Min medblogger Strikkekjerring har utfordret oss til å skrive litt om oss selv og bakgrunnen vår. Utfordringen kan dere lese her. Jeg synes dette var en god idé, så jeg hiver meg herved på. Må bare advare på forhånd – dette blir et laaaangt innlegg.
Jeg heter Vibeke og er altså en av de nye bloggerne fra Miniblogg. Helt ny er jeg likevel ikke for har blogget i over åtte år nå.
Jeg kom til verden på kvinneklinikken i Bergen for temmelig nøyaktig 54 og et halvt år siden. En ekte 68’er haha. Var ikke store bylten, veide 2700 og var 47 cm lang (tok igjen siden).
De første barneårene bodde jeg litt forskjellige steder, men da jeg var fem år, flyttet vi inn i et helt nytt rekkehus på Knarvik. Knarvik ligger ca 3 mil nord for Bergen og var på den tiden et lite tettsted i vekst. I løpet av de årene jeg bodde der, skjedde det en rivende utvikling.
Her tilbragte altså jeg det meste av min barndom. Det var et trygt sted for barn å vokse opp. Jeg var mye ute og lekte sammen med de andre ungene i gaten. Skoleveien var trygg og god, og lå bare 10 minutters gange unna. Jeg gikk i hjemmesydde klær uten at jeg tenkte noe over det. Høydepunktet var når min mor og jeg skulle få sitte på med naboens boble ned til Isdalstø for å kjøpe stoff (les: tekstil) 🤪
Jeg var skoleflink, men stille og sjenert. Åpnet sjelden stemmen i timene utenom når jeg ble spurt. Glad i sang, så var i flere år med i barnekoret. Ellers var jeg flittig bruker av biblioteket. Gikk på søndagsskole de søndagene jeg klarte å komme meg opp 😜 Allerede den gangen var jeg et ekstremt b-menneske.
Somrene tilbragte jeg som oftest på hytten vår. Husker ennå de koselige morgenstundene da jeg fikk komme opp i sengen til min farmor, og så hørte vi på barnetimen sammen. Favoritten var Torbjørn Egner. Husker også turene med båten, enten til handelsmannen eller ut for å fiske. Det er gode minner.
Min interesse for de kongelige startet tidlig. Vi hadde nettopp fått tv og akkurat den dagen kong Carl Gustav og dronning Silvia skulle gifte seg (jeg var åtte år da), var jeg bedt i bursdagsbesøk til en jente i gaten. De hadde riktignok tv, men kun sort hvit. Det endte med at jeg gikk hjem lenge før besøket var slutt for jeg bare måtte se bryllupet i farger!
Den gangen var vi helt avhengig av ferge for å komme oss til byen. Når fergen la inntil kai, pleide venninnen min og jeg å løpe inn på fergen for å kjøpe snop. Ene gangen brukte vi litt for lang tid, og vi ble temmelig lange i masken da vi kom opp på dekk og så at fergen hadde lagt fra land…
Jeg var enebarn til jeg var 12 1/2 år. Da fikk jeg endelig en svært etterlengtet lillesøster ❤️
Da jeg var 18, flyttet vi tilbake til Bergen. Foreldrene mine hadde kjøpt en generasjonsbolig på Skansen og min farmor og farfar flyttet med. Jeg var ofte innom hos dem og min farfar fortalte mye fra krigens dager.
Etter gymnas og russetid dro jeg til England som au-papir. Hun jeg bodde hos var skuespiller og hadde hovedrollen i The Mousetrap, det stykket som har gått lengst sammenhengende i verden. En venninne og jeg ble invitert en kveld og satt i dronningsuiten mens vi nippet til vin. Det var en stor opplevelse. Hjemlengselen ble imidlertid for sterk da jeg mistet min farfar rett før julen i 87 så jeg dro hjem.
I årene etter jobbet jeg i matbutikk, før jeg begynte å studere litteraturvitenskap på universitetet i Bergen. Så ble det bibliotekstudier, først fjernundervisning, deretter to år i Oslo. Fant meg aldri helt til rette der så samme dag som jeg hadde gjort unna siste eksamen, satte jeg meg på nattoget til Bergen. Jeg fikk jobb med én gang, først et vikariat og så fast stilling på et høyskolebibliotek. Og her er jeg ennå.
Privat har jeg hatt noen få forhold (både gutter og jenter), men det ble aldri til noe mer. Tror jeg tok skrekken da jeg som 18-åring fikk hjertet mitt knust. Det tok i hvert fall mange år å komme over. Barn har jeg aldri hatt noe ønske om, men jeg er veldig glad i de to nevøene mine ❤️❤️
I flere år delte jeg hus med en venninne. Vi drev oppdrett av tibetansk spaniel sammen og på et tidspunkt hadde vi ti hunder. Det ble noen kull i de årene vi holdt på og jeg har mange gode minner fra alle utstillingsturene våre i inn- og utland. Kunne skrevet masse om denne tiden i mitt liv, men da hadde jeg aldri blitt ferdig 😆
Venninnen min «stakk av» med en valpekjøper (haha, det høres mer dramatisk ut enn det var). Skal likevel ikke legge skjul på at det var en tøff periode både forut for dette og i tiden etter, men vi kom oss gjennom det og står i dag sterkere enn noen gang. Hun flyttet i hvert fall og etter et halvt års tid solgte vi huset og jeg kjøpte meg leilighet. De hundene vi hadde igjen, delte vi mellom oss. Oppdrettet ble siden avviklet – det var rett og slett på tide å gå videre.
For tre år siden ville skjebnen det slik at jeg fikk tilbake Embla, en av valpene avbildet her. På det tidspunktet hadde jeg ingen hunder, så jeg er så takknemlig for at det kunne ordne seg slik.
Håper dere føler dere ble litt bedre kjent med meg 😊
