Det slår meg når jeg tenker tilbake til egen barndom og leser tilsvarende historier fra mine medbloggere, hvor mye som har gått tapt. Da jeg var liten, var vi mye ute og lekte, det var alltid yrende liv på lekeplassen og i gatene. Naturen var også en fri lekeplass og det var ikke få ganger vi tullet oss opp mot «gamleskolen», som lå et stykke opp i fjellet. Den var til forfalls, og det gjorde det bare enda mer spennende. Vi lekte i skogen og utfordret hverandre på hvem som våget seg inn i “spøkelseshuset”. Husker ennå at jeg hadde gåsehud da vi var der. Og skogen virket så mørk og stor.

Skolen ble bygget på 1890-tallet og lå midt mellom to kretser, slik at ungene skulle ha like lang vei til skolen. Det må likevel ha vært en strabasiøs ferd for små barn.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I dag er det ingenting igjen av skolen.

Fantasien fikk fritt spillerom. Det var ikke mye stillesitting (selv om jeg likte det å kunne være for meg selv, leke med dukkene mine eller lese). Vi lekte cowboy og indianere, sjørøvere, vi syklet, hoppet strikk osv.

I dag ser man knapt et barn ute alene. De har som oftest følge av voksne og leken er mer organisert enn tidligere. Ellers er de inne og holder på med dataspill. Det er ikke mye tid til å kjede seg, noe jeg egentlig tror kan være sunt. Ikke det å kjede seg nødvendigvis, men det å måtte bruke hodet til å finne på noe å gjøre.

Studier viser at for mye organiserte aktiviteter kan bidra til økt angst og depresjon hos barn. Frilek som fremmer kreativitet bør prioriteres fremfor aktiviteter som gjør barnet passivt.

Det er en trist utvikling, synes jeg. Barn i dag mangler kanskje ikke mye sånn materielt sett, men de har mistet noe verdifullt på veien likevel.

Dyr er blitt en forbruksvare. Antall omplasseringer av hunder har økt med over 70 prosent og vi ser det jo også hver eneste vår og sommer, alle disse stakkars kattene som enten blir forlatt eller dumpet.

Jeg klarer ikke forstå denne bruk- og kast-mentaliteten som råder. For meg er en hund (eller katt) et høyt elsket familiemedlem.

Jeg skulle så inderlig gjerne ønsket at folk tenkte seg bedre om før de gikk til anskaffelse av dyr. En hund kan jo leve i ca 12-15 år og det er noe man må ta med i betraktningen når man vurderer å få seg et kjæledyr. Det er ikke bare noe man kvitter seg med når man har gått lei eller det oppstår problemer. Det er tross alt snakk om levende vesener som kan føle både sorg, smerte og glede.

Det var mange som valgte å kjøpe valp da de ble sittende på hjemmekontor. Flere av disse hundene sliter i dag pga manglende sosial trening i oppveksten. De har utviklet forskjellige adferdsproblemer, som redsel, aggresjon og separasjonsangst. Dette viser bare hvor lite gjennomtenkt et slikt kjøp er.

En valp som ikke blir stimulert eller sosialisert, vil utvikle uønsket adferd. Dersom de aldri har blitt trent til å være alene hjemme, sier det seg selv at det vil bli problemer den dagen eieren må tilbake på jobb igjen. Har de aldri truffet andre mennesker eller hunder, er det ikke det spor rart at de kan reagere enten med redsel eller aggresjon. Jeg tenker at her kunne eierne lagt ned en innsats selv om mye var nedstengt. Om man ikke kunne ha besøk hjemme, kunne man  for eksempel latt valpen få hilse på andre mennesker og dyr ute.

Dessverre tror jeg mye av problemene skyldes manglende kunnskap. Man har rett og slett ikke satt seg grundig nok inn i hva det vil si å ha hund. Impulskjøp er sjeldent av det gode og spesielt ikke når det kommer til dyr.

Jeg har bestandig hatt sansen for prinsesse Märtha. Hun har alltid virket å være et usedvanlig varmt menneske og jeg har virkelig beundret hennes mot. Mot til å være seg selv og stå for det hun tror på, vel vitende om at hun stiller seg selv for hogg. Jeg har også forsvart henne mot all den latterliggjøringen som florerer i kommentarfeltene. Liker dårlig når andre som overhodet ikke kjenner henne, setter diagnose og omtaler henne som om hun skulle vært gal. Selv fra kirkelig hold har kritikken haglet, noe jeg har funnet litt småkomisk i og med at det ikke er så helt håndgripelig det de prater om alltid heller.

Selv tror jeg hverken på engler eller jomfrufødsel, men jeg respekterer de som gjør det. Så lenge respekten også går andre veien. Har hatt noen diskusjoner med andre der bibelversene blir brukt som bevis for sannheten og da blir det håpløst. Men det var en digresjon.

Hun har virkelig ikke valgt en enkel vei, Märtha. Og enklere ble det ikke da Durek Verrett kom inn i bildet. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal synes om han. Jeg kjenner han ikke annet enn av omtale som de fleste andre, så personen Durek kan jeg vanskelig si noe om. Det han driver på med derimot, kan jeg ha en formening om.

Som andre reagerer også jeg kraftig på disse uttalelsene han har kommet med når det gjelder barn og kreft, avtrykk i vagina, at han kan snu atomer osv. Når han blir konfrontert med dette, er han selvsagt enten feilsitert eller ting er tatt ut av kontekst. Hans ord. Jeg opplever han som en som har lett for å lefle med sannheten. Han uttalte at kongeparet elsket ham – på et  tidspunkt der de ennå ikke hadde møtt ham! Han påstår han er halvt norsk, noe som er langt unna sannheten. Han har riktignok norske aner, ene oldemoren var født på Sagene i Oslo. Og så reagerer jeg på bruken av tittel, han omtaler Märtha stadig vekk som prinsesse. Det får meg til å betvile hans hensikter. Er de så oppriktige og ærlige? Hans kunder og omgangskrets er rike og berømte mennesker, og en ekte prinsesse gjør ikke akkurat interessen rundt han noe mindre.

Märtha vil for alltid være kongens datter og jeg tror ikke at det å miste prinsessetittelen ville gjort det noe annerledes. Men jeg reagerer litt på naiviteten hennes – det var for eksempel hennes idé om å kalle den ene foredragsturneen «Prinsessen og Sjamanen». Hun burde jo forstått at det ville skape kontrovers. Må si jeg synes hun har utvist en dårlig dømmekraft. Og i og med at hun aldri selv går ut og tar avstand fra det forloveden uttaler, må man jo gå ut fra at hun er enig med han. Slik tenker jeg i hvert fall. Da kan jeg forstå at flere og flere av disse foreningene der hun er høy beskytter, velger å bryte med henne.

Jeg synes oppriktig synd på kongeparet. På ene siden er de foreldre og som alle andre foreldre, ønsker de det beste for barna sine. Når barna har det godt, har de det godt. På den annen side har de rollen som Norges kongepar og må ta hensyn til det.

Kan ikke helt fri meg for å dra paralleller til en annen keiserlig familie der en kvakksalver fikk innpass. Tenker på den russiske tsarfamilie og Rasputin. Hans innflytelse på tsarinaen fikk fatale konsekvenser. Nå er heldigvis ikke Märtha tronarving, men det kunne jo lett ha vært det som var realiteten. Og hva da?

Nok en nydelig dag her vestpå. Finværet ser bare ut til å fortsette, så den dagen dette snur (og det vil det jo), kommer det bli litt av et antiklimaks.

Det har unektelig vært mye dårlig vær denne sommeren. Mens vi her i Norge nesten har regnet bort, har resten av Europa tørket. Temperaturene har vært skyhøye, og flere hetebølger og måneder uten regn har ført til at elver og innsjøer nærmest har tørket inn. Det snakkes om at tørken kan være den verste på nær 500 år. Dette skaper flere problemer, blant annet for landbruket. Man tenker kanskje ikke over det, men dette går også ut over dyrene. Fugler, ekorn og andre smådyr tørster og blir dehydrerte. Og i og med at bekker og innsjøer tørker ut, forsvinner også næringsgrunnlaget for dyrene.

I Pakistan har de det motsatte problem. Der ligger en tredjedel av landet under vann. Over 1100 mennesker har omkommet i flommer, flere av dem barn. Veier, broer og avlinger er skylt bort.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Noe er alvorlig galt med vår klode.

Er jeg miljøbevisst? Nja, jeg har nok et stort forbedringspotensiale på den fronten. Jeg sorterer bosset riktignok, men det er jo en dråpe i havet. Kjører bil og er ikke altfor glad i å betale bompenger – det er vel ikke helt i tråd med det å være så bevisst. Glad i kjøtt er jeg også og spiser mye av det. Men er ikke av dem som flyr så ofte da. Sånn bare for å rettferdiggjøre meg selv litt.

Tenker ofte at jeg burde vært mer bevisst, men jeg må bare innrømme at jeg er ikke helt der…

Én uke er gått siden vi måtte ta farvel med Iben. Dagene siden har følelsesmessig vært som en berg- og dalbane. Det har vært stunder der tomheten og tristheten har fått råde, men også stunder der jeg har tillatt meg selv å kjenne på det som tross alt er godt. Det har vært stunder der tårene har fått renne fritt, mens jeg har smilt – takknemlig for den tiden vi fikk sammen og at jeg fikk være der for henne.

Vi har startet på veien videre alene, Embla og jeg.

Do more of what makes you happy

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det å komme seg ut i naturen er for meg beste måten å bearbeide sorg og savn på. Det gir en ro jeg ikke finner andre steder. Det å skrive hjelper meg også, på den måten får jeg sortert tankene. Kanskje gjentar jeg meg selv noen ganger, men det er bare en måte for meg å få det ut av systemet på.

Jeg har blitt flinkere med årene å legge ting bak meg. Tidligere nærmest dyrket jeg sorgen. Husker psykologen spurte meg en gang om jeg var av dem som rev plasteret av eller om jeg langsomt og møysommelig lirket det av, og på den måten forlenget smerten. Jeg måtte jo innrømme at jeg nok tilhørte sistnevnte kategori. Der har jeg faktisk kommet meg. Jeg utsetter ikke lenger det som jeg vet vil gjøre vondt, men hopper i det. Det å stå i smerten og tåle den er en del av det å være voksen.

Det er så mange gleder ved det å ha hund. Det er riktignok også mye arbeid og man er bundet, men den kjærligheten en får gjør det verdt det. Den kjærligheten en hund har til deg er så betingelsesløs, så uselvisk.

Men på hvilken måte viser en hund at den elsker sitt menneske?

Hunden kan for eksempel stirre på deg. Vi vet fra naturens side at når to hunder treffes og stirrer hverandre inn i øynene, er det ikke alltid så positivt. De måler hverandre og reiser kanskje også bust. Men om hundens blikk treffer ditt når dere koser eller leker, er det utelukkende tegn på kjærlighet og takknemlighet.

Hunden viser også sin kjærlighet ved å holde seg tett inntil sin eier. Enten ved å ville ligge ved siden av deg i sofaen eller ved å lene seg inntil deg.

Hvis hunden krever kos, er det også tegn på at den har varme følelser for deg. Det er viktig at man gjengjelder den kjærligheten ved å gi kos og masse kjærlighet tilbake.

For hunden er du familie. Den senser når du er glad – og når du er trist. Dens største høydepunkt er når du kommer hjem fra jobb – da er flokken endelig samlet!

Vil den gi deg sin leke, er det også et tegn på stor hengivenhet.

Hunder har forskjellige personligheter akkurat som oss mennesker. Jeg ser noen likheter mellom Embla og Thea, hunden jeg mistet i 2019, men det er også store forskjeller. Thea elsket for eksempel leker og møtte meg alltid i døren med en leke i munnen. Embla bryr seg ikke om leker, men viser likevel stor glede når jeg kommer. Thea var mer tillitsfull enn det Embla er. Embla må se folk an først, men når de virkelig har vunnet hennes tillit, har de den for bestandig. Embla er like kosete som det Thea var, men på en annen måte. Hun kan plutselig skrape meg lett på armen for å vise at «nå vil jeg ha kos». Det er mer på hennes premisser. Da legger hun seg i armkroken min, viser hvor hun vil bli klødd mens hun slikker meg i ansiktet. Hun ligger også ved siden av meg i sengen. Jeg har ikke hjerte til å flytte henne – synes det er så koselig å ha henne der. Det er riktignok ikke så koselig med alle hundehårene da, men det er nå kun i røyteperiodene.

Siste uken har vært en påminnelse om at denne kjærligheten ikke kommer uten en pris. Sorg er prisen vi må betale for den dype kjærligheten. Derfor vet jeg ikke om jeg kommer få flere dyr etter at Embla en gang går bort. Man skal selvsagt aldri si aldri, men slik føler jeg det nå.

Det å ha mål å strekke seg mot i livet, er viktig. Det gir livet mening når man gjør en innsats for å nå et mål som er viktig for oss og man oppnår en følelse av velvære. Problemet er at vi ofte har lett for å sette oss så store mål at de kan være vanskelige å oppnå. Klarer man da ikke å innfri, vil det føles som et nederlag. Man føler man har mislykkes og lar kanskje være å sette opp nye, mer oppnåelige mål.

I 2015 hadde jeg et opphold på et rehabiliteringssenter i Sunnfjord. Her ble det snakket mye om dette med mål og mestring. Hver morgen før frokost skulle vi for eksempel gå en liten tur. Alle hadde vi ulike utgangspunkt og forutsetninger, så mens noen klarte å gå en lengre tur, var det for andre nok å bare tråkke litt rundt i gresset rett utenfor rommet. Begge deler var like fullt mestring. Det viktigste var å komme seg ut, gjøre noe. Og som det ble sagt: litt er bedre enn ingenting.

Jeg kommer aldri sette meg mål om å bestige Everest eller K2. For meg er det utfordrende nok å komme meg opp på et av Bergens syv fjell. Jeg har vært på Lyderhorn én gang – da var jeg så sliten og ødelagt at jeg hadde store problemer med å komme meg hjem. Jeg har også gått 4-fjellsturen. Det å gå i kø på fjelltur er nok ikke helt min «greie», men jeg har et mål om å komme meg til Lyderhorn igjen eller gå til toppen av Løvstakken for der har jeg aldri vært. Begge deler skulle være oppnåelige mål etterhvert som jeg nå tar av.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men i første omgang er delmålet mitt å bevege meg mer, få litt mer kondis, slik at jeg på sikt skal klare å nå disse toppene. Hadde jeg prøvd på det nå, er jeg redd jeg ville blitt skuffet.

Det finnes virkelig sadister blant oss; mennesker som finner stor tilfredsstillelse i det å torturere og plage andre. Om det er andre mennesker eller dyr spiller ingen rolle. Det burde heller ikke overraske meg – vi har sett det før.

Likevel lar jeg meg sjokkere at noen kan være så grusomme. At det finnes de som finner glede i å se andre lide.

Jeg må innrømme at de sakene der dyr er involvert går spesielt sterkt innpå meg. Dyr kan ikke forsvare seg, de er helt og holdent prisgitt menneskene rundt seg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I fjor ble en and steinet til døde her i Bergen. To menn ble sett mens de kastet stein på endene. I sommer ble to menn filmet mens de gikk til angrep på to svaner. Svanene ble sparket og dratt etter halsen mens de flakset for å komme løs. For et par år siden ble det oppdaget at det hadde vært innbrudd i Bergen strutsefarm. Flere av dyrene var borte, blant annet en kaninmor, hennes fem unger, en drektig kanin og flere marsvin. Seks av kaninene ble senere funnet lemlestet og drept ved et vann i Krohnegården, et friluftsområde på Melkeplassen. De fant også en høne og en hane som begge hadde fått hodene kappet av.

Og så har vi alle de andre historiene, om katter som blir torturert og hengt, hunder som blir druknet osv.

Det er så rått og brutalt, så bestialsk. Det er rett og slett ren ondskap.

Hva i helv…. får noen til å utføre slike grusomme handlinger?

Jeg blir så rasende! Og ikke minst utrolig lei meg på de stakkars dyrenes vegne. Får skikkelig vondt inni meg når jeg leste sånt.

Hva har disse folkene fått med seg av verdier i livet? Empati og respekt er tydeligvis mangelvare. I Wikipedia leser jeg følgende definisjon på en sadist: En sadist er et menneske som opplever lyst eller tilfredsstillelse ved å ydmyke eller undertrykke andre mennesker eller å påføre dem smerte. Denne nytelsen av lidelsen i den andre, er typiske trekk ved narsissistiske, psykopatiske personligheter. 

Jeg lurer på når disse trekkene kommer til syne? Kan man se de allerede fra de er veldig små eller blir det tydeligere jo eldre de blir? At gener spiller en rolle er klart. Noen mener også at en dårlig barndom kan spille inn. Motivet til sadisten er som oftest så enkel som at det gir dem glede i å påføre andre smerte. Å utøve makt mot andre og få andre til å føle seg underlegne, er også noe som gir en sadist stor glede.

For en del år siden oppdaget jeg noen unger som hev småstein på noen ender. Nå tror jeg ikke disse var sadister da; enkelte unger vet rett og slett ikke hvordan de skal behandle dyr. Kanskje omgås de ikke dyr eller de er redde. Det er foreldrenes ansvar å lære ungene til å ha respekt for alt liv. Jeg sa i fra til ungene for foreldrene var der ikke. De stoppet momentant, men lurte nok fælt på hvem jeg var som snakket til de.

Vi har alle et ansvar til å gripe inn om vi ser dyr blir plaget. Om man selv ikke tør gjøre noe så må man i hvert fall melde fra. Jeg kunne i hvert fall aldri snudd ryggen til.

Barn er som blanke tavler – de møter verden med et åpent sinn helt fri for fordommer. Hudfarge spiller ingen rolle, ei heller nasjonalitet. Religion er heller ikke noe de små har begrep om – ennå. Dette ser man jo også i barnehager hvor ulike etniske grupper er samlet. Barn finner hverandre på tvers av religion.

Barn har en naturlig nysgjerrighet og kan stille spørsmål, men godtar svarene de får. At Eirik for eksempel har to pappaer og ingen mamma, mens Ida kun har en mamma, spiller ingen rolle når de bare får det forklart.

Men på et eller annet tidspunkt endrer dette seg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Skolen er kanskje den største arenaen hvor barn og ungdom med minoritetsbakgrunn opplever rasisme. Til tross for at det fokuseres på antimobbekampanjer, vet vi at det lett brukes skjellsord som «svarting», «nigger» og «homo». Men hvor kommer det fra? Hvor lærer ungene dette?

En viktig arena her er dessverre hjemmet. Små gryter har store ører, heter det. Det er utrolig hva barn klarer å fange opp. Små ubetenksomme og tilsynelatende uskyldige ytringer om «utlendinger» eller «homoer» kan faktisk få konsekvenser. Foreldre må derfor være sitt ansvar bevisst og tenke over de holdningene de viderefører til ungene.

Jeg blir ofte skremt når jeg leser i kommentarfelt eller diverse diskusjonsfora hva godt voksne mennesker kan få seg til å si om andre mennesker. Det kan virke som at det er helt legitimt å latterliggjøre andre. De som stikker seg litt frem, som tør å vise seg litt naken og sårbar, som tør å “bjuda på”. Det er de færreste som holder seg til sak når de diskuterer andre. Hadde de enda gjort det, men det blir fort personkarakteristikker og “vittigheter”på andres bekostning. Går du inn på Facebook og søker de opp, har de gjerne både barn og barnebarn. Lurer gjerne da hvilke verdier de har gitt videre.

Jeg forstår i hvert fall hvorfor det er så vanskelig å få bukt med mobbing når voksne folk som burde visst bedre, ofte er de verste.

Sommeren er definitivt på hell nå. Vi har hatt en nydelig helg her på Vestlandet – bare synd det ikke kunne vare litt lenger. Jeg hadde meg en liten stund nede ved sjøen både i går og i dag, satt på svaberget med øynene lukket. Skulle nok tatt turen uten hundene for de blir så fort utålmodige. Likevel; den lille stunden gjorde godt. 

Da jeg gikk hjemover, kom en hel haug med fugler flyvende i v-formasjon. Et sikkert tegn på at vi går mot høst. Nå trekker de sørover og kommer ikke tilbake før våren igjen er her. Naturens evige syklus. 

Litt vemodig er det. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I dag er det immatrikulering på skolen hvor jeg jobber. Det er alltid en litt brå overgang – fra tom og sommerstille skole til yrende liv hvor enn man snur seg. Men vi får jo være glad for at det denne høsten blir ordinær undervisning – det er noen år siden sist.