Så er det søndag. Gårsdagen gikk med til handling, men det ble også tid til et lite kafebesøk. Det var godt med en liten timeout for jeg var trøtt etter julebordet fredag. Ikke drakk jeg og ikke var jeg sen, men det ble jo en lang dag.
Det ble som vanlig en koselig stund, selv om det en periode så litt kritisk ut. Leverandøren av julematen hadde nemlig satt fra seg all maten et annet sted på skolen uten å gi oss beskjed! Det viste seg at det skulle være et annet arrangement samme kveld, og de trodde at all maten var til dem. Bare en tilfeldighet gjorde at vi fikk nyss om dette.
Det kunne jo blitt et temmelig magert julebord… Men maten kom frem tilslutt og smakte godt.
I går jeg altså på shopping. En tur innom Elkjøp resulterte i en ny tv og robotstøvsuger. Var også innom Hageland for å få julestemning. Det er vanskelig å unngå å få det etter et besøk der.
Det eneste jeg kjøpte var en julekopp og en liten kakeboks formet som en bok. Passelig til en bibliotekar haha.
I morgen kommer de nye møblene. Jeg er så spent! Både på de og på leiligheten som jeg ikke har sett helt ferdig. Tirsdag kommer så resten av eiendelene mine som har stått på lager hele denne tiden.
Det er forresten på dagen to mnd siden dette skjedde. Det er rart å tenke på. Og nå er jeg i mål.
Tenk om jeg hadde startet alle mine innlegg på den måten hahaha. Litt “over the top” eller? Men det er slik det gjøres i some, blant de større influencerne. De henvender seg til følgerne sine som om de var deres beste venninner. På den måten skaper de en sfære av nærhet og fortrolighet, og ikke minst stor tillit blant følgerne. Man glemmer at influenceren først og fremst er en stor reklameplakat enten for egne eller andres merkevare. Ved dropp av klær, sminke osv handles det for å “støtte venninnen”.
Jeg har ikke noe å selge, annet enn innleggene mine da. Men de koster ingenting og jeg tjener ikke en øre på bloggingen. Jeg har vel fått èn eneste utbetaling på de årene jeg har blogget og summen lød på kr 500. Det var også før skatt. Så det er langt igjen til jeg når Isabel Raad for å si det sånn. Hun får vel utbetalt noen millioner i måneden bare på å snappe.
Jeg har tatt noen mindre gode valg i livet når det kommer til det økonomiske. Å utdanne meg til bibliotekar var vel noe av det dummeste jeg kunne funnet på – det ligger ikke mye penger i det. På den annen side – jeg har et yrke jeg synes er interessant og en arbeidsplass jeg liker. En fast stilling i staten. Jeg tjener mer enn bra nok selv om jeg aldri blir rik. Yrket er samfunnsnyttig – i motsetning til influenceryrket vil jeg påstå. Bibliotekarer, lærere, sykepleiere med flere er samfunnets bærebjelker – man hadde ikke klart seg uten. Om en influencer kaster inn håndkleet, får det ikke særlige – om noen – konsekvenser for samfunnet.
Dette var noen tanker på morgenkvisten. Snart skal jeg spise, stelle meg og så er det avgårde. Jeg skal nemlig noe jeg har gledet meg til lenge. Hva det er får dere høre om i morgen. I dag skal jeg bare nyte. Bildet gir et hint. De av dere som leste mitt forrige innlegg, vet 😆
Kunsten å kunne glede seg med andre uten å føle et snev av misunnelse…
Ja, jeg kaller det en kunst for det har ikke alltid vært så lett. Rart det der; man ønsker så sterkt å være et godt menneske og så svikter man på det totalt grunnleggende. Å misunne andre det man selv ikke har – det er vel en av de syv dødssyndene i følge den katolske tradisjonen. Misunnelse og sjalusi – det er ikke særlig sjarmerende karaktertrekk, men så var jeg ikke noe videre sjarmerende den gangen heller. Jeg har skrevet mye om dette, men fremdeles undrer det meg; at jeg som høysensitiv kunne bli så likegyldig for andres ve og vel. Jeg så kun meg selv og mine behov.
Det er noe jeg har skammet meg mye over, men på et eller annet tidspunkt må man bare gå videre. Fortiden kan jeg ikke forandre – men jeg kan forme den jeg vil være nå. Og det er et valg jeg tar hver dag.
Jeg er så langt fra perfekt. Men hvem kan med hånden på hjertet si de er det? Det måtte i så fall være Donald Trump hehe. De fleste har vel såpass selvinnsikt at de ser sine små feil og mangler.
Selv tøyser jeg med at jeg alltid er så sindig og rolig, og tålmodig som dagen er lang. Alle som kjenner meg vet jo at jeg hverken er særlig sindig, rolig eller tålmodig.
Men – når det virkelig kreves har jeg faktisk overrasket meg selv. Tenker da spesielt på den situasjonen jeg nå står i. Jeg vil jo si jeg har tatt det hele med en ro jeg ikke trodde jeg hadde. Man lærer mye om seg selv i hvert fall.
Fra turen Embla og jeg hadde rundt Ortuvannet tidligere i dag i nydelig høstvær.
Oppe før hanen galer. Vel, det var kanskje en liten overdrivelse, men jeg er i hvert fall oppe i skapelig tid.
De siste ukene har jeg prøvd å endre på de dårlige leggerutinene mine i håp om å få bedre søvn. Jeg har gått tidligere til køys og stått opp til noenlunde samme tid hver morgen. Det jeg merker når helgen kommer er at jeg våkner av meg selv og ikke klarer å sovne igjen. Da har jeg bare stått opp – slik jeg gjorde i dag. Før pleide jeg å bli liggende til langt utpå formiddagen, noe som igjen førte til at jeg ble sittende oppe til langt på natt før jeg la meg.
Jeg kan fortsatt slite med innsovingen innimellom til tross for at jeg tar reseptfri melatonin, men det er likevel forskjell når tidspunktet for leggingen skjer flere timer tidligere enn før.
En ulykke kommer sjelden alene, sies det – og noen ganger føles det virkelig slik. Det er som om universet ønsker å teste hvor mye man kan tåle.
Slike øyeblikk får en til å stoppe opp og tenke; på livet, hvor skjørt det egentlig er og hvor fort det kan forandre seg. Samtidig minner det oss om hvor mye som faktisk går bra – hvor heldige vi er når det som kunne blitt alvorlig, ender godt. Kanskje det er nettopp i disse stundene at vi blir minnet på verdien av trygghet, og hvor viktig det er å sette pris på det en har.
Det som betyr noe er at vi har hverandre, at vi stiller opp for hverandre når situasjonen krever det. Alt annet blir bagateller.
Jeg har fremdeles en leilighet som er ubeboelig enn så lenge, men har likevel det aller viktigste; familien min 🥰
Klokken er såvidt passert 8 og jeg er oppe. På en søndag!
Men det var umulig å få sove mer – det er nok litt mange tanker som surrer. En liten reaksjon på alt som har skjedd.
Ellers vil nok de rundt meg si at jeg har tatt dette overraskende bra. Selv jeg tenker det. Etter at det første sjokket hadde lagt seg, klarte jeg å finne frem til styrken inni meg. Den styrken jeg før ikke trodde jeg hadde, men som har hjulpet meg i langt tøffere situasjoner. Og galgenhumor! Masse galgenhumor. Det må man nesten ha. Den har også hjulpet meg mang en gang.
Men litt preget er jeg. Det ville vel vært rart om jeg ikke var det. Kjenner jeg er litt urolig inni meg. Jeg vet at alt kommer ordne seg, men det tar jo sin tid før vi er der. Og hvor lang tid det er snakk om aner jeg ikke. Noen uker, én måned, to måneder? De snakket om én måned, men igjen avhenger alt av forsikringsselskap og om de har folk til å gjøre selve jobben i leiligheten. Jeg kan ikke gjøre annet enn å vente.
Jeg har alltid hatt en sterk rettferdighetssans. Tidligere kastet jeg meg inn i enhver kamp for vennene mine – som en løvinne som forsvarte flokken sin. Men det jeg erfarte, var at løvinner ofte ender som skyteskiver. I stedet for å beskytte, endte jeg opp som målet selv. Skuffelsen ble da stor da jeg opplevde å ikke alltid få tilbake den støtten jeg selv hadde gitt.
Jeg har reflektert en del over hvor mye måten vi møter andre på betyr. Respekt skaper som regel respekt. Nedlatenhet skaper avstand. Jeg orker derfor ikke lenger bruke energi på det som føles som meningsløse diskusjoner. Det tar mer enn det gir.
Men oppgitt kan jeg fremdeles bli. Oppgitt over mennesker som nører opp under hat, som elsker å helle bensin på bålet. Som ikke evner å se at uttalelsene deres faktisk kan få konsekvenser. Og da hender det at jeg kommenterer, men i mye mindre grad enn før.
Jeg tar riktignok ikke alt like personlig lenger. Om noen er ufine tenker jeg: «De kjenner meg jo ikke.» Ikke slik mine nærmeste gjør. Og da blir valget enkelt: Jeg vender meg bort. For hvorfor kaste bort energi på mennesker som ikke egentlig ønsker å se hvem jeg er?
Jeg har hatt mange gode samtaler med venner der vi har vært uenige, men hvor jeg har lært mye gjennom deres perspektiver – og fått oppleve å bli lyttet til selv. Det er da jeg også kan se på meg selv i etterkant og tenke: «Kanskje var jeg litt for bastant.» Det er ikke få ganger jeg har tenkt nettopp det, for jeg vet at jeg kan være nokså sta av og til. Bastant, sta og egen, men forhåpentligvis også ydmyk når jeg ser at jeg har begått en feil.
Jeg har ikke alltid likt meg selv. Etter diverse konfrontasjoner og øyeblikk hvor jeg var urimelig, hatet jeg meg selv. Til slutt trodde jeg at jeg var et dårlig menneske som ingen, heller ikke jeg selv, kunne like. Selv i dag kan minnene om den jeg en gang var fylle meg med skam. Forhåpentligvis vil dette blekne med tiden. Det er jo hvem jeg er i dag som betyr noe.
Fredag er uten tvil ukens beste dag, tett fulgt av lørdag på en solid andreplass. I dag våknet jeg faktisk før alarmen, og – tro det eller ei – jeg sto opp med en gang! Vanligvis pleier jeg bare å slå av alarmen, snu meg rundt og snorke videre. Det er jo det som er så fint med lørdagsmorgenene – det er valgfritt om en ønsker å stå opp eller slumre litt til. Det er ingen møter å rekke, ingen umiddelbare planer. Jeg kan ta alt i mitt eget tempo.
Så jeg sitter nå her da med iskaffien min og prøver å få noe med på «papiret». Har også vært innom noen av de bloggene jeg følger. Er det flere som leser blogger forresten? Utenom min da, hehe? Det finnes faktisk flere gode og interessante på denne bloggportalen som er verdt å ta en titt innom.
Egentlig er det rart at lesertallene på blogg har dalt så voldsomt etter at de store profilene forsvant for hva hadde de egentlig å komme med? Annet enn å vise dagens «outfit», reklamere for diverse produkter (og ofte det samme) og generelt fronte et usunt fokus på kropp?
Nå er det «gamlingene» som dominerer blogg.no. Mennesker som deg og meg. Det er livsstilsbloggere, hobbybloggere, politiske bloggere og «liv-av-hvert» bloggere. Forskjellen på før og nå er at livet som beskrives er mer ekte, vil jeg påstå. Folk flest kan kjenne seg igjen. Her er ikke noe glamour og perfeksjon. Men kanskje er det nettopp det siste folk ønsker å se?
Jeg må innrømme det; jeg følger selv influencere som Isabel Raad og Pilotfrue. De lever begge liv som er så milevis unna mitt eget, særlig førstnevnte. Snappene til Isabel Raad viser meg dog at lykke ikke kan kjøpes. Man kan ikke rømme fra de problemene en har, nissen vil uansett være med på lasset.
Jeg skulle likevel gjerne hatt litt av de pengene og friheten de har – ellers har jeg det bra som jeg har det.
Det er noe helt eget med fredager. Hele uken bygger seg opp mot denne dagen, og når den endelig kommer, er det som om skuldrene senker seg automatisk.
På jobb pleier vi ha en liten quiz for å runde av uken. Stemningen er avslappende, og for flere av oss er dette ukens høydepunkt. Da utveksles gjerne planer for helgen, og vi kan snakke om alt og ingenting.
Og så, når arbeidsdagen er over, starter den virkelige magien: vissheten om at to fridager ligger foran meg. Dager som ikke trenger å være fylt til randen av planer, men som kan brukes akkurat slik jeg vil. Det kan være å gå en tur, besøke familie, være med venner eller bare krype opp i sofaen og la timene fly forbi med en film eller en god lydbok. Det er slik jeg lader batteriene.
Fredagsfølelsen handler også om friheten til å legge vekk klokken litt. Å vite at jeg kan legge meg når jeg vil – og kanskje enda bedre: sove uten å måtte våkne til en alarm. Bare la kroppen bestemme når det er tid for å starte dagen.
Det er disse små tingene som gjør fredagsfølelsen så spesiell. En blanding av forventning, frihet og ro. En følelse av at man har gjort seg ferdig med uken, og nå kan skape sin egen rytme.
Og før man vet ordet av det er det mandag igjen. Hahaha.
Bildet har forøvrig ingenting med blogginnlegget å gjøre. Det illustrerer bare været slik det er akkurat nå. Vått.
Så er valget over og selv er jeg veldig godt fornøyd med utfallet. Et lite skår i gleden er den store fremgangen til FrP – det var ikke helt uventet da, men gjør meg like fullt bekymret.
Jeg skrev «stem med hjertet» og ser at noen selvsagt har hengt seg opp i det. Det var ikke direkte overraskende, for å si det slik. Igjen benyttes anledningen til å stille spørsmål ved andres meninger og integritet. Må bare si at jeg begynner å bli mektig lei av dette. Det er trist at man ikke kan holde seg for god til å gi sine medmennesker økenavn selv om man har ulike politiske meninger. Voksne folk!
Når man som velger skal avgi sin stemme, kan det virke som man må velge mellom å bruke hjertet eller hodet. Hjertet står for følelser, engasjement og verdier, mens hodet handler om analyser, fakta og realisme. Men dette trenger ikke være en motsetning – de to kan utfylle hverandre.
Å stemme med hjertet betyr å følge sine grunnleggende overbevisninger, for eksempel ønsket om et mer rettferdig samfunn eller sterkere miljøvern. Følelser gir retning og motivasjon til å delta. Hodet hjelper derimot med å vurdere hva som faktisk er mulig å gjennomføre, hvilke partier som har realistiske løsninger, og hvilke konsekvenser politikken vil få.
De fleste velgere bruker derfor begge deler. Hjertet peker på hva som er viktigst, mens hodet undersøker hvem som kan levere på disse sakene. Dermed blir stemmegivningen et samspill mellom følelser og fornuft – og ofte en mer gjennomtenkt beslutning.
Hjertet viser altså veien, eller retningen man ønsker å gå.
