To turer er det blitt denne uken – det er noe å gi seg selv en klapp på skulderen av. Jeg blir så rastløs av å bare være hjemme enda til at jeg har litt å ta tak i her. Det henger for eksempel noen klær på klesstativet og de går ikke inn i skapet av seg selv…
Men når solen skinner (og det har den ikke gjort for mye av de siste dagene) så får klær være klær. Går de ikke inn i skapet av seg selv, går de i hvert fall ikke noe andre steder.
I dag var det meldt regn, men ute var det bare delvis skyet. Jeg så til og med antydning til blå himmel og sol, så da var det bare å kle på seg. Litt usikker om jeg skulle ta Kanadaskogen som sist, men bestemte meg for å ta en rute jeg ikke har gått på en stund.
I utgangspunktet tenkte jeg på lysløypen i Alvøskogen. Men som alltid når man først er kommet seg ut, så er det som om man kan gå til verdens ende. Gullaksdalen er ikke verdens ende, men den er i hvert fall lenger enn lysløypen.
Sist jeg var i Alvøskogen, var deler av veien avsperring pga byggearbeider. Nå var de ferdig og det var blitt skikkelig fint. En helt ny idrettshall er kommet opp og området rundt er oppgradert.
Det begynte etterhvert å skye mer til og snart kjente jeg dråpene. Det var likevel ikke verre enn at vi gikk videre. Det hadde vært uaktuelt for meg å snu for å si det sånn. Er jeg kommet så langt, så tar vi resten også. På veien tilbake økte det på og til slutt måtte vi søke tilflukt i en gapahuk på veien. Det er lenge siden jeg har sett det plaske ned på denne måten. En skikkelig rotbløyte. Vet ikke hvor lenge vi satt, men plutselig stoppet regnet og solen kom frem. Vi skyndet oss videre.
I det vi hadde kommet oss inn i bilen, satte det i gang igjen. Vestnorsk sommer på sitt beste. Jaja, kleggen holdt seg nå borte og det var jo bra.
En flott tur ble det nå, og både Embla og jeg var fornøyd.
For ca én uke siden datt en måseunge ned på altanen til foreldrene mine. Ungen levde så min mor tok kontakt med flere for å høre om det var noe hun kunne gjøre for den lille. Beskjeden hun fikk var å la den være i fred for foreldrene var nok i nærheten og passet på. Hun kunne sette ut litt vann til den, men det var det eneste.
Hun fulgte med og ungen virket å være i vigør. Den drakk, beveget seg og av og til flakset den med vingene bortover. Hun kunne høre at foreldrene eller moren hadde kontakt. Om den fikk noe å spise, vet vi ikke.
Jeg ble bekymret og mente vi burde gjøre noe, men svaret fra chatgpt var at vi kunne ikke gjøre annet enn å følge med. I går kveld før jeg dro hjem så jeg at den bare lå der. Den pustet, men jeg fikk en dårlig følelse.
I dag lå den også bare der, fortalte min mor. Hun åpnet døren til altanen, men det var ingen bevegelse. Da vaktmesteren kom, kunne han bare konstatere at den var død.
Jeg får vondt langt inni meg. Var det mer vi kunne gjort? Jeg tror egentlig ikke det. Mest sannsynlig ble den kanskje skadet i fallet, men jeg synes jo det er fælt å tenke på om den hadde det vondt. Likevel; den lå skjermet til for andre dyr og ble ikke utsatt for noe unødig stress.
Det var et lite liv, men like fullt et liv. Dessverre er naturen slik at ikke alle får leve opp, hvor brutalt og vondt det enn kan føles å være vitne til.
Jeg er vel hjemme fra Oslo, men har ikke orket skrive noe. Har vært så trøtt og litt smådeppa slik jeg ofte blir etter en ferie. Det har noe med at ting tar slutt og det er jeg ikke så god på…
Vi fikk nå utnyttet de siste timene våre i Oslo godt. En av oss hadde lyst til å se NRK-huset på Marienlyst, så vi tok trikken til Majorstuen. Der ble det også tid til en runde minigolf før vi satte kursen tilbake. Da var klokken blitt såpass at det var på tide å ta flybussen til Gardermoen.
Denne uken er jeg på jobb. På mandag går turen til Island – en tur jeg er veldig spent på. Jeg har jo aldri reist på en slik gruppereise før, men nå får jeg testet om dette er noe for meg.
Fine dager i Oslo går mot sin slutt. Jeg synes vi har utnyttet dagene maksimalt og opplevd mye på denne tiden vi har vært her. Torsdag var det omvisning på slottet og mens de andre dro til Tøyenbadet, endte jeg opp på Akershus festning.
Jeg rakk jo ikke å besøke dette stedet sist jeg var i Oslo på ferie, så det var kjekt å få med seg denne gangen. Ikke alt er like hyggelig der da, det er jo et sted med mye mørk historie. Blant annet så jeg minnestedet hvor 42 motstandsmenn ble henrettet under krigen. Jeg sto også på plassen hvor henrettelsen etter landssvikeroppgjøret fant sted. En rar følelse.
Jeg nyter litt alenetid på kafeen i Dronning Sonjas KunstStall. Det føles nesten som et déjà vu – sist jeg satt her var for to år siden. Været var like fint da som nå.
Vi har vært på omvisning på slottet og de andre har nå gått for å bade. Selv ville jeg tusle litt rundt i parken og bare ta det med ro. Tenker også å spasere nedover til sentrum – se på livet der, gjøre det som faller meg inn. Det er jo dette som er ferie – å ha friheten til å velge hva man ønsker å gjøre.
Tur til Langaheia, biffmiddag og VM-finale hos mine foreldre. Det var søndagen min, kort oppsummert!
Det ble sent i går da – finalen varte og rakk, så klokken var vel nærmere 1 før jeg var hjemme. Heldigvis vant Spania. Det er altså ennå litt rettferdighet igjen i denne verden…
Finaleshowet skal jeg ikke si så mye om annet enn at jeg kan sitere Wayne Rooney: det beste med hele showet var da det tok slutt.
Jeg fikk selvfølgelig ikke sove, det gjør jeg aldri når jeg har vært ute og kommer sent hjem. Rimelig trøtt i dag, men da passer det jo bra at jeg har ferie hehe.
Turen i går var herlig. Det slår meg hver eneste gang jeg går der hvor kort vei det er fra all støyen til stillhet og fred. Man skal ikke gå i mange minutter før det merkes. Jeg valgte dessuten å gå på et tidspunkt der de fleste sikkert forlengst hadde dratt hjem. Traff kun noen få på runden min.
I dag har jeg ingen andre planer enn å vaske litt klær, planlegge hva jeg skal ha med meg til Oslo og sole meg litt.
Ellers ble det en rolig dag med et koselig besøk hos mine foreldre. Tenkte meg dit i dag også, men først skal Embla og jeg på tur. Hvor ferden går vet jeg ikke ennå.
Det er godt å vite at jeg har to uker igjen av ferien min. Den er riktignok delt litt opp i år, så jeg skal jobbe én uke etter Osloturen før jeg drar til Island.
Vi drar til Oslo førstkommende onsdag, 22. juli. Det er en dato som alltid vil vekke ettertanke. At det er 15 år siden terrorangrepene, er vanskelig å fatte. For noen tok livet slutt den dagen. For andre ble livet aldri det samme igjen.
Jeg synes fortsatt det er helt uforståelig at det kunne skje. Det vil nok alltid være et arr i oss etter den dagen, tror jeg.
22. juli er forøvrig også dagen da Embla og søsken hennes kom til verden. Det skjedde i 2014, hvilket vil si at de fyller 12 år.
Nei, nå er det på tide å gjøre seg klar, komme seg ut i finværet. Har sittet i sofaen lenge nok nå.
Etter nesten to uker på Losna er jeg hjemme igjen. Minnebanken er rikere enn før, og jeg gleder meg til å hente frem alle de gode minnene når høstmørket melder seg.
Avsluttet like godt oppholdet med å få èn remis og sjakk matt mot F – man kan si jeg dro derifra med en fornyet tro på meg selv hahaha.
Takknemlighet er ordet jeg sitter igjen med etter disse ukene. Føler meg heldig som år etter år får tilbringe tid på dette vakre stedet sammen med så gode venner. Det diskes opp med gode frokoster og deilige middager – jeg er så priviligert! Takk!
Savner Losna her jeg sitter, men nye eventyr venter.
Siste uken på Losna har bare vært nydelig på alle måter. Sol og temperaturer på rundt 20-22 grader. I går var det nok kanskje mer. I dag er det litt disig, men solen er fremme. Opprinnelig var det meldt overskyet både i går og i dag, så jeg kan ikke helt forstå at jeg nok en gang skulle bli så heldig.
Det har ikke blitt noe kortspilling i år, men det har hatt sin naturlige årsak (les: fotball-VM). Men sjakk har vi spilt – både sent og tidlig. Jeg klarte å få remis to ganger! Moralen må være å aldri gi opp selv når det ser som mørkest ut.
Med sjakk i blikket…
I morgen drar vi hjem igjen, Embla og jeg. Dagene har som vanlig gått altfor fort, men jeg har ennå mye kjekt i vente.
Neste onsdag drar jeg til Oslo, og så nærmer det seg jo også Island-turen. Kjenner jeg grugleder meg til den. Jeg vet foreløpig ingenting om når vi skal møtes, men det får vi vel informasjon om snart.
Det bor noen linerler på løen. De har antageligvis unger for de flyr frem og tilbake med mat. Det er fascinerende å følge med på.
En kommer litt nærmere naturen her – både på godt og vondt. Et år fant vi en sau liggende rett nedenfor huset. Hun var tydelig syk. Vi prøvde å hjelpe henne, men hun klarte ikke komme på beina. Tilslutt ble hun hentet av de som eier villsauene. Det endte dårlig og hun måtte avlives. Livets gang, men jeg liker det ikke. En annen gang fant vi et dødt lam nede ved sjøen. Om det hadde dødd av seg selv vet jeg ikke, men det er jo mange farer.
Den enes død, den andres brød. Slik er naturen. Men så har det vært noen historier som har fått en lykkelig slutt også.
