15 grader, litt sol, litt regn og litt sol igjen. Slik er ståa i dag. Vi har vært på tur utover mot Juvik her på Losna. En herlig tur og slettes ikke så tungt som jeg husket. Men så er det noen år – og kilo – siden jeg gikk her sist.
Her ser vi over mot Krakhella, der jeg kom med fergen mandag og hvor bilen står parkert. Fergen går også innom Losna, men det fergeleiet ligger på andre siden av øyen enn der vi er. Nå spørs det hvor lenge fergen fortsatt vil legge inntil Losna for politikerne er ikke så villige til å punge ut for ny fergekai til 64 millioner med de konsekvenser det får. Men en bro til 1,8 milliarder til en liten øy med 450 innbyggere, har de råd til. Snakk om prioriteringer.
Livet på Losna. Ro, natur, frihet. I dag skinner solen så det er bare å nyte. Det kunne nok vært en to-tre grader varmere, men så lenge solen er fremme er det herlig.
Embla koser seg. Hun lever det beste livet her og får gå mye løs. Hun var ikke mye høy i hatten i båten fra Krakhella og til Losna, men tødde fort opp da hun kom vel på land. Stresset hun har i byen er så godt som borte. Det er godt vi skal være her i to uker.
Jeg kom meg på nok en topptur i går – denne gangen gikk jeg til Pyttane på Sotra. Det føles som et helt liv siden jeg var der sist, og jeg hadde nok glemt hvor langt det egentlig er å gå. Man går i tillegg på asfalt noe som gjør det litt tyngre. Men det er jo flott at det er tilrettelagt slik at alle kan ha mulighet til å benytte seg av turveien, enten man kommer gående, syklende eller med barnevogn. Gode parkeringsmuligheter er det også blitt. Må legge til at jeg gikk fra Stølane – det er også andre veier opp.
De hvite kuplene på Pyttane er godt synlig fra der jeg bor. Det er to radartårn (søndre og nordre) og de ligger på hhv 330 og 329 meters høyde over havet. Herifra kan man også fortsette til Liatårnet som er det høyeste punktet på Sotra, men det orket ikke jeg. Det får bli en annen gang når jeg er blitt hakke mer sprek.
På dette siste bildet er det utsikt til flere av de fjellene som omkranser Bergen.
En herlig tur og fin avslutning på pinsehelgen.
I dag har bilen vært inne til service- og EU-kontroll. Det ble ikke noe opptur, for jeg må skifte både bremseklosser og bremseskive for å få den godkjent. Jeg var forsåvidt forberedt på det, men øynet et håp da jeg ikke hørte noe.
Vi ligger lettere henslengt på sofaen nå, Embla og jeg. Begge trøtte etter dagens utflukt. Men selv om jeg kjenner diverse «ondter» i kroppen, er det så verdt det.
Her har vi nemlig vært i dag! På Lyderhorn – det vestligste av Bergens 7 fjell, 396 moh. Jeg har kun vært her én gang tidligere og det er noen år (og kilo) siden. Den gangen gikk jeg opp Kvarven og videre den veien. I dag prøvde jeg en for meg ny rute, nemlig opp fra Skålevik. Skålevik ligger bare få minutters kjøring fra der jeg bor.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gå helt til toppen. Jeg skulle bare prøve ut veien, se hvordan den var å gå og gå så langt jeg orket. Teste formen. Men da jeg først var i gang og været var så fint, så ble det jo til at jeg gikk da. Tungt var det jo, det er jo opp opp opp, men innimellom flater det ut og da får man jo hvilt litt. Synes denne veien var langt å foretrekke i forhold til der jeg gikk sist.
Siste stykket var tungt. Men jeg kunne ikke gi meg da. Så nært og så gi opp? Ikke tale om. En pustepause og så var det å gå videre. Ble litt klatring på slutten så brukte litt tid der på å finne den letteste veien opp.
1 time og ca 25 min etter at vi startet fra Skålevik, var vi oppe. Jeg går ikke på tid, Embla skal få snuse og jeg selv må ha små pustepauser, men alt i alt er jeg fornøyd med innsatsen.
Vi satt en liten stund på toppen og samlet krefter før vi startet på den lange veien ned. Litt utfordrende helt på toppen, men ellers gikk det greit. Lett skjelvne bein gjorde at jeg måtte gå svært forsiktig et stykke der det var ekstra steinete, ville ikke utfordre skjebnen. Enkelte løper jo både opp og ned, men dem om det.
Det var i hvert fall herlig å komme ned og vite at jeg hadde klart det! Husarbeid må nok vike i dag for nå blir det hvile resten av kvelden og det med god samvittighet.
I dag har jeg vært nesten så langt ute på Sotra som en kan komme. Det ble en flott rundtur på ca halvannen time. Deler av turen gikk gjennom skog, men ved stiskille valgte vi å gå ytre løype slik at vi fikk havutsikt.
Selve turen startet ved gravplassen, et lite stykke forbi Hjelme kirke. Vi kjørte selvfølgelig feil først, tok av ved gamle Hjelme kirke (ante ikke at det var to av dem), men der hadde vi ikke kommet særlig langt.
Jeg elsker å gå i skogen og her fikk jeg egentlig alt! Lett kupert sti, og så hadde naturen selv laget seg små trappetrinn slik at det var enkelt å gå.
Det var et mektig syn å komme til Gløvrebu og se «Gløvro» et stykke bortenfor. Det store trekkplasteret her er at man kan gå gjennom den smale passasjen i fjellet – den er ca 50 meter lang og på det smaleste 40 centimeter bred. Jeg klarte det – med litt overtalelse. Jeg hadde jo lyst, men samtidig virket det skummelt.
Ikke helt høy i hatten her…
Tenk at vi kom ut herifra??!
Her kan dere se en video som er lagt ut av Bergen og Hordaland Turlag. Damen på videoen går da motsatt vei av det vi gjorde så hun går inn der vi kom ut.
Møtte noen trivelige turgjengere på veien. De var særdeles nysgjerrige og virket ikke mye redde.
Altså; for en tur! Og ikke minst for at fantastisk natur vi har! Skal si Sotra er stort og det gjemmer seg nok mange flotte perler utover her. Gøy å dra på slike «oppdagelsesferder» – dette blir garantert ikke den siste.
Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre meg mer kjent i nærområdet. Har prøvd å finne ut om det er noen fine turområder i gangavstand fra meg, og kom altså over en rundtur som så spennende ut. I dag etter jobb vandret vi så av gårde med freidig mot, Embla og jeg.
Grøntua var målet. Et liten topp midt i Loddefjord. Selve stien starter bak blokkene øverst i Brønndalen. I det jeg gikk innenfor gjerdet, var det som å trå inn i en annen tidssone og verden.
Hvem skulle tro at man kunne finne noe sånt som dette midt i drabantbyen Loddefjord, bare få meter unna siste boligblokk? Så landlig og stille. Jeg kom til en gammel løe, men så gikk veien videre nedover mot mer moderne bolighus. Hvor var stien mot fjelltoppen? Jeg så ikke noe skilt. Så heller ikke noe som minnet om en godt opptråkket sti videre heller, så da bare snudde jeg. Jeg var ikke helt lysten på å utforske SÅ mye i dag, redd for å gå meg vill hehe. Men stien må jo være der et sted. Vel, jeg får prøve på nytt en annen gang. Det ble nå en liten tur på vel én time og det er jo bra. En del skritt ble det også, selv om det ikke kan sammenlignes med med forrige tur.
Vel hjemme «kollapset» jeg i sofaen mens Embla la seg ut i hagen. Jeg kjenner nå at det skal ikke bli lenge før jeg køyer – er sliten etter en lang uke. I morgen er det visstnok siste fine dagen på en stund, kanskje det er sommeren som er over 🤪 Vi får se hva vi finner på.
Bildet under her skulle hatt lyd. «Nå går du IKKE lenger ut», «herregud, MÅ du stå akkurat der», «tenk på alle de idiotene som gjør dette og så plutselig detter de», «jeg vet i hvert fall hvor jeg ALDRI skal gå på tur med deg!»
Egentlig burde jeg kreditere fotografen for et flotte bilde, men jeg skal skåne henn… hen, mener jeg. Hahaha.
Som dere forstår var jeg den hysteriske på sidelinjen. Jeg måtte bare sette meg for kjente høydeskrekken kicke inn. Det gir et skikkelig sug i magen å stå der på toppen og vite at det er rett ned. Selv holder jeg meg i behørig avstand fra kanten.
Jeg nevnte i går at det var flere veier opp hit, men glemte den mest kjente; Stoltzen. Hvert år arrangeres det et motbakkeløp her som har fått navnet Stoltzen Opp. Det er verdens bratteste løp, en skikkelig styrkeprøve der de altså løper 300 høydemeter fra Fjellveien til toppen. Jakob Ingebrigtsen deltok her i 2017 og kollapset rett før han nådde toppen. Det sier litt.
Jeg har gått Stoltzekleiven flere ganger og det er et jæ… slit. Du kjenner melkesyren godt da ja. Kunne ikke ramlet meg inn å LØPE opp! Så vondt vil jeg ikke meg selv hehe. Hadde aldri maktet det heller. Hadde kollapset før jeg kom halvveis.
Fra å ha ligget på rundt 22 grader, sank temperaturen ganske så drastisk i går kveld. Jeg kjente godt forskjellen da jeg var ute og luftet Embla på kveldsturen. I dag har det vært rundt 13 grader. I tillegg har det blåst en ganske så sur nordavind.
Men – det er et perfekt turvær så vi kom oss av gårde rett etter jobb. Målet var Sandvikspilen. Det er en stund siden jeg var der sist, tror det var i høst en gang. Det er mange veier som fører til Rom, men den kjedeligste må være den som går fra Sandviken sykehus. Da går man også på asfalt hele veien opp til Munkebotn. Ikke bra hverken for mennesker eller dyr. Vi valgte derfor å gå opp skaret fra Øyjordsveien. Det er en tung og bratt bakke, men da kommer vi i hvert fall kjapt opp til utgangspunktet for turen.
Garpetjern
Av og til er det litt godt at hukommelsen ikke er hva den en gang var, for man glemmer fra gang til gang hvor tungt det er å gå videre fra Munkebotsvannet og helt opp til pilen. Hver gang man tror man nærmer seg, er det enda en bakke… Likevel er det deilig å kjenne at man bruker kroppen. Og belønningen man får når man er kommet vel opp, er jo også verdt alt slit.
Det ble en nydelig tur til Signalen på Møvik i dag! Det er en relativt kort rundtur og heller ikke spesielt krevende, men jeg kjenner på kroppen at jeg har vært i bevegelse.
Vi parkerte ved kiwibutikken og gikk videre på asfaltveien et kort stykke før vi kom inn på en flott grusvei. Etter ca 400 meter var vi oppe ved Signalvatnet.
Her kunne vi tatt av til høyre, men vi valgte i stedet å følge grusveien til vi kom til noen trapper. Dette er nok den bratteste delen av turen. Hadde vi gått motsatt vei, ville vi kommet ned her.
Uansett; det var ikke så veldig tungt å gå opp. Vi klarte selvsagt å komme litt ut av kurs, men ved hjelp av Google Maps klarte vi å navigere oss i riktig retning. Vårt første mål var vestre Signaltopp som ligger 108 moh.
Man skal ikke høyt opp før en fantastisk utsikt åpenbarer seg.
Stien videre var delvis merket, men innimellom ble det litt vanskelig å se hvor vi skulle gå. I det fjerne kunne vi se varden på østre Signaltopp så vi gikk i rett retning i hvert fall.
Den østre Signaltoppen ligger på 164 moh. Herifra og ned var stien godt synlig og vi kom ut igjen på grusveien på andre siden av Signalvatnet.
Denne turen kommer jeg ta flere ganger. Tenk så mange flotte steder som finnes rundt omkring og takket være Google er de lette å finne. Jeg foretrekker virkelig slike turer i stedet for en kjedelig grusvei som den i Kanadaskogen. Nå har riktignok Kanadaskogen litt mer enn bare grusveier å tilby, men dere skjønner hva jeg mener. Det blir for ensformig. Jeg må ha noe mer.
Nå blir det nok en stund til neste opplevelsestur. Fra i morgen av snur været og vi er tilbake til det vanlige vestlandsværet. Jeg er derfor veldig glad for at vi fikk benyttet oss av denne dagen.
Det er spennende å følge med på naturen, se hvordan den gradvis våkner til liv etter å ha ligget i dvale.
Det kvitres, synges og summes. Løvet spretter ut i rekordfart og hvitveisen ligger som et vakkert teppe på bakken. I dag så jeg også hestehov.
Munkebotn. Det var der vi gikk på tur i dag. Et fantastisk turområde som ligger kun få minutter fra jobben.
Vi startet fra Skytterveien. Bak ene boligblokken der går det en vei opp til Garpetjern. Vi gikk videre langs Langevannet før vi tok av til venstre og inn på Hellemyrstien. Den fulgte vi helt til endes og kom så ut øverst i Øyjorden.
Embla og jeg har gått denne veien flere ganger, men i dag fikk vi følge på turen. Det var veldig koselig og gjorde turen litt ekstra spesiell. Embla frydet seg og det gjorde jeg også.
Godt å komme hjem og kunne synke ned i sofaen med god samvittighet.
