Lørdagsmorgen. Eller kanskje formiddag, som andre ville sagt 😉 Jeg er uforbederlig også på dette punktet. Andre spretter opp tidlig om det så er hverdag eller helg, mens andre (som meg selv) benytter en hver anledning til å ligge «bare 5 minutter til». De 5 minuttene har bare en lei tendens til å bli så mye, mye mer… Enda til at jeg VET hvor deilig det er når jeg først har kommet meg opp.

Ja ja. Jeg kom meg nå opp tidligere enn jeg pleier og det er jo et fremskritt. Så her sitter jeg men en kopp iskaffe mens jeg prøver å knote ned noen ord.

Og akkurat DET har vært langt fra lett i det siste. Jeg klarer bare ikke finne ordene! Det har vært så mye støy også i bloggverdenen så er vanskelig å vite hvor man skal trå… Veien har vært minelagt, så å si. Jeg prøver å skille sak fra person, og er ikke interessert i å bli blandet inn i gamle konflikter. Det minner meg så altfor mye om den gangen jeg var ny på jobben. Jeg forsto raskt at her ulmet det, men for meg som ikke kjente historikken, men kun ble den fortalt, var det umulig å velge side. Og hvorfor skulle jeg det? Livet har lært meg at én «sannhet» ikke nødvendigvis er den fulle sannhet. En opplevelse er subjektiv og dermed kan det oppstå mange «sannheter». Det er umulig for en utenforstående å kunne ta et standpunkt. Vi må kunne få lov til å gjøre egne erfaringer og ta et standpunkt ut i fra det.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Sånn. Da var det sagt. Som om noen bryr seg om hva en bitteliten, ubetydelig noksagt av en blogger mener hehe. Men jeg forbeholder meg retten til å uttale meg, jeg som andre. Bråk skaper uansett så mye støy at viktige budskap drukner og det er synd.

  Image by sharkolot from Pixabay

Jeg er en uforbederlig romantiker. Jeg håper alltid på at det skal gå bra til slutt, at rettferdigheten skal seire, og fiender ende opp som venner. Slikt skjer gjerne i filmer, men sjelden i virkeligheten. Dessverre.

Jeg er nok muligens også en tanke naiv i så måte. Men når andre strekker ut en hånd (slik jeg oppfattet det i hvert fall) og den hånden nokså bryskt blir avvist, vel – da får jeg litt vondt inni meg. Vedkommende ble ikke trodd på sine ord og vi har vel alle en gang kjent på hvordan det føles. Det er ikke noe godt.

Jeg forstår meg ikke helt på mennesker som kan gå rundt i all verdens tid og være så sinte. Da er det tross alt bedre å bruse opp, ta en fight (ikke bokstavlig da…) og så skvære opp. Bli ferdig. Ikke tvære på det i det uendelige og i enhver sammenheng spy ut av seg edder og galle.
Til syvende og sist går det egentlig mest utover en selv.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi burde alle være litt mer rause med hverandre og der har også jeg en vei å gå.

«Be the better person».

Det ble en sen morgen (igjen) til tross for at jeg var våken tidligere. Det var da en voldsom «skravling» utenfor, men av den sorten som forteller meg at våren er her. Herlig fuglekvitter!

Likevel la jeg meg til for å sove «bare litt til», men det ble mer enn bare «litt». Jaja, det er lørdag og helg, jeg har fri og da er det lov. Basta!

Så her sitter jeg nå og skriver et innlegg etter flere dagers tørke, mens jeg nyter en kopp iskaffe og tenker…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

… blant annet på hvor mange rare mennesker som finnes. Mennesker som absolutt MÅ uttale seg om alt og intet; som kverulerer, harselerer, latterliggjør… ofte uten en gang å ha lest ordentlig det de uttaler seg om. Du finner de i diverse kommentarfelt på nettet, og ofte (pussig nok) under nyhetsinnslag som ikke en gang «interesser de». Altså; hvorfor kommentere noe om det ikke interesserer? Det fascinerer meg.

Det er jo også en grunn til at slike innlegg dukker opp på siden deres. Du har kanskje lagt merke til at om du har søkt på nettet etter noe spesielt, så popper det opp reklamer senere om akkurat det du tidligere har vært inne på?

Det er på grunn av algoritmene. Når du søker på nettet, legger du igjen spor etter deg og så tilpasses reklamen etter det du søker mye på. Legger du da igjen en kommentar under en nyhet du egentlig ikke er interessert i, har du egentlig vist algoritmene det motsatte. For å si det enkelt. Det beste er å la være å kommentere, men det forstår ikke folk. Eller vil ikke forstå for de er nok innerst inne litt interessert likevel. Eller de liker å «trolle» litt. Tror helst det siste jeg da, i hvert fall i de fleste tilfeller.

Jeg har for lengst gitt opp å forstå slike mennesker. Det er bortkastet tid, men jeg kan likevel ikke la være å undre meg.

Dagen i går forsvant før jeg rakk å skrive et eneste ord. Ikke at jeg må skrive hver dag, det er jo ikke hver dag jeg har noe å formidle. Dessuten var jeg sammen med familien min og da prioritererer jeg dem. Jeg prøver å ikke være for mye på mobilen når nevøen min er i nærheten, men merker jo hvor avhengig jeg er. Før jeg vet ordet av det sitter jeg der og trykker på mobilen, uten at jeg en gang kan huske at jeg tok den opp. Det er litt skremmende. Jeg er glad det ikke var slik den gangen mine besteforeldre levde, at tiden jeg hadde med dem gikk bort i scrolling.

Vi pratet mye. Vi var tilstede på en helt annen måte enn i dag. Det er godt å tenke på, men også litt trist for alt som har skjedd i løpet av disse årene rent teknologisk er ikke bare til det gode. Postkontor er lagt ned. Kontakt med offentlige tjenester skjer sjelden eller i liten grad gjennom personlig oppmøte. Alt er basert på at man enten må ha pc/nettbrett/smarttelefon. Kan man i det hele tatt klare seg uten i dag?

Så lenge alt fungerer er det forsåvidt greit. Men så snart noe skjærer seg, er det ikke bare bare å få hjelp. Det er i hvert fall ikke alltid innlysende å vite hvor man skal henvende seg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den gangen jeg jobbet på en liten bibliotekfilial, tror jeg at mange av de faste lånerne kom vel så mye for å møte kjente, som for å låne en bok. Kanskje mer det første enn det siste. Biblioteket var en møteplass og slik var det gjerne også på de små lokale postkontorene også. Bibliotekene er stadig en sosial møteplass, men tror likevel noe gikk tapt da de små filialene ble lagt ned. Det svarte seg ikke økonomisk, men må alt handle om dét? Jeg vet hvor mye det betød for mange å kunne komme til biblioteket og få denne kontakten med andre. Kanskje var dette den eneste muligheten de hadde for å kunne treffe likesinnede, for å bli sett. Og det aspektet er vel så viktig i mine øyne.

I Bergen forsvant flere av de små filialene i løpet av noen få år. I tillegg ble Bokbussen lagt ned så det var mange som mistet et viktig kulturtilbud i sitt nærmiljø.

Det er en skam.

Det positive er at Laksevåg bibliotekfilial gjenoppsto etter massivt påtrykk fra lokale krefter. Nå håper jeg filialen er kommet for å bli.

Jeg begynner så smått å forstå at jeg duger til så mye mer enn jeg tror. Eller har trodd. Mangel på selvtillit har ført til at jeg har hatt null tro på meg selv både privat, men også på arbeidsplassen. Selv de enkleste ting (som for eksempel å fylle bensin) «klarte» jeg ikke. Ikke alene i hvert fall. Jeg turde heller ikke kjøre bil når jeg var alene, da lot jeg bilen stå. Så om jeg skulle være alene hjemme noen dager, måtte matvarer være i hus slik at jeg skulle slippe å kjøre ut. For det kunne jeg jo ikke.

Da jeg virkelig måtte klare meg alene, hadde jeg ikke noe valg, men husker ennå på usikkerheten jeg følte. Det tok sin tid før jeg følte meg trygg og stolte på at dette var noe jeg taklet.

Dette ligger noen år tilbake i tid, men den dårlige selvtilliten har fulgt meg på andre områder. Som på kjøkkenet. «Sannheten» om at jeg ikke duger på kjøkkenet er noe jeg tidvis fortsatt sliter med. Så blir jeg overrasket over meg selv når jeg klarer noe.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Som å lage eggerøre.
Huff…skammer meg nesten over å si det, men dette er faktisk sannheten. Så håpløs har jeg følt meg at selv de enkleste små retter har blitt uoverkommelig. Eller jeg har trodd det, for i virkeligheten er det jo ikke vanskelig i det hele tatt. Men det er noe med det å tørre og bare hive seg ut i det. For de fleste er ikke dette noe heksekunst, men for noen kan det faktisk føles slik. Jaja, på den positive siden skal det lite til før jeg får en gedigen mestringsfølelse da 😉

Rett før helgen klarte jeg å fikse noe teknisk på jobben. Dette er noe vi har slitt med i lengre tid og jeg hadde a l d r i trodd at jeg skulle klare å finne ut av det. Selv nå er jeg usikker om jeg virkelig har klart å løse problemet, men vi testet det flere ganger på fredag og da funket det. Likevel venter jeg bare på at noe skal dukke opp for å «bevise» at jeg likevel ikke dugde.
Snakk om å være sin egen verste fiende.

Likevel; OM det skulle dukke opp flere problemer vet jeg i hvert fall litt mer om hvor problemet ligger og da har vi i det minste kommet ett skritt nærmere en løsning.

En liten oppdatering på Embla: det renner ikke lenger så mye fra nesen hennes, men hun får fortsatt episoder med innovernysing. Nå har hun bare gått på medisiner i fire dager, og har noen dager igjen, men er hun ikke helt frisk til over påske, blir det ny tur til dyrlege.

Noen vil kanskje mene jeg lukker øynene for alt det vonde som skjer rundt omkring i verden siden jeg sjelden eller aldri skriver om det. Og kanskje er det nettopp det jeg gjør, men som jeg har sagt før; jeg orker rett og slett ikke forholde meg til alt det fæle. Vonde drømmer er en billig pris å betale, det skjønner jeg. Når jeg våkner er jeg ute av marerittet – det er ikke de som befinner seg midt oppi det. Likevel føler jeg et behov for å beskytte meg selv litt.

Jeg beundrer de som står på, som demonstrerer, de som virkelig gjør noe. Men jeg må bare innse at jeg er ikke der. Gjør det meg til et dårligere menneske? Kanskje er jeg som strutsen som stikker hodet i sanden og ikke ser noe av det som skjer rundt, men samtidig får jeg jo det med meg, er nesten ikke til å unngå det. Da skal man i så fall være ganske så blind.

Kanskje er det slik at det er det som er nærmest som gjør sterkest inntrykk. Jeg kjente i hvert fall på en sorg i går da jeg så bildene fra begravelsen til den lille gutten på syv år som ble påkjørt. Både faren og moren holdt minnetaler og jeg fatter ikke hvor de tok styrken fra. Men det er jo gjerne slik at vi mennesker har en indre styrke som hentes frem når det utenkelige skjer. En styrke vi ikke er klar over at vi har før vi står der.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ingen går gjennom livet uten noengang å kjenne på sorg. Sorgen kan være vond å bære om det så er en gammel bestemor eller et kjæledyr som har gått bort. Likevel; det å miste et barn… det er noe naturstridig. Et barn skal ikke gå bort før sine foreldre.

Jeg innrømmer at jeg er redd når jeg leser de store krigsoverskriftene. Ikke så redd for min egen del, men for at noe vondt skal skje med mine nærmeste om det skulle bryte ut en ny verdenskrig. Vi kan jo ikke vite om det vil skje. Selv om politikerne prøver å berolige, ble vi jo en gang tatt på sengen.

Dette var dystre tanker på en lørdags morgen. Sikkert utløst av nok en terrorhandling med mange drepte. Mennesker som var samlet for å hygge seg på konsert og så ender det på verst tenkelige måte.

Hva får mennesker til å begå slike handlinger?

Menneskesinnet er et særegent sted. Helt på egenhånd kan det gjøre himmel om til helvete, og helvete om til himmel. – J. Milton

Jeg nyter mine siste timer som 55-åring. I morgen fyller jeg 56 og jeg klarer ikke helt ta det innover meg. Tiden går bare så altfor fort og jo eldre en blir, jo fortere går det. Slik føles det i hvert fall.

Som liten kunne ikke tiden gå fort nok. Da gledet jeg meg bare til å bli eldre. Som voksen kunne jeg godt tenkt meg å ha en pauseknapp for å kunne bremse tiden litt.

Jeg har aldri hatt det bedre enn det jeg har i dag. Sånn sett er jeg i min beste alder. Jeg skulle jo helst sett at alt falt på plass mye før, men jeg kan ikke kaste bort verdifull tid nå på å gruble over det. Dessuten er det jo nettopp livet som har formet meg til den jeg er i dag.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det blir ingen spesiell feiring av dagen i morgen, men på lørdag samles familien til en liten markering. Stille og rolig, slik jeg liker det.

Og apropos tid – det er snart ett år siden turen min til Stockholm!

I dag fikk jeg nok en påminnelse om hvor skjørt livet er. En kollega døde brått tirsdag – kun 60 år gammel. Han var på seminar da han plutselig fikk et illebefinnende. Så fort kan det gå.

Jeg kjente ham ikke så godt, men har hatt litt med han å gjøre de siste årene. Vet han var avholdt, både blant ansatte og studenter.

Det er bare så absurd. I det ene øyeblikket full av liv – i det neste død og borte for alltid. En bryter ble bare slått av. Tenker på kollegaene som var rundt han da det skjedde og selvsagt på hans etterlatte. 60 år er ingen alder.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Vi har ingen garantier noen av oss uansett alder. Tenker på den kritikken som er kommet i ettertid når det gjelder Kongen og hans reise til Malaysia. Noen burde satt ned foten, var det en som uttalte. Jeg tenker at dette var en avgjørelse Kongen selv måtte få lov til å ta. Sett i ettertid var det nok ikke det smarteste han har gjort, spesielt ikke med tanke på helsetilstanden hans det siste året, men det er lett å være etterpåklok. Og det kunne jo også ha gått veldig fint. Da ville ikke noen ha sagt noe.

Poenget er at ting kan skje – uansett alder. Det gjelder faktisk å leve mens vi kan. Vi kan ikke gardere oss mot livet – livet skjer okke som.

Jeg må bare si at jeg synes Kongen og Dronningen er tøffe! De viser at livet slettes ikke trenger være over fordi om man er fylt 80+.

Jeg har hatt så mange tanker i det siste, men hver gang jeg har prøvd å formulere et innlegg, har skrivesperren satt inn for fullt. Jeg har begynt på utallige innlegg, men det har bare endt opp i ingenting. Da har det vært lettere å skrive om strikking, nye prosjekter og vær. Litt mer upersonlige emner om jeg kan si det på den måten.

Gamle demoner har plaget meg.
Tanken på den jeg en gang var, hvordan jeg oppførte meg – det gjør vondt. Jeg kan unnskylde meg med at jeg var syk, men det rettferdiggjør likevel ikke min oppførsel.

Men – mine tanker har ikke stoppet der, de har gått enda lenger tilbake i tid. Til barndom og ungdomsår. Jeg var ikke alltid så snill da heller, men det hele bunnet nok i at jeg var et veldig usikkert og uselvstendig barn. Jeg følte meg tidvis utenfor av ulike årsaker.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så hvorfor lar jeg meg selv plages av alle disse tankene nå? Jeg er jo ikke en gang det mennesket lenger. Det usikre barnet ble voksen og selvstendig til slutt selv om det tok sin tid.

Likevel tror jeg at dette også er en del av denne hellings prosessen jeg har gått gjennom. Det handler om å se hele bildet og ikke bare bruddstykkene. Jeg er sterkere i dag og tåler derfor bedre å bli «konfrontert» med den delen av fortiden nå. Slik tenker jeg i hvert fall. Det kan kanskje også hjelpe meg til å kunne tilgi meg selv.

Andre har tilgitt så hvorfor kan ikke jeg klare å gjøre det samme?

Morgenstund. Ikke tull i grunn hehe. Hvis man kan kalle det morgenstund da… klokken har passert 10. Men – det er søndag og jeg pleier ikke være oppe såpass tidlig i en helg.

Jeg har et sovehjerte av de sjeldne. Dessverre gjelder ikke det alltid på kvelden når jeg burde få sovet, men om morgenen DA sover jeg godt! Da er jeg så inni søvnen at jeg knapt hører alarmen. Derfor burde jeg jo klart å stå opp til noenlunde skapelig tid også i helgene slik at jeg kom inn i en god rytme. Burde burde burde. Er så mye man burde, men ikke alltid klarer. Så kommer den dårlige samvittigheten. Til hvilken nytte, spør jeg meg? Det burde (ja, der kom den igjen) holde at man gjør sitt beste.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Psykologen min sa det var viktig å skille mellom ekte og falsk dårlig samvittighet. Dersom man gjør noe som kan gå ut over andre, ja da er den dårlige samvittigheten som oppstår, ekte. Men dårlig samvittighet fordi man ikke orker å støvsuge en dag? Eller gå tur? Det er jo bare tull og man straffer seg selv unødig. Likevel er vi mennesker eksperter på nettopp det. Vi er vår egen verste dommer.

Jeg har overnattet hos mine foreldre i natt. Det var så lenge siden nå og jeg følte bare for å ta det med ro. Det ble en stille, rolig og koselig kveld. Søvnen ble så som så da, men men.