufarlig tema å holde seg til og det engasjerer.
Ufarlig så lenge man ikke kommer inn på klimaendringer og global oppvarming, vel og merke. For hva skyldes klimaendringene? Er de menneskeskapte, naturlige eller noe midt i mellom? Meningene er mange og delte. Og selv om forskerne nå HAR slått fast at det kun er én til én millioners sjanse for at klimaendringene IKKE i hovedsak er menneskeskapte (kilde: faktisk.no), er nordmenn blant de største klimaskeptikerne i Europa.
Uansett; vær engasjerer og kanskje har det noe med vår kultur og vår historie å gjøre. Norge var jo et bonde- og fiskersamfunn. På midten av 1800-tallet livnærte de aller fleste seg på landbruk og/eller fiske, og man var helt prisgitt værgudenes luner. En god avling kunne bety alfa og omega, og da forstår man jo hvor mye været hadde å si.
Det har i hvert fall ikke vært noe vær (hehe) til å gå på tur. Ufyselig har det vær(t)! Da frister det mer å sitte i sofakroken med et pledd over seg. Litt dårlig samvittighet har jeg riktignok (er det også typisk norsk tro? Å ha dårlig samvittighet fordi man ikke kommer seg ut??), men sånn ble det i dag.
En heller lat «morgen» på meg i dag og det må være helt greit. Det er godt med slike rolige stunder når jeg ikke har noe spesielt å haste etter. Skal sitte barnevakt senere, men det er ikke før i kveld. Før det har jeg ingen planer. Så jeg sitter nå her med iskaffien min og skriver et lite innlegg til dere.
Jeg håper dere vet hvor mye jeg setter pris på den støtten jeg får – og har fått – fra dere opp gjennom årene. Noen har falt fra og nye har kommet til, og det er greit. Noen av de mest trofaste leserne døde i fjor, og jeg merker at jeg savner kommentarene fra henne. Vi møttes personlig kun én gang, men hadde jevnlig kontakt på chat. Andre hører jeg ikke så mye fra, men de leser for innimellom kommer det en tommel opp. Det er koselig. Så er det jo slik at det man skriver ikke kan fenge alle. Av og til har jeg ikke noe spesielt å meddele heller, og da tar jeg meg gjerne en liten pause på noen dager. Jeg har også hatt en del smerter i munnen pga blemmer, og da føler jeg ikke for å skrive så mye. Blir jo så irritabel av å gå rundt å ha vondt hele tiden. Men – det hele skyldes jo tannreguleringen og det er til dels selvvalgt så jeg kan vel ikke klage. Dessuten er det noe som vil gå over. En filleting mot det andre sliter med.
Jeg snakker stadig om det å sette ting i perspektiv. Men det viktig å ha dette i bakhodet når man klager på ulike «ondter». Selvsagt skal man kunne synes litt synd på seg selv av og til, men det må ikke bikke over i selvmedlidenhet.
Her om dagen var en kollega av meg i begravelse til datteren av et vennepar. Jenten deres var bare tre år da hun måtte gi tapt og hadde vært kreftsyk siden hun var baby. Altså; for en skjebne! Kollegaen min hadde det vondt og jeg tør ikke tenke på hvordan disse stakkars foreldrene har det. Å miste et barn må være det verste man kan oppleve. Å se barnet sitt så sykt og ikke kunne gjøre noe for å hjelpe og lindre.
Dette var kun ett eksempel – det finnes så mange skjebner. I Norge, i verden for øvrig.
Så nei, jeg skal ikke sutre over en blemme. Om ett år vil jeg kunne nyte godt av et bedre bitt. Da er mine små plager et tilbakelagt kapittel selv om nye plager kanskje har dukket av. Slik vil det jo være når man blir eldre. Jeg skal være glad så lenge jeg beholder helsen sånn noenlunde.
Og at jeg har bein som gjør at jeg kan komme meg av gårde hvor enn jeg vil. Stiv og støl, jaja, det er en liten pris å betale i det store og det hele.
Planene mine var mange og store i dag. Jeg skulle ut på tur, nyte det fine maiværet som nesten må karakteriseres som sommer. En lang tur hadde jeg bestemt. Hadde flere ruter som sto på ønskelisten.
Hva skjedde?
Jeg kom meg bare ikke opp. Tung i hodet og med en sterk motvilje til å gjøre det slag. Stanley Jakobsens «I morgon, i morgon…men ikkje i dag» er visst dagens motto for meg.
Jeg nyter nå min iskaffe, og prøver å ikke være for hard mot meg selv. Gårsdagen sitter i kroppen. Jeg var i begravelse til min tante som døde for to uker siden. En fin stund, men også tungt slik det bruker å være. Jeg får alltid så mange tanker. Det var godt å treffe familien, samtidig skulle jeg jo ønske anledningen var hyggeligere. Vi treffes sjeldnere og sjeldnere, og det er trist. Det blir som oftest i begravelser. Vi som en gang var en stor familie, blir færre og færre. Eller; det er jo ikke helt sant for det kommer jo nye generasjoner til. Men de kjenner jeg ikke så godt og noen har jeg aldri truffet. Det blir ikke det samme.
Jeg er glad i familien min. Ikke bare de aller nærmeste, men i onkler og tanter, fettere og kusiner. Det er godt å kjenne på slektskapet i slike stunder.
Hva skal jeg så bruke denne dagen til? Jeg burde klippet gresset, så kanskje jeg gjør det først. Det nærmer seg jo 17. mai – akkurat én uke til i dag. Kanskje tar jeg meg en tur til foreldrene mine igjen. Jeg har vært mye hos dem denne uken, senest i går etter begravelsen. Da tente vi et lys for min tante.
Vi får se hva dagen bringer. Den blir nok fin selv om den blir annerledes enn hva jeg hadde tenkt.
Mens det ulmer mange steder i verden, kan vi i morgen markere 80 år med fred i Norge. En fred mange av oss lenge har tatt litt for gitt, meg selv inkludert. Det er derfor viktig å ha denne dagen til å hylle alle de som på hver sine måter kjempet for at Norge en dag skulle bli et fritt land igjen.
Selv skal jeg hylle en som ikke var mer enn to år da freden kom. Min kjære far. Han husker selvsagt ikke så mye av denne dagen, ei heller av krigen. Men jeg har ofte tenkt på hvordan det må ha vært å sette et barn til verden slik forholdene var. De visste jo ingenting om hvor lenge krigen ville vare eller hva utfallet ville bli. Det kan ikke ha vært så enkelt. Likevel; de var heldige tross alt. Selv om det var matrasjonering, fikk de fleste det de trengte. Og de var flinke til å utnytte de ressursene de hadde.
Min farfar fortalte mye fra krigen, men jeg husker dessverre lite av det han sa. Det er trist, synes jeg. Jeg burde spurt mer, både om krigen og familierelasjoner, men man tenker ikke på slikt når man er yngre. I dag ser jeg det verdifulle i det. Jeg håper i hvert fall mine nevøer med tiden vil få glede av det jeg har samlet av info om slekten. Det sier i hvert fall noe om hvor vi kommer fra. Selv snakker jeg mye om mine besteforeldre for å holde de levende for etterslekten. Det er oldeforeldrene mine nevøer aldri traff, men for meg er de fremdeles høyst levende. Jeg skulle så gjerne ønsket at de hadde fått se sine oldebarn, men vet inni hjertet mitt hva de ville tenkt. De ville vært så stolte! Akkurat slik de også var av min søster og meg.
Til tider kan jeg nok virke litt fraværende. Distansert. Det kan være perioder der jeg grubler mye – over livet, fortid/nåtid, ting som er blitt sagt og gjort. Det er så mye jeg vil si, men ordene kommer ikke til meg. Jeg klarer ikke uttrykke meg.
Føler meg ofte så annerledes enn andre, andre er normale mens jeg er litt rar? I hvert fall føles det slik. En følelse jeg har hatt hele livet, mer eller mindre. Jeg kan ikke sette fingeren på hva denne annerledesheten består i. Kanskje er det dette at jeg er en tenker. Kanskje skyldes det denne voldsomme fascinasjonen jeg kan få der jeg blir helt oppslukt. Eller min hang til å være mer tilstede i fortid enn i nåtid.
Men hva er egentlig normalt? Hva vil det si å være normal? Kan «normal» måles?
Hvis jeg skulle sammenligne meg med mine jevnaldrende, er jeg jo ikke helt A4. Jeg stiftet aldri egen familie; jeg ble hverken samboer eller noens kone, fikk aldri barn. Flere av de jeg gikk på skole med har nå fått barnebarn. Det er det «normale». Og her er jeg – 57 år gammel og ennå ikke voksen nok til få egne barn! Hahaha. For det er slik det føles. Jeg ble aldri voksen – nok.
Andre kan ikke se for seg et liv uten egen familie. Jeg kan ikke se for meg et liv med. Eller rettere sagt; min familie består av mine foreldre, min søster, hennes mann og barn, Embla og mine nærmeste venner. De kunne jeg selvsagt aldri vært foruten. Jeg er lykkelig så lenge jeg har dem rundt meg – de som betyr alt.
Alle trenger ikke være A4. Selv om samfunnet kanskje har lagt opp til hva som blir sett på som normalt, så vil det ikke si at dette normale passer alle. Det er ikke ofte jeg siterer Ole Ivars, men disse ordene synes jeg er bra:
En får værra som en er da’n itte vart som en sku Inni er vi like både je og du.
S for s e l v m e d f ø l e l s e. Smak på det ordet. Det er et fint ord, synes jeg – å vise medfølelse med seg selv. Det må ikke forveksles med det å være selvmedlidende. Det første handler i stor grad om å omsorg for seg selv. Om å være vennligere med seg selv. Å behandle seg selv slik en ville behandlet sine venner. Vi har ofte så lett for å dømme oss selv hardt – jeg er i alle fall veldig “flink” til dette. Gjør man en tabbe, er man veldig hard mot seg selv. Hvis andre gjør en tabbe, er man mildere. Da kan man trøste og gjerne bagatellisere.
Å føle selvmedlidenhet derimot har en negativ klang; man ser for seg en person som syter og klager, og synes fryktelig synd på seg selv.
Nå har vel de fleste kjent på selvmedlidenhet i vanskelige stunder. Det har i hvert fall jeg. Da blir man litt blind for andres lidelse og tror man er alene om å ha det vondt. Selvmedlidenhet fører sjelden noe godt med seg og det er en negativ spiral som er vanskelig å komme ut av. Du er på en måte selvsaboterende og gjør lite for å komme ut av den vonde situasjonen.
Selvmedfølelse – det handler også om å sette grenser. Kjenne etter hva du virkelig har lyst til, lytte til kroppen, kunne si nei. Være sammen med mennesker som gir deg energi og glede – og kutte ut de fra livet ditt som ikke tilfører deg noe positivt. Det innebærer handling og en søken etter mening.
Jeg er blitt veldig bevisst de siste årene på hva som gjør meg godt. Jeg trenger utfordringer for å kunne oppnå mestring. Å dra på turer alene gir meg det. I stedet for å sutre over at «ingen vil reise med meg», tar jeg ansvar for meg selv. Jeg ville dessuten ikke oppnådd den samme mestringsfølelsen om jeg hadde hatt andre å lene meg på.
Det vil ikke si at jeg aldri skal reise sammen med andre. Faktisk har jeg noen planer som kanskje skal gjennomføres til neste år. Det gleder jeg meg til, men synes det er viktig å ikke gjøre seg så avhengig av andre.
Dette er mitt bidrag til Utifrilufts helgeutfordring. Tema er S.
Jeg nyter min siste kveld som 56-åring. Kl 1919 i morgen er det nøyaktig 57 år siden jeg kom til verden. Det begynner å bli noen år og jeg er ikke lenger hverken ung eller lovende. Men jeg klarer liksom ikke helt identifisere meg som en dame som nærmer seg 60 heller. I sinn er jeg langt yngre og sånn er det vel kanskje for de fleste.
Det blir en liten markering sammen med familien i morgen og senere drar jeg ut til en venninne for å spise middag. Stille og rolig slik jeg liker det.
Det har ikke skjedd de helt store tingene siden sist. I disse dager sendes skattemeldingen ut, men jeg har ikke fått vite noe ennå. Venter i spenning og håper på det beste.
På tirsdag går turen nordover, nærmere bestemt til bartebyen og det ser jeg frem til. Hadde dette vært før, hadde jeg grudd meg veldig og gjort alt for å finne en løsning slik at jeg slapp. Nå er jeg rimelig avslappet til det hele. Denne gangen kjører jeg selv opp til flyplassen og lar bilen stå der. Det er også nytt for meg og noe jeg har prøvd å unngå tidligere, men en gang må være den første. Det er ikke annerledes for meg enn for andre som gjør det.
Noen som så måneformørkelsen i dag tidlig da? Jeg orket ikke stå opp og tror ikke jeg ville sett noe heller. Ellers synes jeg alt som har med verdensrommet å gjøre er spennende. Kan stå og stirre leeeenge opp på nattehimmelen de kveldene det er stjerneklart når jeg er ute med Embla. Er utrolig fascinerende og litt skremmende på én og samme tid. Det svære, uendelige mørket… og vi er bare en knøttliten del av de hele. Klart det må finnes annet liv der ute, i en eller annen form. Kan ikke tro annet.
Jeg har forresten – hold dere fast! – kjøpt min første julegave! Det var ikke egentlig tenkt som det, men ved nærmere ettertanke fant jeg ut at jo, det ville vært en ypperlig gave. Nå gjelder det bare å klare å holde på hemmeligheten i ytterligere 9 mnd hahaha. Har dere troen? Tiden går fort da – på mandag er det for eksempel igjen tid for stramming av tannreguleringen. Jeg var der jo… nettopp? Og rett før påske får jeg også regulering nede. Det går veldig greit vil jeg si, selv om maten henger seg fast, men det er en tilvenning.
