Utfordringene fra Utifriluft er av og til litt finurlige, og det er ikke alltid like lett å finne noe som passer. Denne gangen er temaet “Ikke så lett å få øye på“. Da er det om å skjerpe blikket og se etter det som kanskje ikke er så lett å oppdage ved første øyekast.
Denne stammen kom jeg forbi da jeg var på vei ned fra Langaheia tidligere i dag. Ved første øyekast en av mange like stammer, men så oppdaget jeg det nesten relieffmønstrede motivet. For meg ser det ut som en mann i kjortel som holder en fakkel i den ene neven, men jeg ser også et sauehode.
Jeg hadde nok ikke lagt merke til dette hadde det ikke vært for denne utfordringen.
Etter noen særdeles våte dager, der det har regnet både sidelengs, på skrå … ja, fra alle tenkelige og utenkelige kanter – så våknet jeg altså opp til sooool i dag!
Jeg skal bare nyte kaffien min så bærer det ut på tur.
Denne helgen står i utfordringenes tegn! Og da snakker vi ikke om problemer, men om utfordringer av den morsomme og spennende sorten! To av mine medbloggere har hver sine utfordringer på bloggen, så det kan jo bli spennende å se hva jeg finner. Utifriluft har en ny oppgave hver helg og denne gangen er temaet: Ikke så lett å få øye på. Den blir litt finurlig.
Den andre utfordringen er det Frodith som står for. Hun slår til med en utfordring som varer i hele 7 dager! En liten høstutfordring der hun også inviterer andre med. Du må altså ikke ha blogg for å delta. En fin mulighet til å dele bildene dine med et større publikum.
Klikk dere inn på bloggen til Frodith, les hva utfordringen går ut på og bli med!
Jeg er klar for fagdag i Oslo. Eller klar… det er egentlig mer fristende å forbli i hotellsengen for den var god å ligge i. Jeg sovnet ganske fort i går kveld, noe som en uvanlig for meg å være når jeg er på en ny plass. Men jeg var trøtt etter først å ha vært på jobb og så ut å reise.
Det hadde begynt å mørkne da jeg ankom Oslo. I dag er jeg jo på møte og så er det avgårde igjen for å rekke flyet tilbake til Bergen kl 17. Det er ikke mye jeg får sett av byen denne gangen.
Dette hotellet bodde vi på da vi var i Oslo i sommer. Den gangen hadde vi et stort familierom. Liker hotellet og så er det svært sentralt med beliggenhet rett ved slottet. Kommer nok tilbake her en annen gang.
Embla er en hund med stort vaktinstinkt – er jo tibbe må vite. Litt bjeffing må jeg derfor regne med når jeg slipper henne ut i hagen, men i dag hørte jeg på henne at det var noe mer enn bare det vanlige “her er det jeg som bor, så pass dere”-bjeffingen. Jeg føk ut i bare kimonoen, og der…. like utenfor leiligheten satt det et vesen jeg ikke har sett før.
Begynte å lure på om det var en gaupeunge, men vet ikke en gang om det finnes gauper på vestlandet (et kjapt søk i google viser at det er sjelden).
Dette er altså en katt, en main coon. Det er første gangen jeg har sett annet enn på bilder da, men jeg husket ikke hvordan de så ut. Den var flott da, men svææær. Ikke rart Embla måtte varsle.
Det er mange katter i området, men om denne bor her vet jeg ikke.
Jeg har tydeligvis arvet min mors evne til å komme i kontakt med folk. Litt rart siden jeg også kan oppfattes som sjenert og tilbakeholdende – kanskje også noe reservert, men det er nå en gang sånn at ulike situasjoner kan få frem forskjellige sider. Jeg kan bli usikker i situasjoner der jeg ikke føler meg trygg – da trekker jeg meg litt inn i meg selv og blir stille. Jeg observerer mer enn jeg snakker.
Høres dette gjenkjennelig ut? For jeg tviler på at jeg er alene om å ha det sånn.
Lkevel oppnår jeg fort kontakt med andre, spesielt når jeg går på tur, slik som i forgårs.
Jeg sto og pratet med de skjønne endene som var så tamme. Jada, jeg prater med dyrene jeg treffer på jeg, om det er duer, kråker, ender eller sauer hehe. Sikkert noen som lurer på om jeg er riktig vel bevart, men denne mannen som kom forbi tror jeg var av samme sorten. Han stoppet opp og kommenterte at de var veldig lite redde. Han pleide gi de mat når han gikk forbi. Jeg hadde dessverre ikke noe å gi dem, men det var jo tydelig at de var vant til å få noe.
Vi ble i hvert fall stående og prate en stund. Jeg fortalte at jeg hadde bodd her tidligere og gått mange turer i området. Han fortalte at han hadde blitt alene etter å ha mistet kona si for noen år siden, og at han også hadde hatt hund. Vi snakket om hvor mye selskap det var i et dyr, og hvor tomt det var uten. Han prøvde å komme seg ut så mye som mulig. Jeg vet ikke hvor gammel han kan ha vært, men han var sikkert i 80-årene. Så takk han for praten og vi gikk hvert til vårt.
Var dette årets siste sommerlige dag, mon tro? 17 grader og sol er uvanlig for årstiden, selv om vi ser stadig flere milde høstdager i takt med at klimaet blir varmere.
Jeg har vært på jobb hele dagen så det ble ikke tid til å nyte finværet for min del. Kunne jo satt meg ut på terrassen da jeg kom hjem, men det ble ikke noe av (jeg sovnet). Men jeg fikk nå klippet plenen – noe jeg antar må være siste gangen denne sesongen.
Som sagt, jeg måtte bare legge meg nedpå litt i ettermiddag. Det ble minimalt med søvn i natt på grunn av bråk fra naboen. Nå er jeg veldig vâr på lyder – spesielt om natten – men det er virkelig ikke greit å ha besøk/fest på en hverdag. Når vi bor såpass tett på hverandre må det tas hensyn. Jeg var så sint i natt at jeg skrev en klage til styret for dette er ikke første gangen dette skjer. Jeg har tidligere prøvd å ta det opp direkte med vedkommende, men fikk et temmelig passivt-aggressivt svar tilbake, så nå var begeret fullt for min del.
Jaja, det skal alltid være noen som ødelegger. Ellers er dette et rolig strøk med hyggelige naboer, og jeg trives godt her. Heldigvis er jeg ikke er alene om å irritere meg over denne naboen.
Men – nå er det helg og den skal nytes! Ingen fotballcup eller andre planlagte aktiviteter. Bare ta tingene som de kommer.
Tur tror jeg vi kan se langt etter denne helgen, men oktober må da by på flere fine høstdager, eller? Jeg velger å være optimist.
Det har vært en nydelig høstdag i Bergen i dag. Jeg tok meg en liten runde i parken ved NHH etter arbeidstid – kjente bare hvordan trøttheten gradvis slapp taket. Det er virkelig utrolig hva litt dagslys og frisk luft kan gjøre.
Selvsagt burde jeg benyttet meg av muligheten til å gå en lengre tur, men det ble med tanken i dag. Forhåpentligvis byr det på flere muligheter – kanskje allerede neste uke. Jeg har hørt rykter om at sommeren vi aldri fikk, visstnok skal komme på en liten visitt. Jaja, bedre sent enn aldri! Vi får gripe begjærlig det lille vi kan få.
Det er forøvrig tre mnd til jul i dag – just sayin’.
Denne helgen, altså… Været har virkelig kjørt hele repertoaret: litt smådrypp, så sol før himmelen plutselig åpnet alle kranene – og så, som om ingenting hadde skjedd, sol igjen… før neste solide skur satte inn. Natt til søndag brakte det godt, og jeg som hadde en av de nettene der søvnen ikke ville komme, ble liggende å høre på uværet.
Men ellers har helgen vært fin. Som vanlig har jeg vært ute og fartet – i går var jeg en tur hos foreldrene mine og i dag har nevøen min og jeg vært i bad. Veldig koselig å gjøre noe sammen, bare han og meg. “Skal du noe neste lørdag, tante?”, kom det fra han da vi gikk mot bilen. Han skulle spille cup og det var tydelig at han ville at tante skulle være med. Det varmer selvsagt et tantehjerte. Så da får jeg bare utsette morgenkosen med iskaffe til søndagen haha, for jeg må grytidlig opp. Grytidlig og grytidlig, fru Blom, men for meg blir det tidlig en lørdags morgen. Første kampen begynner kl 9.
Slike små stunder sammen er viktige. Det vil jo komme en tid der tanter eller foreldre ikke er så kule å henge med, så det gjelder å benytte seg av muligheten mens den er der.
Det ble i hvert fall en koselig stund og det håper jeg han også hadde.
Dette ble forresten med meg hjem i går. Princess har 70 % på mye av interiøret for tiden, og jeg klarer jo selvfølgelig ikke å la være å titte innom. Det er farlig, det der! Men dette syntes jeg ble skikkelig fint. Nå er det jo virkelig tiden for å tenne lys og gjøre det koselig inne.
September har så langt vært en ytterst våt måned her i vest. Det har regnet hver eneste dag og helgen ser heller ikke lovende ut. Et flott vær å holde seg inne i, men for oss som har hund er det ingen bønn. Vi må jo ut uansett vær, men det blir ikke de lange turene.
Håper virkelig høsten etter hvert vil vise seg fra en bedre side.
Det er fredag da – og det er jo noe å være glad for. Er du fysen på noe godt, kan jeg tipse om at kakemennene nå er på plass i butikkene.
Vi var en gjeng på jobb som satt sammen og fulgte gravferden til kong Harald V. Det var et sterkt og høytidelig øyeblikk da båren ble kjørt ut fra slottet og sørgemarsjen startet – det brakte minner fra den gang kong Olav ble begravet. Verdigheten og roen den nærmeste familien viste der de gikk bak båren, gjorde inntrykk. Det samme gjorde talen til Jonas Gahr Støre. Synet av de tre nordiske kongene som sammen fulgte båren fra domkirken til Akershus festning gav meg frysninger. Og så var det rørende å se hvor sterkt beveget dronning Sonja ble da hun mottok hyllesten på slottsbalkongen.
Sørgetiden er nå offisielt over. En ny æra er begynt.
Jeg tror kong Harald ville vært stolt over de som nå har tatt over.
