Fra å ha ligget på rundt 22 grader, sank temperaturen ganske så drastisk i går kveld. Jeg kjente godt forskjellen da jeg var ute og luftet Embla på kveldsturen. I dag har det vært rundt 13 grader. I tillegg har det blåst en ganske så sur nordavind.
Men – det er et perfekt turvær så vi kom oss av gårde rett etter jobb. Målet var Sandvikspilen. Det er en stund siden jeg var der sist, tror det var i høst en gang. Det er mange veier som fører til Rom, men den kjedeligste må være den som går fra Sandviken sykehus. Da går man også på asfalt hele veien opp til Munkebotn. Ikke bra hverken for mennesker eller dyr. Vi valgte derfor å gå opp skaret fra Øyjordsveien. Det er en tung og bratt bakke, men da kommer vi i hvert fall kjapt opp til utgangspunktet for turen.
Garpetjern
Av og til er det litt godt at hukommelsen ikke er hva den en gang var, for man glemmer fra gang til gang hvor tungt det er å gå videre fra Munkebotsvannet og helt opp til pilen. Hver gang man tror man nærmer seg, er det enda en bakke… Likevel er det deilig å kjenne at man bruker kroppen. Og belønningen man får når man er kommet vel opp, er jo også verdt alt slit.
Jeg lurer på hvor jeg ville vært i dag om jeg IKKE hadde tatt ansvar for eget liv den gangen for ti år siden. Om jeg bare hadde godtatt det min tidligere fastlege den gangen sa. Han mente nemlig at et opphold på rehabilitering ikke hadde noe for seg. Jeg ville ikke «passe inn», som han sa. Jeg var ikke syk nok til det, mente han.
På Volvat ble jeg møtt med en helt annen holdning. Jeg oppsøkte de egentlig for å få en «second opinion» om helsesituasjonen min og nevnte ikke et ord om Haugland. Da legen selv tok det opp, ble jeg så lettet. Vil jeg passe inn da, spurte jeg? Er jeg syk nok? Han ble tydelig oppgitt over fastlegen min og sa at det var for å unngå at jeg skulle bli så syk at jeg at kanskje ikke klarte å fungere i jobben, et slikt opphold ville være bra. Jeg var jo langtfra frisk og det så han jo.
En flott tur med Bakkejekta, en kopi av en jekt fra Holmedal i Sunnfjord. Den originale Bakkejekta ble bygget på midten av 1700-tallet.
Jeg ville kanskje sunket dypere ned i selvmedlidenhet, levd et liv i bitterhet. Jeg ville uten tvil støtt folk fra meg for hvem ønsker å tilbringe tid med en som er så selvopptatt at hun ikke ser andre? En energityv, det var det jeg var.
Eller; det var slik sykdommen gjorde meg. Men man kan ikke legitimere oppførselen sin selv om man er aldri så syk. Det er også et paradoks at høysensitive mennesker som ikke lever et liv i tråd med egne verdier, ofte viser sider som man ikke forbinder med empater. Og slik var det også i mitt tilfelle.
Jeg var likevel sterk til tross for at jeg var svak. Jeg gikk tross alt til det skrittet å ta imot hjelp. Jeg ba til og med om hjelp. Det viser styrke.
Jeg er alltid litt usikker når jeg deler om disse tingene for hvordan vil det bli oppfattet? Noen vil kanskje mene at jeg er litt vel åpen, at jeg fisker etter sympati. Men – jeg er jo ikke der lenger. Og jeg er ikke den samme personen som jeg var heller. Og det er det jeg vil ha frem – at det er håp. Men det er en jobb og ting endrer seg ikke over natten. Det tar tid. Man må være tålmodig og man må være villig til endring. Det kan være vondt, veldig vondt, men så blir det så mye bedre enn man noengang hadde sett for seg – tilslutt.
En maidag for snart ti år siden satte jeg meg på båten som skulle frakte meg til Rysjedalsvika. Fra Rysjedalsvika skulle jeg ta buss videre mot Brekke og Haugland rehabiliteringssenter. Langt nede og nervøs, uten noe særlige forventninger egentlig. Jeg hadde riktignok hørt mye bra om stedet fra andre som hadde vært der, men var likevel skeptisk.
Det var en ganske annen Vibeke som dro hjem tre uker senere. Bagasjen var fortsatt tung, men noe hadde likevel skjedd. 6 måneder senere var jeg blitt innvilget et nytt opphold og jeg var langt mer sikker på meg selv denne gangen da jeg dro.
Jeg er overbevist om at de to oppholdene, samt jevnlige møter med psykolog, reddet meg. Jeg tviler på at jeg ville taklet alle omveltningene i livet mitt på den tiden på en like god måte uten denne hjelpen.
Det er rart å se tilbake. Jeg er på mange måter et helt annet menneske i dag enn den gangen. Mer tro mot meg selv og mine verdier. Jeg er tryggere i meg selv og føler meg mer tilfreds med livet.
Det er aldri for sent å ta bedre valg for seg selv. Selv om det kan virke både skremmende og umulig der og da, er det så verdt det. Og ting blir bedre med tiden til hjelp. Det er ikke bare en floskel, men sant. Tiden er en venn.
Ti år. Det er sprøtt å tenke på. Noen av de menneskene jeg traff på Haugland, har jeg fremdeles kontakt med. Andre er borte. Minnene om dem er noe jeg tar med meg videre.
Etter to uker uten brød, prøvde jeg meg i dag på et rundstykke til lunsj. Ummmm, det var deilig! Det er selvsagt litt plundrete å tygge, men alt blir en vane. I kveld unnet jeg meg også en hamburger som fredagskos. Eneste kosen må jeg legge til for sjokolade og chips er bannlyst.
Jeg er fast bestemt på nå målet mitt i løpet av dette året så nå kjøres det et strengt regime her. Men for at jeg skal holde ut MÅ jeg kunne unne meg noe innimellom, slik som i kveld. Det er uansett ikke mye jeg klarer å få i meg for jeg blir fort mett.
I morgen har jeg tenkt å gå en tur jeg aldri før har gått – denne gangen på Sotra. Det å utforske nye turområder gir meg ekstra motivasjon til å komme meg ut, kjenner jeg. Det tilfører noe mer til turen; en spenning på et vis. Og så etterpå; den deilige følelsen av mestring.
Man trenger ikke gå på de høyeste toppene for å oppnå den følelsen. Det merker jo jeg i påsken da jeg tok turen til Dronningen. Det er topper som er høyere – likevel; for meg var det nok en liten seier. Jeg lar ikke frykten stanse meg.
Frykt? Frykt for hva, tenker nok noen. Men det er vanskelig å forklare for andre når jeg knapt skjønner det selv. Jeg vet ikke hva som gjør at jeg synes det er skummelt å gå alene på steder jeg ikke er kjent. De fleste turområder er godt merket, så det burde ikke være et problem. Jeg har Google Maps så det skal jo noe til å gå seg vill.
Det blir nok en stund til jeg beveger meg alene over vidden – Rom ble ikke bygget på én dag. Det er heller ikke sikkert at det kommer skje, for det er et nokså hårete mål for meg. Jeg får kose meg med disse små delmålene og så får vi se hva som skjer.
Jeg er ikke fullt så deppa som etter forrige yogatime. Jeg hang så absolutt mer med, og følte selv at jeg klarte å gjennomføre i litt bedre stil enn sist. Men fremdeles skorter det litt på tøyeligheten – eller kanskje er det det at jeg er noe baktung haha. Så ja, litt deprimerende å se at jeg var den eneste som ikke klarte den ene øvelsen.
Jeg har aldri vært særlig sportslig anlagt. Jeg drev litt med gymnastikk som liten jente, men det ble med det. Den årlige friidrettsdagen sammen med skidagen, var ikke noe jeg så frem til. Ikke løp jeg fort og ikke hoppet jeg langt. Var for øvrig mye i aktivitet ellers; men ikke noe organisert. Ski har jeg ikke hatt på beina siden tidlig i 20-årene. Jeg har i perioder trent på treningsstudio, men skal jeg være ærlig trives jeg best med den treningen jeg får naturlig ute i naturen. Eller i bassenget.
Vanngym er faktisk veldig gøy, og noe jeg absolutt burde gjort mer av, jeg som elsker å være i vann. Jeg gikk jo jevnlig på vanngym, men så endret de på tidene. Nå er det kun på formiddagen de har trening og da er jo jeg på jobb. Men det finnes andre terapibasseng der man kan trene på kvelden og det er ikke så langt unna. Det skorter bare litt på viljen å komme seg opp av sofaen når du først har landet.
Jeg er i hvert fall glad jeg gav yogaen én sjanse til. Så fikk jeg noen tips som kan komme godt med neste gang. Det blir 14 dager til for neste onsdag er jeg i Trondheim.
Litt stiv og støl i dag, men godt å kjenne at jeg har brukt kroppen, at det er en grunn for stivheten. For jeg er i en alder nå der det skal lite eller ingenting til før jeg går som en 90-åring og det er ikke en fullt så god følelse.
Jeg skal gi yogaen en sjanse for denne treningsformen er mer enn bare styrketrening. Den gir også ro og fokus, noe som kan komme godt med i en tid som vår. Jeg har for eksempel store spenninger i kroppen, spesielt i nakke og kjeve, så håper dette vil hjelpe slik at spenningene gradvis slipper taket.
Jeg snakket med kollegene mine i dag og de fortalte om sine erfaringer som ikke var så langt unna mine egne. Forhåpentligvis vil jeg etterhvert klare å henge mer med. Trøster meg med at ingen blir verdensmestere over natten.
Jeg sitter her med iskaffen min og tenker på så mangt. På all urettferdigheten i verden, på hvor neste tur skal gå, at jeg slettes ikke var så flink i matveien i går… Ja, dere skjønner. Mye som foregår i topplokket.
For å ta det siste først; fredager er en stor trigger. Fredager betyr helg, fri fra jobb og kos. Det siste der må jeg finne ut av. Ikke for det at jeg ikke skal kunne kose meg, men kos MÅ jo ikke bety snop! Kos kan jo være så mye annet. Selvsagt gjør det ingenting at jeg kjøper en pose M som er store favoritten nå, men det er dette at jeg blir så fokusert på det i forkant som plager meg.
Snop var det vi tydde til både som kos og trøst da jeg bodde på Risnes. Det samme da jeg bodde i England og i Oslo. Når jeg tenker meg om, startet det vel faktisk egentlig da jeg bodde i England. Jeg var 19 år og jobbet som au pair. Langt borte fra familie og venner for første gang, borte fra alt det trygge. Det er likevel rart å tenke på alt det jeg faktisk klarte de månedene jeg bodde der. Jeg startet for eksempel på skole. Skolen lå et stykke fra unna der jeg bodde så måtte ta buss. Dette fikset jeg uten problemer selv om jeg kan huske at jeg syntes det var litt skummelt i starten. Jeg fikk meg venner – husker spesielt Andreja fra Slovenia. Den gang var vel det en del av Jugoslavia, men hun sa Slovenia.
Likevel var hjemlengselen stor. Så stor at jeg begynte å trøstespise. Saumførte fryseren for å finne noe godt jeg kunne lage meg til lunsj (ble vant til varm lunsj der). Ellers gikk det i kjeks og snop. Så døde min farfar og de dagene som gikk før jeg kunne dra hjem til begravelsen følte som en evighet. Snop lindret – litt.
Det samme skjedde da min farmor døde 5 år senere. Snop lindret til en viss grad smerten.
Slik kan jeg fortsette. I alle livets vanskelige perioder har snop blitt brukt som terapi.
Fredager er en trigger som sagt, men fredagene kan jeg ikke unngå. Vonde perioder vil komme, livet skjer. Selv om jeg ikke er helt i mål, er jeg likevel bedre rustet. Jeg skal ikke være så hard mot meg selv om det glipper i ny og ne – det er ikke dét som ødelegger for helheten.
Fra mitt opphold på Hauglandssenteret i 2015 – lærte så mye om meg selv de ukene jeg var der.
Siden jeg startet på dette innlegget, har jeg forflyttet meg. Nå er jeg hos foreldrene mine. Får heller filosofere mer siden.
Her har det skjedd fint lite siden jeg kom hjem fra jobb. Jeg la meg rett og slett nedpå og duppet av en liten stund, og først nå i kveldingen laget jeg meg middag. Fine folk spiser sent, er det ikke så? I dag sto chili con carne på menyen og det var skikkelig godt.
Dette å lage mat fra bunnen av burde jeg jo begynt med for lenge siden, men som jeg har nevnt tidligere har jeg aldri vært glad i å lage mat. Muligens på grunn av at jeg har følt meg mislykket og at det jeg har prøvd på, ikke er blitt suksess. Jeg har rett og slett følt meg som en kløne på kjøkkenet. Det er en lang prosess å snu en slik tankegang for det har på en måte blitt en sannhet; Vibeke kan ikke lage mat.
Nå ser jeg at dette ikke stemmer. For hver middag jeg klarer å lage, kjenner jeg på en deilig mestringsfølelse. Jeg kan jo!
Det tar også tid å vende dårlige vaner. Som en alkoholiker, har jeg hatt mine tilbakefall. Riktignok ikke som i «gamle dager», for jeg klarer å «hanke» meg lettere inn og det er heller ikke de samme mengdene. Likevel er tendensen der og det må jeg være obs på. Jeg ser veldig klart hva som trigger behovet for snop eller i hvilke situasjoner behovet oppstår.
Noen klarer å komme til målet fortere enn meg, men dette er ingen konkurranse om hvem som går ned mest på kortest mulig tid. Jeg må ta den tiden som JEG trenger. Så skal jeg være stolt over hva jeg har oppnådd så langt selv om jeg fortsatt har en vei å gå.
Først jobb, så rett på tur. I dag ville jeg utforske en ny sti i nabolaget hvor jeg jobber, så jeg lot derfor bilen stå igjen på jobben og så fikk jeg sitte på til der jeg skulle starte.
Hellen fort var første stopp. Fortet er et av tre kystfort i Bergen, bygget i perioden 1895-1905 da forholdet til Sverige var noe betent. Under 2. verdenskrig tok tyskerne i bruk fortet og bygget flere bunkere. De står her fremdeles som et minnesmerke fra den tiden.
Jeg synes nå denne bunkersen ser litt skummel ut… sikkert fordi jeg forbinder den med 2. verdenskrig og tyske soldater.
I dag er forøvrig fortet et flott friluftsområde med flere klatrefelt, benker og stier.
Jeg har vært her tidligere, men det er mange år siden nå. Siden den gang har det blitt laget en ny grusvei mot Øyjorden og det var denne jeg ville teste ut i dag.
Det var litt bratt et stykke, men det tok ikke lange stunden før det begynte å flate ut noe. Flere steder var det satt opp benker og laget til fine utkikksposter.
Grusveien munnet tilslutt ut i et boligområde. Planen min var å gå videre mot Langevannet og Garpetjern, så jeg fortsatte til toppen av Øyjorden hvor Hellemyrsstien starter.
Måtte ha en liten fotosession underveis…
Langevatnet. Her er det bare så vakkert, synes jeg. Denne veien har jeg gått flere ganger, men blir ikke lei utsikten. Ekstra vakkert er det om høsten.
Høsten i Bergen kan være magisk. Her ved Garpetjern.
Etter nesten 2 timer kunne vi sette oss i bilen og kjøre hjem med verdens beste samvittighet. Trøtte ja, men fornøyde. I morgen blir det nok hviledag.
Nå i kveld fikk jeg matkasse nr 2 fra Hello Fresh. Dette er nok noe av det lureste jeg har gjort for nå lærer jeg virkelig å lage enkle, men sunne retter fra bunnen og jeg ser også at det ikke trenger ta så lang tid heller.
Jeg har gjort én endring fra forrige uke og det er st jeg har gått ned to fra tre til to middager. For meg blir jo det hele 4 måltider og det er egentlig nok. I helgene er jeg jo som oftest hos mine foreldre og spiser middag der.
På lørdag var det forresten jeg som sto for matlagingen. Jeg tok med en Hello Fresh-middag og laget til mat til min mor og meg. Det var kjekt å kunne gjøre noe til gjengjeld for det er som oftest hun som kokkelerer.
Skal jeg pirke på noe, må det være at det ikke er mulig å velge å få 1 porsjon av middagene. Det er da såpass mange som lever alene så vil jo tro det hadde vært et populært tiltak. Men ellers er jeg fornøyd og det føles ikke som et så stort ork å sette i gang, til det er oppskriftene såpass enkle.
