Jeg sitter her og tenker på denne miniferien min til Oslo. Lørdag 28. mars har jeg ingen andre planer annet enn at jeg vil gjerne ta turen langs Akerselva. Se litt av den delen av Oslo jeg ikke rakk sist.
Hvis noen her på blogg kunne tenke seg å ta turen sammen med meg eller ta en kopp kaffe etterpå, hadde det vært koselig.
Jeg ser på meg selv som et sosialt menneske, men i situasjoner der jeg ikke føler meg helt komfortabel, kan jeg bli stille og usikker. Jeg tror dette er noe mange opplever. Det er lett å føle at man står alene i det, men også de mest høylytte og selvsikre menneskene har sine sårbare sider. Det har forbauset meg mang en gang. Mennesker jeg har oppfattet som trygge, og som tilsynelatende har håndtert det meste med letthet, har vist seg å bære på usikkerhet de også. Og det gjerne på områder hvor jeg ikke har problemer.
Vi er noen komplekse vesener, vi mennesker, formet av ulike opplevelser og erfaringer. Med tiden slipes kanskje de skarpeste kantene – føler det i hvert fall slik selv. Litt mer overbærende og ikke fullt så oppfarende.
Gi meg en lyd da om du kunne tenke deg å treffe meg.
Jeg synes det er vanskelig å pludre i vei om meg og mitt, når vi har en verdensituasjon som mer enn noen gang er så på bristepunktet og farlig. Samtidig går jo hverdagen sin gang, og vi må gjøre det beste vi kan med det som er. Vi kan ikke slutte å leve.
Det er egentlig deilig med disse hverdagene. Det at livet går sin vante gang tross alt – det er en trygghet i alt det utrygge, føler jeg.
I dag er det vanskelig å finne ordene, merker jeg. Jeg har brukt flere timer på disse få linjene! I mellomtiden har jeg også forflyttet meg fra egen leilighet i Loddefjord til mine foreldre i Fyllingsdalen.
Jaja, slik er det bare enkelte dager. Nå skal jeg slappe av litt her før jeg drar hjem igjen i kveldingen.
Vakre isroser. Kulden holder fremdeles stand, men nå tror jeg vi ser slutten på den. Fra og med i morgen stiger gradene og utover i uken skal det regne. Tilbake til normalen.
Så var det tilbake til hverdagen igjen. Litt tungt å komme i gang, men det gikk seg nå til utover dagen.
Er alltid slik etter en ferie. Det er jo en overgang fra late fridager til fullt kjør på jobb igjen. Eller fullt kjør er kanskje å ta i – men det er nå arbeid, i hvert fall.
Nå er det ingen ferie i sikte før påske, og det er jo en stund til. Like etter påske drar jeg til Krakow på en etterlengtet venninnetur. Det ser jeg virkelig frem i mot. Før vi vet ordet av det er vi der. Hva det blir til i sommer har jeg ikke bestemt ennå. Jeg har ennå noen måneder til å tenke på det.
Så urolig som verden nå er er det vanskelig å legge planer, synes jeg. Like etter at billettene til Polen var bestilt og betalt, ble jo flere flyplasser i Polen stengt pga russiske droner. Siden har det vært sett droner både her og der.
Med også en uforutsigbar leder i Det hvite hus er det umulig å vite hva som kommer neste gang. Venezuela først – deretter Colombia? Grønland? Ingen vet hva som står for tur.
Det skotske høylandet. Et av de mange stedene jeg kunne tenkt meg å besøke en dag. Forhåpentligvis et sted som er uinteressant å “invadere” for andre enn turister…
Jeg feiret kvelden hos mine foreldre – det er mange år siden sist! Min søster med familie kom også, så det var koselig. De dro hjem i god tid før klokken slo 24.
På menyen sto deilig kalkun med tilbehør.
Jeg var merkelig nok ikke så følelsespreget som jeg pleier være på årets siste dag. Vet ikke helt hva det skyldes, men kanskje var jeg bare veldig klar for å ta fatt på et nytt år. “…med blanke ark og farjestifter tel”.
Det ble i hvert fall en meget “nedpå” avskjed med det gamle året og en rolig hyllest til det nye.
Så rolig var det ikke alle steder. Folk skjøt som gale hele kvelden. Ingen hensyn til dyr å spore. Min Embla lå heldigvis trygg og god i sofaen ved siden av meg – totalt uanfektet av det som skjedde.
Til dere som har fulgt meg gjennom året som har gått. Dere som kommenterer, trykker «liker», deler – eller bare leser i stillhet uten å etterlate spor. Det betyr mer enn dere kanskje tror.
Til mine medbloggere. Jeg er ikke alltid like flink til å legge igjen en kommentar på hvert innlegg jeg leser, men vit at jeg er innom mange av dere hver eneste dag. Jeg leser, lar meg inspirere og setter stor pris på det dere deler.
Tusen takk for fellesskapet, engasjementet og alle små øyeblikk dere bidrar med.
Jeg er ikke alltid enig, men vi er forskjellige. Alle kan ikke være enige med alle. Håper likevel vi kan ha respekt for hverandre.
Til familie og venner. Jeg hadde ikke klart meg uten dere. Deres kjærlighet og støtte gjør meg til et helere menneske.
Det er selvfølgelig noen som ikke greier å vente til nyttårsaften kl. 18 før de skyter opp raketter. Jeg har hørt flere smell i dag. Det oppfordres til å ta hensyn til dyrene, men enkelte gir bare blaffen. Leste en som skrev at hun hadde nå lært opp hundene sine til å ikke være redd, men hva med andre dyr? Det er jo ikke bare hunder som blir redde. For dyr i naturen kan raketter føre til stress, flukt og forvirring.
Flere av kommentarene vitner om folk som er totalt blottet for empati.
Jeg vet hva det vil si å ha en hund som er redd og det er ikke noe hyggelig å være vitne til. Skjelving, pesing og sikling… Jeg satt ofte nede i kjelleren med hundene i tiden før, under og etter oppskytingen. På radioen hadde jeg ganske høy musikk og vinduene var trukket for. Likevel var det umulig å unngå lyden helt. Heldigvis finnes ikke Embla redd, men jeg vet ikke hvordan hun vil reagere om noen begynner å skyte i nærheten når vi er ute. Det virker likevel ikke som hun blir særlig affisert, men jeg ville aldri funnet på å slippe henne løs. Hvert år er det mange hunder som klarer å stikke av. Jeg vet ikke om de har vært uten bånd i utgangspunktet, men pass uansett ekstra godt på dyrene deres når dere lufter dem.
Til tross for at året har bydd på en del utfordringer, har det også vært mye å glede seg over. Må trekke frem sommerferien på Losna og dagene i Stockholm som de absolutte høydepunktene. Men også stunder med familien gjennom hele året. For ikke å snakke om helgen på hotell med min kjære søster og kvelden på teater i går, sammen med bestisen. Når jeg tenker meg har det vært flere gleder enn sorger.
Kvelden i går ja… Vi var og så på ” Så som i himmelen” – en dramatisering av filmen med samme navn. Det var en flott oppsetning med litt uvanlige virkemidler og rekvisitter. Skuespillerne var ikke bare på scenen, men også i salen blant publikum. Masse fin musikk og da spesielt den ene som er så kjent – “Gabriellas sang”. Den var nydelig fremført.
Kvelden måtte jo ende med litt dramatikk. Da jeg ble kjørt til Fyllingsdalen der bilen min sto, var det fullt av politi og brannfolk. Det viste seg at det var brann i en dieselbil inne i selve garasjen og jeg kunne dermed ikke kjøre for veien var sperret. Måtte sitte en stund oppe hos foreldrene mine før jeg omsider kunne kjøre hjem.
I dag blir det en rolig dag hjemme, og det blir godt etter en temmelig hektisk dag i går, der jeg var mye på farten.
Har du fått julegaver som varmer litt ekstra i år?
Enten det nå er som meg som fikk både tøfler og to deilige tepper – eller kanskje det var en noe du ikke ventet du skulle få?
En gave trenger ikke koste masse penger for at den skal varme. Den trenger faktisk ikke koste noe! En klem, et uventet besøk, en god beskjed… Dette er også gaver.
Jeg var veldig glad for det jeg fikk. Men vel så takknemlig er jeg for samværet med familien, den tiden vi fikk sammen både i dagene før og i selve julen. Det varmer egentlig mest.
Om man ser bort fra kaoset som alltid oppstår når gavene skal deles ut og familiens yngste er “sjefsutdeler”, ble det en stille og rolig julefeiring. Hele familien samlet – det er godt.
1. juledag ble i så måte et antiklimaks. Mens noen dro videre til nye besøk, skulle andre hjem. Bare jeg ble tilbake hos mine foreldre og her skal jeg være til i morgen.
Jeg kjente rett og slett et snev av vemod da de dro.
Høysensitivitet er som regel en gave, men kan også være en krevende utfordring – ikke minst i høytiden.
Mot tungsinnet hjelper kun det å komme seg ut i naturen. I morgen er det derfor ingen bønn. Jeg har ingen unnskyldninger for å la det være heller for det er meldt fint vær. Etter flere ineffektive dager skal det faktisk bli godt å røre litt på seg. Tror Embla kommer sette pris på det også.
Å velge overskrift til et innlegg synes jeg er vanskelig. I dag for eksempel. Hadde tenkt å skrive “Dagen før dagen” – ikke en særlig original overskrift. Når jeg “blar” meg tilbake til denne dagen i fjor, ser jeg at jeg brukte dette som overskrift også da. Men julen handler jo mye om tradisjoner, same procedure… osv, så da kan jeg vel bruke den overskriften.
Og det er vitterlig dagen før Dagen med stor D. Akkurat nå kunne tiden gjerne stoppe opp bittelitt, slik at vi kunne få kjenne på denne magien en liten stund til. For når julemiddagen er fortært og gavene åpnet, er det som om piffen går litt ut av en. Forventningene er så store til denne dagen, og plutselig er det hele over.
Jeg skal virkelig leve i nuet i dag, nyte hvert sekund. Treet er kommet opp og har fått lys på. Det som gjenstår er siste etappe, selveste seiersrunden – nemlig pyntingen. Det er jo bare kos. Så blir det litt forberedelser til morgendagen; skrelle poteter og skjære opp kålrabi. Alt som kan gjøres for å lette på arbeidet i morgen. Selve pinnekjøttet lager seg jo stort sett selv. I kveldingen ser vi på “Kvelden før kvelden” og da er jo “Grevinnen og hovmesteren” et must.
