Det er vel de færreste som stopper opp og tenker over denne dagen. 26. november, er det noe spesielt med den dagen da? Men i dag for 81 år siden skjedde altså den største deportasjonen av norske jøder. 529 mennesker; menn, kvinner og barn, ble sendt ut av landet med skipet Donau. Til sammen ble over 700 deportert og kun noen titalls av dem kom tilbake.
Mennene var blitt arrestert én måned tidligere mens kvinner og barn ble hentet grytidlig denne morgenen av norsk politi. Alt de eide ble konfiskert. De ble også fratatt det norske statsborgerskapet. Så rått og brutalt.
I Bergen blir dagen markert med et fakkeltog i bydelen Møhlenpris. Her bodde det 10 jøder som aldri kom hjem igjen. Fakkeltoget går fra hus til hus, og leser opp navnene på de som bodde der. Så tennes det lys. Jeg har ikke deltatt på disse minnemarkeringene før, men kanskje til neste år? Synes det er så viktig å ikke glemme! Spesielt siden de fleste tidsvitnene nå er borte. Jeg har lest mye om krigen de siste årene og skildringene fra konsentrasjonsleirene er…. nei, jeg finner ikke ord. Grusomt å lese så hvordan var det ikke å kjenne det selv på kroppen. Bli fratatt alt, til og med sin egen identitet. Man ble kun til et nummer, en statistikk, men bak hvert nummer skjulte det seg et navn, en personlighet, et levd liv.
Jeg pleier vanligvis ikke starte så tidlig med å pynte til jul. Har en regel om å starte først når det er advent, men nå nærmer vi oss i alle fall. Og i dag er det akkurat én måned til julaften.
Elsker virkelig å pynte og dandere, og i år skal jeg for første gang også ha juletre her hos meg selv. Det blir koselig.
Gleder meg til jul, ser frem til å ha litt fri og til å være sammen med familien. Jeg er heldig, det vet jeg.
Men det har ikke alltid vært slik at jeg har gledet meg. Spesielt ikke de årene da alt var tungt og vanskelig. Da alt føltes som et ork.
Dette er grunnen til at jeg nå legger ekstra stor vekt på å kose meg, til å kjenne på forventningene over det som ligger foran meg. Jeg har på en måte tatt julegleden tilbake. Julen trenger ikke være stress og mas. Kanskje lett for meg å si det som ikke har barn, men jeg tror oppriktig at mange stresser unødvendig. Man må ikke bake syv sorter, man må ikke vaske ned huset, man må ikke kjøpe haugevis med julegaver. Man må i det hele tatt svært lite sånn sett. Det beste er å senke kravene en har til seg selv, for jul blir det uansett!
Det er ikke så lett å skrive innlegg for tiden. Føles så meningsløst å skulle skrive om ens egen trivielle hverdag når det skjer så mye fælt i verden. Ingen kan jo unngå å bli grepet av tv-bildene fra Gaza og i Ukraina går befolkningen mot nok en jul i krig. Det som skjer i Midtøsten… altså, jeg har ikke ord. Hvor mange barn er drept nå? 4000? Det er i alle fall mange og det skjærer meg i hjertet. Samtidig forundres jeg over at ikke mennesker klarer å ha to tanker i hodet samtidig. Å la frustrasjonen og fortvilelsen gå ut over den menige mann i gaten, altså de helt vanlige, fredlige innbyggerne, de som er som deg og meg… det forstår jeg ikke. Mange jøder utsettes for hets, men vi må da kunne skille mellom individ og stat!
Vi mennesker må liksom ha syndebukker, noen å la fortvilelsen gå ut over. Etter 2. verdenskrig var naturlig nok det å være tysker ikke så lett. De fleste ble sett på med skeive blikk pga det som hadde skjedd, men langtfra alle tyskere var nazister under krigen! Mange av de tyske soldatene som ble stasjonert i Norge under okkupasjonen, var vanlige unge tyske gutter som ikke hadde noe valg. I Russland sørger mang en familie over at deres sønn tvinges til å dra mot fronten og kjempe. Mange vet ikke en gang hva de kjemper mot, indoktrinerte som de blir.
Huff, dette ble et heller dystert innlegg, men jeg gjør meg mine tanker jeg som så mange andre. Innimellom er jeg bare nødt til å stenge verden litt ute. Feigt kanskje, men jeg klarer bare ikke ta alt dette fæle innover meg. Jeg innser i hvert fall – og det håper jeg andre også gjør – hvor heldige vi i Norge egentlig er! Vi lever i et fritt land. Vi kan legge oss uten å bli vekket opp til flyalarm, vi trenger ikke flykte, forlate alt og alle. Vi er trygge.
Jeg sier ikke at alt er perfekt. Ting kan alltids bli bedre på enkelte områder. Men sammenlignet med andre har vi egentlig forbaska lite å klage over.
Dette har ingenting med innholdet å gjøre, men måtte avslutte med noe helt annet. Selv om flere allerede nå pynter til jul (!), vil jeg nå minne om at det fremdeles er høst. November har til nå vært kald, men vakker her vestpå.
