Det ble en nydelig tur til Signalen på Møvik i dag!  Det er en relativt kort rundtur og heller ikke spesielt krevende, men jeg kjenner på kroppen at jeg har vært i bevegelse.

Vi parkerte ved kiwibutikken og gikk videre på asfaltveien et kort stykke før vi kom inn på en flott grusvei. Etter ca 400 meter var vi oppe ved Signalvatnet.

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

Her kunne vi tatt av til høyre, men vi valgte i stedet å følge grusveien til vi kom til noen trapper. Dette er nok den bratteste delen av turen. Hadde vi gått motsatt vei, ville vi kommet ned her.

Uansett; det var ikke så veldig tungt å gå opp. Vi klarte selvsagt å komme litt ut av kurs, men ved hjelp av Google Maps klarte vi å navigere oss i riktig retning. Vårt første mål var vestre Signaltopp som ligger 108 moh.

Man skal ikke høyt opp før en fantastisk utsikt åpenbarer seg.

Stien videre var delvis merket, men innimellom ble det litt vanskelig å se hvor vi skulle gå. I det fjerne kunne vi se varden på østre Signaltopp så vi gikk i rett retning i hvert fall.

Den østre Signaltoppen ligger på 164 moh. Herifra og ned var stien godt synlig og vi kom ut igjen på grusveien på andre siden av Signalvatnet.

Denne turen kommer jeg ta flere ganger. Tenk så mange flotte steder som finnes rundt omkring og takket være Google er de lette å finne. Jeg foretrekker virkelig slike turer i stedet for en kjedelig grusvei som den i Kanadaskogen. Nå har riktignok Kanadaskogen litt mer enn bare grusveier å tilby, men dere skjønner hva jeg mener. Det blir for ensformig. Jeg må ha noe mer.

Nå blir det nok en stund til neste opplevelsestur. Fra i morgen av snur været og vi er tilbake til det vanlige vestlandsværet. Jeg er derfor veldig glad for at vi fikk benyttet oss av denne dagen.

Det er spennende å følge med på naturen, se hvordan den gradvis våkner til liv etter å ha ligget i dvale.

Det kvitres, synges og summes. Løvet spretter ut i rekordfart og hvitveisen ligger som et vakkert teppe på bakken. I dag så jeg også hestehov.

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

Munkebotn. Det var der vi gikk på tur i dag. Et fantastisk turområde som ligger kun få minutter fra jobben.

Vi startet fra Skytterveien. Bak ene boligblokken der går det en vei opp til Garpetjern. Vi gikk videre langs Langevannet før vi tok av til venstre og inn på Hellemyrstien. Den fulgte vi helt til endes og kom så ut øverst i Øyjorden.

Embla og jeg har gått denne veien flere ganger, men i dag fikk vi følge på turen. Det var veldig koselig og gjorde turen litt ekstra spesiell. Embla frydet seg og det gjorde jeg også.

Godt å komme hjem og kunne synke ned i sofaen med god samvittighet.

Det ble tur – men ikke i Kanadaskogen. I stedet valgte vi å utforske nye stier, Embla og jeg. Målet var Dronningen, en fjelltopp på Askøy. Det er visstnok flere veier opp, men jeg valgte å gå opp fra Ravnanger.

Første del av turen startet på asfalt, men vi hadde ikke gått langt før veien gikk over til en slags traktor- og kjerrevei.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Det var fint å gå og slettes ikke så tungt som jeg kanskje hadde sett for meg. Helt på slutten ble det litt klatring, men det var lagt ut tau slik at det var lett å ta seg opp.

Vel oppe på toppen tittet solen frem.

Det er en stund siden jeg har følt på en slik lykkefølelse som i dag da jeg sto der på toppen. Det er jo tydeligvis noe jeg har et sterkt behov for; dette å utfordre meg selv. Hvorfor er det da av og til så himla vanskelig å forsere den berømmelige dørstokken når man vet hva man har i vente? For det er et faktum; jeg ER aldri så lykkelig som når jeg trasker rundt i naturen. Aller helst alene.

Jeg er så glad for at vi kom oss avgårde. At jeg klarte å snakke meg selv «til rette». Da har jeg oppnådd mye av det jeg ønsket meg aller mest denne påsken.

Egentlig var planen bare å være hjemme i dag. Gjøre litt huslige sysler og ellers slappe av.

Det ble i stedet en flott tur i nydelig skogsterreng + besøk på to topper! Det var riktignok særdeles grisete enkelte steder og det voldsomme regnet i natt hadde ikke gjort det noe bedre.

Vi startet turen ved Spelhaugen og fulgte stien opp mot Langaheia. Det er ikke så lenge siden jeg gikk denne turen for første gang.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Vel oppe tok jeg samme sti ned som sist. Da ender man bak Stora Krokatjørn. Denne gangen klarte jeg å holde meg på stien hele veien (gikk jo feil sist), men enkelte steder var det fryktelig sleipt pga all gjørmen.

Jeg hadde opprinnelig tenkt å gå både Langaheia og Storhovden, men siden det var så vått og sleipt, ble jeg litt i stuss. Orket jeg? Men da jeg kom frem til stiskille, kom den gamle staheten frem i meg; jeg SKULLE klare de to toppene. Jeg hadde riktignok bare gått ned fra Storhovden og nå skulle jeg gå opp – ville jeg kjenne meg igjen? Stiene går litt på kryss og tvers i Kanadaskogen, så er lett å gå feil. Og feil gikk jeg haha. Men de fleste stier fører til Rom og ved neste stiskille kjente jeg meg igjen.

Det surklet godt i skoene på turen tilbake til bilen. Var jo ikke til å unngå at jeg ble våt med det føret.

Etter turen dro vi bort til mine kjære foreldre, som bød meg på middag. For øvrig andre besøket hos dem denne helgen.

Nå er jeg glad jeg benyttet meg av denne dagen. I morgen blir det neppe noe tur da det skal regne og blåse kraftig. Det er visstnok meldt orkan enkelte steder på nordvestlandet, men jeg tror vi slipper unna det verste.

I dag ble det tur til Sandviksbatteriet!

Tror dette er tredje gangen jeg går opp Permisjonsstien nå. Og selv om stien er bratt og tung, foretrekker jeg å gå her enn asfaltveien opp mot Munkebotn. Her får jeg dessuten trent både styrke og kondis, og underlaget er også mye bedre for Embla. Embla har patella luksasjon og er operert i ene kneet, så turene på asfalt prøver jeg å begrense til et minimum.

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

Se de nydelige fargene!

Oktober må være den vakreste måneden sånn fargemessig. Den gyldne måned, vil jeg kalle den.

Jeg lurte litt på om jeg skulle gå videre, men fant ut at jeg fikk være fornøyd med denne runden. Det ble nå en tur og det er bedre enn ingen tur.

I dag var det tungt å komme seg opp da klokken ringte. Jeg lå så lenge som mulig, men til slutt var det ingen bønn. Mandager er noe herk.

Men været var fint! Etter en mistrøstig helg med mye regn, skinte heldigvis solen. Jeg pakket derfor med meg turklær slik at jeg kunne skifte på jobb. For i dag skulle jeg selvsagt på tur!

Planen var klar. Jeg skulle igjen dra til Nordnæsdalen, men i stedet for å gå opp Damsgårdsfjellet som sist, skulle jeg gå opp til Gravdalsfjellet via Viggohytten . Så skulle jeg se om jeg fant stien videre mot Holtefjellet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Utover dagen merket jeg hvordan motivasjonen bare smuldret opp og forsvant. Jeg var trøtt og litt småurolig inni meg, og det jeg mest av alt hadde lyst til, var å dra hjem og slappe av. Men så er det denne stemmen inni meg da som sier at det nettopp er på slike dager du bør komme deg ut –  og det er jo riktig! Likevel; jeg kan ikke alltid presse meg. Så begynte en ny tanke å ta form; jeg kunne jo legge listen litt lavere. Da det var tenkt, merket jeg hvordan motivasjonen gradvis begynte å komme tilbake.

Det ble derfor tur til Storhovden, en av de småtoppene i Kanadaskogen jeg ennå hadde til gode å besøke. Mye pga alle de umerkede stiene som går på kryss og tvers, og jeg var rett og slett litt redd for å gå meg vill hehe. Joda, det var noen ganger jeg lurte på hvilken sti jeg skulle følge, men ved hjelp av Google Maps gikk det bra.

Jeg var også usikker om stien jeg fulgte ned fra toppen var riktig, men er det én ting jeg har lært nå så er det at det er bare å prøve. Så stort er ikke området at det skal faktisk noe til for å gå seg bort.

Etter ca én time var vi tilbake ved bilen.

Jeg klarte selvfølgelig å ramle helt på slutten. Det var utrolig sleipt (og forferdelig bløtt!) og jeg hadde gått sååå forsiktig hele veien, men altså; i siste bakken endte jeg på rattata. Skadet meg ikke da.

Igjen kjenner jeg på mestring. Jeg kom meg ut til tross for at det lå litt langt inne i dag, men ved å senke ambisjonsnivået, gikk det lettere.

Å ha mot til å våge det en frykter… det krever sin mann – eller kvinne!

I dag kom jeg meg endelig på en tur jeg lenge har ønsket å gå, men rett og slett ikke har turt. Jeg har riktignok vært der én gang før – det er flere år siden nå, men dette var første gangen jeg gikk der alene.

Jeg parkerte bilen ved bommen i Nordnæsdalen og fulgte så stien mot Damsgårdsfjellet.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Litt vått og grisete enkelte steder, men jeg gikk for det meste på steinene oppover.

Damsgårdsfjellet er 317 moh. og et av Bergens syv fjell. Det er kanskje det fjellet (sammen med Olsokfjellet) som er lettest tilgjengelig. Det er bratt, men du kommer deg fort opp. Jeg opplevde til min store glede at jeg kom meg fortere opp enn sist jeg gikk her, men så var jeg noen kilo tyngre den gangen.

Se utsikten! Her ser vi bort mot både Holefjellet, deler av Gravdalsfjellet (tror jeg) og Lyderhorn helt i bakgrunnen.

Det blåste godt i dag så jeg ble ikke stående, men gikk videre mot Olsokfjellet som ligger like ved. Fikk antydning til panikk da jeg først ikke helt visst hvor jeg skulle gå, men kjente meg etterhvert igjen.

Fra toppen av Olsokfjellet ser vi utover Fyllingsdalen.

Balte litt med å finne stien som skulle føre meg ned fra fjellet, men jeg beholdt roen. Prøvde å ikke titte for mye ned til siden for jeg registrerte jo at jeg var et godt stykke opp. Holdt på å gå på rattata et stykke ned på stien for det var temmelig sleipt, men det gikk bra. Var likevel lettet da jeg var vel nede.

Jeg elsker å gå på tur i skogen og på fjellet. Det å være i naturen gir meg en ro som jeg ikke finner andre steder. I fare for å høres svulstig ut, blir jeg rett og slett lykkelig når jeg kjenner skogsbunn under føttene. Eller når jeg står på toppen av et fjell og får belønningen i form av en fantastisk utsikt! Tunge dager blir lettere etter en tur i naturen.

Frykten for å gå alene, har til dels hemmet meg i å utforske nye stier så mye som jeg har ønsket. Hva som føles skummelt har jeg ikke helt klart for meg, men jeg tror det bunner mye i usikkerhet. Redselen for høyder, for det ukjente, for ikke å finne stien, eller gå seg vill… Høye fjell kan virke ruvende og det er noe litt truende i det.

Jeg ønsker jo ikke å være avhengig av andre for å komme meg ut så denne frykten må jeg komme over. Det er grunnen til at jeg går såpass mye alene. Det er kjekt å ha selskap av og til altså, men jeg trives egentlig best når jeg kan være alene med tankene og gå i mitt eget tempo.

Nå er det bare å fortsette. Jo mer jeg eksponerer meg for det jeg synes er skummelt, jo mindre skummelt blir det. Dette vet jeg av erfaring. Nå har jeg gått denne turen alene og til tross for noe usikkerhet, fant jeg ut av det. Neste gang er det ikke så skummelt, forhåpentligvis.

Rett etter jobb satte Embla og jeg kursen mot Spelhaugen og Kanadaskogen for i dag skulle det bli tur. Jeg har jo trasket mye rundt i Kanadaskogen, men som oftest går jeg da grusveien. Den er fin den, men litt kjedelig og Kanadaskogen består av så uendelig mange flere ruter enn bare den. Beveger man seg bort fra veien og inn i selve skogen, går det stier på kryss og tvers. Jeg har utforsket noen av dem, men slett ikke alle.

I dag bestemte jeg meg for å følge stien til Langaheia. Turen gikk gjennom en nydelig furuskog og det var tydelig sti hele veien opp. Ingenting er som å gå på deilig skogsbunn…

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

På toppen er det nydelig utsikt mot Sotra (man skimter såvidt tårnene på Pyttane helt bak der). Nedenfor ligger Stora Krokatjørn.

Jeg var usikker om jeg måtte snu og gå tilbake samme vei ned, men oppdaget en sti som fortsatte og bestemte meg for å følge den. Ante egentlig ikke hvor den endte opp, men den førte meg nedover og endte tilslutt på baksiden av tjernet. Her kom jeg til et stiskille og jeg tok til høyre slik skiltet viste.

Uuups, havnet plutselig utenfor stien…

…men oppdaget denne heldigvis og da var jeg på rett kjøl igjen.

Turen fortsatte rundt Stora Krokatjørn. Nytt stiskille og her var jeg kjent. Da var det ren plankekjøring tilbake til parkeringsplassen.

En nydelig tur! Helt fantastisk at vi har slike flotte turområder å ferdes i. Denne runden skal jeg gå flere ganger. Litt bløtt og grisete enkelte steder, men hadde jeg bare klart å holde meg på «den smale sti», hadde jeg unngått å bli så våt og skitten som jeg ble.

Først jobb, så rett på tur. I dag ville jeg utforske en ny sti i nabolaget hvor jeg jobber, så jeg lot derfor bilen stå igjen på jobben og så fikk jeg sitte på til der jeg skulle starte.

Hellen fort var første stopp. Fortet er et av tre kystfort i Bergen, bygget i perioden 1895-1905 da forholdet til Sverige var noe betent. Under 2. verdenskrig tok tyskerne i bruk fortet og bygget flere bunkere. De står her fremdeles som et minnesmerke fra den tiden.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg synes nå denne bunkersen ser litt skummel ut… sikkert fordi jeg forbinder den med 2. verdenskrig og tyske soldater.

I dag er forøvrig fortet et flott friluftsområde med flere klatrefelt, benker og stier.

Jeg har vært her tidligere, men det er mange år siden nå. Siden den gang har det blitt laget en ny grusvei mot Øyjorden og det var denne jeg ville teste ut i dag.

Det var litt bratt et stykke, men det tok ikke lange stunden før det begynte å flate ut noe. Flere steder var det satt opp benker og laget til fine utkikksposter.

Grusveien munnet tilslutt ut i et boligområde. Planen min var å gå videre mot Langevannet og Garpetjern, så jeg fortsatte til toppen av Øyjorden hvor Hellemyrsstien starter.

Måtte ha en liten fotosession underveis…

Langevatnet. Her er det bare så vakkert, synes jeg. Denne veien har jeg gått flere ganger, men blir ikke lei utsikten. Ekstra vakkert er det om høsten.

Høsten i Bergen kan være magisk. Her ved Garpetjern.

Etter nesten 2 timer kunne vi sette oss i bilen og kjøre hjem med verdens beste samvittighet. Trøtte ja, men fornøyde. I morgen blir det nok hviledag.

Dagen i dag ble ikke helt slik jeg hadde tenkt. Jeg hadde bevilget meg en feriedag (min siste i år) og planen var å ta en lengre fjelltur i det fine høstværet. Jeg har lenge hatt lyst til å gå til Rundemanen – ett av Bergens 7 fjell – og gjerne litt lenger også, men ville nå se hva kroppen orket.

Så våkner jeg altså med migrene – grrr. Er det ikke typisk? Så for meg at hele fridagen kom til å gå i vasken. Tok medisin og hvilte litt til, og etter en god stund begynte jeg gradvis å komme meg noe.

Fant ut at jeg fikk senke kravene til meg selv noe. Byfjellene ligger der så sjansen kommer igjen. Jeg fant ut at jeg heller ville utforske en liten topp som ligger på Askøy, Litlevarden heter den. Jeg skjønte jo at dette ikke var noe tung tur, men at den skulle være unnagjort på omtrent 10 minutter, hadde jeg ikke ventet.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Har aldri kommet meg så kjapt opp på en topp før. 144 meter over havet og en nydelig utsikt, men altså; jeg ble ikke svett en gang haha.

Det finnes flere topper på Askøy, men det var dårlig med parkering så fant ut at jeg heller fikk dra til Alvøskogen. Det var en stund siden jeg gikk der sist og der er det fin grusvei. Vi gikk lysløypen, Embla og jeg, før vi så vendte snuten hjem igjen.

Så da ble det tur, til og med turER i flertall. Ikke det jeg først hadde sett for meg, men likevel bedre enn alternativet; å la være å gå. Og så kjenner jeg på en ørliten mestring at jeg faktisk turde å gå et sted jeg aldri før har gått. Det har jeg jo slitt litt med, men det skal utfordres.

Og hodepinen? Den kom seg. Det hjelper alltid å komme seg ut og få frisk luft.