Kong Haakon. Det vil nok ta sin tid før det føles naturlig å si det. For meg har “Kong Haakon” alltid tilhørt en annen tid – en konge jeg aldri selv opplevde, men som likevel har vært en kjent og viktig del av historien.
Nå har vi en ny kong Haakon. Jeg har troen på han. Til tross for alt som har vært så er og forblir jeg monarkist. Det kjenner jeg veldig på i disse dager. Talen den nye kongen vår holdt i kveld, fikk tårene frem hos meg.
Det er noe samlende med et kongehus, en følelse av kontinuitet. Jeg kan vanskelig forestille meg at en presidents bortgang for eksempel ville vekket så sterke følelser som dem vi nå er vitne til.
Dagen i dag har ikke bare handlet om kongehuset for min del. Jeg har tilbragt store deler av lørdagen på fotballcup på Os. Det regnet litt, men utover dagen skinte det opp så det ble en veldig fin dag.
Men flaggene som hang på halv stang vitnet likevel om den situasjonen landet vårt er i…
Intet nytt er godt nytt, sies det. Men jeg må innrømme at jeg ikke har hatt noen særlig god følelse av tausheten fra Slottet de siste dagene. Jeg har sjekket nettavisene og NRK jevnlig. Til og med når jeg har våknet midt på natten, har jeg sjekket. Likevel ble jeg forskrekket i dag morges da jeg fikk melding om at Kongens helse var blitt forverret og at det var alvorlig. Jeg kjente det godt i magen da.
Selv konger kan jo ikke leve evig. Likevel har det gjennom årene føltes som om kong Harald har hatt ni liv. Han har reist seg igjen hver eneste gang – etter sykdom, operasjoner og tøffe perioder.
Denne gangen ser det langt mørkere ut. Jeg er bare så glad for at han fikk oppleve dette fotballeventyret som VM ble. Vil aldri glemme hvor rørt han var da han hilste på Ståle Solbakken.
Alle de syv svanungene var på plass heldigvis. Det er ingen selvfølge – det lurer mange farer for slike små forsvarsløse nøster.
Ellers ble det en rolig dag med et koselig besøk hos mine foreldre. Tenkte meg dit i dag også, men først skal Embla og jeg på tur. Hvor ferden går vet jeg ikke ennå.
Det er godt å vite at jeg har to uker igjen av ferien min. Den er riktignok delt litt opp i år, så jeg skal jobbe én uke etter Osloturen før jeg drar til Island.
Vi drar til Oslo førstkommende onsdag, 22. juli. Det er en dato som alltid vil vekke ettertanke. At det er 15 år siden terrorangrepene, er vanskelig å fatte. For noen tok livet slutt den dagen. For andre ble livet aldri det samme igjen.
Jeg synes fortsatt det er helt uforståelig at det kunne skje. Det vil nok alltid være et arr i oss etter den dagen, tror jeg.
22. juli er forøvrig også dagen da Embla og søsken hennes kom til verden. Det skjedde i 2014, hvilket vil si at de fyller 12 år.
Nei, nå er det på tide å gjøre seg klar, komme seg ut i finværet. Har sittet i sofaen lenge nok nå.
Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil.
Kardemommeloven er en fin leveregel og en påminnelse til oss alle om å behandle andre mennesker med respekt. Enkle, men verdifulle ord som ikke kan gjentas for ofte.
De fleste vet hva det vil si å vise folkeskikk. Det betyr at man oppfører seg ordentlig, er høflige og viser respekt for sine medmennesker. Likevel skjer det noe når vi sitter bak en skjerm – det er som om alle normer og regler bare opphører å eksistere. Da er det plutselig lov å harselere, latterliggjøre og angripe andre. Det man vanligvis ikke ville sagt ansikt til ansikt, kommer lettere ut når man sitter bak en skjerm.
Vi ser det overalt; i kommentarfelt, ulike diskusjonsfora – og på blogg. Folk tillegges meninger de absolutt ikke har, ting vris og vendes på, det kveruleres og angripes. Å holde seg til sak er tydeligvis ikke enkelt og slipper man opp for argumenter, er personangrep lett å ty til.
Bak hvert navn og hver profil finnes det et menneske hvis sko du ikke har gått i. Tenk på det neste gang du sitter der og skal skrive en kommentar eller et motsvar.
Måten vi kommuniserer på påvirker ofte hvordan andre reagerer i sine svar. Det vil da si at dersom du inntar en spydig og aggressiv tone, er det lett at du blir møtt med det samme igjen. Bruk av spydigheter og skjellsord er ikke akkurat veien å gå dersom du ønsker å nå andre med ditt budskap. Snarere tvertimot.
I lang tid nå har det vært harsellert mye med kongehuset i kommentarfeltene. Det har blitt stilt spørsmål ved timingen av pressemeldingene om kronprinsessens sykdom. Samtidig har det også vært diskusjoner om hvor alvorlig sykdommen faktisk er, og om synlige hjelpemidler som nesekateter kan påvirke hvordan offentligheten oppfatter situasjonen. I så fall er jo dette gjort med hensikt osv. Spekulasjoner og ryktespredning uten rot i virkeligheten.
Mette-Marit gjorde en stor tabbe da hun innledet et vennskap med Epstein. Det kan vi alle være enige om. Men hvor lenge skal media og folk gnåle om dette? På enkelte diskusjonsfora er det side opp og side ned med det samme. Og nå det siste: hvor egoistisk er det ikke å spille på sykdommen din for å få datteren hjem fra studier i utlandet.
Det er til å bli kvalm av. Det er så ufint å sitte der og spekulere i andre menneskers motiver. Alle med litt medfølelse skjønner vel at det er godt for familien å få være sammen etter alt de har stått i. Der er det ingen forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker.
Det føles som dagen derpå for min del, selv om det eneste jeg har rørt av alkohol i helgen var en bitteliten likør – og det på fredag! Hahaha. Men det er slik jeg er blitt med årene. Det var uansett deilig å få denne dagen i ro og mak etter dager med mer farting enn jeg er vant til.
Men som jeg har ledd i helgen! Slike stunder sammen med familien er gull verdt og noe jeg verdsetter høyt. Det gjør meg godt å se dem jeg er så glad i ha det bra. Det er egentlig det viktigste for meg.
Det er vel slik de fleste av oss er skapt – at vi ønsker det beste for dem vi er glade i.
Da må man også av og til sette sitt eget ego litt til side. For hvis man bare ser seg selv, er man inne på et galt spor. Jeg snakker av erfaring. Det gikk bra tilslutt, men man må ha tålmodighet. Å bli frisk tar sin tid. Å gjenvinne tillit tar enda lengre tid – OM det i det hele tatt går. Tiden får man aldri igjen. Og det er noe noe å tenke på.
Denne uken er som å ha to fredager. Det føltes i hvert fall slik i går siden det er himmelspretten og fri i dag. Flere tar nok fri også i morgen, men selv skal jeg jobbe. Det går helt fint – jeg er glad i jobben min.
Det er eksamenstid. Snart tømmes skolen for studenter og det vil være sommerstille på campus frem til langt ut i august. Vi starter med sommertid fra og med i morgen – det betyr kortere arbeidsdager helt frem til 15. september. Det er utrolig hva tre kvarter kan utgjøre – det merkes i hvert fall godt når vi igjen går over til normaltid.
Et kjapt blikk på yr forteller meg at været for 17. mai IKKE ser særlig lovende ut. Vi har vært heldige i flere år på rad, så vi kan vel egentlig ikke klage, men det er jo noe eget med oppholdsvær på denne dagen da. Likevel er det noe som drar meg mot byen denne dagen – uansett vær.
I årene som gikk fra jeg flyttet fra sentrum til huset på Risnes, holdt jeg meg hjemme. Vi så kun feiringen gjennom skjermen. Dette skyldtes jo mest hundene – vi ønsket ikke å forlate dem. Men siden – da huset var solgt og hundene etterhvert falt fra, kom lengselen etter å delta, å være der det skjedde. Og jeg minnes fremdeles den følelsen, hvordan det var første gangen etter så mange års fravær. Jeg sto med klump i halsen, frysninger og med et hjerte som slo i takt med trommeslagene fra alle buekorpsene. Det var stort.
Én gang bergenser – alltid bergenser.
Jeg kan ikke fatte at jeg var av dem som ikke kunne fordra buekorps. Nå ser jeg viktigheten av å bevare tradisjonene og særegenheten – det som gjør byen til det Bergen er.
Et av mine favorittmennesker fyller 83 år i dag på selveste fredsdagen.
Kroppen ikke hva den en gang var, men hodet er det ingenting i veien med. Du er fremdeles like vitebegjærlig som du alltid har vært. Etter som årene går ser jeg mer og mer av meg selv i deg. De samme interessene, de samme sære (?) sidene og den samme sprø humoren. Humoren er noe vi har til felles med flere i familien.
Jeg er så takknemlig for alt det du og mamma har gitt meg i min oppvekst – og for de verdier jeg har fått med meg på veien. Fremdeles er dere ved min side og støtter der dere kan.
Deler av dagen skal tilbringes ute i hagen for nå skal alt av ugress bort. Jeg er langt i fra et hagemenneske – inne har jeg kun kunstige planter og det sier vel det meste. Men jeg liker at det er pent og ryddig rundt meg, og det er så lite som skal til egentlig. Og så er det noe eget ved å småpusle i hagen, la tankene vandre fritt. En fristund fra alt som til daglig stjeler mye tid og oppmerksomhet.
Bare være – i nuet. Jeg er ikke så flink til akkurat det. Jeg er liksom enten i fortiden eller i fremtiden – sjeldnere i nåtiden. Tenker mye på hvordan jeg vil ha det i stedet for hvordan jeg faktisk har det.
Ta hagen for eksempel. Det er så mye jeg ønsker å gjøre, men jeg må bare innse at alt trenger ikke komme med en gang. Og så er det vel og bra å ha drømmer, så lenge de drømmene ikke hindrer deg i å nyte det som er her og nå.
Det er den fineste tiden vi er inne i nå. Jeg var en liten tur på gamle tomter i går og det var så herlig å høre på all fuglekvitter. I elven svømte det et andepar. Alt var så fredfullt. I dette området gikk jeg mye på tur før så det var fint å gå der igjen.
Det fine i livet blir enda finere når man opplever det sammen med andre. Opplevelsene føles rikere og man skaper felles minner som man kan glede seg over i ettertid – sammen.
Vi har vært på fotballcup i dag for å se på familiens store håp på fotballbanen. “Vi” er min mor, min søster og undertegnede. Det er viktig å stille opp, synes jeg. Jeg ser på det som en investering i tid – og forhåpentligvis gir det avkastning på sikt. Ikke i form av penger, men i gode relasjoner. Det er den viktigste investeringen man kan gjøre i livet, tenker jeg – å stille opp for de som betyr mest for en. Det er med på å skape tillit, trygghet og tilhørighet.
Da er det er lite offer å fryse litt. Nå hadde jeg kledd meg godt siden jeg fremdeles er godt forkjølet, men på slutten kom den der kalde vinden som har gjestet oss litt mye til nå.
Etter kampene dro vi til foreldrene mine for å spise. Jeg var helt segneferdig, så det var godt å komme der og bare kollapse litt på sofaen. Han som hadde vært aktiv på banen var ikke trøtt – skjønner ikke hvor de henter all energien fra…
Det har vært en fin helg dette på alle måter, men i morgen er det jobb igjen. Og kanskje, kaaaanskje skal reguleringen i underkjeven av – jeg krysser mine fingre.
Sterkest inntrykk gjorde synet av alle eiendelene. Noen har tråkket rundt i disse skoene, klærne har tilhørt et barn. De måtte etterlate alt de hadde med seg på togperrongen, med et løfte om at det senere ville bli brakt til dem. De ble så lovet en god dusj og mat – men for mange endte livet i gasskammeret. Siste bildet viser det ene krematoriet.
Endestoppet i Birkenau.
Her lå de i tre etasjer – opp til 7 personer i hver “seng” med et pledd på deling.
Alle burde ta turen hit minst én gang i løpet av livet. Se ondskapen med egne øyne. At det fremdeles finnes dem som fornekter at holocaust noengang har skjedd, er uforståelig. Tyskerne gjorde sitt ytterste å slette alle spor da de forsto at de var i ferd med å tape krigen, så enkelte steder står det kun skorsteiner tilbake.
Jeg fikk ikke de helt store kroppslige reaksjonene jeg trodde jeg ville få – det føltes nesten som om jeg sto utenfor meg selv. Jeg klarte ikke ta inn alt. Det er rett og slett ubegripelig å forstå den ondskapen som utspilte seg her, all lidelsen. Kanskje vil det først gå opp for meg at jeg faktisk har vært her når det har gått en tid.
