Det ble lite søvn i natt. Gårsdagens opplevelser satt godt i og fikk tankene til å kverne. Jeg ble også sittende og se på en dokumentar på NRK om tragedien på Telavåg. Flere tidsvitner ble intervjuet, blant dem Martha Telle og et barnebarn av Martha. Barnebarnet selv mistet sin far, Lars Elias Telle. Han ble arrestert samtidig som foreldrene og senere skutt på Trandumsskogen, kun 37 år gammel.

Så mange skjebner… Selv om 80 år er gått er dette en historie som må bli fortalt, i likhet med alle de andre historiene fra denne tiden. Det skylder vi dem som falt.

Jeg lurer ofte på hvordan jeg selv ville reagert om jeg var i samme situasjon. Man hører jo om de som gjorde en innsats i motstandsarbeidet, men de aller fleste hadde vel en tilnærmet normal hverdag, antar jeg. Så normal som det går an å ha i krigstid. Fikk jo høre en del historier fra mine besteforeldre, men angrer på at jeg ikke spurte mer. Husker så lite også. Det jeg derimot erindrer er min farfars gode hukommelse, han husket nøyaktig tidspunkt og dag. Min farmor var nok ikke alltid enig med han om disse detaljene og mente også at han snakket for mye om krigen.

I dag forstår jeg hans behov for å fortelle selv om han aldri snakket om tankene sine, redselen og angsten. For det må jo ha vært mange tanker om fremtiden, hva som ville skje osv. Hans generasjon var gjerne slik, følelser snakket man ikke om. Det var jo heller ikke snakk om krisehjelp i den tiden og det var derfor mange som måtte leve med traumene. Flere i den dokumentaren fortalte om nettopp dette.

Vi klager gjerne over hvordan vi har det i dag. Og ja, det kan alltids bli bedre på enkelte områder, men vi har det da sannelig ikke så verst vil jeg påstå. Vi er heldige som har ikke har opplevd krig annet enn på tv og det bør vi være takknemlig for.

Vi må aldri glemme!

I dag har jeg vært på biltur til et sted med en helt spesiell historie. Telavåg, det lille kystsamfunnet ytterst ved kysten i Øygarden kommune, som våren 1942 ble totalt jevnet med jorden. Alle bygninger og uthus ble enten sprengt i filler eller brent, husdyr drept og båter ødelagt eller konfiskert. Hele befolkningen på ca 450 mennesker ble arrestert og satt i fangenskap. 

Dette var en hevn fra rikskommisær Josef Terboven pga en hendelse som hadde skjedd noen dager før. 26. april hadde Gestapo kommet til Telavåg. De var blitt tipset om at to agenter fra Kompani Linge lå skjult på loftet hos ekteparet Laurits og Martha Telle.  

Familien Telle var på den tiden sentrale i den illegale Nordsjøfarten. Flere tusen hadde i løpet av de første krigsårene flyktet og kommet seg over Nordsjøen til Shetland, Island og England. Bare fra Telavåg rømte 150 menn og kvinner. Innbyggerne sørget for losji til flyktningene og transport videre. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Grytidlig om morgenen stormet Gestapo huset. I skuddvekslingen som oppsto ble to av Gestapos menn samt den ene agenten, drept. Laurits, Martha og sønnen Åge på 15 samt 9 andre motstandsfolk, ble arrestert og tatt med til avhør og tortur i Gestapohuset. Laurits ble senere sendt til Grini. 

Bygdefolket i Telavåg trodde nå at faren var over og falt til ro. Men så – bare dager senere kom altså Gestapo – med Josef Terboven i spissen – tilbake for å ta en grusom hevn. 

Først ble alle menn mellom 16 og 60 år arrestert og plassert i låven til Laurits Telle. Tyskerne hadde plassert flere sprengladninger i grunnmuren og mennene trodde de kom til å bli sprengt i luften. Senere ble de hentet og kommandert opp på en haug der de måtte stå og se på at tyskerne sprengte flere hus, blant annet huset til Telle. Mennene ble så transportert videre til Bergen og senere til konsentrasjonsleirer i Tyskland via Grini. til Av de 71 mennene som ble sendt til Tyskland, kom bare litt over halvparten hjem i live. 31 døde. 

Damer, barn og eldre ble også arrestert. Meningen var at også de skulle transporteres, men takket være Røde Kors ble denne ideen skrinlagt og de ble i stedet sendt til Framnes i Hardanger hvor de satt internert i to år. 

Det er en sterk historie og veldig spesielt å være der dette skjedde. Det er rett og slett ubegripelig å tenke seg til de scenene som ble utspilt denne dagen i april når man i dag ser denne idylliske plassen. 

Nordsjøfartmuseet på Telavåg presenterer historien gjennom en rekke utstillinger, samt en film om tragedien. De har også samlet flere gjenstander fra krigens dager. Anbefaler virkelig et besøk hit. 

En minnerik dag. Man får så mange tanker når man er på et slikt sted og hører historien, fortalt av de som selv opplevde det på kroppen. Så mange modige kvinner og menn. De visste at det de gjorde innebar stor fare – likevel fortsatte de motstandsarbeidet. Helter var de! 

I dag har jeg ikke gjort stort. Sov altfor lenge (fikk nesten sjokk da jeg så hva klokken var!!), men men. Jeg har da ferie! Man har lov å snu litt opp ned på døgnet da. 

Det eneste jeg har gjort, er å klippe gresset. Tok mesteparten i går, men det var så høyt og vått, så det ble veldig ujevnt. Og selvsagt døde batteriet på klipperen før jeg ble ferdig… I dag fikk jeg tatt resten og fikk også jevnet det litt. Ser at jeg skulle hatt meg en rive for det ser ikke så fint ut slik det ligger nå. Jaja. 

Det går mot slutten av juli måned og jeg fatter ikke hvor tiden blir av. Det er jo ikke så lenge siden mars og innflytting?! Men det er allerede gått fire måneder siden den gang. Sprøtt! 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ibenmoren sov like godt som meg i dag morges… Kanskje det var varmen som slo henne ut haha. Vi vestlendinger er jo ikke så godt vant denne sommeren, så én dag med sol og varme tar på 😉  Det har forresten vært en fin dag i dag også selv om den startet med tett tåke. 

I morgen skal jeg ut på en liten roadtrip – følg med her så skal dere få en liten oppdatering i morgen kveld. 

Ha en fin fredagskveld alle sammen! Vi blogges!

Jeg fant dette skiltet da jeg var på shopping på tirsdag og bare måtte ha det 😉 

Jeg går absolutt ikke rundt og tror jeg vet alt, men det hender at jeg er overbevist om at jeg har rett haha. Og når jeg er så overbevist, kan det av og til sitte litt langt inne å innrømme at jeg tok feil selv om jeg gjør det – tilslutt. Men det gjør meg vel vel bare menneskelig? Jeg har ingen problemer med å si at jeg nok kan være ganske påståelig til tider – sikkert til stor irritasjon for de rundt meg. 

Det er en av mine mindre gode egenskaper som jeg er fullstendig klar over og som jeg jobber med. For jeg vil så absolutt ikke bli sett på som en som MÅ ha rett hele tiden. Slik er jeg heller ikke. 

Men kanskje er det slik vi er skrudd sammen, at vi ikke liker å vise vår uvitenhet? Så gjemmer vi oss bak en maske av selvsikkerhet for å skjule hvor lite vi egentlig vet. Jeg vet at dette er noe jeg gjør til tider, spesielt i arbeidssammenheng. Det hender jeg føler meg som en lettvekter og det er ingen god følelse. Da tar jeg nok på meg en maske for å skjule hvor lite jeg vet om det det snakkes om. 

Andre ganger igjen har jeg ingen problemer med å innrømme at dette vet jeg ingenting om. Hvorfor det er slik aner jeg ikke. 

26. juli går inn i historien som den kaldeste julidagen på 24 år. Og ikke siden 1964 har det regnet så mye som denne sommeren. 11,8 grader er en grei temperatur i oktober, men IKKE i juli. Det var rett og slett ufyselig å bevege seg utendørs! På kvelden tente jeg lys, laget meg en varm kopp kakao og krøllet meg sammen i sofaen med teppe over meg. Ikke en typisk sommerkveld med andre ord. 

Her ser dere forresten noe av det jeg kjøpte i går da jeg var på shopping; en duk, det lyse putetrekket og den store telysholderen. Det ble riktig fint, synes jeg. 

I dag har jeg hatt besøk av mammaen min – det var veldig koselig 🙂 Hun hadde rundstykker og litt kaffemat med, så vi fikk en kjekk stund sammen. Etterpå kjørte jeg henne hjem og her er jeg nå. Det er jo det som er så deilig med ferie; man kan gjøre det man vil – når man vil. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En liten oppdatering på gulvet mitt; det ser heldigvis ikke ut som det har fått varige skader. Det virker som det har tørket, men uansett er det noe utbygger må ta fatt i. 

Ord kan oppildne. Ord kan gjøre ubotelig skade. Ord kan faktisk drepe. 

Jeg trodde oppriktig at 22. juli skulle bli et vendepunkt. At vi ville få se et samfunn der toleransen og respekten for hverandre økte. Der menneskeverdet ville stå i fokus uavhengig av rase, legning og religion. Jeg trodde ærlig talt det ville være en vekker.

I stedet er det blitt verre enn noen gang. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg blir sjokkert når jeg leser at 1 av 3 Utøya-overlevende opplever å få hatmeldinger og trusler. De omtales blant annet som landssvikere og får høre at de skulle vært drept, at det er synd ABB ikke traff flere. 

Hvor kommet alt dette hatet fra? Hva er det som får noen til å skrive slikt til mennesker som den dag i dag sliter med traumer på grunn av det de selv opplevde og var vitne til? Mange velger detfor av den grunn å tie.

Jeg blir oppriktig skremt når jeg leser at det faktisk finnes de som kan forstå hvorfor ABB gjorde som han gjorde. De forsvarer det ikke, skriver de, men de kan forstå det. De legger skylden på politikerne i stedet for der skylden skal og bør ligge; nemlig hos gjerningsmannen selv og hans meningsfeller. 

Absolutt ingenting kan forsvare det som skjedde denne dagen i juli. 

Jeg forstår heller ikke hvor all denne politikerforakten kommer fra? Man kan være politisk uenig, men jeg skjønner ikke all denne hetsen mot våre folkevalgte. Ja, for det er jo det de er, valgt – av deg og meg. 

Av og til lurer jeg på om jeg bor i det samme landet som disse som har så mye å utsette på alt. Hva er det de ser som jeg tydeligvis ikke ser? I deres øyne er alle vi som har en annen oppfatning, naive. Vel, heller naiv enn å se spøkelser på høylys dag. Jeg velger å tro på det gode i mine medmennesker; om de er kristne, ateister eller muslimer. Jeg dømmer ingen ut i fra hvem de tror på. Så lenge de oppfører seg fint og behandler andre med respekt, får de respekt tilbake. Carl I. Hagen kom i 2005 med uttalelsen: «Jeg vet jo at ikke alle muslimer er terrorister, men at alle terrorister er muslimer, det har vi jo sett». 

22. juli 2011 og 10. august 2019 viste hvor feil han tok… 

I dag har det regnet i ett her! Altså; det er 26. juli, men det skulle man sannelig ikke tro! Da jeg åpnet ytterdøren, sa det «splæsj» og så lå det en dam på gulvet, på dørstokken og på selve døren innvendig rant det i strie strømmer. Vel inne igjen begynte jeg å tørke og da oppdaget jeg flekker på det splitter nye gulvet mitt, kan se ut som vannskade. Jeg meldte fra til utbygger om dette problemet før sommeren, men ingenting er blitt gjort. Nå tok jeg nye bilder og sendte til dem. 

Burde kanskje fått fliser i inngangspartiet, men uansett må de ordne opp i dette. 

I dag fyller Iben min hele 14 år!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vakre jenten min <3 Husker godt den dagen da Iben og søster Tira kom til verden. Det var en dramatisk fødsel og vi trodde vi kom til å miste de begge. Det første vi så av Iben var nemlig haletippen som hang ut og dyrlegen mente hun var død. Det ble gjort klar for keisersnitt, men i mellomtiden klarte venninnen min å få dradd ut Iben. Etter litt starthjelp, begynte Iben å puste. Hennes søster kom til verden av seg selv noen få minutter senere, men også hun trengte litt hjelp. Siden viste det seg at Tira kun hadde én nyre. Hun døde ca 9 ½ år gammel. 

Ellers? Jeg har vært på shopping (hva annet kan man finne på i dette drittværet) og fikk kjøpt nytt fôr og masse hundesnop. Litt feiring må vi jo ha. Fikk kjøpt litt annet også (kremt kremt), så i dag har kortet fått kjøre seg. Det ble til og med et lite kafébesøk så til tross for møkkavær, har jeg kost meg. 

Borte bra, men hjemme best? Tja. Savner Losna og stillheten. Savner det å bare kunne slippe hundene ut og la de få tusle fritt. Savner…alt. 

Det tar på å reise. I går var jeg skikkelig sliten, så bevilget meg en aldri så liten bloggfri dag. Dagen ble tilbragt sammen med familien og det var godt å se (nesten) alle igjen. 

Jeg er fremdeles sliten så godt å vite at jeg har to ukers ferie igjen. Selv om været i dag minner mer om høst enn sommer, er det lovet bra vær fra onsdag. Vi får bare stole på det. Det blir uansett fullstendig avslapping de nærmeste dagene. Jeg har nettopp lest ferdig den siste boken til Lucinda Riley i serien om de syv søstre og ergret meg over slutten. Vet det er lovet en bok til, men Riley selv døde jo i fjor. Håper boken likevel blir ferdigstilt for jeg bare MÅ vite svaret! Haha. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da er avreisedagen her. Siste dagen på hytten er alltid preget av mye stress, det skal pakkes, hytten skal ryddes og vaskes, og alt klargjøres – til neste gang. Minnes det også fra barndommen, jeg likte aldri den oppbruddsstemningen som rådet. Da var det ugjenkallelig over og var det noe jeg hatet, var det nettopp det. Jeg fikk alltid en sorg inni meg når noe tok slutt. 

Slik var jeg til langt opp i voksen alder. 

Nå er også det forandret. Jo, kan selvsagt fremdeles føle et visst vemod, men ikke i samme grad. Jeg har hatt det så fint og selv om denne ferien nå er over, vet jeg at det er mere fint i vente. Det eneste jeg ikke klarer helt å fri meg for, er tanken om dette er siste gangen Iben er med hit. Hun blir tross alt 14 år. Samtidig har man jo aldri garantier for noe. Det er i hvert fall godt å vite at hun har hatt det så fint disse 14 dagene og har fått lov til det hun liker best; nemlig å gå fritt og få ligge ute og hvile. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For åtte år siden ble det født et kull på fem valper – fire tisper og én hanne. Dessverre klarte ikke den ene tispen seg og hun døde samme natt. Sofie, mammaen til valpene, hadde en stri tørn da valpene kom til verden og på et tidspunkt var vi veldig redde for henne. Alt så imidlertid ut til å gå fint. Hun stelte med valpene og gav de mat, men virket irritert innimellom, noe jeg reagerte på. Vi tenkte at morsegenskapene kanskje ikke var de beste og belaget oss på at dette nok ble hennes eneste kull. 

Alle valpene ble solgt selv om jeg var veldig fristet til å beholde ene tispen. Hun var så spesiell med den mørke masken som jeg alltid hadde vært så begeistret for. Men jeg var langt fra frisk på den tiden så det ville vært galskap. Og bare noen få dager etter at siste valpen var hentet, skjer det som ikke skulle skje; Sofie blir alvorlig syk og dør på klinikken. Hun skulle fylt fem år bare få måneder senere. 

Dette var altså i 2014. Vi skrur så tiden fem år frem, til 2019. Jeg får da en forespørsel om jeg kan ta tilbake en av de valpene etter Sofie. Akkurat den valpen… Embla. Like vakker som den gangen. Min livssituasjon var helt annerledes. Jeg hadde ingen hunder for hadde mistet den siste bare måneder før. Jeg trengte ikke tenke meg så lenge om før jeg hadde bestemt meg; selvsagt skulle Embla bli min. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Om jeg har angret? Ikke én dag. Hun har krøpet langt inn i hjerteroten. Utrolig med det hjertet egentlig, det er alltid plass til én til. Vi trengte hverandre, Embla og jeg. Det er slik jeg ser på det. Det skulle bare bli oss to. 

Og i dag fyller altså dette hjertebarnet mitt hele åtte år! 

Gratulerer så mye med dagen til deg, Embla, og dine søsken <3