Jeg har jo skrevet blogg i en del år nå, og mye har handlet om min «reise», min transformasjon; fra å være en person som knapt klarte å stå på egne ben til å bli en som i dag står trygt i seg selv. Jeg kikker av og til i gamle innlegg for gøy, og blir temmelig slått av hvor langt jeg faktisk er kommet siden da. Det er så rart dette hvordan man nesten umerkelig endres. Skrittene er så små i starten at de nesten ikke synes, og plutselig har man tatt noen byks fremover.
Jeg er jo fremdeles meg, men samtidig ikke. Det er så mye jeg sa og gjorde som i dag virker helt fjernt. En del er gått i glemmeboken, kanskje har jeg fortrengt minnene? Jeg vet ikke.
Dette skal ikke bli noe sutreinnlegg. «Buhuuu, jeg hadde det så fælt…» Snarere tvert i mot. Jeg vil vise at det går an å få det fint selv om livet lugger litt innimellom. Er du nå på samme sted som det jeg var for noen år siden, tenker du kanskje «yeah, right» og rister på hodet. Det gjorde nemlig jeg også. Da andre kom med råd om hva som ville være det beste, jattet jeg med mens jeg inni meg tenkte noe helt annet. Slik var det ganske lenge. Jeg holdt fast i det som hadde vært og nektet å slippe taket. Det andre alternativet var for vondt å tenke på. Men – som psykologen min sa – du dør ikke av det. Ja, det ER vondt og det kommer gjøre vondt, men en dag vil du stå der og kjenne at den verste smerten har sluppet taket.
Tilbake til overskriften. Jeg har hatt noen trofaste lesere i disse årene, men jeg har jo ingen stor blogg. Det viser jo antall sidevisninger og plasseringen min på topplisten. Én dag eller to uten innlegg og jeg er ute. Men jeg er veldig glad for de jeg har og det håper jeg dere vet, dere som titter innom.
Og så var det jo ekstra gøy da det for noen måneder siden poppet opp en e-post fra redaktøren i Leirgauken (et blad som utgis i Sandnes), med et spørsmål om de kunne få trykke et innlegg jeg hadde skrevet? Innlegget var Tanker om vår, og de ønsket å bruke det som en innledning i mai- utgaven av bladet. Selvsagt fikk de lov til det og i dag er det altså på trykk.
Så – om noen lurer på om bloggen deres når ut til andre enn de faste, så ja; det kan skje. Dette er forøvrig andre gangen jeg har fått en slik forespørsel, og det er jo gøy da.
Min medblogger Strikkekjerring har utfordret oss til å skrive litt om oss selv og bakgrunnen vår. Utfordringen kan dere lese her. Jeg synes dette var en god idé, så jeg hiver meg herved på. Må bare advare på forhånd – dette blir et laaaangt innlegg.
Jeg heter Vibeke og er altså en av de nye bloggerne fra Miniblogg. Helt ny er jeg likevel ikke for har blogget i over åtte år nå.
Jeg kom til verden på kvinneklinikken i Bergen for temmelig nøyaktig 54 og et halvt år siden. En ekte 68’er haha. Var ikke store bylten, veide 2700 og var 47 cm lang (tok igjen siden).
Sammen med farmor og farfar utenfor vaktmesterboligen på Ny-Krohnborg skole i Bergen.
De første barneårene bodde jeg litt forskjellige steder, men da jeg var fem år, flyttet vi inn i et helt nytt rekkehus på Knarvik. Knarvik ligger ca 3 mil nord for Bergen og var på den tiden et lite tettsted i vekst. I løpet av de årene jeg bodde der, skjedde det en rivende utvikling.
Her tilbragte altså jeg det meste av min barndom. Det var et trygt sted for barn å vokse opp. Jeg var mye ute og lekte sammen med de andre ungene i gaten. Skoleveien var trygg og god, og lå bare 10 minutters gange unna. Jeg gikk i hjemmesydde klær uten at jeg tenkte noe over det. Høydepunktet var når min mor og jeg skulle få sitte på med naboens boble ned til Isdalstø for å kjøpe stoff (les: tekstil) 🤪
Jeg var skoleflink, men stille og sjenert. Åpnet sjelden stemmen i timene utenom når jeg ble spurt. Glad i sang, så var i flere år med i barnekoret. Ellers var jeg flittig bruker av biblioteket. Gikk på søndagsskole de søndagene jeg klarte å komme meg opp 😜 Allerede den gangen var jeg et ekstremt b-menneske.
Somrene tilbragte jeg som oftest på hytten vår. Husker ennå de koselige morgenstundene da jeg fikk komme opp i sengen til min farmor, og så hørte vi på barnetimen sammen. Favoritten var Torbjørn Egner. Husker også turene med båten, enten til handelsmannen eller ut for å fiske. Det er gode minner.
På hytten
Min interesse for de kongelige startet tidlig. Vi hadde nettopp fått tv og akkurat den dagen kong Carl Gustav og dronning Silvia skulle gifte seg (jeg var åtte år da), var jeg bedt i bursdagsbesøk til en jente i gaten. De hadde riktignok tv, men kun sort hvit. Det endte med at jeg gikk hjem lenge før besøket var slutt for jeg bare måtte se bryllupet i farger!
Den gangen var vi helt avhengig av ferge for å komme oss til byen. Når fergen la inntil kai, pleide venninnen min og jeg å løpe inn på fergen for å kjøpe snop. Ene gangen brukte vi litt for lang tid, og vi ble temmelig lange i masken da vi kom opp på dekk og så at fergen hadde lagt fra land…
Jeg var enebarn til jeg var 12 1/2 år. Da fikk jeg endelig en svært etterlengtet lillesøster ❤️
Da jeg var 18, flyttet vi tilbake til Bergen. Foreldrene mine hadde kjøpt en generasjonsbolig på Skansen og min farmor og farfar flyttet med. Jeg var ofte innom hos dem og min farfar fortalte mye fra krigens dager.
Etter gymnas og russetid dro jeg til England som au-papir. Hun jeg bodde hos var skuespiller og hadde hovedrollen i The Mousetrap, det stykket som har gått lengst sammenhengende i verden. En venninne og jeg ble invitert en kveld og satt i dronningsuiten mens vi nippet til vin. Det var en stor opplevelse. Hjemlengselen ble imidlertid for sterk da jeg mistet min farfar rett før julen i 87 så jeg dro hjem.
I årene etter jobbet jeg i matbutikk, før jeg begynte å studere litteraturvitenskap på universitetet i Bergen. Så ble det bibliotekstudier, først fjernundervisning, deretter to år i Oslo. Fant meg aldri helt til rette der så samme dag som jeg hadde gjort unna siste eksamen, satte jeg meg på nattoget til Bergen. Jeg fikk jobb med én gang, først et vikariat og så fast stilling på et høyskolebibliotek. Og her er jeg ennå.
Privat har jeg hatt noen få forhold (både gutter og jenter), men det ble aldri til noe mer. Tror jeg tok skrekken da jeg som 18-åring fikk hjertet mitt knust. Det tok i hvert fall mange år å komme over. Barn har jeg aldri hatt noe ønske om, men jeg er veldig glad i de to nevøene mine ❤️❤️
I flere år delte jeg hus med en venninne. Vi drev oppdrett av tibetansk spaniel sammen og på et tidspunkt hadde vi ti hunder. Det ble noen kull i de årene vi holdt på og jeg har mange gode minner fra alle utstillingsturene våre i inn- og utland. Kunne skrevet masse om denne tiden i mitt liv, men da hadde jeg aldri blitt ferdig 😆
Jeg og N-kullet
Venninnen min «stakk av» med en valpekjøper (haha, det høres mer dramatisk ut enn det var). Skal likevel ikke legge skjul på at det var en tøff periode både forut for dette og i tiden etter, men vi kom oss gjennom det og står i dag sterkere enn noen gang. Hun flyttet i hvert fall og etter et halvt års tid solgte vi huset og jeg kjøpte meg leilighet. De hundene vi hadde igjen, delte vi mellom oss. Oppdrettet ble siden avviklet – det var rett og slett på tide å gå videre.
For tre år siden ville skjebnen det slik at jeg fikk tilbake Embla, en av valpene avbildet her. På det tidspunktet hadde jeg ingen hunder, så jeg er så takknemlig for at det kunne ordne seg slik.
Håper dere føler dere ble litt bedre kjent med meg 😊
I dag er jeg glad. Fikk endelig melding om at bloggen min var godkjent og ville bli overflyttet fra miniblogg til blogg.no! Og her er jeg nå! Miniblogg legges jo som tidligere nevnt ned 1. september, og jeg har vært litt småbekymret. Men nå kan jeg senke skuldrene vel vitende om at her skal jeg bli.
Det er mye som ennå ikke er helt ferdig, jeg har en jobb å gjøre for å få bloggen akkurat slik jeg vil ha den, men det kommer etterhvert. Nå kjenner jeg på en stigende motivasjon for å fortsette og det er godt. Ble litt demotivert en stund når alt var så usikkert.
Bloggen har gått litt opp og ned på listene i sommer, men i dag er jeg igjen på andreplass. Lesertallene kunne vært bedre da, men jeg klager ikke altså. Er bare glad noen finner den såpass interessant at de leser den 😉 Så stor takk til dere trofaste lesere!
Jeg vet ennå ikke hvordan det blir fremover. Søknad er sendt til blogg.no, og jeg håper på svar i god tid før denne portalen legges ned. Aner ikke heller om jeg får med meg disse innleggene OM jeg blir funnet verdig nok. Kan bare håpe.
Vi er over halvveis av august allerede. Om ikke lenge vil vel kakemennene (Uuups, jeg mente selvsagt kakePERSONENE haha) og julebrusen være på plass i butikkene. Det verste er at det faktisk er sant.
Fire måneder etter at jeg flyttet fra Møllen, var jeg i dag tilbake i leiligheten «min». Det var både rart og ikke rart. På mange måter var det som om jeg aldri hadde vært borte for veien opp er jo så kjent. Men leiligheten var forandret!
Det er utrolig å se hva litt andre farger, møbler og dekor gjør for inntrykket. De hadde valgt litt andre løsninger enn meg og på den måten fått en bedre utnyttelse av plassen. Det gledet meg også at de har fått tillatelse til å oppgradere uteområdet.
Det ble en koselig stund. Kjekt å se at de trives så godt.
Inspirert av alt de hadde gjort på denne korte tiden, er jeg nå fast bestemt på å få orden på gjesterommet. Før helgen skal rommet tømmes for det meste av det som står der slik at jeg får plass til en gjesteseng. Jeg har også begynt å få ideer til hvilke farger jeg ønsker på veggene, men det skal jeg bruke god tid på. Blir ikke noe maling her før tidligst til våren igjen. Men gøy å planlegge og sjekke ut mulighetene.
Fikk tips om en farge i dag: krydderurt.
Jeg tenkte kanskje denne til soverommet, men får se. Jeg har flere alternativer.
Etter å ha vært hjemme i tre dager uten å ha gjort noe fornuftig, kom jeg meg ut av huset i dag. Det gjorde godt. Å være hjemme er vel og bra, men har jo innsett at jeg er av de som trenger å komme seg ut, som blir gal av å bare være hjemme og tråkke. Jeg får altfor mye tid til å gruble og det er ikke bra. Fant jo tidlig ut at hjemmekontor ikke var noe for meg, at jeg hadde godt av å komme meg ut, treffe kolleger, være sosial.
Det er nok derfor bra jeg skal begynne på jobb igjen på mandag. Det er alltid litt tungt å starte opp etter en lang ferie, synes jeg, men så er det så greit når jeg først er kommet i gang. Slik har det ikke alltid vært, det var en tid jeg gruet meg til å gå på jobb, men det hører heldigvis fortiden til.
I kveld skal jeg kose meg med litt godis (er jo fredag og da er det lov!) og «Manifest» på Netflix.
Dette er en av de dagene der man egentlig bare vil forbli i sengen. Det er liksom ikke det helt store å stå opp til. Ute er det lite som minner om sommer. Det regner og blåser, og er skikkelig surt. Selv hundene ville fort inn igjen.
Jeg blir så trøtt på slike dager. Energien er lik null og jeg orker ikke finne på noe. Så blir jeg bare sittende her i sofaen og kokkelure. Det gjør jo ikke saken noe bedre for jo mindre jeg gjør, jo trøttere blir jeg. Og jo trøttere jeg blir, jo mer lyst får jeg på noe snop. Heldigvis er jeg for trøtt til å kjøre ut, så aldri så galt at det ikke er godt for noe 😉
Jeg falt derimot for fristelsen til å bestille hjem en pizza. Ikke det sunneste det heller, men likevel bedre enn snop. Så nå sitter jeg her da – like trøtt, men snopsuget er i det minste borte. Hehe.
Så fikk endelig også vi smake litt på sommeren. I skrivende stund har gradestokken økt til 23 grader og himmelen er knall blå! Shortsen er kommet på for første og antageligvis siste gang denne sommerferien. Hvis det ikke skjer et mirakel da slik at vi får det finværet vi var lovet i utgangspunktet også i morgen. Vi kan jo håpe.
Dette gjør i hvert fall utrolig godt for kropp og sjel.
I dag kom meldingen om at miniblogg legges ned fra 1. september. Jeg har sendt en søknad om å bli overført til blogg.no og håper inderlig jeg blir av dem som får fortsette der. Hvis ikke vet jeg ikke helt hva jeg gjør.
Jeg angrer ikke på at jeg gikk over til ny bloggportal, men savner det å kunne gjøre forandringer på layout og design, og ikke minst ha et kommentarfelt. Har hørt rykter om at blogg.no nå prøver å rydde litt opp ved å fjerne inaktive blogger på portalen. Da håper jeg de kan gjøre plass for oss som nå er på miniblogg.
Jeg har blogget i 8(!) år nå og det er jammen ikke få innlegg jeg har skrevet på den tiden (det første innlegget ble faktisk publisert 5. juli 2014, så det er nesten på dagen 8 år). Til dere som følger meg; TUSEN TAKK! Noen lesere har jeg nok mistet underveis, men så har nye kommet til. Jeg setter i hvert fall stor pris på dere som leser, klikker «liker» og legger igjen en kommentar i ny og ne på bloggens Facebook-side. Rik blir jeg ikke på dette, har til sammen tjent 500 kr hvorav halvparten gikk bort i skatt haha. Men så er det nå ikke derfor jeg skriver heller.
Det har vært vanskelig å fokusere på noe annet enn det som skjedde i Oslo i natt. Det er bare så sjokkerende at noe sånt kan skje i fredlige Norge. Men vi vet jo at det kan skje – det fikk vi smertelig erfare i 2011.
Synet av alle menneskene som spontant samlet seg for å gå i tog, gav meg frysninger. Det var rett og slett rørende. Det gjorde et voldsomt inntrykk å se folk gråte, klemme hverandre og legge ned blomster. Det minner meg litt om dagene etter 22. juli og stemningen som var da.
Jeg vil ikke si så mye om gjerningspersonen. En galning er en galning uansett hvor i verden han kommer fra eller hvilken religion han tilhører. Det vi kan slå fast er at det er skremmende mange av dem i samfunnet vårt!
