En ulykke kommer sjelden alene, sies det – og noen ganger føles det virkelig slik. Det er som om universet ønsker å teste hvor mye man kan tåle.
Slike øyeblikk får en til å stoppe opp og tenke; på livet, hvor skjørt det egentlig er og hvor fort det kan forandre seg. Samtidig minner det oss om hvor mye som faktisk går bra – hvor heldige vi er når det som kunne blitt alvorlig, ender godt. Kanskje det er nettopp i disse stundene at vi blir minnet på verdien av trygghet, og hvor viktig det er å sette pris på det en har.
Det som betyr noe er at vi har hverandre, at vi stiller opp for hverandre når situasjonen krever det. Alt annet blir bagateller.
Klokken er såvidt passert 8 og jeg er oppe. På en søndag!
Men det var umulig å få sove mer – det er nok litt mange tanker som surrer. En liten reaksjon på alt som har skjedd.
Ellers vil nok de rundt meg si at jeg har tatt dette overraskende bra. Selv jeg tenker det. Etter at det første sjokket hadde lagt seg, klarte jeg å finne frem til styrken inni meg. Den styrken jeg før ikke trodde jeg hadde, men som har hjulpet meg i langt tøffere situasjoner. Og galgenhumor! Masse galgenhumor. Det må man nesten ha. Den har også hjulpet meg mang en gang.
Men litt preget er jeg. Det ville vel vært rart om jeg ikke var det. Kjenner jeg er litt urolig inni meg. Jeg vet at alt kommer ordne seg, men det tar jo sin tid før vi er der. Og hvor lang tid det er snakk om aner jeg ikke. Noen uker, én måned, to måneder? De snakket om én måned, men igjen avhenger alt av forsikringsselskap og om de har folk til å gjøre selve jobben i leiligheten. Jeg kan ikke gjøre annet enn å vente.
Jeg har alltid hatt en sterk rettferdighetssans. Tidligere kastet jeg meg inn i enhver kamp for vennene mine – som en løvinne som forsvarte flokken sin. Men det jeg erfarte, var at løvinner ofte ender som skyteskiver. I stedet for å beskytte, endte jeg opp som målet selv. Skuffelsen ble da stor da jeg opplevde å ikke alltid få tilbake den støtten jeg selv hadde gitt.
Jeg har reflektert en del over hvor mye måten vi møter andre på betyr. Respekt skaper som regel respekt. Nedlatenhet skaper avstand. Jeg orker derfor ikke lenger bruke energi på det som føles som meningsløse diskusjoner. Det tar mer enn det gir.
Men oppgitt kan jeg fremdeles bli. Oppgitt over mennesker som nører opp under hat, som elsker å helle bensin på bålet. Som ikke evner å se at uttalelsene deres faktisk kan få konsekvenser. Og da hender det at jeg kommenterer, men i mye mindre grad enn før.
Jeg tar riktignok ikke alt like personlig lenger. Om noen er ufine tenker jeg: «De kjenner meg jo ikke.» Ikke slik mine nærmeste gjør. Og da blir valget enkelt: Jeg vender meg bort. For hvorfor kaste bort energi på mennesker som ikke egentlig ønsker å se hvem jeg er?
Jeg har hatt mange gode samtaler med venner der vi har vært uenige, men hvor jeg har lært mye gjennom deres perspektiver – og fått oppleve å bli lyttet til selv. Det er da jeg også kan se på meg selv i etterkant og tenke: «Kanskje var jeg litt for bastant.» Det er ikke få ganger jeg har tenkt nettopp det, for jeg vet at jeg kan være nokså sta av og til. Bastant, sta og egen, men forhåpentligvis også ydmyk når jeg ser at jeg har begått en feil.
Jeg har ikke alltid likt meg selv. Etter diverse konfrontasjoner og øyeblikk hvor jeg var urimelig, hatet jeg meg selv. Til slutt trodde jeg at jeg var et dårlig menneske som ingen, heller ikke jeg selv, kunne like. Selv i dag kan minnene om den jeg en gang var fylle meg med skam. Forhåpentligvis vil dette blekne med tiden. Det er jo hvem jeg er i dag som betyr noe.
Fredag er uten tvil ukens beste dag, tett fulgt av lørdag på en solid andreplass. I dag våknet jeg faktisk før alarmen, og – tro det eller ei – jeg sto opp med en gang! Vanligvis pleier jeg bare å slå av alarmen, snu meg rundt og snorke videre. Det er jo det som er så fint med lørdagsmorgenene – det er valgfritt om en ønsker å stå opp eller slumre litt til. Det er ingen møter å rekke, ingen umiddelbare planer. Jeg kan ta alt i mitt eget tempo.
Så jeg sitter nå her da med iskaffien min og prøver å få noe med på «papiret». Har også vært innom noen av de bloggene jeg følger. Er det flere som leser blogger forresten? Utenom min da, hehe? Det finnes faktisk flere gode og interessante på denne bloggportalen som er verdt å ta en titt innom.
Egentlig er det rart at lesertallene på blogg har dalt så voldsomt etter at de store profilene forsvant for hva hadde de egentlig å komme med? Annet enn å vise dagens «outfit», reklamere for diverse produkter (og ofte det samme) og generelt fronte et usunt fokus på kropp?
Nå er det «gamlingene» som dominerer blogg.no. Mennesker som deg og meg. Det er livsstilsbloggere, hobbybloggere, politiske bloggere og «liv-av-hvert» bloggere. Forskjellen på før og nå er at livet som beskrives er mer ekte, vil jeg påstå. Folk flest kan kjenne seg igjen. Her er ikke noe glamour og perfeksjon. Men kanskje er det nettopp det siste folk ønsker å se?
Jeg må innrømme det; jeg følger selv influencere som Isabel Raad og Pilotfrue. De lever begge liv som er så milevis unna mitt eget, særlig førstnevnte. Snappene til Isabel Raad viser meg dog at lykke ikke kan kjøpes. Man kan ikke rømme fra de problemene en har, nissen vil uansett være med på lasset.
Jeg skulle likevel gjerne hatt litt av de pengene og friheten de har – ellers har jeg det bra som jeg har det.
Det er noe helt eget med fredager. Hele uken bygger seg opp mot denne dagen, og når den endelig kommer, er det som om skuldrene senker seg automatisk.
På jobb pleier vi ha en liten quiz for å runde av uken. Stemningen er avslappende, og for flere av oss er dette ukens høydepunkt. Da utveksles gjerne planer for helgen, og vi kan snakke om alt og ingenting.
Og så, når arbeidsdagen er over, starter den virkelige magien: vissheten om at to fridager ligger foran meg. Dager som ikke trenger å være fylt til randen av planer, men som kan brukes akkurat slik jeg vil. Det kan være å gå en tur, besøke familie, være med venner eller bare krype opp i sofaen og la timene fly forbi med en film eller en god lydbok. Det er slik jeg lader batteriene.
Fredagsfølelsen handler også om friheten til å legge vekk klokken litt. Å vite at jeg kan legge meg når jeg vil – og kanskje enda bedre: sove uten å måtte våkne til en alarm. Bare la kroppen bestemme når det er tid for å starte dagen.
Det er disse små tingene som gjør fredagsfølelsen så spesiell. En blanding av forventning, frihet og ro. En følelse av at man har gjort seg ferdig med uken, og nå kan skape sin egen rytme.
Og før man vet ordet av det er det mandag igjen. Hahaha.
Bildet har forøvrig ingenting med blogginnlegget å gjøre. Det illustrerer bare været slik det er akkurat nå. Vått.
Så er valget over og selv er jeg veldig godt fornøyd med utfallet. Et lite skår i gleden er den store fremgangen til FrP – det var ikke helt uventet da, men gjør meg like fullt bekymret.
Jeg skrev «stem med hjertet» og ser at noen selvsagt har hengt seg opp i det. Det var ikke direkte overraskende, for å si det slik. Igjen benyttes anledningen til å stille spørsmål ved andres meninger og integritet. Må bare si at jeg begynner å bli mektig lei av dette. Det er trist at man ikke kan holde seg for god til å gi sine medmennesker økenavn selv om man har ulike politiske meninger. Voksne folk!
Når man som velger skal avgi sin stemme, kan det virke som man må velge mellom å bruke hjertet eller hodet. Hjertet står for følelser, engasjement og verdier, mens hodet handler om analyser, fakta og realisme. Men dette trenger ikke være en motsetning – de to kan utfylle hverandre.
Å stemme med hjertet betyr å følge sine grunnleggende overbevisninger, for eksempel ønsket om et mer rettferdig samfunn eller sterkere miljøvern. Følelser gir retning og motivasjon til å delta. Hodet hjelper derimot med å vurdere hva som faktisk er mulig å gjennomføre, hvilke partier som har realistiske løsninger, og hvilke konsekvenser politikken vil få.
De fleste velgere bruker derfor begge deler. Hjertet peker på hva som er viktigst, mens hodet undersøker hvem som kan levere på disse sakene. Dermed blir stemmegivningen et samspill mellom følelser og fornuft – og ofte en mer gjennomtenkt beslutning.
Hjertet viser altså veien, eller retningen man ønsker å gå.
Jeg ser at flere fikk med seg den totale måneformørkelsen i går. Det gjorde ikke jeg. Her var det overskyet så jeg så ikke månen i det hele tatt. Samme kan det være. Jeg får heller vente til 31. desember 2028 – da byr det seg en ny sjanse.
Jeg slet med å få sove i natt igjen. Ble liggende en god stund og høre på lydbok før søvnen endelig kom. Da var jeg glad jeg slapp å stå opp tidlig i dag. Egentlig burde jeg vel ha gjort det – stått opp til samme tid uansett om det er hverdag eller helg – men sånn fungerer jeg ikke. Jeg setter pris på å kunne sove litt lenger når jeg har fri.
Nå sitter jeg ute på altanen og nyter været. Jeg prøvde tidligere i også, men da ble det for varmt. Nå er det en behagelig bris som gjør temperaturen helt perfekt.
Dette er siste uken med sommertid på jobb. Fra neste mandag er arbeidstiden til 1545, og jeg kan love at de 45 minuttene ekstra merkes.
Jaja, det blir jo en vane tilslutt, det også.
Det er valgdag i dag. Jeg kommer neppe sitte utover natten for å følge med, men litt skal jeg få med meg. Forhåpentligvis får vi tidlig en pekepinn på i hvilken retning det går.
Jeg håper folk stemmer med hjertet, med hva som gagner fellesskapet og ikke lar egoismen råde.
Jeg har hatt en flott dag sammen med familien! Hjemmet til mine kjære foreldre er det naturlige samlingspunktet. Mamma disket som vanlig opp – og i dag sto hjemmelagede kjøttkaker på menyen. Til tross for sine plager, står hun på for oss alle.
Det er så lett å ta andre for gitt – å ta imot alt de gir uten å stanse opp og tenke over hvor mye det faktisk betyr. Vi glemmer fort å gi noe tilbake, enten det er tid, omtanke eller bare et lite ord om hvor mye vi setter pris på dem. Men det er nettopp i de små handlingene, takknemligheten og gjensidigheten, at relasjonene våre blir sterkere og mer verdifulle. Så tusen takk for at du er du, og for alt du gjør for oss, mamma 🤍
Jeg har sannelig vært heldig med familien min. Kjenner bare hvor glad jeg er i hver og en av dem. Jeg vet jo at det ikke er alle som har det slik og det gjør meg bare enda mer takknemlig.
Morgenstunden nytes med en iskaffe i hånden og denne utsikten foran meg. I horisonten skimtes vindmøllene på Stord, mens den smale Kobbaleia strekker seg ut og leder rett mot Nordsjøen.
Jeg sov greit i natt. Det tok litt tid før jeg sovnet – som vanlig. Det er plagsomt å ha det slik – enkelte netter kan jeg ligge og vri og vende på meg i timesvis. Det er egentlig beina som er verst, rastløse bein heter det vel. Det sies at magnesium skal hjelpe, men det har ikke jeg merket noe til. I natt plagde heldigvis ikke beina meg til tross for at vi var på en lang tur.
Men hjelpes så stiv jeg var da jeg våknet! Var sikkert litt av et syn der jeg stavret meg nedover trappen hehe. Det er prisen man må betale for å være aktiv, men det er en pris jeg gladelig betaler. Aktivitet gir en annen avkastning som er så mye mer verdt; bedre form og lykke. Det siste hørtes kanskje noe svulstig ut, men det er det jeg føler på når jeg er ute i naturen. Her trer nok min høysensitive side frem – den gjør meg ekstra mottagelig for inntrykk.
Jeg har brukt lang tid på dette lille innlegget. Det er ikke lenger hverken morgenstund eller formiddag. Kanskje det er på tide å lage seg frokost og komme ordentlig i gang med dagen? Bare sitte bittelitt til og nyte.
Tok meg en spontan feriedag jeg! På en helt vanlig torsdag – ikke er det fint vær en gang. Men det er viktig å lytte til kroppen og i dag følte jeg for å ta det litt med ro. Senere skal jeg ut en tur og forhåpentligvis slipper jeg da unna den verste køen siden jeg kan dra litt tidligere enn om jeg hadde vært på jobb.
Og det er mye kø om dagen. De holder jo på med det nye Sotrasambandet – bygging av ny bro og riksvei 555 fra Sotra til Bergen. Når det så i tillegg er veiarbeid på Askøybroen, hoper det seg fort opp. Selv kan jeg jo på et tidspunkt «hoppe ut» av køen siden jeg skal ta av mot Loddefjord, men for de som skal videre mot Sotra og Askøy er det verre med.
I morgen er for øvrig siste mulighet for å avlegge forhåndsstemme til årets Stortingsvalg! På mandag er det valg og da blir det spennende å se hvem som skal styre landet de neste fire årene. Jeg heier på de rød og håper inderlig at vår nye statsminister fortsatt heter Jonas.
Men uansett hva DU mener – det viktigste er at du bruker stemmeretten din! Demokratiet fungerer best når flest mulig deltar for hver eneste stemme teller. Ofte er det små marginer som avgjør hvem som kommer seirende ut.
