Hele familien sitter rundt spisebordet.
En av oss spør hva klokken er – klokken hans har nemlig stoppet.
Alle ser på hverandre:
– Jeg har ikke klokke.
– Ikke jeg heller.
– Samme her.
Ingen av oss har engang mobilen med oss, utrolig nok.
Da roper yngstemann fra sofaen:
– Jeg har klokke!
– Hva er den da? spør vi.
– Aner ikke… jeg kan ikke klokken 🤣
Små, spontane og morsomme familieøyeblikk… verdt å ta vare på.
To turer ble det i går – noe jeg aldri ville gjettet da jeg sto opp, tung i hodet og trøtt i kroppen. Faktisk var jeg så sliten at jeg la meg nedpå igjen.
Den lille duppen gjorde meg riktignok ikke særlig mer opplagt – snarere tvert imot, jeg følte meg om mulig bare enda mer omtåket.
Likevel klarte jeg å mobilisere såpass med viljestyrke til å komme meg ut. Det var ikke været som var utslagsgivende for ute blåste det kraftig og så faretruende grått ut. Nei, det var mer et lite oppgjør med meg selv, for skal jeg vente med å gå på tur til været spiller på lag, vil jeg måtte vente lenge. Litt regn og blåst tåler da vi vestlendinger. Dessuten vet jeg jo hvor godt en slik tur ut gjør. Det hjelper mot det meste.
Vi fikk noen dråper over oss, men mesteparten av turen var noenlunde tørr. Trøttheten ble erstattet av en annen type trøtthet; en mer tilfredsstillende trøtthet der du kjenner at kroppen har vært i bevegelse. Hodet ble også merkbart lettere. Det er ikke mer som skal til.
På kvelden ble det også en tur, denne gangen i nærområdet.
En noe grå og traurig lørdag ble med ett ikke så grå.
Tilbake til hverdagens rutiner – det har jo sin egen sjarm det også. Uten hverdagen ville vi heller ikke hatt noe å kalle ferie.
Det er lenge siden jeg har fortalt noe om hvordan det går med min livsstilsendring av den enkle grunn at det ikke har vært noe å skrive så mye om. Jeg har ikke vært noe flink og til tider har det sklidd ut. Jeg har riktignok holdt meg sånn noenlunde på samme vekt, men heller ikke gått ytterligere ned. Før nå.
Vekten har igjen begynt å røre på seg og det i riktig retning. All aktivitet i sommer har nok hjulpet på. Jeg har heller ikke kjent noe særlig på søtsug de siste ukene – utrolig nok. For til tross for at jeg går på slankesprøyte, har jeg til tider hatt mye sug. Det suget sitter nok mer i hodet enn i magen, men det er jo også grunnen til at en omstilling kan være vanskelig.
Nå er jeg motivert til å fortsette. Jeg har noen mål som jeg ønsker å nå. Til våren blir det blant annet en etterlengtet tur til Krakow – da ønsker jeg å føle meg vel. For det er jo det det til syvende og sist handler om – å føle seg vel i egen kropp.
Jeg unner meg fortsatt den iskaffen i helgene, men ellers i uken er jeg streng. Jeg skal fortsette med turene mine utover høsten og vinteren – de styrker meg ikke bare fysisk, men vel så mye mentalt. Det vil også hjelpe meg til å komme meg gjennom mørketiden. Og kanskje burde jeg deltatt på fellestreningen på jobb igjen. Med færre kilo på kroppen, vil det jo bli lettere å henge med. Vi er jo heldige som får lov til å trene i arbeidstiden selv om det bare er snakk om én time. Men én time er bedre enn ingenting og det vil jo komme i tillegg til annen aktivitet.
Jeg skal ikke gape over for mye, da vet jeg at det strander før jeg i det hele tatt har kommet i gang, men det er tross alt bare snakk om én dag i uken. Det burde være overkommelig.
Det handler om menneskeliv, om moral, om retten til å si ifra når man ser urett.
Utdraget er hentet fra et debattinnlegg publisert i Bergens Tidende i dag. Richard Hyams, en britiskfødt jøde som har bodd i Bergen i nærmere 30 år, påpeker at jødene, med sin historiske bakgrunn, om noen burde vite hva det innebærer å være ofre for folkemord. De vet hva det vil si å bli forfulgt, trakassert, utsatt for vold og møtt med forakt. Likevel velger mange i det jødiske miljøet å tie; noen av lojalitet til Israels myndigheter, andre av frykt for konsekvensene dersom de våger å si imot uretten.
Denne stillheten gjelder for øvrig ikke bare jødiske miljøer, men også vanlige folk i samfunnet. Jeg er jo selv ganske taus og bruker sjelden bloggen til å fronte politisk ståsted. Det er dessverre også blitt slik at de som fremmer kritikk mot staten Israel, raskt risikerer å bli stemplet som jødehatere. Jeg så nylig en kommentar der en person ble anklaget for antisemittisme, kun fordi vedkommende uttrykte støtte til palestinerne. Dette er dessverre ikke så unikt for jeg har sett det flere ganger.
Derfor blir jeg glad når jeg ser at de som er direkte involvert i konflikten tar til orde. At noen tør å snakke der andre tier. Beskyldninger om antisemittisme fremstår da også som temmelig grunnløse i og med at kritikken kommer fra jødene selv.
Det handler ikke om politikk, men om menneskeliv og om retten til å si i fra når urett blir begått. Det er et spørsmål om hva slags mennesker vi ønsker å være, avslutter skribenten.
Første ordinære arbeidsdag etter ferien er gjennomført. Det gikk greit, for det er fremdeles sommersesong og rolig på jobb. Immatrikuleringen er ikke før neste uke, men jeg tviler på at vi merker særlig til studentene før velkomstuken er over. Den pleier ta det meste av deres første tid ved skolen.
Ute pøser regnet ned. Det kjennes som høst, selv om jeg vet at det fortsatt er sommer. Heldigvis rakk jeg å klippe plenen før regnet begynte, så det var god timing. Været de neste dagene vil uansett ikke være særlig egnet for plenklipping. I følge Yr får vi ikke se snurten av et solglimt før 12. august!
Men vi trenger jo vann. Joda, jeg vet – men i Bergen finnes det ikke akkurat noen AV-knapp. Når regnet først setter inn her, så gir det seg jo aldri! Det er ikke som i Stockholm der vi opplevde at det plutselig begynte å regne. Bygen varte i 6-7 minutter og dett var dett. Etterpå skinte det opp igjen og jeg så ikke mer regn på de dagene jeg var der. Nei, her vestpå «liker» vi rekorder; det være seg regn, kulde, snø eller varme. Det finnes liksom ingen mellomting.
På slike uværsdager er det godt å ha gode minner å se tilbake på. Som denne fine sommerkvelden i Stockholm da vi satt på Riddarholmen og riktig nøt utsikten. Plassen nedenfor her vi satt, heter Evert Taubes plass (statuen av Taube kan skimtes på bildet). Dette var for øvrig samme kvelden som det regnet. Sporene etter skuren hadde forlengst tørket opp.
Var det den siste ordentlige sommerdagen vi hadde i går? I følge Yr kan det se slik ut. Det føles… vemodig. Selv om det fremdeles kan komme fine dager, ligger størsteparten av sommeren bak oss. Plutselig er ikke høsten og mørketiden så langt unna.
Jeg har egentlig alltid foretrukket høsten – det har vært «min» årstid, men nå må jeg revurdere den oppfatningen. Det er noe eget med sommeren; de lange, lyse dagene, de lune sommerkveldene. Alle duftene; av nyslått gress, hegg som blomstrer og solkrem. Og alle lydene; en båtmotor i det fjerne, summingen av insekter osv. Jeg dyrker stillheten, men elsker også det å sitte på en uterestaurant, nippe til noe leskende og lytte til et orkester som spiller. Føle livet på pulsen, rett og slett.
Jeg har virkelig fått oppleve dette og mer til i sommer. Jeg har deltatt på to festivaler – begge gangene for å se nevøen min opptre med bandet sitt. I går var det Dragefjellet Minifestival. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å gå for jeg var trøtt etter flere søvnløse netter, men ombestemte meg i siste øyeblikk. Det angrer jeg ikke på. Det ble den perfekte avslutningen på en nydelig sommer. Masse folk og stor stemning. Det er visstnok niende året på rad denne festivalen arrangeres og jeg håper folk som bor i området har godkjent dette 😉 For her får de omtrent festivalen inn i stuene sine.
I dag regner det og temperaturen er ca 15 grader. For Embla er nok slike temperaturer å foretrekke – hun virker mye roligere. Jeg har ingen andre planer i dag, annet enn å lade opp til morgendagen og ny uke.
Tur i tåkehavet i dag. Dette var «utsikten» fra Pyttane.
Men turen var fin og helt fri for plagsomme insekter. Det er en god stigning så jeg var rimelig svett da jeg kom opp.
Nam nam. Herlig med litt «nistemat» på veien.
Feeling blue – in the best way. Hihi!
Jeg kjenner at formen blir bedre for hver tur jeg tar. I dag var heldigvis temperaturen mer behagelig, noe som selvfølgelig hjelper på.
I morgen er siste dagen med sol på en stund, før regnet setter inn. Men jeg skal prøve å komme meg ut og gå likevel – nå gjelder det å holde tempoet oppe og ikke miste fremdriften.
