Påskemorgen. I dag slukker sorgen, sies det. Her på Losna er det heldigvis ingen sorg å spore. Eneste må være at påsken nærmer seg slutten og at ferden snart går hjem igjen. Og at vi fikk én hel time mindre søvn pga klokken som skulle stilles til sommertid 😉
På denne siste dagen i mars regner det og tåken ligger tykt, men jeg synes likevel vi har vært heldig. I går fikk jeg meg en tur både ned til sjøen og opp i skogen uten å bli våt. Mildt og fint, og så skinte til og med solen opp!
Vi var egentlig på jakt etter rikuler, men jeg ble så fascinert av alt det andre skogen har å vise frem. Det å gå i skogen får virkelig fantasien i sving.
Det beste med hyttelivet er å slippe å gå etter klokken. Det er ferie for meg. Ikke har jeg på vekking om morgenen og ikke trenger jeg henge i stroppene for å rekke noe heller. Vi tar ting som det kommer. Spiser når vi er sultne. I går ble jeg servert deilig lammelår med mye godt attåt. Kunne heller ikke fått en bedre frokost enn her. Maten smaker også ekstra godt når vi har vært mye ute.
I dag blir det ikke så mye uteliv på meg – det regner innimellom og blåser litt. Skal likevel en tur ned til sjøen i løpet av dagen og så skal det kløyves mer ved.
Utsikten fra soveromsvinduet mitt. Tenk å våkne opp til dette!
Håper dere alle får en riktig fin påskeaften uansett hvor dere befinner dere; om det er på hytten på fjellet, ved sjøen eller hjemme. Bypåske er nå heller ikke å forakte. Man MÅ ikke dra bort for å finne roen – det kommer jo helt an på hva man selv gjør det til.
Så deilig å våkne her på Losna og komme ned til nytraktet kaffe og full fyr i vedovnen. Nå sitter jeg her med kaffekoppen, og lytter til knitringen fra ovnen og sauebrekene utenfor. Hva dagen vil bringe vet jeg ikke ennå, men det blir nok litt jobbing i form av vedkløyving og noen turer ned til sjøen.
Båtturen i går gikk veldig fint. For en behagelig måte å dra på! Og det beste av alt; jeg fikk ha Embla med meg inn i salongen. Jeg ble så overrasket, men det gjorde turen desto hyggeligere. Og så ble jeg møtt på Krakhella og skysset over til Losna.
Genseren er ferdig! Etter mye om og men, kom jeg i havn med den tilslutt. Det gjelder å ikke gi opp selv om det var noen øyeblikk der jeg mest hadde lyst til nettopp dét…
Nå ja, helt ferdig er jeg ikke da. Tråder skal festes og genseren skal dampes, men det gjør jeg etter påske.
Jeg har enda et prosjekt på gang, men det får vente til jeg kommer hjem igjen fra ferien. Påsken skal være avslapping og dette prosjektet ser ut til å kunne bli litt av en utfordring. Enda større enn det forrige, som jo viste seg å ikke være så komplisert som jeg først antok. Men så er jo det meste lett når man først har lært det, ikke sant?
Jeg kan likevel ikke være helt uten strikketøy så har tatt med restene av garnet så får vi se hva det blir…
Om noen få timer kommer taxien og henter oss så bærer det avsted til båtterminalen. Jeg kjører ikke innover denne gangen, men skal ta hurtigbåten. Det blir sikkert en fin tur og litt godt å slippe å kjøre den lange veien. Eneste dumme er at jeg får ikke sitte inne i salongen pga Embla, men jeg skjønner jo dette med allergier da. Likevel; det føles litt kjipt at det skal være så vanskelig.
Vi er snart i april, i helgen skal klokken stilles til sommertid og jeg har fått time til dekkskifte…
HØRER DERE DET, VÆRGUDER?? Alt – bortsett fra været – indikerer at det er vår. Men her er det surt og kaldt, og nå i kveldingen sludder det! Tror nok jeg skal utsette den dekkskiftetimen ja.
Mars og april er gjerne slike luremåneder, der vinter slåss med vår. Når vi så tror våren omsider har festet grepet, kommer Kong Vinter med et lite stikk. Heldigvis vet vi jo hvem som går av med seieren til slutt da 😉
Jeg har tatt påskeferie nå og har fri i 6 hele dager! På torsdag drar Embla og jeg til vakre Losna i Solund kommune. Tenker det er noen som blir glad når vi kommer og så tipper jeg det er en som kommer fryde seg over å være der igjen. Her kan hun nemlig få løs uten at jeg trenger være engstelig for henne. Nå får hun ikke gå løs uten tilsyn da, bare for å presisere det.
jeg har respekt for ørnen og dessuten er det jo drektige villsauer som vi ikke vil skremme. Heldigvis har hun aldri vist interesse for sauene, men jeg tar henne alltid i bånd når jeg hører sauene komme.
I dag er det 25. mars og den offisielle vaffeldagen. Jeg hadde mer lyst på fleskepannekaker, så da ble det heller det.
Vi har startet på den stille uken. Mange har allerede dratt på ferie og det merket jeg da jeg kom på jobb i dag morges. Vanligvis er alle ladeplassene tatt, men nå var det flere ledige. Solen har skint i dag, men det er kaldt. Det er forøvrig den eneste dagen med sol denne påsken i følge yr, men de har jo tatt feil før så vi kan bare håpe.
Uansett skal det bli deilig med noen etterlengtede fridager på hytten. Nyte det enkle livet på Losna; oppleve naturen, sjøen og fraværet av støy. De eneste lydene vi hører er naturens egne, som brekingen fra de mange villsauene som beiter, måkeskrik og sjø som slår innover land. Deilige lyder som gir ro i sjelen.
Får jeg se ørn, montro? De pleier å holde til på fjellet rett ved husetGammelt steingjerdeHer lå sjøen rolig, men det er voldsomme krefter som settes i gang når det blåser fra sør
Jeg begynner så smått å forstå at jeg duger til så mye mer enn jeg tror. Eller har trodd. Mangel på selvtillit har ført til at jeg har hatt null tro på meg selv både privat, men også på arbeidsplassen. Selv de enkleste ting (som for eksempel å fylle bensin) «klarte» jeg ikke. Ikke alene i hvert fall. Jeg turde heller ikke kjøre bil når jeg var alene, da lot jeg bilen stå. Så om jeg skulle være alene hjemme noen dager, måtte matvarer være i hus slik at jeg skulle slippe å kjøre ut. For det kunne jeg jo ikke.
Da jeg virkelig måtte klare meg alene, hadde jeg ikke noe valg, men husker ennå på usikkerheten jeg følte. Det tok sin tid før jeg følte meg trygg og stolte på at dette var noe jeg taklet.
Dette ligger noen år tilbake i tid, men den dårlige selvtilliten har fulgt meg på andre områder. Som på kjøkkenet. «Sannheten» om at jeg ikke duger på kjøkkenet er noe jeg tidvis fortsatt sliter med. Så blir jeg overrasket over meg selv når jeg klarer noe.
Som å lage eggerøre.
Huff…skammer meg nesten over å si det, men dette er faktisk sannheten. Så håpløs har jeg følt meg at selv de enkleste små retter har blitt uoverkommelig. Eller jeg har trodd det, for i virkeligheten er det jo ikke vanskelig i det hele tatt. Men det er noe med det å tørre og bare hive seg ut i det. For de fleste er ikke dette noe heksekunst, men for noen kan det faktisk føles slik. Jaja, på den positive siden skal det lite til før jeg får en gedigen mestringsfølelse da 😉
Rett før helgen klarte jeg å fikse noe teknisk på jobben. Dette er noe vi har slitt med i lengre tid og jeg hadde a l d r i trodd at jeg skulle klare å finne ut av det. Selv nå er jeg usikker om jeg virkelig har klart å løse problemet, men vi testet det flere ganger på fredag og da funket det. Likevel venter jeg bare på at noe skal dukke opp for å «bevise» at jeg likevel ikke dugde.
Snakk om å være sin egen verste fiende.
Likevel; OM det skulle dukke opp flere problemer vet jeg i hvert fall litt mer om hvor problemet ligger og da har vi i det minste kommet ett skritt nærmere en løsning.
En liten oppdatering på Embla: det renner ikke lenger så mye fra nesen hennes, men hun får fortsatt episoder med innovernysing. Nå har hun bare gått på medisiner i fire dager, og har noen dager igjen, men er hun ikke helt frisk til over påske, blir det ny tur til dyrlege.
Noen vil kanskje mene jeg lukker øynene for alt det vonde som skjer rundt omkring i verden siden jeg sjelden eller aldri skriver om det. Og kanskje er det nettopp det jeg gjør, men som jeg har sagt før; jeg orker rett og slett ikke forholde meg til alt det fæle. Vonde drømmer er en billig pris å betale, det skjønner jeg. Når jeg våkner er jeg ute av marerittet – det er ikke de som befinner seg midt oppi det. Likevel føler jeg et behov for å beskytte meg selv litt.
Jeg beundrer de som står på, som demonstrerer, de som virkelig gjør noe. Men jeg må bare innse at jeg er ikke der. Gjør det meg til et dårligere menneske? Kanskje er jeg som strutsen som stikker hodet i sanden og ikke ser noe av det som skjer rundt, men samtidig får jeg jo det med meg, er nesten ikke til å unngå det. Da skal man i så fall være ganske så blind.
Kanskje er det slik at det er det som er nærmest som gjør sterkest inntrykk. Jeg kjente i hvert fall på en sorg i går da jeg så bildene fra begravelsen til den lille gutten på syv år som ble påkjørt. Både faren og moren holdt minnetaler og jeg fatter ikke hvor de tok styrken fra. Men det er jo gjerne slik at vi mennesker har en indre styrke som hentes frem når det utenkelige skjer. En styrke vi ikke er klar over at vi har før vi står der.
Ingen går gjennom livet uten noengang å kjenne på sorg. Sorgen kan være vond å bære om det så er en gammel bestemor eller et kjæledyr som har gått bort. Likevel; det å miste et barn… det er noe naturstridig. Et barn skal ikke gå bort før sine foreldre.
Jeg innrømmer at jeg er redd når jeg leser de store krigsoverskriftene. Ikke så redd for min egen del, men for at noe vondt skal skje med mine nærmeste om det skulle bryte ut en ny verdenskrig. Vi kan jo ikke vite om det vil skje. Selv om politikerne prøver å berolige, ble vi jo en gang tatt på sengen.
Dette var dystre tanker på en lørdags morgen. Sikkert utløst av nok en terrorhandling med mange drepte. Mennesker som var samlet for å hygge seg på konsert og så ender det på verst tenkelige måte.
Hva får mennesker til å begå slike handlinger?
Menneskesinnet er et særegent sted. Helt på egenhånd kan det gjøre himmel om til helvete, og helvete om til himmel. – J. Milton
Ingenting er mer frustrerende under slanking som å se vekten stå på det samme uke etter uke. Du føler du gjør «alt» for å ta av – likevel sitter de hersens kiloene som limt på kroppen.
Stor var derfor gleden da jeg kom i en bukse jeg lenge har hatt liggende i skapet. Første gangen jeg prøvde den, fikk jeg den ikke helt over hoften. Senere fikk jeg den på meg, men det var komplett umulig å lukke den.
Det er helt tydelig at det skjer ting med kroppen selv om det ikke nødvendigvis synes på vekten. Det er jo også derfor det anbefales å måle seg i stedet for å gå på vekten, men det har jeg aldri vært noe særlig flink til.
Dette var i hvert fall en stor opptur og dagen etter kom det faktisk også et nytt tall på vekten.
Kanskje like greit da at årets påskeegg fra jobben er i kategorien mini så sparer jeg de kaloriene🤣 Unnskyldningen var at det så større ut på bildet, men altså…!
Kan jo ikke annet enn å le og vi måtte minne hverandre om at det uansett er tanken som teller 🤣
I dag er det vårjevndøgn, hvilket betyr et offisielt farvel med vinteren! I hvert fall astronomisk sett.
Nå gjelder det bare å få værgudene med på laget også 😉 Hadde jo vært så kjekt om vi kunne fått fint vær i påsken, men foreløpig ser det ikke altfor lovende ut.
Det skal nå uansett bli deilig med noen fridager og – et stueskifte. Vel og merke hvis værgudene er med meg da. Jeg er helt avhengig av det for å komme meg over sundet til Losna. Det kan være temmelig værhardt der når vinden blåser fra sør.
I dag ble det et lite besøk hos dyrlegen med Emblamoren. Hun har harket litt de siste dagene og i dag oppdaget jeg at det rant litt fra nesen. Hunder kan som oss mennesker også bli forkjølet, men for å utelukke noe mer alvorlig (som hjerteproblemer), bestilte jeg time.
Heldigvis var det ikke noe lyder på hverken hjerte eller lunger som tilsa noe dét, men hun hørte at hun var litt tett. Fikk resept på noen medisiner + flåttmiddel, så håper hun kommer seg fort. Eller, kommer seg… hun er jo ikke dårlig på noe vis. Hun spiser og virker glad, men av erfaring vet jeg jo at slike friskhetstegn kan lure, så derfor følte jeg for å få en sjekk på henne. Så fikk jeg brukt litt penger også 😳
Det viktigste er uansett at gullet mitt har det bra, så er glad for at jeg gikk.
