Fra mandag og frem til 5. september er det mulig å avgi forhåndsstemme på arbeidsplassen min. En del av biblioteket er allerede gjort om til valglokale. Erfaringen vår er at mange benytter seg av dette tilbudet – inkludert meg selv.
Men til tross for god info er det mange som allerede har vært innom for å avgi sin stemme og som må gå med uforrettet sak hjem igjen. I dag var det til og med noen som gikk inn i avlukket og kom ut igjen med en stemmeseddel, og lurte på hva hun skulle gjøre videre!
Folk kan tydeligvis ikke lese. Men – det er jo bra de er ivrige da, at de vil benytte seg av stemmeretten sin. Det er vår borgerplikt, vil jeg si. Jeg er ikke så veldig politisk opptatt, men nok til at jeg vet hvem jeg IKKE ønsker skal sitte ved makten. Sylvi Listhaug får definitivt ikke min stemme for å si det sånn.
Men nå er det helg, folkens! Her er det meldt fint vær så jeg må få til en tur i løpet av disse dagene. Hvor ferden går vet jeg ikke ennå. Kvelden skal nytes i sofakroken foran TV-en .
Fotballcup og kvalitetstid med familien – det er stikkord for min helg. En liten badetur ble det også tid til. Bare meg og «lille» Ø, det var etterlengtet og veldig koselig. Man får en egen kontakt når ikke foreldrene er med – da skal de som oftest tøyse og tulle litt. Men når man får de på egenhånd oppfører de seg helt annerledes. Det gikk opp for meg at han ikke er så liten lenger, han er reflektert og det er artig å høre hva som foregår i hodet på en 7-åring. Tiden går så fort, og før vi vet ordet av det, vil han kanskje ikke lenger synes det er like stas å tilbringe tid med tanten sin. Nettopp derfor er det viktig å være til stede nå, ta vare på øyeblikkene og bygge minner sammen mens han fortsatt ønsker det.
Vi var på badeplassen en liten stund og kom oss uti begge to, men vi var skjønt enige om at det var litt vel kaldt i vannet. Det er tydelig at de kjølige kveldene har gjort sitt på bare noen få dager.
Det handler om menneskeliv, om moral, om retten til å si ifra når man ser urett.
Utdraget er hentet fra et debattinnlegg publisert i Bergens Tidende i dag. Richard Hyams, en britiskfødt jøde som har bodd i Bergen i nærmere 30 år, påpeker at jødene, med sin historiske bakgrunn, om noen burde vite hva det innebærer å være ofre for folkemord. De vet hva det vil si å bli forfulgt, trakassert, utsatt for vold og møtt med forakt. Likevel velger mange i det jødiske miljøet å tie; noen av lojalitet til Israels myndigheter, andre av frykt for konsekvensene dersom de våger å si imot uretten.
Denne stillheten gjelder for øvrig ikke bare jødiske miljøer, men også vanlige folk i samfunnet. Jeg er jo selv ganske taus og bruker sjelden bloggen til å fronte politisk ståsted. Det er dessverre også blitt slik at de som fremmer kritikk mot staten Israel, raskt risikerer å bli stemplet som jødehatere. Jeg så nylig en kommentar der en person ble anklaget for antisemittisme, kun fordi vedkommende uttrykte støtte til palestinerne. Dette er dessverre ikke så unikt for jeg har sett det flere ganger.
Derfor blir jeg glad når jeg ser at de som er direkte involvert i konflikten tar til orde. At noen tør å snakke der andre tier. Beskyldninger om antisemittisme fremstår da også som temmelig grunnløse i og med at kritikken kommer fra jødene selv.
Det handler ikke om politikk, men om menneskeliv og om retten til å si i fra når urett blir begått. Det er et spørsmål om hva slags mennesker vi ønsker å være, avslutter skribenten.
For en deilig dag på hytten vi hadde i går! Hele familien samlet, og noen av de gode gamle naboene kom også innom en liten tur.
Jeg fryktet på forhånd at det ville bli i varmeste laget, men takket være markisen satt vi i skyggen det meste av tiden. Til og med Embla fant roen. Prikken over i’en var at også min eldste nevø ble med utover – han er ellers en travel ung herremann.
Det er så viktig å benytte seg av mulighetene når de er er. Carpe diem – gripe dagen. En floskel kanskje, men likevel sant. Tenk om vi hadde utsatt turen – da hadde vi gått glipp av en en dag som jeg tror gjorde oss alle godt.
Hytten ligger like ved denne trange fjordarmen til Fensfjorden. Tar man båten utover kommer man til Mongstad blant annet. I riktig gamle dager – da jeg var liten haha – dro vi alltid med båten til handelsmannen. De turene husker jeg ennå. Ryggsekkene vi hadde med henger fremdeles i boden på hytten, tror jeg.
Litt nostalgi på en søndag.
I dag skal jeg pakke for i morgen går turen østover – til Stockholm. Mitt andre besøk i den svenske hovedstaden. Jeg har litt reisefeber, kjenner jeg. Håper bare jeg får sove. Hadde store problemer natt til i går pga varmen. Men likevel; det ER godt å kjenne at det virkelig er sommer. Når høsten og vinteren kommer, vil vi se tilbake og savne dette.
Jeg har trukket meg tilbake i skyggen – det ble rett og slett litt for varmt i solen. Før i tiden kunne jeg ligge og steke i timevis, opptatt av å bli så brun som mulig. Men den tiden er forbi. Nå bryr jeg meg ikke så mye om det lenger, og i tillegg er vi heldigvis blitt mer bevisste på de skadevirkninger overdreven soling gir. Det var ikke så rent sjelden jeg ble kraftig solbrent den gangen.
Jeg kjenner også at jeg ikke tåler varmen like godt som før. Men – dette er på ingen måte ment som klaging! Jeg setter stor pris på at sommeren er her, og når varmen blir for intens, gjør det godt å finne ly i skyggen, akkurat som nå. Og om jeg får lyst på litt avkjøling, er det bare å rusle ned til sjøen og sitte på svaberget med tærne i vannet. Det har jeg tenkt å gjøre senere.
Jeg riktig nyter tilværelsen. Og så er det godt å se hvor mye Embla koser seg. Hun vet også å finne seg svalende plasser å ligge. Livet er godt for oss alle her.
Én uke av ferien er gått – tre gjenstår. Og nå ser det også ut som at sommerværet skal komme for fullt, i hvert fall om vi skal stole på yr.no. Jeg klager uansett ikke. Vi har kunnet sittet ute hver eneste dag, eneste unntaket var i går. Da regnet det i bøtter og spann; kranen sto på hele dagen.
Jeg samler på de små, fine øyeblikkene – latteren, lyset, stillheten, nærheten – som kan varme meg når høsten mørkner og vinteren strammer til. Som små skatter legger jeg dem i hjertet mitt, klare til å lyse opp de grå dagene som kommer. Men de dagene er heldigvis ennå langt unna.
Kaffekoppen er tom. Ser ut som solen er i ferd med å trenge gjennom skylaget ute. Kanskje blir det så bra at vi kan sitte ute i dag. Jeg skal straks stelle meg litt før turen går ned til sjøen.
Jeg prøver å beskytte meg selv så godt jeg kan, men det er ikke til å unngå at tankene svirrer rundt det som nå utspiller seg i Midtøsten. Det er en skummel utvikling vi er vitne til.
Israels statsminister gjør som sin kollega i Russland; forsvarer krigshandlingene med argumenter om at de gjør det for å stå opp mot ondskapens krefter. Putin på sin side fordømmer Israel for angrepene på Iran. Og Trump? Nei, huff, la meg ikke en gang begynne… Selvinnsikt er ikke noen av disse statsledernes beste egenskap – det kan vi vel trygt slå fast.
Hvor vil dette ende? Hvor mange flere sivile skal måtte miste livet før noen tar til fornuft?? Er det bare makt som står i hodet på disse?
Vi burde prise oss lykkelige over at vi får bo i et så trygt og godt land som Norge. Vi er heldige og jeg håper bare det fortsetter slik.
Vår største “bekymring” nå som fellesferien nærmer seg, er sommerværet – eller fraværet av det da for å si det slik (jeg setter det selvsagt litt på spissen nå for det er klart Norge også har sine utfordringer på enkelte områder). Vi har hatt en nydelig helg, men nå er kranen slått på og den blir visstnok ikke slått av med det første. Det er heldigvis et par uker til jeg går på ferie, så det kan jo komme seg til dess. Vi får se. Ferie blir det uansett og den skal nytes. Planene er klare; det blir to uker på Losna, en uke hjemme (med dagsturer) og så siste uken i Stockholm.
Det er mandag, men det føles som søndag her jeg sitter med iskaffien min. Sen «morgen» om jeg kan kalle det for morgen når klokken har passert halv ett. Ettermiddag er vel mer korrekt å si. Men hva spiller dét for rolle? Jeg har fri og slapper av. Har ingen andre enn meg selv (og Embla da) å tenke på.
Det skal bli tur senere, men i skrivende stund vet jeg ikke helt hvor ferden går. Noe særlig varme ute er det ikke snakk om – 12 grader – og det føles som 12. Sommer i Norge – hurra!
Gårsdagen var så fin. Mamma hadde laget en stor kjele med deilig kjøttsuppe – tror ikke det var mye igjen etter at vi hadde forsynt oss. Vi rakk også en liten quiz. Kvalitetstid med stor K. Jeg er rik, som jeg har sagt utallige ganger. Ikke rik på penger selv om jeg har så jeg klarer meg, men rik på kjærlighet fra de rundt meg. Jeg mangler ingenting.
Noen vil vel si at jeg burde finne meg en kjæreste slik at jeg hadde én å dele livet med, men det livet er ikke for alle. Og jo eldre en blir og jo lenger en har vært alene, jo særere og mer kresen blir man. Det skal ikke stikkes under en stol. Men jeg verdsetter friheten min, kunne bestemme alt uten å måtte ta hensyn til andre. Slippe krangling om bagateller og sure miner. Slippe å stå på pinne for andre. Kunne styre fjernkontrollen til TV-en som jeg selv vil hahaha.
Jeg verdsetter alenetiden, ikke minst.
Men man skal aldri si aldri. Hvem vet hva fremtiden vil bringe? Jeg skal ikke si nei til de muligheter som byr seg, men det er ikke noe jeg stresser med. Jeg har det fint slik jeg har det og det er vel det viktigste. Har vel aldri fulgt strømmen, men gått mine egne veier.
Kjøligere og våtere enn normalt – det er værprognosene for Vestlandet fremover. Tenker vi skal lide nå for det fine været vi har hatt i mai. Kanskje var dette sommeren haha.
Godt jeg har en tur til det «store utland» å se frem til senere…
Er det typisk norsk å snakke om været? Vi er i hvert fall umåtelig opptatt av det. Slipper man opp for samtaleemner, kan man alltids snakke om været – det er et ufarlig tema å holde seg til og det engasjerer.
Ufarlig så lenge man ikke kommer inn på klimaendringer og global oppvarming, vel og merke. For hva skyldes klimaendringene? Er de menneskeskapte, naturlige eller noe midt i mellom? Meningene er mange og delte. Og selv om forskerne nå HAR slått fast at det kun er én til én millioners sjanse for at klimaendringene IKKE i hovedsak er menneskeskapte (kilde: faktisk.no), er nordmenn blant de største klimaskeptikerne i Europa.
Uansett; vær engasjerer og kanskje har det noe med vår kultur og vår historie å gjøre. Norge var jo et bonde- og fiskersamfunn. På midten av 1800-tallet livnærte de aller fleste seg på landbruk og/eller fiske, og man var helt prisgitt værgudenes luner. En god avling kunne bety alfa og omega, og da forstår man jo hvor mye været hadde å si.
Det har i hvert fall ikke vært noe vær (hehe) til å gå på tur. Ufyselig har det vær(t)! Da frister det mer å sitte i sofakroken med et pledd over seg. Litt dårlig samvittighet har jeg riktignok (er det også typisk norsk tro? Å ha dårlig samvittighet fordi man ikke kommer seg ut??), men sånn ble det i dag.
En heller lat «morgen» på meg i dag og det må være helt greit. Det er godt med slike rolige stunder når jeg ikke har noe spesielt å haste etter. Skal sitte barnevakt senere, men det er ikke før i kveld. Før det har jeg ingen planer. Så jeg sitter nå her med iskaffien min og skriver et lite innlegg til dere.
Jeg håper dere vet hvor mye jeg setter pris på den støtten jeg får – og har fått – fra dere opp gjennom årene. Noen har falt fra og nye har kommet til, og det er greit. Noen av de mest trofaste leserne døde i fjor, og jeg merker at jeg savner kommentarene fra henne. Vi møttes personlig kun én gang, men hadde jevnlig kontakt på chat. Andre hører jeg ikke så mye fra, men de leser for innimellom kommer det en tommel opp. Det er koselig. Så er det jo slik at det man skriver ikke kan fenge alle. Av og til har jeg ikke noe spesielt å meddele heller, og da tar jeg meg gjerne en liten pause på noen dager. Jeg har også hatt en del smerter i munnen pga blemmer, og da føler jeg ikke for å skrive så mye. Blir jo så irritabel av å gå rundt å ha vondt hele tiden. Men – det hele skyldes jo tannreguleringen og det er til dels selvvalgt så jeg kan vel ikke klage. Dessuten er det noe som vil gå over. En filleting mot det andre sliter med.
Jeg snakker stadig om det å sette ting i perspektiv. Men det viktig å ha dette i bakhodet når man klager på ulike «ondter». Selvsagt skal man kunne synes litt synd på seg selv av og til, men det må ikke bikke over i selvmedlidenhet.
Her om dagen var en kollega av meg i begravelse til datteren av et vennepar. Jenten deres var bare tre år da hun måtte gi tapt og hadde vært kreftsyk siden hun var baby. Altså; for en skjebne! Kollegaen min hadde det vondt og jeg tør ikke tenke på hvordan disse stakkars foreldrene har det. Å miste et barn må være det verste man kan oppleve. Å se barnet sitt så sykt og ikke kunne gjøre noe for å hjelpe og lindre.
Dette var kun ett eksempel – det finnes så mange skjebner. I Norge, i verden for øvrig.
Så nei, jeg skal ikke sutre over en blemme. Om ett år vil jeg kunne nyte godt av et bedre bitt. Da er mine små plager et tilbakelagt kapittel selv om nye plager kanskje har dukket av. Slik vil det jo være når man blir eldre. Jeg skal være glad så lenge jeg beholder helsen sånn noenlunde.
Og at jeg har bein som gjør at jeg kan komme meg av gårde hvor enn jeg vil. Stiv og støl, jaja, det er en liten pris å betale i det store og det hele.
