Slik blir det når en 5-åring får pynte kaken sin selv 😂 Skikkelig snopekake. Men – det er jo ikke utseendet det kommer an på, eller? Kan i hvert fall love at kaken smakte godt!
Dette har vært en lørdag i familiens tegn. Familiens yngste fyller 5 år og det måtte jo feires. Ble noen koselige timer, men som alltid går tiden altfor fort.
Apropos tiden… vi er snart ferdig med årets første måned. Det er bare to dager igjen av januar 2023 😳 Kan noen please stoppe tiden?
Misunner de som har noe å skrive om hver dag, der ordene tilsynelatende bare flyter lett og ledig. Noen produserer til og med flere innlegg for dagen! Det klarte jeg også før, men det begynner å bli noen år siden. Den gangen var jeg nok litt mer opptatt av plasseringen på bloggtopplisten enn det jeg ville innrømme.
Det jaget er jeg ferdig med. Gøy at noen leser bloggen, bevares, ville jo vært uhyrlig kjedelig om ikke, men gjør ikke meg noe å ligge i bunn av listen. Lite drama, rolig og fredelig 😃 Er helst på toppene det blåser.
Det går bra med min livsstilsendring for tiden. Hadde jo en pause fra slankemedisinen i julen, men startet opp igjen for ca to uker siden. Litt sug kjenner jeg på, det skal innrømmes, men jeg har klart å holde meg. Kan bli flinkere på å lage meg sunne middager, der har jeg fremdeles et stort forbedringspotensialet. Har stadig en liten tendens til å spise bittelitt for mye, men det får jeg da også svi for i ettertid. Å være så mett er direkte ubehagelig. Men det går sakte, men sikkert fremover da. Suget har jeg klart å løse ved å ta en l i t e n porsjon med granola og youghurt naturell. Jeg kunne valgt en sunnere variant så jeg selvsagt senere, men tar ikke mye da. For å gjøre dette enda mer spennende, kan jeg bruke bær som topping. Sunt og godt!
Det er jo det man pleier si, om 100 år er all ting glemt. Men – når man holder på med slektsgransking kan det dukke opp ting som plutselig får hendelser fra fortiden til å føles ganske nær.
Jeg har holdt på med å granske slekten i mange år nå. Innimellom legger jeg det til sides for så å ta det frem og se om jeg klarer finne nok en bit til puslespillet. Og det klarte jeg virkelig denne gangen…
Min oldefar, altså min farfars far, mistet livet i drukning da han bare var 27 år. Tilbake satt min oldemor med to gutter på 5 og 2, og et tredje barn på vei. Det tredje barnet – en jente – kom faktisk til verden bare tre dager etter begravelsen. Jeg tenker mye på min oldemor – hvordan dette må ha vært for henne. Fikk hun hjelp? Forhåpentligvis gjorde hun det for hennes svigerforeldre bodde i nærheten. I en av folketellingene ser det også ut som de alle bor sammen.
I alle år har denne ulykken vært preget av en følelse av skam, forteller min far. Han visste ikke omstendighetene rundt, men vi har egentlig alle trodd det var en arbeidsulykke. Han jobbet som sveiser ombord i en båt som het «Sveis».
Jeg har prøvd å undersøke før for å se om jeg fant ut noe, men har ikke hatt hellet med meg – før nå. Jeg begynte nemlig å undersøke i gamle aviser som Nasjonalbiblioteket har digitalisert og lagt ut på nettet. Jeg viste når ulykken skjedde, så begynte å saumfare avisene rundt den datoen.
Må si hjertet gjorde et hopp da jeg fant ut at det hadde vært en ulykke på den datoen, men ikke i Bergen som jeg trodde. Dette hadde skjedd i Stavanger. Og det var ikke bare min oldefar som omkom, men hele tre stk – alle fra «Sveis».
Ulykken hadde skapt store overskrifter den gangen – var det drap eller ulykke? De konkluderte til slutt med at det var en ulykke. Uansett – det var tragiske omstendigheter.
Denne hendelsen kom plutselig litt vel nært oss. Det føltes ikke som at det var over 100 år siden, men mye senere. Det må jo ha vært et grusomt sjokk for min oldemor og ikke minst for mine tippoldeforeldre, som mistet sønnen sin.
Journalistene som skrev disse artiklene, hadde rotet med fornavnene på de omkomne, men etternavnet var korrekt. Var egentlig da hjertet gjorde et byks, for det var veldig rart å se det svart på hvitt. Så leste jeg at de hadde funnet en gullring hvor det sto «din Ragnhild» og da visste jeg jo at jeg hadde funnet svaret på gåten.
Her er forlovelsesbildet av de to.
En ufattelig trist hendelse, som snudde opp ned på min farfars trygge barndom.
Uff, har dårlig samvittighet over at jeg neglisjerer bloggen min. Men jeg må være inspirert når jeg skriver – å skrive bare for å skrive noe, synes jeg ikke noe om. Det skinner så tydelig gjennom da at jeg ikke er engasjert nok. Innleggene mangler energi, om jeg kan si det slik.
Jeg er ingen politisk blogger selv om jeg har mine meninger og oppfatninger. Innimellom har jeg likevel kommet med innlegg der jeg gir tydelig uttrykk for mine synspunkter.
Men jeg vil ikke tvinges til å engasjere meg om jeg ikke føler for det. Jeg vil heller ikke blandes inn i diskusjoner og uenigheter på blogg, for så å bli kalt feig når jeg velger å forholde meg taus (ingen har personlig kalt meg feig, altså. Det var sagt generelt). Men jeg har hatt nok drama i mitt liv og velger derfor mine kamper.
Bloggen er mitt lille fristed der jeg småpludrer om alt og ingenting. Noen ganger kan temaene være alvorlige, litt såre – andre ganger deler jeg kanskje bare bilder fra en tur. De som er interessert, leser.
Sånn! Da fikk jeg sagt det.
Da passer det vel med noen bilder fra gårsdagens tur til Gullaksdalen ☺️
Nydelig dag og flott vinterlandskap, men litt sur vind. Vi var likevel ute og gikk i nesten to timer.
Hender det at du får en tanke, en idé om noe du har lyst til å gjennomføre, som kjennes litt skummelt? Likevel slipper ikke tanken, den bare tvinger seg frem helt til du føler at du bare MÅ gjøre det?
Jeg har opplevd dette mange ganger. Husker spesielt når sjefen min sluttet og vi skulle ha avslutning for henne. Plutselig kom det en tanke om at JEG skulle holde tale! 😳 Jeg, som ikke kunne fordra å snakke foran masse mennesker, kjente plutselig på lysten til å klare dette. Det kjentes helt rett og jeg visste at dette måtte jeg bare.
Det samme skjedde da jeg bestemte meg for å starte opp med businessen min og network marketing. Den avgjørelsen tvang seg regelrett frem.
Jeg tror det har å gjøre med min frigjørelse. Jeg har jo gått gjennom store omveltninger i livet. Fra å være totalt avhengig av andre, måtte jeg plutselig stå på egne bein. Høres kanskje rart ut for en dame i min alder, men jeg måtte lære meg til å ta roret selv og ikke bare la andre styre. Etterhvert som tryggheten vokste, kjente jeg mer og mer på lysten til å utfordre meg selv. Om det var for å overbevise andre om at dette taklet jeg, vet jeg ikke. Tror egentlig det handlet mest om å overbevise meg selv.
Nå tar jeg et nytt skritt – i slutten av april drar jeg mutt putt alene til Stockholm! 😃 Dette er også noe som gradvis har tvunget seg frem. Lysten til å oppleve en by jeg aldri før har vært i, kombinert med denne trangen til å pushe egne grenser. Noen lurte på om det ikke ville vært greiere å ha noen å dra sammen med, men nei; dette er noe jeg bare må gjøre alene. Det kjenner jeg veldig sterkt på.
Jeg har aldri vært i Stockholm før! Meningen var å dra våren 2020, men av en eller annen årsak ble det ikke da… 😖 Så nå prøver jeg igjen.
Som jeg gleder meg!
Slik ble den, min nye tatovering og nr 7 i rekken.
Er kjempefornøyd! Men godt man glemmer fra gang til gang hvor vondt det kan gjøre. Nå var det ikke vondt hele tiden, men det kjentes godt der huden var litt tynnere.
Deilig med en fridag og så ble det en liten sightseeing også. Jeg tok den nye bybanelinjen for første gang. Helt ærlig så forstår ikke jeg alt dette styret, all krangelen rundt dette med hvor Bybanen skal gå. Det er utrolig mange sterke røster. Det var også omdiskutert når de skulle lage denne traseen til Fyllingsdalen og greit; de hadde et godt utbygget kollektivtransportnett fra før, men med Bybanen slipper man jo å havne i kø. Jaja, tror nok folk først er fornøyd nå som Bybanen er kommet.
Jeg synes i hvert fall det var temmelig «sutalaust» å ta den.
I dag har altså foreldrene mine vært gift i 55 år! En bragd i våre dager der mange skifter partnere både en og to og tre ganger i løpet av livet.
Gratulerer så masse med dagen til dere! ♥️ Liker mindre at jeg selv fyller samme antall år om et par mnd… Bryllupsdagen er en evig påminnelse om min egen alder haha. Men – som Kongen så klokelig sa en gang: alternativet er verre. Og det har han jo helt rett i. Hver alder sin sjarm, sies det og selv om jeg helst skulle tatt bort noen år, ville jeg ikke vært ung igjen.
Jeg nevnte blekk i overskriften… har jo tenkt lenge på å ta en ny tatovering. Ønsker meg et blomstermotiv på armen og i dag hoppet jeg i det, og sendte en forespørsel. De hadde fått noen avbestillinger så jeg fikk time allerede på tirsdag!
Vet at det er mange som ikke kan forstå denne trangen til å fylle kroppen med blekk, men vi er heldigvis forskjellige. Heldigvis i den forstand at det ville vært kjedelig om vi alle var like. Jeg gleder meg i alle fall 😉
Bildet er tatt fra Pixabay.
I dag kom jeg meg på jobb for første gang siden i fjor 😉 Godt – og samtidig tungt. Kjenner det jo på kroppen at jeg har vært passiv lenge nå. Men blir en kort uke og det passer meg bra. Neste uke blir det full fart på jobben for da er studentene tilbake fra ferien.
Dette bildet av den vakre himmelen tok jeg i går. I dag har det vært overskyet og regn. Masse regn. Det har rett og slett regnet i strie strømmer slik det bare kan gjøre i Bergen. Og det ser ikke mye lystig ut fremover heller. Blir et par tunge måneder fremover før vi igjen kan glede oss over de første vårtegnene. Jaja, i februar vil vi jo så smått merke at det blir litt lenger lyst utover ettermiddagene så sånn sett er det januar som er den verste måneden.
Meeen – nå skal ikke jeg begynne året med å se fremover. Nå er nå og det er viktig å være litt tilstede i nuet også. Det er noe jeg absolutt kan bli flinkere til.
Jeg har så smått begynt å ta bort julen. Det gjenstår bare å få kassen ned i boden, men det orket jeg ikke i dag.
Litt trist at det hele er over. Føler jeg gikk glipp av så mye pga at jeg fikk covid, hele romjulen gikk bare bort i sykdom. Men jeg ser jo at vi var heldig tross alt, foreldrene mine og jeg. Er jo så mange som er innlagt for tiden.
Hun her har gått i skytteltrafikk i hele julen mellom oss som har ligget. Beste lille trøsteren som finnes. Jeg er så glad for at hun og de andre ikke var redde på nyttårsaften. Leste i avisen at det er så mange hunder som er savnet etter rakettoppskytingen og det gjør meg vondt. Og så tar noen ordet for å få enda mer fyrverkeri! Fatter det ikke. Man har i alle fall ikke dyrenes beste i tankene da, men drit i dem, ikke sant? Bare vi får ha et spektakulært fyrverkeri… Reglene om å vente til kl 17 med å skyte opp, ble heller ikke overholdt. Ikke at det var noen bombe da.
Jaja, godt dét er over for denne gang.
Jeg synes det er tungt å komme i gang igjen, men det er sikkert fordi jeg ikke føler jeg har hatt noe særlig ferie. Det vil vel forhåpentligvis komme seg etterhvert som jeg kommer meg mer ovenpå.
