Kategori: Natur

I dag var det tungt å komme seg opp da klokken ringte. Jeg lå så lenge som mulig, men til slutt var det ingen bønn. Mandager er noe herk.

Men været var fint! Etter en mistrøstig helg med mye regn, skinte heldigvis solen. Jeg pakket derfor med meg turklær slik at jeg kunne skifte på jobb. For i dag skulle jeg selvsagt på tur!

Planen var klar. Jeg skulle igjen dra til Nordnæsdalen, men i stedet for å gå opp Damsgårdsfjellet som sist, skulle jeg gå opp til Gravdalsfjellet via Viggohytten . Så skulle jeg se om jeg fant stien videre mot Holtefjellet.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Utover dagen merket jeg hvordan motivasjonen bare smuldret opp og forsvant. Jeg var trøtt og litt småurolig inni meg, og det jeg mest av alt hadde lyst til, var å dra hjem og slappe av. Men så er det denne stemmen inni meg da som sier at det nettopp er på slike dager du bør komme deg ut –  og det er jo riktig! Likevel; jeg kan ikke alltid presse meg. Så begynte en ny tanke å ta form; jeg kunne jo legge listen litt lavere. Da det var tenkt, merket jeg hvordan motivasjonen gradvis begynte å komme tilbake.

Det ble derfor tur til Storhovden, en av de småtoppene i Kanadaskogen jeg ennå hadde til gode å besøke. Mye pga alle de umerkede stiene som går på kryss og tvers, og jeg var rett og slett litt redd for å gå meg vill hehe. Joda, det var noen ganger jeg lurte på hvilken sti jeg skulle følge, men ved hjelp av Google Maps gikk det bra.

Jeg var også usikker om stien jeg fulgte ned fra toppen var riktig, men er det én ting jeg har lært nå så er det at det er bare å prøve. Så stort er ikke området at det skal faktisk noe til for å gå seg bort.

Etter ca én time var vi tilbake ved bilen.

Jeg klarte selvfølgelig å ramle helt på slutten. Det var utrolig sleipt (og forferdelig bløtt!) og jeg hadde gått sååå forsiktig hele veien, men altså; i siste bakken endte jeg på rattata. Skadet meg ikke da.

Igjen kjenner jeg på mestring. Jeg kom meg ut til tross for at det lå litt langt inne i dag, men ved å senke ambisjonsnivået, gikk det lettere.

Å ha mot til å våge det en frykter… det krever sin mann – eller kvinne!

I dag kom jeg meg endelig på en tur jeg lenge har ønsket å gå, men rett og slett ikke har turt. Jeg har riktignok vært der én gang før – det er flere år siden nå, men dette var første gangen jeg gikk der alene.

Jeg parkerte bilen ved bommen i Nordnæsdalen og fulgte så stien mot Damsgårdsfjellet.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Litt vått og grisete enkelte steder, men jeg gikk for det meste på steinene oppover.

Damsgårdsfjellet er 317 moh. og et av Bergens syv fjell. Det er kanskje det fjellet (sammen med Olsokfjellet) som er lettest tilgjengelig. Det er bratt, men du kommer deg fort opp. Jeg opplevde til min store glede at jeg kom meg fortere opp enn sist jeg gikk her, men så var jeg noen kilo tyngre den gangen.

Se utsikten! Her ser vi bort mot både Holefjellet, deler av Gravdalsfjellet (tror jeg) og Lyderhorn helt i bakgrunnen.

Det blåste godt i dag så jeg ble ikke stående, men gikk videre mot Olsokfjellet som ligger like ved. Fikk antydning til panikk da jeg først ikke helt visst hvor jeg skulle gå, men kjente meg etterhvert igjen.

Fra toppen av Olsokfjellet ser vi utover Fyllingsdalen.

Balte litt med å finne stien som skulle føre meg ned fra fjellet, men jeg beholdt roen. Prøvde å ikke titte for mye ned til siden for jeg registrerte jo at jeg var et godt stykke opp. Holdt på å gå på rattata et stykke ned på stien for det var temmelig sleipt, men det gikk bra. Var likevel lettet da jeg var vel nede.

Jeg elsker å gå på tur i skogen og på fjellet. Det å være i naturen gir meg en ro som jeg ikke finner andre steder. I fare for å høres svulstig ut, blir jeg rett og slett lykkelig når jeg kjenner skogsbunn under føttene. Eller når jeg står på toppen av et fjell og får belønningen i form av en fantastisk utsikt! Tunge dager blir lettere etter en tur i naturen.

Frykten for å gå alene, har til dels hemmet meg i å utforske nye stier så mye som jeg har ønsket. Hva som føles skummelt har jeg ikke helt klart for meg, men jeg tror det bunner mye i usikkerhet. Redselen for høyder, for det ukjente, for ikke å finne stien, eller gå seg vill… Høye fjell kan virke ruvende og det er noe litt truende i det.

Jeg ønsker jo ikke å være avhengig av andre for å komme meg ut så denne frykten må jeg komme over. Det er grunnen til at jeg går såpass mye alene. Det er kjekt å ha selskap av og til altså, men jeg trives egentlig best når jeg kan være alene med tankene og gå i mitt eget tempo.

Nå er det bare å fortsette. Jo mer jeg eksponerer meg for det jeg synes er skummelt, jo mindre skummelt blir det. Dette vet jeg av erfaring. Nå har jeg gått denne turen alene og til tross for noe usikkerhet, fant jeg ut av det. Neste gang er det ikke så skummelt, forhåpentligvis.

Dagen i dag ble ikke helt slik jeg hadde tenkt. Jeg hadde bevilget meg en feriedag (min siste i år) og planen var å ta en lengre fjelltur i det fine høstværet. Jeg har lenge hatt lyst til å gå til Rundemanen – ett av Bergens 7 fjell – og gjerne litt lenger også, men ville nå se hva kroppen orket.

Så våkner jeg altså med migrene – grrr. Er det ikke typisk? Så for meg at hele fridagen kom til å gå i vasken. Tok medisin og hvilte litt til, og etter en god stund begynte jeg gradvis å komme meg noe.

Fant ut at jeg fikk senke kravene til meg selv noe. Byfjellene ligger der så sjansen kommer igjen. Jeg fant ut at jeg heller ville utforske en liten topp som ligger på Askøy, Litlevarden heter den. Jeg skjønte jo at dette ikke var noe tung tur, men at den skulle være unnagjort på omtrent 10 minutter, hadde jeg ikke ventet.

Har aldri kommet meg så kjapt opp på en topp før. 144 meter over havet og en nydelig utsikt, men altså; jeg ble ikke svett en gang haha.

Det finnes flere topper på Askøy, men det var dårlig med parkering så fant ut at jeg heller fikk dra til Alvøskogen. Det var en stund siden jeg gikk der sist og der er det fin grusvei. Vi gikk lysløypen, Embla og jeg, før vi så vendte snuten hjem igjen.

Så da ble det tur, til og med turER i flertall. Ikke det jeg først hadde sett for meg, men likevel bedre enn alternativet; å la være å gå. Og så kjenner jeg på en ørliten mestring at jeg faktisk turde å gå et sted jeg aldri før har gått. Det har jeg jo slitt litt med, men det skal utfordres.

Og hodepinen? Den kom seg. Det hjelper alltid å komme seg ut og få frisk luft.

Noen dager er bare ikke motivasjonen der. Alt føles tungt og det eneste du egentlig har lyst til er å synke ned i sofaen og bli der. Dagen i dag var en slik dag. Men når tempen er 20 og solen skinner i Bergen by kan man ikke forbli inne. Slike dager må benyttes og tas vare på.

Jeg kjente allerede før jeg begynte å gå hvor seig og tung kroppen føltes. Forbi meg løp en gjeng ungdommer, de skulle nok forsere større hindre enn meg selv om Permisjonsstien er tung nok. Den får i hvert fall opp MIN hjertepumpe.

Jeg har gått denne turen én gang før, det ble beskrevet i blogginnlegget Permisjonsstien – Sandviksbatteriet – Munkebotn. Akkurat i dag føltes det som å bestige Everest, vel nesten da. Jeg tok ikke tiden, men innbiller meg at det gikk fortere denne gangen enn sist. Men jeg går ikke på tid – for meg er opplevelsen vel så viktig.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Det var herlig å nå toppen – altså Sandviksbatteriet og vite at jeg klarte det! For det ER mye tyngre å gå når ikke motivasjonen er med som drahjelp. Det å være motivert har så mye å si, men i dag ble det til at jeg gikk mer på stahet enn motivasjon. Det førte meg opp og det er en seier.

Her begynner sherpatrappene og Embla er klar.

Vel oppe venter en nydelig utsikt. Her ser man ut over Byfjorden.

I dag ble det ingen tur oppom Munkebotn, men vi satt en liten stund på toppen før vi gikk svingene ned mot Sandviken sykehus hvor bilen sto parkert. Og NÅ kan jeg slappe av med verdens beste samvittighet.