Det vanskeligste steget er som oftest det første – og slik var det i kveld. Etter å ha krasjlandet i sofaen rett etter jobb, kjente jeg hvor lite lyst og energi jeg hadde til å reise meg igjen for kveldsturen. Planen var en rask, kort runde. Men så skjer det noe idet man først kommer seg opp og ut – og plutselig bestemte jeg meg for å gå en litt lengre tur i nærområdet. Den turen innebærer to skikkelige motbakker som får hjertepumpen til å gå litt fortere.
Slik var det i hvertfall. Formen er tydeligvis på vei opp for så andpusten ble jeg ikke. Bena blir fremdeles litt tunge, men ikke verre enn av jeg går motbakkene uten stopp.
Det samme har jeg merket når jeg går i Kanadaskogen. Det er spesielt en bakke der som kan være tøff, men nå går jeg opp uten problemer. Litt pusting og pesing, men jeg trenger ingen pause. Gikk forresten der i forgårs og da ble det et bad igjen! Denne gangen hadde jeg selskap med meg som kunne holde Embla for meg mens jeg vasset uti. Litt kjøligere i vannet enn sist, men fremdeles deilig.
Det er meldt bra temperaturer fremover så sommeren er ikke helt over ennå selv om det er et merkbart skarpere drag i luften om morgenen. Jeg vet at september regnes som den første høstmåneden, men for meg er det høst når skolen begynner igjen. Slik har det alltid vært. Men høsten «kainn vær fin», som Åge synger. Det satser vi på.
Tilbake til hverdagens rutiner – det har jo sin egen sjarm det også. Uten hverdagen ville vi heller ikke hatt noe å kalle ferie.
Det er lenge siden jeg har fortalt noe om hvordan det går med min livsstilsendring av den enkle grunn at det ikke har vært noe å skrive så mye om. Jeg har ikke vært noe flink og til tider har det sklidd ut. Jeg har riktignok holdt meg sånn noenlunde på samme vekt, men heller ikke gått ytterligere ned. Før nå.
Vekten har igjen begynt å røre på seg og det i riktig retning. All aktivitet i sommer har nok hjulpet på. Jeg har heller ikke kjent noe særlig på søtsug de siste ukene – utrolig nok. For til tross for at jeg går på slankesprøyte, har jeg til tider hatt mye sug. Det suget sitter nok mer i hodet enn i magen, men det er jo også grunnen til at en omstilling kan være vanskelig.
Nå er jeg motivert til å fortsette. Jeg har noen mål som jeg ønsker å nå. Til våren blir det blant annet en etterlengtet tur til Krakow – da ønsker jeg å føle meg vel. For det er jo det det til syvende og sist handler om – å føle seg vel i egen kropp.
Jeg unner meg fortsatt den iskaffen i helgene, men ellers i uken er jeg streng. Jeg skal fortsette med turene mine utover høsten og vinteren – de styrker meg ikke bare fysisk, men vel så mye mentalt. Det vil også hjelpe meg til å komme meg gjennom mørketiden. Og kanskje burde jeg deltatt på fellestreningen på jobb igjen. Med færre kilo på kroppen, vil det jo bli lettere å henge med. Vi er jo heldige som får lov til å trene i arbeidstiden selv om det bare er snakk om én time. Men én time er bedre enn ingenting og det vil jo komme i tillegg til annen aktivitet.
Jeg skal ikke gape over for mye, da vet jeg at det strander før jeg i det hele tatt har kommet i gang, men det er tross alt bare snakk om én dag i uken. Det burde være overkommelig.
Jeg kjenner at formen blir bedre for hver tur jeg tar. I dag var heldigvis temperaturen mer behagelig, noe som selvfølgelig hjelper på.
I morgen er siste dagen med sol på en stund, før regnet setter inn. Men jeg skal prøve å komme meg ut og gå likevel – nå gjelder det å holde tempoet oppe og ikke miste fremdriften.
Jeg er inne i en god periode nå. Selv om jeg sover dårlig om natten, klarer jeg å holde meg i aktivitet. Jeg kommer meg ut, og formen er absolutt på vei opp. I går kjente jeg det imidlertid godt i beina da vi var på vei opp Haganesfjellet – de føltes tunge som bly. Det er nok all gåingen i det siste som gjør seg gjeldende. Det positive var at pusten ikke var så aller verst. Nå gjelder det å holde formen ved like utover høsten og vinteren. Bør nok gå til anskaffelse av en hodelykt når kveldene blir mørkere.
Men ennå er det sommer og lenge lyst – heldigvis.
Det er forresten en god stund siden sist jeg gikk den turen til Haganesfjellet. Man kan komme seg dit fra flere kanter, men selv går jeg opp fra Li. Det er en fin og godt merket sti hele veien til toppen. Deler av veien går vi på berget og det er en jevn stigning opp. Veldig fint å gå – om man ikke har trøtte bein i utgangspunktet.
Sist vi gikk der hadde vi flere hunder med. De siste årene har flokken krympet fra fem til to. Jeg sier «flokken» selv om ikke Embla egentlig hørte til den sånn på ordentlig. Så litt rart er det å gå på steder der de andre pleide å være med. Samtidig er det jo adskillig lettere på alle måter å gå kun med én hver.
En båt skimtes langt der ute i havgapet. Lurer på hvor den skal?
Denne turen skal vi ta igjen i høst. Det var litt for mange blodsugere rundt oss i går så jeg følte vi gikk ekstra fort for å slippe unna. På toppen ble vi angrepet av en knottesverm, så vi knipset noen bilder i full fart og bega oss nedover igjen. Knott og klegg – de hører jo sommeren til på en måte, men plagsomme er de.
Turen ble likevel fin. Vi er heldige som har en så flott natur til fri benyttelse. Vi er i det hele tatt veldig heldige og privilegerte på alle måter i dette landet. Det er viktig å tenke på i disse dager hvor ondskapen rår flere steder i verden.
Kroppen er støl etter gårsdagens tur, men det er kjærkomne «ondter» om man kan si det. Det betyr jo bare at jeg har brukt kroppen.
Vanlig tid å gå opp til Lyderhorn på fra der jeg gikk, er én time. Nå er det nok de som går fortere, evt løper, men tiden er vel basert på om en går i jevnt tempo. Jeg skrev at jeg går ikke på tid og det er riktig. Jeg har tross alt en hund med meg som skal få snuse og drikke litt på veien, og da tenker jeg at i underkant av halvannen time ikke er så verst egentlig. Likevel skulle jeg jo ønske at jeg var sprekere. Jeg frykter min «biologiske» alder er høyere enn min kronologiske alder. Biologisk alder vil si hvor gammel kroppen din faktisk er basert på helsetilstand og aldringsprosess. Heldigvis er nå det noe man kan gjøre noe med ved å legge om livsstilen og trene mer.
I dag blir det ingen topptur, men tid sammen med familien. Det tror jeg Embla også setter pris på for hun er sliten etter gårsdagen.
Fra å ha ligget på rundt 22 grader, sank temperaturen ganske så drastisk i går kveld. Jeg kjente godt forskjellen da jeg var ute og luftet Embla på kveldsturen. I dag har det vært rundt 13 grader. I tillegg har det blåst en ganske så sur nordavind.
Men – det er et perfekt turvær så vi kom oss av gårde rett etter jobb. Målet var Sandvikspilen. Det er en stund siden jeg var der sist, tror det var i høst en gang. Det er mange veier som fører til Rom, men den kjedeligste må være den som går fra Sandviken sykehus. Da går man også på asfalt hele veien opp til Munkebotn. Ikke bra hverken for mennesker eller dyr. Vi valgte derfor å gå opp skaret fra Øyjordsveien. Det er en tung og bratt bakke, men da kommer vi i hvert fall kjapt opp til utgangspunktet for turen.
Garpetjern
Av og til er det litt godt at hukommelsen ikke er hva den en gang var, for man glemmer fra gang til gang hvor tungt det er å gå videre fra Munkebotsvannet og helt opp til pilen. Hver gang man tror man nærmer seg, er det enda en bakke… Likevel er det deilig å kjenne at man bruker kroppen. Og belønningen man får når man er kommet vel opp, er jo også verdt alt slit.
Utsikt fra Sandvikspilen
Nesten tre timer og 12 500 skritt senere var vi vel nede igjen ved utgangspunktet. Jeg kjenner godt de skrittene på kroppen og Embla er også sliten.
Jeg lurer på hvor jeg ville vært i dag om jeg IKKE hadde tatt ansvar for eget liv den gangen for ti år siden. Om jeg bare hadde godtatt det min tidligere fastlege den gangen sa. Han mente nemlig at et opphold på rehabilitering ikke hadde noe for seg. Jeg ville ikke «passe inn», som han sa. Jeg var ikke syk nok til det, mente han.
På Volvat ble jeg møtt med en helt annen holdning. Jeg oppsøkte de egentlig for å få en «second opinion» om helsesituasjonen min og nevnte ikke et ord om Haugland. Da legen selv tok det opp, ble jeg så lettet. Vil jeg passe inn da, spurte jeg? Er jeg syk nok? Han ble tydelig oppgitt over fastlegen min og sa at det var for å unngå at jeg skulle bli så syk at jeg at kanskje ikke klarte å fungere i jobben, et slikt opphold ville være bra. Jeg var jo langtfra frisk og det så han jo.
En flott tur med Bakkejekta, en kopi av en jekt fra Holmedal i Sunnfjord. Den originale Bakkejekta ble bygget på midten av 1700-tallet.
Jeg ville kanskje sunket dypere ned i selvmedlidenhet, levd et liv i bitterhet. Jeg ville uten tvil støtt folk fra meg for hvem ønsker å tilbringe tid med en som er så selvopptatt at hun ikke ser andre? En energityv, det var det jeg var.
Eller; det var slik sykdommen gjorde meg. Men man kan ikke legitimere oppførselen sin selv om man er aldri så syk. Det er også et paradoks at høysensitive mennesker som ikke lever et liv i tråd med egne verdier, ofte viser sider som man ikke forbinder med empater. Og slik var det også i mitt tilfelle.
Jeg var likevel sterk til tross for at jeg var svak. Jeg gikk tross alt til det skrittet å ta imot hjelp. Jeg ba til og med om hjelp. Det viser styrke.
Jeg er alltid litt usikker når jeg deler om disse tingene for hvordan vil det bli oppfattet? Noen vil kanskje mene at jeg er litt vel åpen, at jeg fisker etter sympati. Men – jeg er jo ikke der lenger. Og jeg er ikke den samme personen som jeg var heller. Og det er det jeg vil ha frem – at det er håp. Men det er en jobb og ting endrer seg ikke over natten. Det tar tid. Man må være tålmodig og man må være villig til endring. Det kan være vondt, veldig vondt, men så blir det så mye bedre enn man noengang hadde sett for seg – tilslutt.
En maidag for snart ti år siden satte jeg meg på båten som skulle frakte meg til Rysjedalsvika. Fra Rysjedalsvika skulle jeg ta buss videre mot Brekke og Haugland rehabiliteringssenter. Langt nede og nervøs, uten noe særlige forventninger egentlig. Jeg hadde riktignok hørt mye bra om stedet fra andre som hadde vært der, men var likevel skeptisk.
Det var en ganske annen Vibeke som dro hjem tre uker senere. Bagasjen var fortsatt tung, men noe hadde likevel skjedd. 6 måneder senere var jeg blitt innvilget et nytt opphold og jeg var langt mer sikker på meg selv denne gangen da jeg dro.
Jeg er overbevist om at de to oppholdene, samt jevnlige møter med psykolog, reddet meg. Jeg tviler på at jeg ville taklet alle omveltningene i livet mitt på den tiden på en like god måte uten denne hjelpen.
Det er rart å se tilbake. Jeg er på mange måter et helt annet menneske i dag enn den gangen. Mer tro mot meg selv og mine verdier. Jeg er tryggere i meg selv og føler meg mer tilfreds med livet.
Det er aldri for sent å ta bedre valg for seg selv. Selv om det kan virke både skremmende og umulig der og da, er det så verdt det. Og ting blir bedre med tiden til hjelp. Det er ikke bare en floskel, men sant. Tiden er en venn.
Ti år. Det er sprøtt å tenke på. Noen av de menneskene jeg traff på Haugland, har jeg fremdeles kontakt med. Andre er borte. Minnene om dem er noe jeg tar med meg videre.
Etter to uker uten brød, prøvde jeg meg i dag på et rundstykke til lunsj. Ummmm, det var deilig! Det er selvsagt litt plundrete å tygge, men alt blir en vane. I kveld unnet jeg meg også en hamburger som fredagskos. Eneste kosen må jeg legge til for sjokolade og chips er bannlyst.
Jeg er fast bestemt på nå målet mitt i løpet av dette året så nå kjøres det et strengt regime her. Men for at jeg skal holde ut MÅ jeg kunne unne meg noe innimellom, slik som i kveld. Det er uansett ikke mye jeg klarer å få i meg for jeg blir fort mett.
I morgen har jeg tenkt å gå en tur jeg aldri før har gått – denne gangen på Sotra. Det å utforske nye turområder gir meg ekstra motivasjon til å komme meg ut, kjenner jeg. Det tilfører noe mer til turen; en spenning på et vis. Og så etterpå; den deilige følelsen av mestring.
Man trenger ikke gå på de høyeste toppene for å oppnå den følelsen. Det merker jo jeg i påsken da jeg tok turen til Dronningen. Det er topper som er høyere – likevel; for meg var det nok en liten seier. Jeg lar ikke frykten stanse meg.
Frykt? Frykt for hva, tenker nok noen. Men det er vanskelig å forklare for andre når jeg knapt skjønner det selv. Jeg vet ikke hva som gjør at jeg synes det er skummelt å gå alene på steder jeg ikke er kjent. De fleste turområder er godt merket, så det burde ikke være et problem. Jeg har Google Maps så det skal jo noe til å gå seg vill.
Det blir nok en stund til jeg beveger meg alene over vidden – Rom ble ikke bygget på én dag. Det er heller ikke sikkert at det kommer skje, for det er et nokså hårete mål for meg. Jeg får kose meg med disse små delmålene og så får vi se hva som skjer.
Jeg er ikke fullt så deppa som etter forrige yogatime. Jeg hang så absolutt mer med, og følte selv at jeg klarte å gjennomføre i litt bedre stil enn sist. Men fremdeles skorter det litt på tøyeligheten – eller kanskje er det det at jeg er noe baktung haha. Så ja, litt deprimerende å se at jeg var den eneste som ikke klarte den ene øvelsen.
Jeg har aldri vært særlig sportslig anlagt. Jeg drev litt med gymnastikk som liten jente, men det ble med det. Den årlige friidrettsdagen sammen med skidagen, var ikke noe jeg så frem til. Ikke løp jeg fort og ikke hoppet jeg langt. Var for øvrig mye i aktivitet ellers; men ikke noe organisert. Ski har jeg ikke hatt på beina siden tidlig i 20-årene. Jeg har i perioder trent på treningsstudio, men skal jeg være ærlig trives jeg best med den treningen jeg får naturlig ute i naturen. Eller i bassenget.
Vanngym er faktisk veldig gøy, og noe jeg absolutt burde gjort mer av, jeg som elsker å være i vann. Jeg gikk jo jevnlig på vanngym, men så endret de på tidene. Nå er det kun på formiddagen de har trening og da er jo jeg på jobb. Men det finnes andre terapibasseng der man kan trene på kvelden og det er ikke så langt unna. Det skorter bare litt på viljen å komme seg opp av sofaen når du først har landet.
Jeg er i hvert fall glad jeg gav yogaen én sjanse til. Så fikk jeg noen tips som kan komme godt med neste gang. Det blir 14 dager til for neste onsdag er jeg i Trondheim.
