Er det noe jeg blir provosert av, er det de som ikke kan klare å holde seg til reglene for når de har lov til å skyte opp fyrverkeri. Egentlig er jeg imot alt av fyrverkeri for jeg forstår ærlig talt ikke hva som er så gøy med å skyte opp når man vet at det er så mange dyr som er redde. Og jeg snakker ikke bare om husdyr som hunder og katter, men alle dyr. Hvert år utsettes de for unødig stress og skader, og i verste fall død.

Vet ikke hvor mange nyttårsaftener jeg rigget meg til i kjelleren med noen av hundene da klokken nærmet seg 24. Med musikken på full guffe for å overdøve smellene, men hva hjalp det når det allerede hadde smelt jevnlig gjennom hele dagen? Skaden var jo allerede skjedd. Ikke hjalp det med beroligende piller heller for de var like redde. Å se en hund så redd, så skjelvende av angst mens den sikler, er forferdelig.

Jeg skrev et blogginnlegg om dette en gang og fikk noen indignerte motinnlegg. Den ene bloggeren var sååå luta lei disse innleggene. For hva med ungene? Skulle ikke de få oppleve fyrverkeriet? Da måtte jo vi forstå at det måtte skytes opp før de la seg.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Nei, så lenge er ungene er så små at de ikke kan være våkne til kl er 24, vet de heller ikke ikke hva de «går glipp av». Lær de heller respekt for dyrene og for naturen. Selv hadde vi aldri fyrverkeri da jeg var liten. Jeg føler ikke at jeg gikk glipp av noe av den grunn.

Skal man absolutt ha fyrverkeri, burde det vært i det offentliges regi. Da ville det i det minste vært i kontrollerte former og innenfor et kortere tidsrom. Da ville det også vært lettere for de med dyr å ta sine forholdsregler.

Det blir alltid tid for litt ettertanke disse siste dagene av et år. Man gjør opp status for året som snart er omme og funderer på hva det nye året vil bringe.

2023 har vært et relativt snilt år for meg og mine. Noe er det jo alltid, men stort sett har dette vært et bra år. Jeg fikk endelig kontroll på vekten igjen, og har gått jevnt og trutt ned siden. Livsstilsendringen fortsetter i det nye året.

Jeg kom meg til Stockholm, en tur som hadde vært planlagt siden før pandemien. Det ble opplevelsesrike dager og frister til gjentakelse. Jeg skal nok tilbake dit for Stockholm er en stor by og det er så mye mer jeg ønsker å se. Men i 2024 blir det nok ikke. Da planlegger jeg tur til Marbella.

Jeg fikk også malt soverommet mitt og gjort det mer til mitt eget. Nå gjenstår å få opp nye gardiner.

Og så ble jo 2023 året der jeg gikk fra bensinbil med manuelt gir til elbil med automatgir. Det ville vel vært politisk korrekt å si at jeg gjorde det pga miljøet, men det valget ble nok tatt mest på grunn av de høye bensinprisene og bompengene. Det å betale i underkant av 2000 kr i bompenger hver eneste måned, ble i meste laget. Nå er avgiften halvert for min del. Så får vi se hvor lenge det varer før også elbileierne må betale mer for hver passering.

Noen bilder fra Stockholmsturen:

Jeg lar meg så altfor lett påvirke av andres sinnstilstander. Det er både slitsomt og utmattende. Det er som om jeg aldri skal få lov til å slappe helt av – det skal alltid være noe å bekymre seg over.

Men hva hjelper det å bekymre seg? Absolutt ingenting. Det er ikke noe jeg kan gjøre, men likevel blir jeg gående der – og gruble.

Jeg føler ikke at jeg strekker til alltid. Vil så gjerne være der for andre og så ender det med dårlig samvittighet fordi jeg ikke makter det alltid. Disse fridagene i romjulen (kaller det fri selv om jeg er på jobb) er så viktige for meg. I fjor var jeg syk og fikk ikke noe ut av de, men i år har jeg virkelig sett frem til disse dagene. Det er ikke det at jeg gjør så mye, men det skal man heller ikke trenge. I romjulen skal man ha lov til å gjøre det man vil og orker. Om det så er å tilbringe noen timer på sofaen og glo på tv eller lese i en bok.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det handler om å ta seg litt inn, lade opp, til ett nytt år, til en ny økt. Det må ikke være full aktivitet hele tiden.

I morgen er det klart for årets siste arbeidsdag. Rart. Snart er også 2023 historie.

Slik har ståa vært i dag. Avslapping og sofakos. I morgen er det jobb igjen for min del, men jeg antar det blir stille.

Jeg kom hjem nå i kveld etter å ha vært hos foreldrene mine siden julaften. Disse juledagene har bare føket av gårde – det er litt vemodig. Ett år til neste gang. Men romjulen pleier nå å være koselig og selv om jeg skal jobbe både i morgen og i overmorgen, er det ikke ordinære arbeidsdager.

Ser at noen allerede nå rydder julen bort – det synes jeg er i tidligste laget. Jeg venter kanskje ikke til trettende dag jul, men juletre og julepynt hører romjulen til. Det er nå min mening i alle fall. Hva tenker dere?

Julaften får en litt annen dimensjon når det er barn tilstede og jeg har vært så heldig å få feire mange juler sammen med mine nevøer. Å se forventningen og gleden i 5-åringens øyne bringer minner om min egen barndoms jul og de følelsene jeg selv satt med. Den gangen var det gavene som betød mest, slik er det jo gjerne når man er barn. I dag er det samværet med familien og maten som står i fokus.

Vi hadde en svært koselig julefeiring i går og jeg håper 5-åringen kommer sitte igjen med noen minner fra denne dagen. Han og storebror delte ut pakkene og de var ikke få! Enda til at vi var enige om å være restriktive med gaver, har jeg sjelden sett en større gavehaug. Men – til vårt forsvar var det for det meste fornuftige ting som var kjøpt.

Det «tragiske» med at jeg går på Wegovy, er at jeg blir jo så fort mett. Det er jo litt av vitsen med sprøyten hehe. Men å bli mett etter én pinne, føltes litt dumt så jeg presset i meg én pinne til. Og du hendelse så godt det var! Pinnekjøtt smaker aldri så godt som på julaften.

I dag har jeg bare tatt det med ro. Så deilig med de juledagene der du kan slappe av, og bare gjøre det som faller deg inn. Jeg fikk boken om kronprins Haakon til jul og har kikket litt i den. Ellers har vi sittet og pratet om gamle dager; mine foreldre, jeg og min eldste nevø. Veldig koselig å få litt ekstra tid med han.

Fortsatt god jul!

Tror dette må være første året der skuldrene er noenlunde senket og stressnivået tilnærmet lavt. Vi skriver 23. desember og leiligheten er ryddet, gulvene vasket og jeg sitter her med en kopp kaffe og bare slapper av. Skal snart av gårde til foreldrene mine for der er det litt å gjøre, men det er vi flere om. Vi skal også en tur på graven. Jeg nevnte jo i går at min kjære farmor ville hatt bursdag i dag. Hun døde i 1992 og det begynner jo å bli noen år siden. Likevel er hun så levende for meg den dag i dag. Jeg lurer ofte på hva hun og min farfar ville sagt om de visste at de ville få to så flotte oldebarn. Egentlig lurer jeg ikke for jeg vet. De var så stolte over meg og min søster, og de ville ikke vært mindre stolte over de to guttene. De selv fikk kun ett barn – min far – og lenge hadde de bare ett barnebarn, nemlig meg. Det gikk nesten 13 år før nestemann – min søster – kom. Det var bare oss så familien på den siden var ikke stor. De siste årene bodde de også i samme hus som oss. Da kom vi enda nærere hverandre.

Min søster har naturligvis ikke de samme minnene om våre besteforeldre som det jeg har. Hun var bare 7 år da farfaren vår døde og ca 12 da farmor døde. Selv har jeg mange gode minner, blant annet fra den gangen min farfar arbeidet som vaktmester på Hellen skole. Jeg overnattet hos de av og til, og da fikk jeg være med han på jobb. Husker jeg syntes korridorene på skolen var store og litt skumle. Så husker jeg godt at jeg fikk låne skolens sykler, og syklet rundt på skoleplassen.

Minnes også farfars speilegg som han laget til meg til frokost da han kom hjem i pausen. For ikke å snakke om da han fortalte om krigen. I dag skulle jeg bare ønske jeg spurte mer og husket mer av det han fortalte. Det gikk litt inn og ut igjen, må jeg innrømme. I dag ville jeg verdsatt de historiene på en helt annen måte. For meg fortonte nok 2. verdenskrig seg som noe som skjedde i «gamle dager», men i dag forstår jeg jo at slik var det ikke for han. 30 år tilbake i tid er jo heller ikke så lenge om vi selv tenker 30 år tilbake. Da er vi tilbake til den tiden min farmor døde, og det er en tid jeg husker veldig godt. Det føles ikke som 30 år.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det snør, det snør… men værmeldingen melder likevel ikke noe hvit jul her. Vi får se. Jeg var i hvert fall spent på hvordan det skulle gå hjem fra jobb i dag, fryktet både dårlig føre og kø, men det gikk forbausende greit. Mulig mange allerede hadde tatt juleferie.

Og nå har også jeg ferie – i hvert fall frem til 3. juledag. Det skal bli godt. Disse dagene skal virkelig nytes. At det nå snart er jul er nesten ikke til å fatte selv om jeg har hatt julestemning i mange uker allerede.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Sjekk disse flotte perlemorskyene som var på himmelen i dag morges! Og kl 04.27 var det vintersolverv! Det betyr at vi nå sakte, sakte går mot lysere tider igjen. Selv har jeg egentlig ingenting i mot denne mørketiden, da er det verre med januar måned.

Jeg vet ikke hva det er, men jeg blir alltid litt små «smådeppa» når julen er over. 1. nyttårsdag er ikke en dag jeg ser frem til med glede. Det er sikkert fordi den representerer et lite antiklimaks, plutselig er alt det man har gleder seg til og sett frem i mot over. Jeg burde jo heller tenkt at det nå står et nytt og urørt år fremfor meg, hva vil det bringe med seg av opplevelser, av gleder og sorger. Men det er kanskje det siste der som skremmer meg litt.

Tenk at det allerede er 24 år siden vi gikk inn i det nye årtusenet! Den gangen feiret jeg nyttår hos en god venn av meg. Vi spiste middag før vi gikk ut for å se rakettene… også tok vi desserten etter kl 24. Vi tullet siden med det at vi hadde spist middag i det ene årtusenet og dessert i det andre 🤣

I morgen er det lille julaften. Det ville vært min farmors bursdag. Min mor og jeg skal på graven og sette ned krans og tenne lys. Etterpå skal vi hjem og rydde litt, pynte litt omkring og så blir det å få inn juletreet. På kvelden er det Grevinnen og hovmesteren som vanlig. Man tuller ikke med tradisjonene ☺️

Jeg føler det er et kappløp mot tiden. Bare 4 dager igjen til jul og rundt oss florerer det med covid, influensa og norovirus. Jeg ber til høyere makter om at vi denne julen må bli spart – jeg o r k e r ikke en reprise av fjorårets romjul 😮‍💨

Samtidig skammer jeg meg litt over tankene mine. Mens jeg skal feire en fredelig jul med mine, er det mange som går en bekymringsfull høytid i møte. I dag hørte jeg om en kollega som har familien sin i Israel. Foreldrene hans er gamle og syke, og bor nå i telt. De har visstnok flyktet. Ene broren var skadet. Kollegaen min hadde prøvd å få de på en evakueringsliste til Egypt, men det nyttet ikke. Han selv er sykemeldt for tiden og det er jo ikke så rart.

Det er så mange skjebner.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Likevel; vi kan ikke la være å kose oss eller leve livene våre av den grunn, men det er lurt å sette ting litt i perspektiv. Være takknemlige for det vi har.

Selv har jeg kost meg med litt julebakst i kveld. Jeg skrev jo i et tidligere innlegg at jeg ville prøve meg på kolakaker igjen og i dag hadde jeg såpass energi til å gå i gang. Nå er det ikke noe hokus pokus da, det er en enkel kake å lage, men dere vet; meg og kjøkken…

Nå gikk det veldig bra da og jeg tror de ble enda bedre enn sist! Jada, måtte prøvesmake hehe.

Mestring på høyt plan og jeg merker at dette inspirerer meg til å prøve meg også på mer avansert bakst. Hvorfor skulle ikke jeg få det til? Er jo slik jeg må tenke. Jeg kan få til akkurat hva det måtte være!

Klokken nærmer seg 01 og her ligger jeg. Får ikke sove pga at jeg klarte å slukne på sofaen da jeg kom hjem. Var trøtt i utgangspunktet og det hjalp jo heller ikke på at jeg brukte TO timer på turen hjem fra jobb – en strekning som vanligvis tar ca 20 minutter!

Køene begynte allerede i Damsgårstunnelen. Jeg fatter det ikke. Det er riktignok en sidevei som er stengt, men at den skal ha så stor påvirkning, hadde jeg ikke trodd. De siste ukene har det vært lange køer hver eneste ettermiddag, men akkurat i dag var det verre enn verst.

Jeg hadde så store planer for denne kvelden, det var så mye jeg skulle få gjort, men å bli liggende på sofaen er jo ikke særlig produktivt. Fant ut at jeg like så godt kunne tusle i seng etter kveldsturen med Embla, ta en tidlig kveld, men altså; her ligger jeg ennå. I sted sto jeg like så godt opp igjen og fikk brettet en hel haug med klær og lagt de på plass 🤣

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det kommer bli et mareritt i morgen tidlig. Jeg sover aldri så godt som rett før alarmen går. Er ikke det typisk? Sånn har jeg alltid vært. Jeg er et ekstremt B-menneske. Det er ikke få ganger jeg har sovet meg gjennom alarmen som durer og durer i bakgrunnen.

Det er heldigvis ikke mange dagene igjen på jobb før jul. Kjenner det skal bli så deilig med noen fridager nå.

Sitter her og tenker på livet ☺️ Slik det var før og slik det er blitt. Blir rent forskrekket over hvor fort tiden har gått. Der og da føltes det ikke slik, det gjør jo ikke det når du står midt oppi noe vanskelig. Da kan tiden fortone seg som en evighet.

Alle som kjenner meg vet at jeg ikke er verdens mest tålmodigste menneske. Er det noe jeg ønsker meg, skulle jeg helst hatt det i forgårs. Tiden har lært meg at det ikke alltid skjer. Enkelte ting tar lengre tid og det måtte jeg på et tidspunkt bare akseptere. Alldeles ikke enkelt og det var dager der jeg holdt på å gå i frø. Jeg skulle vise dem som ikke hadde troen på meg at jeg dugde, at jeg ikke var slik de trodde. Jeg kan vel takke staheten min for når jeg først bestemmer meg for noe, så går jeg 100% inn for det.

«Jeg skulle vise de…» Det var nok dét som fikk meg til å virkelig sette inn det ekstra giret, men underveis skjedde det noe. Jeg endret meg, men ikke for å «vise noen», men fordi det bare skjedde. Det kom naturlig pga behandlingen jeg fikk.

Jeg som person i dag er en helt annen enn for ti år siden og jeg må bare innrømme at jeg liker dagens versjon MYE bedre. Perfekt er jeg ikke, men det er ingen av oss. Men jeg har selvinnsikt og kan innrømme om jeg tar feil.

Til deg som sliter, som føler deg lite verdt som menneske… det er faktisk håp om bedre tider, også for deg. Det føles kanskje ikke slik her og nå, men livet HAR mye å by deg. Jeg trodde det ikke, men jeg tok feil. Jeg var sjalu, en grusom og vond følelse å ha og trodde aldri det var noe jeg kom til å bli kvitt. Jeg tok feil der også. For mye kommer gratis når du føler deg trygg inni deg.

Du føler kanskje at det er deg mot resten av verden, men det er så feil… De tankene og de oppfatningene du tror andre har om deg, er det DU som har. Men har man et mørke inni seg, er det lett for at det skygger mot alt det lyse.

I høytider som julen er det ikke enkelt å være ensom. Da er det forventet at man skal være glade og det er jo ikke så lett man er alt annet enn glad inni seg. Og bare for å si det; ensom kan man være selv om man har mange rundt seg…

I dag skal jeg av gårde for å feire et av de menneskene som alltid har vært der for meg. Min kjære mamma som har bursdag i dag ♥️ Gratulerer så masse med dagen! Glad i deg♥️