I dag har jeg vært nesten så langt ute på Sotra som en kan komme. Det ble en flott rundtur på ca halvannen time. Deler av turen gikk gjennom skog, men ved stiskille valgte vi å gå ytre løype slik at vi fikk havutsikt.
Selve turen startet ved gravplassen, et lite stykke forbi Hjelme kirke. Vi kjørte selvfølgelig feil først, tok av ved gamle Hjelme kirke (ante ikke at det var to av dem), men der hadde vi ikke kommet særlig langt.
Jeg elsker å gå i skogen og her fikk jeg egentlig alt! Lett kupert sti, og så hadde naturen selv laget seg små trappetrinn slik at det var enkelt å gå.
Det var et mektig syn å komme til Gløvrebu og se «Gløvro» et stykke bortenfor. Det store trekkplasteret her er at man kan gå gjennom den smale passasjen i fjellet – den er ca 50 meter lang og på det smaleste 40 centimeter bred. Jeg klarte det – med litt overtalelse. Jeg hadde jo lyst, men samtidig virket det skummelt.
Ikke helt høy i hatten her…
Tenk at vi kom ut herifra??!
Her kan dere se en video som er lagt ut av Bergen og Hordaland Turlag. Damen på videoen går da motsatt vei av det vi gjorde så hun går inn der vi kom ut.
Møtte noen trivelige turgjengere på veien. De var særdeles nysgjerrige og virket ikke mye redde.
Altså; for en tur! Og ikke minst for at fantastisk natur vi har! Skal si Sotra er stort og det gjemmer seg nok mange flotte perler utover her. Gøy å dra på slike «oppdagelsesferder» – dette blir garantert ikke den siste.
Når man holder på med slektsgranskning, må man være forberedt på at det kan dukke opp mye rart. Jeg har tidligere nevnt at jeg har en vaskeekte sjørøver i slekten min, i tillegg til litt adelig blod.
For en tid tilbake hjalp jeg svogeren min med å undersøke noen navn bak ham og stor ble forbauselsen da vi fant ut at vi var i slekt! Vi er faktisk femmenninger! Nå kan ikke det regnes for å være nært beslektet, men likevel; det er jo gøy da! Mine to nevøer er i tillegg til å være halvbrødre, også da firmenninger!
Og nå har jeg funnet ut at min beste venninne og jeg også er i slekt! Vi har felles aner fra både min mor og min fars side. På ene siden er vi nimenninger – det vil si at vi har felles 6-tippoldeforeldre. På den andre siden er hun min mors nimenning.
Verden er ikke stor! At man finner felles aner jo lenger ut man kommer er kanskje ikke så rart, men til nå har jeg ikke funnet at min mor og far har felles aner. I hvert fall ikke så langt kirke- og bygdebøkene viser.
Det er ikke gitt at jeg skulle vært her i dag. Det er en rekke med tilfeldigheter; hadde ikke min mor truffet min far, hadde ikke deres foreldre igjen truffet hverandre osv. Slik kan vi fortsette bakover, ledd for ledd. Hadde ikke våre forfedre vært blant de få som faktisk overlevde svartedauden, ville ingen av oss vært her i dag. I årene etter pesten var befolkningen mer enn halvert. Nærmere 60 % av gårdene lå øde. Dette skyldtes ikke bare svartedauden, men diverse epidemier og klimaendringer som følge av pesten. Norge lå brakk – også politisk og det var nok en medvirkende årsak til at vi senere kom i union med Danmark.
Historie og slektsgranskning er spennende! Ved å kjenne egen historie, kan man bedre forstå nåtiden.
Min ene oldefar som jeg aldri traff. Far til min morfar.
Det er deilig. Selv om været (ja, nå kommer jeg innpå det igjen hehe) kunne vært bedre, skal jeg i hvert fall komme meg på minst én langtur i løpet av helgen. Det blir til et sted jeg aldri før har vært, men som jeg har hatt lyst til å utforske.
I dag derimot tenker jeg å holde meg i ro hjemme. Bilen skal få stå. Det føles litt rart for jeg er jo stadig vekk ute og farter i helgene, men av og til er det godt å få lov til å bare være for meg selv. Få unna klesvask som har hopet seg opp og ellers gjøre litt småting i leiligheten. Egenpleie står også på agendaen.
Et lite minne fra en «svunnen tid». Meg på Risnes med Sofie, mor til Embla. Sofie som vi mistet så altfor tidlig, men som skjebnen ordnet det slik at jeg fikk tilbake datteren hennes noen år senere ♥️
Kjøligere og våtere enn normalt – det er værprognosene for Vestlandet fremover. Tenker vi skal lide nå for det fine været vi har hatt i mai. Kanskje var dette sommeren haha.
Godt jeg har en tur til det «store utland» å se frem til senere…
Er det typisk norsk å snakke om været? Vi er i hvert fall umåtelig opptatt av det. Slipper man opp for samtaleemner, kan man alltids snakke om været – det er et ufarlig tema å holde seg til og det engasjerer.
Ufarlig så lenge man ikke kommer inn på klimaendringer og global oppvarming, vel og merke. For hva skyldes klimaendringene? Er de menneskeskapte, naturlige eller noe midt i mellom? Meningene er mange og delte. Og selv om forskerne nå HAR slått fast at det kun er én til én millioners sjanse for at klimaendringene IKKE i hovedsak er menneskeskapte (kilde: faktisk.no), er nordmenn blant de største klimaskeptikerne i Europa.
Uansett; vær engasjerer og kanskje har det noe med vår kultur og vår historie å gjøre. Norge var jo et bonde- og fiskersamfunn. På midten av 1800-tallet livnærte de aller fleste seg på landbruk og/eller fiske, og man var helt prisgitt værgudenes luner. En god avling kunne bety alfa og omega, og da forstår man jo hvor mye været hadde å si.
Det har i hvert fall ikke vært noe vær (hehe) til å gå på tur. Ufyselig har det vær(t)! Da frister det mer å sitte i sofakroken med et pledd over seg. Litt dårlig samvittighet har jeg riktignok (er det også typisk norsk tro? Å ha dårlig samvittighet fordi man ikke kommer seg ut??), men sånn ble det i dag.
En heller lat «morgen» på meg i dag og det må være helt greit. Det er godt med slike rolige stunder når jeg ikke har noe spesielt å haste etter. Skal sitte barnevakt senere, men det er ikke før i kveld. Før det har jeg ingen planer. Så jeg sitter nå her med iskaffien min og skriver et lite innlegg til dere.
Jeg håper dere vet hvor mye jeg setter pris på den støtten jeg får – og har fått – fra dere opp gjennom årene. Noen har falt fra og nye har kommet til, og det er greit. Noen av de mest trofaste leserne døde i fjor, og jeg merker at jeg savner kommentarene fra henne. Vi møttes personlig kun én gang, men hadde jevnlig kontakt på chat. Andre hører jeg ikke så mye fra, men de leser for innimellom kommer det en tommel opp. Det er koselig. Så er det jo slik at det man skriver ikke kan fenge alle. Av og til har jeg ikke noe spesielt å meddele heller, og da tar jeg meg gjerne en liten pause på noen dager. Jeg har også hatt en del smerter i munnen pga blemmer, og da føler jeg ikke for å skrive så mye. Blir jo så irritabel av å gå rundt å ha vondt hele tiden. Men – det hele skyldes jo tannreguleringen og det er til dels selvvalgt så jeg kan vel ikke klage. Dessuten er det noe som vil gå over. En filleting mot det andre sliter med.
Jeg snakker stadig om det å sette ting i perspektiv. Men det viktig å ha dette i bakhodet når man klager på ulike «ondter». Selvsagt skal man kunne synes litt synd på seg selv av og til, men det må ikke bikke over i selvmedlidenhet.
Her om dagen var en kollega av meg i begravelse til datteren av et vennepar. Jenten deres var bare tre år da hun måtte gi tapt og hadde vært kreftsyk siden hun var baby. Altså; for en skjebne! Kollegaen min hadde det vondt og jeg tør ikke tenke på hvordan disse stakkars foreldrene har det. Å miste et barn må være det verste man kan oppleve. Å se barnet sitt så sykt og ikke kunne gjøre noe for å hjelpe og lindre.
Dette var kun ett eksempel – det finnes så mange skjebner. I Norge, i verden for øvrig.
Så nei, jeg skal ikke sutre over en blemme. Om ett år vil jeg kunne nyte godt av et bedre bitt. Da er mine små plager et tilbakelagt kapittel selv om nye plager kanskje har dukket av. Slik vil det jo være når man blir eldre. Jeg skal være glad så lenge jeg beholder helsen sånn noenlunde.
Og at jeg har bein som gjør at jeg kan komme meg av gårde hvor enn jeg vil. Stiv og støl, jaja, det er en liten pris å betale i det store og det hele.
Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre meg mer kjent i nærområdet. Har prøvd å finne ut om det er noen fine turområder i gangavstand fra meg, og kom altså over en rundtur som så spennende ut. I dag etter jobb vandret vi så av gårde med freidig mot, Embla og jeg.
Grøntua var målet. Et liten topp midt i Loddefjord. Selve stien starter bak blokkene øverst i Brønndalen. I det jeg gikk innenfor gjerdet, var det som å trå inn i en annen tidssone og verden.
Hvem skulle tro at man kunne finne noe sånt som dette midt i drabantbyen Loddefjord, bare få meter unna siste boligblokk? Så landlig og stille. Jeg kom til en gammel løe, men så gikk veien videre nedover mot mer moderne bolighus. Hvor var stien mot fjelltoppen? Jeg så ikke noe skilt. Så heller ikke noe som minnet om en godt opptråkket sti videre heller, så da bare snudde jeg. Jeg var ikke helt lysten på å utforske SÅ mye i dag, redd for å gå meg vill hehe. Men stien må jo være der et sted. Vel, jeg får prøve på nytt en annen gang. Det ble nå en liten tur på vel én time og det er jo bra. En del skritt ble det også, selv om det ikke kan sammenlignes med med forrige tur.
Vel hjemme «kollapset» jeg i sofaen mens Embla la seg ut i hagen. Jeg kjenner nå at det skal ikke bli lenge før jeg køyer – er sliten etter en lang uke. I morgen er det visstnok siste fine dagen på en stund, kanskje det er sommeren som er over Vi får se hva vi finner på.
Bildet under her skulle hatt lyd. «Nå går du IKKE lenger ut», «herregud, MÅ du stå akkurat der», «tenk på alle de idiotene som gjør dette og så plutselig detter de», «jeg vet i hvert fall hvor jeg ALDRI skal gå på tur med deg!»
Egentlig burde jeg kreditere fotografen for et flotte bilde, men jeg skal skåne henn… hen, mener jeg. Hahaha.
Som dere forstår var jeg den hysteriske på sidelinjen. Jeg måtte bare sette meg for kjente høydeskrekken kicke inn. Det gir et skikkelig sug i magen å stå der på toppen og vite at det er rett ned. Selv holder jeg meg i behørig avstand fra kanten.
Jeg nevnte i går at det var flere veier opp hit, men glemte den mest kjente; Stoltzen. Hvert år arrangeres det et motbakkeløp her som har fått navnet Stoltzen Opp. Det er verdens bratteste løp, en skikkelig styrkeprøve der de altså løper 300 høydemeter fra Fjellveien til toppen. Jakob Ingebrigtsen deltok her i 2017 og kollapset rett før han nådde toppen. Det sier litt.
Jeg har gått Stoltzekleiven flere ganger og det er et jæ… slit. Du kjenner melkesyren godt da ja. Kunne ikke ramlet meg inn å LØPE opp! Så vondt vil jeg ikke meg selv hehe. Hadde aldri maktet det heller. Hadde kollapset før jeg kom halvveis.
Fra å ha ligget på rundt 22 grader, sank temperaturen ganske så drastisk i går kveld. Jeg kjente godt forskjellen da jeg var ute og luftet Embla på kveldsturen. I dag har det vært rundt 13 grader. I tillegg har det blåst en ganske så sur nordavind.
Men – det er et perfekt turvær så vi kom oss av gårde rett etter jobb. Målet var Sandvikspilen. Det er en stund siden jeg var der sist, tror det var i høst en gang. Det er mange veier som fører til Rom, men den kjedeligste må være den som går fra Sandviken sykehus. Da går man også på asfalt hele veien opp til Munkebotn. Ikke bra hverken for mennesker eller dyr. Vi valgte derfor å gå opp skaret fra Øyjordsveien. Det er en tung og bratt bakke, men da kommer vi i hvert fall kjapt opp til utgangspunktet for turen.
Garpetjern
Av og til er det litt godt at hukommelsen ikke er hva den en gang var, for man glemmer fra gang til gang hvor tungt det er å gå videre fra Munkebotsvannet og helt opp til pilen. Hver gang man tror man nærmer seg, er det enda en bakke… Likevel er det deilig å kjenne at man bruker kroppen. Og belønningen man får når man er kommet vel opp, er jo også verdt alt slit.
Det gikk ikke Norges vei i går. Det var vel ikke helt uventet siden de har ligget langt nede på bettinglistene. Mer overraskende var det at Sverige ikke gjorde bedre. En fjerdeplass er bra det altså, men de var jo de store favorittene. I stedet ble det spenning til siste slutt og selv om jeg ikke syntes noe om den som vant, var alt bedre enn at Israel gikk av med seieren. Det sier jeg ikke til forkleinelse for artisten for hun var flink, men jeg tenker med gru på konsekvensene. Sånn sett lager arrangørene ris til egen ræv når de ikke tar til etterretning den politiske situasjonen. Russland er utestengt – hvorfor skjer ikke det samme med staten Israel?
Det ble en langdryg affære som vanlig og usedvanlig mange dårlige låter – selv til Eurovision å være. Det pleier nå være noen som stikker seg (positivt) ut, men i år var det heller få av dem. Jeg kommer nok aldri forstå meg på den fagjuryen.
Det ble uansett en koselig kveld. Jeg sovnet fort til meg å være, var sliten etter en lang, men fin dag. Nå har jeg hentet Embla og kommet meg hjem til meg selv. Har savnet henne, men hun hadde det best der hun var og i går fikk hun en lang tur til Grana på Telavåg.
Pyntet med 17. mai-sløyfe selvsagt. Nå ligger hun på plenen og slapper av – glad for å være hjemme.
I år fikk jeg føle feiringen selv på pulsen. Det er noe jeg har savnet de siste årene. Det blir ikke helt det samme å sitte hjemme og følge sendingen på tv. I fjor droppet jeg bunaden også siden jeg ikke skulle noe spesielt, men i år ble det full pakke. Når skal jeg ellers få bruke bunaden jeg fikk av foreldrene mine til 50-års dagen min? Jeg var riktignok litt redd for at det ville bli for varmt – det har jo vært et fantastisk vær – men det gikk greit. Bare på ett punkt valgte jeg å avvike fra det tradisjonelle; jeg droppet bunadskoene. Jeg orket ikke tanken på å få så vondt i føttene.
Dagen startet tidlig i dag. Jeg var bedt ut på grilling i går og overnattet der til i dag. Ble servert deilig tradisjonell frokost med laks og eggerøre, før jeg så kjørte innover til Fyllingsdalen der jeg parkerte bilen. Er det én dag det er best å la bilen stå og heller benytte seg av kollektivtrafikk, så er det i dag. Jeg møtte min søster med familie, og vi dro sammen til byen.
På vei til der vi hadde tenkt å stå, lød skuddene fra kanonene på Skansen. Det var nok til at jeg fikk dagens første (men langtfra siste!) gåsehud.
Man blir jammen meg trøtt av å stå rett opp og ned. Det var derfor godt å komme seg opp på jobben til min søster og puste litt. De lager det alltid så koselig til, med kaker, popcorn og chips, samt leker for ungene.
Så bar det hjem til foreldrene mine for å spise rømmegrøt og pølser. Og her blir jeg til i morgen – vi skal selvsagt se på finalen i Melodi Grand Prix. Det blir spennende selv om jeg ikke har den store troen. Blir vel «Bara bada badstu» som stikker av med seieren.
Vi får se hva vi finner på.
