Sen morgen. Koser meg med iskaffe mens tankene vandrer til gårsdagen og julebordet.
Så heldig jeg er som har så fine mennesker rundt meg både privat og på jobb! Det ble «same procedure as last year» – først et halvdagssseminar der temaet i år var IT-sikkerhet, deretter en skikkelig dugnad for å få gjort det fint til julebordet.
Jeg liker denne dugnadsånden. De sier det alle, at denne tradisjonen vi har skapt at vi sammen pynter, er noe av det koseligste med hele julebordet. Og ikke minst at vi forblir på jobben. Ingen av oss savner det å dra på byen.
Maten smakte også godt, forbausende godt faktisk. Pinnekjøttet var passe salt og passe dampet, og svineribben hadde sprø, knasende svor. Dessverre blir magen mett før øynene, så det var ikke mye jeg fikk ned før det var full stopp.
I dag blir det en rolig dag. Skal nå likevel få gjort litt, og så skal adventsstjernen på plass. Det er jo tid for det nå.
Altså, jeg er ikke den som skyr utfordringer, det har jeg vel virkelig bevist de siste årene. Men selv for meg kan det bli i meste laget – i hvert fall når jeg føler jeg blir stående alene og ikke har noen jeg kan støtte meg til, ingen å spørre. Og spør jeg noen, blir jeg henvist videre. Og sånn fortsetter det.
I dag holdt det virkelig på å klikke for meg. Det har vært noe tekniske problemer i forbindelse med testing og plutselig dukket det opp enda flere problemer. Feilmeldingen «HTTP 431 Request Header Fields Too Large» dukket opp uten at jeg forsto hvorfor. Det føltes som om hele systemet jobbet mot meg og jeg kjente bare hvordan motet sakte, men sikkert forsvant. Var sekundet før jeg begynte å streike hahaha.
Tilslutt googlet jeg feilkoden som kom opp og da viste det seg at feilen lå i nettleseren min. Etter å ha slettet cookies, ble det i det minste ett problem mindre.
Det er mangt man skal sette seg inn i. Alt er ikke like innlysende så man kan bli ganske sprø. Det er faktisk stunder der jeg savner tiden før datamaskinen og internett. Så mye lettere det var da. Eller var det det? Vi er i hvert fall mer sårbare nå, tenker jeg. Oppstår det en feil, kan det få så store konsekvenser.
Jaha, jobbdagen har ikke bare vært preget av frustrasjon – vi har også pyntet juletreet og det var nå koselig.
Det tror jeg studentene også syntes.
Jeg ser skikkelig frem til juleferien nå. For første gang skal jeg ha fri nesten hele romjulen. De dagene det er jobb, blir det hjemmekontor. Det skal bli godt!
Når det er kaos og rot i skuffer og skap, blir det kaos også inni meg. I dag har jeg derfor startet på et lite opprydningsarbeid frem mot jul og jeg kommer gå systematisk til verks. Så lenge jeg tar én ting om gangen føles det ikke så overveldende.
Jeg startet i kveld med kjøkkenskap og skuffer. Det ble rimelig tomt etterpå for var masse som hadde gått ut på dato. Det minner meg på at jeg må bli flinkere til å bruke det jeg har for det gir ingen god følelse å hive matvarer.
Mens jeg ryddet hadde jeg julemusikk på – det hjelper på motivasjonen. I helgen skal jeg hente opp julekassen fra boden og så smått begynne å pynte litt, tenkte jeg. Fikk litt julestemning på jobb i dag da vi hentet inn juletreet. På fredag er det nemlig julebord (himmel, som jeg gleder meg til å smake pinnekjøttet mmmm!!) og da må vi jo ha juletre. Det skal pyntes i morgen.
Ja, på fredag blir det både pinnekjøtt og svineribbe og jeg skal selvsagt smake på begge deler. Julaften er det pinnekjøtt som står på menyen – det har vært tradisjon hos oss i alle år. Ikke røkt, men vanlig. Jeg får vann i munnen bare ved tanken. Men svineribbe er godt det også, selv om jeg synes det er mektig.
Hva liker dere best? Pinnekjøtt eller svineribbe? Eller kanskje torsk eller lutefisk? Jeg må si jeg hadde blitt veeeldig skuffet om jeg hadde blitt servert fisk på selveste julekvelden haha. Det har jo mye med tradisjon å gjøre, hva man er vant til. Lutefisk…. grøss! Det klarer jeg bare ikke. Her er jeg nok på linje med flere, blant annet med Kongen vår – han er ikke begeistret for lutefisk han heller. Ikke liker jeg lukten og konsistensen ser bare… nei, det er nok ikke noe for meg. Vel er jeg glad i å utfordre meg selv, men ett sted går grensen.
Det er ikke så lett å skrive innlegg for tiden. Føles så meningsløst å skulle skrive om ens egen trivielle hverdag når det skjer så mye fælt i verden. Ingen kan jo unngå å bli grepet av tv-bildene fra Gaza og i Ukraina går befolkningen mot nok en jul i krig. Det som skjer i Midtøsten… altså, jeg har ikke ord. Hvor mange barn er drept nå? 4000?
Dette var starten på et innlegg jeg skrev i november i fjor: Vi har det forbaska godt. Det sørgelige er at det kunne like gjerne vært skrevet i dag. Ingenting har endret seg. Absolutt INGENTING – annet enn omfanget og tallet på døde barn. Og det tallet ser bare ut til å stige.
I dag skriver vi 26. november. Det er en sort dag i Norges historie. På denne dagen i 1942 ble 529 norske jøder sendt ut fra landet med lasteskipet Donau. Det gikk flere deportasjoner, men dette var den største. Av de tilsammen 776 menneskene som ble sendt fra Norge og til dødsleirene, overlevde kun 38.
Det er ufattelig å ta inn over seg de lidelsene disse gikk gjennom. Det er nesten som man ikke kan tro hvordan det i det hele tatt var mulig å overleve et slikt helvete som dette var. Jeg har prøvd å sette meg selv inn i de forholdene og tror neppe jeg ville holdt ut.
Vi må aldri glemme, sier vi, men det er jo nettopp det vi gjør. For hvor mange kriger har det ikke vært i verden siden 1945? Husker ennå bildene fra konsentrasjonsleirene på Balkan på 90-tallet – det var bilder jeg ikke trodde vi ville komme til å se i vår tid. Det var som å gå 50 år tilbake i tid.
Krig er krig, offer er offer uansett hvilken nasjonalitet eller religion man tilhører. Ett krigsoffer er ett krigsoffer for mye.
Det er ikke lenge før jeg skal av gårde og levere Embla til dyrlegen. Får jo litt vondt i mammahjertet siden hun må være fastende, men sånn er det bare. Jeg er fastende i solidaritet hehe.
Kom over et innlegg i en facebookgruppe i helgen som satte meg rimelig ut. En gruppe om avl og oppdrett. Selv om jeg ikke lenger avler selv, er det et tema som interesserer meg. Alt for mange avler uten å ha en genuin interesse for det. De tror kanskje det er penger å tjene eller de synes hunden har et så godt gemytt og at det av den grunn hadde vært så kjekt å føre det videre. Og så har naboen en lignende hund som også er så snill, så det skader vel ikke å prøve?
Tilbake til dette innlegget. Trådstarter lurte på om det var mulig at hennes tispe hadde fått løpetid da hun bare var 9 mnd gammel. Hun legger ved et bilde som tydelig viser en hoven vulva og hun forklarer også at hannene hun har viser interesse. Det viser seg at hun har 4 små av samme rase på hhv 6, 7, 8 og 9 mnd!!
For det første; hvem skaffer seg 4 stk med så liten aldersforskjell?
For det andre: hvilken seriøs oppdretter selger valper til en person som allerede har så mange i utgangspunktet?
Og for det tredje; man forventer en viss kunnskap når man går til anskaffelse av et dyr. Ferdig utlært nei, men et minimum av kjennskap til rase og hund generelt, ja.
I dette tilfellet trodde ikke vedkommende at hundene kunne få løpetid før ved 12 mnd for det hadde ene oppdretteren sagt. Vel, det sier jo litt om oppdretter også. De fleste vet at dette kan variere og små hunder blir ofte kjønnsmodne tidligere enn større raser. Hun her har latt hannene gå sammen med den høyløpske tispen og sjansen er dermed stor for at hunden er blitt drektig. 9 mnd gammel og fremdeles bare en valp/unghund. Langt i fra moden til å ta seg av et kull.
Kjenner jeg blir så eitrandes forbanna over denne uvitenheten. Hun ønsket selv å starte med oppdrett, men da starter man i helt annen ende. Man leser seg først opp på rasen man genuint er glad i og interesserer seg for. Så tar man kontakt med raseklubb og får oversikt over seriøse oppdrettere. Kanskje må man vente på valp, men det bør uansett ikke være hastverk å skaffe seg et dyr. Ingen kan love hverken en utstillingsstjerne eller en topp avlshund, men man gjør i hver fall en grundig research slik at utgangspunktet er best mulig. Så ser man etter hvert hvordan valpen utvikler seg.
————————
Jeg fikk aldri postet innlegget i dag morges. Først nå er vi kommet hjem igjen. Det går bra med Embla – hun er litt trøtt etter narkosen og ligger her på sofaen sammen med meg. Dessverre må hun inn igjen for å trekke flere tenner, men det skal vi ta over nyttår. Flere tenner er brukket pga traume, men hva som har skjedd vet ikke jeg. Jeg sto som et spørsmålstegn da dyrlegen viste meg røntgenbildene. Eneste er at hun har fått bein og tygget kraftig på de, men ellers kjenner ikke jeg til når hun kan ha skadet seg. Synes det hele virker veldig rart.
Uansett; dette må fikses opp i for Embla skal ikke ha det vondt.
Akkurat én måned igjen til jul! Neste søndag går vi inn i adventstiden.
Ute er det lite som minner om høytiden som er i emning. Snøen som kom fredag er allerede regnet bort. I går det var så idyllisk – i dag rett og slett ufyselig. Nå ventes det flere dager med regn, regn og atter regn.
Jeg gruer meg til morgendagen. Ikke fordi det er mandag, men fordi Embla skal inn og fjerne tannstein. I tillegg skal de sjekke hvorfor hun har en hevelse i tannkjøttet. Jeg liker det ikke når hun skal i narkose selv om jeg vet at hun er i de beste hender. Narkose er jo forbundet med en viss risiko, men heldigvis har hun vært gjennom dette før. Skal være glad når jeg får telefon om at det er vel overstått.
Dette er også en del av det å ha dyr. Sørge for at de til enhver tid har det bra helsemessig. For de kan «fake» disse dyrene våre – de er gode skuespillere av og til. Når de begynner å vise tegn på smerte, har de gjerne gått lenge. Embla lurte jo meg i fjor (eller var det i forfjor? Tiden går så fort!). Hun var tilsynelatende frisk på alle måter, spiste og gikk turer… i neste øyeblikk ble hun innlagt pga livmorbetennelse.
Så det gjelder å kjenne sin hund og stole på magefølelsen. Det var jo en grunn til at jeg oppsøkte dyrlege den gangen, men pga hennes «gode» helsetilstand kunne det jo fort gått noen dager til.
Årets første snøfall er kommet. Det positive er at det ikke kom midt i verste rushet som tidligere meldt. Jeg hadde sett for meg et kaos uten like på vei hjem. For kaos ville det blitt – merkelig nok. Vet ikke helt hva som gjør det for vi vet jo at det kan komme snø på denne tiden. Det burde i hvert fall ikke komme som noe stor overraskelse.
Jeg har et ambivalent forhold til vinter og snø. Det er selvsagt idyllisk så lenge det holder seg kaldt og snøen får ligge. På en virkelig flott vinterdag kunne jeg faktisk ha lyst til å prøve meg på ski igjen, noe jeg ikke har gjort siden jeg var tidlig i 20-årene. Helst bortover da for jeg er ikke så glad i nedoverbakker. Uten trening som jeg er tør jeg ikke tenke på hvordan dét ville gått!
Men – og det er et stort men her; snøen blir sjelden liggende så lenge her i Bergen at man får noe glede av den. Ikke før har snøen lagt seg, så blir det mildvær og regn. Men ikke nok regn til at all snøen forsvinner – i stedet blir det sørpe. Så fryser det på igjen og bli glatt.
Det nytter lite å sippe for vi bor nå i Norge og jeg er tross alt glad vi har årstider. Jeg liker jo variasjonene. Og så den gleden da når vi etter en lang vinter ser de første tegnene på vår – åhhh! Det er forresten ikke mange ukene igjen nå så snur solen og vi går igjen mot lysere tider.
Når snøen ligger slik, er det vakkert. Dette var fra fjorårets vinter.
Selv om jeg vet det ikke er en spesiell bragd, må jeg likevel få lov til å glede meg over å inneha 13. plassen på listen her på blogg.no. Det har vel ikke skjedd meg før, så vidt jeg kan erindre. Nå er ikke sidevisningene all verden, men mer enn det jeg pleier å ha i hvert fall. Det er motiverende om ikke annet, så en stor takk til alle dere som titter innom!
Det ble kake på jobb i dag. Ikke pga min plassering på toppblogglisten hahaha, men pga stor svarprosent på en arbeidsmiljøundersøkelse vi nettopp har hatt. Vi var lovet kake om prosenten ble over 80%. Smøring kan man kanskje kalle det for, men det hjalp godt på motivasjonen. Kaken smakte forresten fortreffelig og det kan være det blir en bitteliten smak også i morgen…
Det er vakkert ute om dagen, spesielt når det har begynt å skumre. Dette er tatt fra parken ved arbeidsplassen min og broen dere skimter i bakgrunnen er Askøybroen. I skrivende stund er det minus 4 grader ute. Jeg har ikke noe imot kulde så lenge det er så fint som det er nå. Men – fra i morgen er det slutt. Da skal det begynne å snø, visstnok i mengder. Og den blir liggende heeeelt… til søndag Da blir det igjen mildvær og regn på ekte bergensk vis.
Enkelte datoer sitter som klistret i hodet mitt. 22. juli og 11. september er vel datoer de fleste husker, men jeg husker også dødsdatoene til alle besteforeldrene mine. Det er ikke noe jeg har gått inn for å huske – de bare er der.
På denne dagen for eksempel er det 37 år siden min kjære farfar gikk bort. Det er en dag jeg minnes svært godt selv om det er lenge siden for jeg bodde i Kingston upon Thames på den tiden. Jeg husker telefonsamtalen, sjokket og at det føltes som en evighet før jeg kunne dra hjem. Mener jeg kom hjem dagen før begravelsen om jeg ikke husker feil.
Min farmor ble aldri den samme igjen etter tapet av ektemannen sin. Det hadde litt med måten det skjedde på og at hun selv lå på sykehuset da hun fikk dødsbudskapet. Dessuten var det bare de to. De bodde riktignok i samme hus som mine foreldre, men likevel; det hadde vært de to i alle år og nå falt en vegg ut.
Det snakkes ikke så mye om denne type sorg. Eldre menneskers sorg blir ofte litt usynlig, kanskje fordi de er i en alder der tap av ektefelle er vanlig. Men det gjør jo uansett ikke sorgen mindre. For den som sitter tilbake, kan det bli en enorm omveltning.
Jeg prøvde å støtte min farmor ved å besøke henne ofte, av og til var vi ute og spiste. Men jeg tror likevel ikke jeg helt forsto hvor dypt hun egentlig sørget – ikke før i dag. Hun hadde mistet livsledsageren sin, den hun hadde delt godt og vondt med i 40 år. Han var den utadvendte som lett kom i kontakt med andre på sine daglige gåturer – hun var mer innadvendt og foretrakk å være hjemme. De hadde hver sine roller som de trivdes med og var vant til.
I løpet av et øyeblikk var alt snudd opp ned. Hvordan vi sørger er forskjellig. Noen takler sorgen bedre enn andre. Min farmor taklet den dårlig. Hun ble deprimert og isolerte seg. Ville helst være alene. Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle ønske jeg hadde visst den gangen det jeg vet i dag om det å være deprimert. Da hadde jeg kanskje kunnet vært en enda bedre støtte for henne enn det jeg var. I stedet husker jeg at jeg var ofte irritert på henne. «Kunne hun ikke bare ta seg sammen?» I dag vet jeg jo at dét er lettere sagt enn gjort.
19. november – den internasjonale mannsdagen hvor fokuset er menns rettigheter.
Jeg må bare tilstå at jeg ikke en gang visste at det fantes en egen mannsdag. Dagen har ingen offisiell status, så der ligger nok også litt av svaret på hvorfor den ikke markeres. Likevel er det nå litt rart, synes jeg. Her har mannfolkene en helt egen dag, og så hører vi ikke et kvidder om det!
Egentlig burde jeg startet dette innlegget med et stort brrrrr. Kulden har satt sitt preg på Bergen og det er jo i grunnen ikke annet å vente når vi er kommet såpass langt ut i november. Det er deilig med frost, men håper snøen holder seg borte enn så lenge.
Ellers er det vel ingen som har kunnet unngå å få med seg den nye utviklingen i Marius-saken. Det blir jo bare verre og verre – hvor skal det ende? Det er helt utrolig hvor lenge den fyren der har fått gå under raderen. Nå ramler det ene skjelettet etter den andre ut. Jeg er av dem som mener kongehuset nå burde komme med en offisiell uttalelse. Vel er det en pågående etterforskning og det er sikkert mye som ennå ikke har kommet ut, men det er litt rart når det blir så til de grader taust. Da blir det som om dette ikke angår dem, men det gjør det jo i aller høyeste grad. Kanskje ville de sluppet disse pinlige seansene som oppstår når de er på offisielle oppdrag om de hadde uttalt seg en gang for alle. Interessen går jo ikke over uansett hvor tause de er og man ser jo på meningsmålingene at populariteten stuper. Når kronprinsparet en gang skal ta over, er de avhengig av å ha tillit blant folket, men den tilliten er nå for alvor i ferd med å svinne hen.
Kong Olav ville vridd seg i både kisten og sarkofagen hadde han sett det som nå foregår.
Da blir det igjen mildvær og regn på ekte bergensk vis.
