Den berømmelige magefølelsen

Hva gjør man når hjertet sier én ting mens magefølelsen noe helt annet? Dette har jeg gått og grublet på i noen uker nå og jeg er fremdeles i tvil. Sett tilbake innser jeg at jeg i flere tilfeller burde lyttet mer til magefølelsen enn jeg faktisk gjorde. Sånn sett er vel svaret allerede gitt. Jeg har nemlig tatt en del avgjørelser opp gjennom årene basert mer på følelser enn fornuft.

Nå er magefølelsen for så vidt en følelse eller intuisjon da. Og den kommer strengt tatt heller ikke fra magen, men fra hjernen. Pga nervecellene som er i magen kjenner vi det i magen når vi er forelsket, nervøse, redde; eller når noe ikke føles helt rett. Men alt styres fra  «oven», altså hjernen.

Det handler ofte om å oppfatte elementer i en situasjon som egentlig ikke er åpenbare (webpsykologen.no)

Kan man så alltid stole på magefølelsen? Ekspertene sier nei. Jeg sier tja. Jeg vet ikke. Man skal vel ikke stole blindt på den. Det kan jo være hodet tuller med deg også. Vi vet jo hva gamle tankesett kan gjøre med en for eksempel. Ens egne tanker kan forsøke å hindre deg i å gjøre forandringer, det er jo noe jeg erfarer nå som jeg går gjennom en livsstilsendring. Hodet gir magen signaler om at den må ha mat og magen blir plutselig veldig sulten. Sånn helt enkelt forklart.

Likevel; jeg som høysensitiv får ofte en følelse når noe ikke stemmer helt. Man trenger helt sikkert ikke være høysensitiv heller for å få denne følelsen, men den er i hvert fall svært fremtredende hos meg. Jeg fornemmer for eksempel lett stemninger og merker fort når noe er galt. Jeg kan ikke begrunne disse fornemmelsene jeg får på en rasjonell måte – de bare er der.

Å ta viktige avgjørelser kun basert på en følelse man har er nok ikke lurt. Jeg tror en avgjørelse  bør være basert på summen av det hele og der magefølelsen kanskje er loddet på vektskålen.

Den følelsen

Den følelsen… når hun endelig står der på toppen og skuer utover. Her oppe har hun oversikt; over hvor hun kom fra og veien hun har lagt bak seg. Det var tungt til tider, men hun sto på og gav aldri opp. 

Den følelsen… når hun nå ser nedover og vet at hun fremdeles har en vei å gå, men med en visshet om at det verste stykke er unnagjort. 

Den følelsen… av lykke og mestring. 

Sjelefred

Det ble faktisk en ganske fin dag i dag da solen endelig bestemte seg for å titte frem fra skydekket. Vi har sittet mye ute og det ble også en deilig stund nede ved sjøen. Jeg fikk min sårt etterlengtede time-out der på svaberget. Satt med øynene lukket og lyttet; til lydene av bølgeskvulp, fugleskrik og i det fjerne en fiskeskøyte som tøffet av gårde. Sann sjelefred. 

Hundrene har det også fint. De kan gå løse ved huset når ikke villsauene er her – ellers er de i langline. 

Jeg nyter det å slippe å gå etter klokken. Kunne gjøre det jeg vil – når jeg vil. Det er ferie for meg. Innimellom jobber vi litt, det er alltid noe vedlikeholdsarbeid å gjøre på et gammelt sted som dette. Men det er kjekt å gjøre noe annet enn det man gjør til hverdags. I morgen blir det tur til Dalsknuten, den fjelltoppen som ligger rett bak huset. Jeg regner med det blir tungt selv om jeg er noen kilo lettere, for det er en ganske bratt stigning. Desto mer lettet og glad vil jeg være etterpå. Og stiv og støl, kjenner jeg meg selv rett. Men jeg trenger litt styrketrening for merker jeg er ganske så slapp i fisken. 

Kommer nok med en rapport i morgen fra turen. 

Persillebladet

I mange år prøvde de rundt meg å skåne meg for både det ene og det andre. “Vibeke takler ikke det” eller “Vibeke blir urolig” var vanlige fraser. Jeg var ikke selv bevisst på hvor stor innvirkning min måte å være på, hadde på andre. Men når man sliter psykisk påvirkes også ens nærmeste. Mange pårørende utsletter nesten seg selv og egne behov skyves til side. Er det noe jeg sliter mest med i dag, er det tanken på akkurat dette. Som psykisk syk kan kan man bli ganske så egosentrisk. 

De siste årene har derimot vist at jeg ikke er det persillebladet som alle (meg selv inkludert) trodde. Snarere tvert i mot – jeg er langt tøffere og sterkere. Jeg har tatt utfordringene som har kommet på strak arm. Og det viktigste av alt; jeg kan også være en støtte for andre. Andre trenger ikke lenger liste seg rundt for å ta hensyn til meg. Det er så godt å vite både for dem og ikke minst meg selv. 

Det gjør så godt å få de tilbakemeldingene, bekreftelsene om du vil. Alle trenger bekreftelser innimellom på at det de gjør er bra. Forskjellen er at jeg tidligere krevde bekreftelser, jeg krevde svar. Fikk jeg ikke det, falt jeg helt sammen. Nå kommer tilbakemeldingene av seg selv, ofte når jeg venter de minst. Og jeg setter så stor pris på det for jeg vet at det er ærlig og oppriktig ment. 

Med fare for å komme med floskler; veien har vært både lang og kronglete, men det gjelder å aldri gi opp. Klarte jeg, klarer alle. 

Introvert og egentid

Som høysensitiv har jeg alltid hatt et stort behov for egentid. Selv som liten trivdes jeg aller best når jeg kunne få være for meg selv, leke med dukkehuset og la fantasien få fritt spillerom. Det vil ikke dermed si at jeg ikke likte å være sammen med andre barn for det gjorde jeg. Jeg var ute både sent og tidlig med de andre ungene i gaten, men hadde et behov for å trekke meg tilbake og bare være for meg selv.

Slik er det i dag også. Men det er de siste årene det virkelig har gått opp for meg hvor viktig denne egentiden faktisk er for meg. Dersom jeg ikke får tid til meg selv, kan jeg bli både irritabel, sur og oppfarende.

Jeg definerer meg selv som introvert, men jeg er langtfra usosial. Snarere tvert imot vil jeg si. Det er mange myter rundt hva det vil si å være introvert. Mange tror for eksempel at introverte ikke liker å være ute blant folk eller at introverte er innesluttede og sjenerte. Og selvsagt kan noen være det også, men å være introvert er ikke ensbetydende med det å være sjenert. Jeg trives veldig godt i selskap, bare det ikke blir for mange mennesker. Jeg liker også å ta en tur ut på byen, gå på konsert (selv om det skjer ytterst sjelden da), men da er jeg helt ferdig dagen etter. Og det skyldes ikke for mye alkohol for jeg kjører som regel 😉 Jeg bør derfor ikke legge for mange avtaler til en og samme uke for trenger tid til å hente meg inn og lade batteriene.

Jeg er enslig, men langtfra ensom. Ensom kan man faktisk være selv om man har folk rundt seg. Det har jeg selv erfart. 

Og helt alene er jeg nå strengt tatt heller ikke for jeg har jo Embla og Iben 😉 De krever ikke så mye, men gir desto mer. Ikke krangler vi heller, hverken om tannkremtuber eller dolokk. Verdens beste samboere, vil jeg påstå 😉

Du vet du er høysensitiv…

Når du får panikk fordi du ikke finner et spesielt smykke, en genser eller passet, og dette overskygger ALT annet…

Når du holder på å gå i frø fordi noen smatter…

Når du blir lei deg fordi alle andre får et hjerte bak et svar eller en likes, men ikke du…

Når du blir helt varm inni deg pga at noen har sagt noe fint til deg…

Når du lever deg sånn inn i en bok eller film, at livet “utenfor” blir uvesentlig…

Når du blir sint fordi du er sulten…

Når det blir kaos i hodet pga rot…

Når du blir overveldet over alt du skal gjøre, og ender opp med å ikke få gjort noe…

Når du holder på å klø deg i hjel pga en merkelapp eller en søm i klærne…

Jeg kunne fortsatt å ramse opp. Dette er meg i et nøtteskall. Jeg er kanskje ikke så enkel å forstå, men trøsten får være at jeg forstår vel ikke meg selv heller alltid 😉

Bilde fra Pixabay

Samfunnets fordommer

Jeg har lest mange artikler om det å være høysensitiv og jeg synes det er interessant. En gang var det likevel kommentarfeltet som fanget min interesse mest. 

Nå for tiden skal for eksempel barn som er litt ville av seg få diagnosen (ADHD) og proppe fulle av narkotika. Før fungerte det med ett klask på rumpa når det var behov for det, og så vokste de seg av med unotene.

Snart er vel alle som ikke har en psykologisk “diagnose” unormale. Sett disse fantasiforskerne i arbeid slik at de klarer seg selv uten penger fra det offentlige!

Før (for få år siden) var det jo hverken allergi eller ADHD, og vi greide oss godt dengang også!

Det sto mye mer, men dette var essensen. Jeg synes kommentarene vitner om lite innsikt og forståelse. 

Jeg mistenker at mange av dem som kommenterte ikke en gang hadde lest artikkelen. Da ville de sett at høysensitivitet ikke er en diagnose. Høysensitivitet er et karaktertrekk på lik linje som for eksempel at noen er musikalske. Mange kunstnere er faktisk høysensitive, bl.a den kjente fotografen Morten Krogvold. 

At de setter likhetstrekk mellom det å ha ADHD og være urolig, viser også bare hvor lite man egentlig forstår. Det at man tidligere ikke hørte noe om ADHD, betyr jo heller ikke at det ikke fantes. Man snakket bare ikke om det eller tok det på alvor. Kanskje visste man ikke bedre. At noen på fullt alvor fremdeles mener en klaps på rumpen kan være løsningen, er jeg ganske sjokkert over…

Før ble barn som ikke klarte å lese og skrive, regelrett sett på som utviklingshemmede og dumme. Det å være ordblind ble forbundet med lav intelligens. I min klasse (dette var på slutten av 70-tallet) var det en gutt som hadde store lese- og skrivevansker, og han ble tvunget til å lese høyt i likhet med alle oss andre. Han fikk aldri noe ekstra hjelp eller spesiell oppfølging, og kompenserte med å bli klassens klovn. 

I dag vet vi bedre. Verden har heldigvis gått fremover på noen områder. 

Forekommer det at barn (eller voksne) kan bli diagnostisert på et feilaktig grunnlag? Ja, det tror jeg så absolutt. Men så skjer vel også det motsatte – at de som burde fått hjelp aldri blir fanget opp. 

Slik som klassekameraten min. 

Bilde fra Pixabay

Høysensitiv

Det ligger egentlig litt langt inne å skrive dette innlegget for jeg vet at det er stor skepsis og delte meninger om temaet. Noen kaller det svada og sykeliggjøring av friske mennesker. Andre mener den forskningen som ligger til grunn er mangelfull og diffus. Jeg kan bare snakke utifra meg selv og slik jeg føler det. 

At noen er mer sensitive enn andre kan man vel alle være enige i. At det er helt normalt likeså. Men jeg tror – og sier TROR for jeg vet ikke – at mange av disse sensitive tidligere ble sett på som ja…et persilleblad. Mennesker med nevrotiske trekk som man burde behandle med største varsomhet. 

Og det er så langt unna sannheten som vi kan komme. 

Jeg hadde alltid følt meg annerledes uten at jeg helt kunne sette fingeren på hva som gjorde det. Jeg husker ennå den dagen jeg kom over en artikkel om det å være særlig sensitiv eller høysensitiv, og det var som å lese om meg selv! For meg gav det mange svar på ting jeg hadde lurt på opp gjennom årene. Blant annet hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, hvorfor jeg ble så sliten etter en hundeutstilling osv. 

1 av 5 er høysensitiv. Å være høysensitiv er et karaktertrekk på samme måte som andre karaktertrekk et menneske kan ha. Det er altså ingen diagnose som enkelte tror. Hovedessensen er at man som høysensitiv reagerer og påvirkes mer på stimuli fra omverden enn andre. Er man ikke klar over det eller har verktøy som kan hjelpe, kan man bli sliten og overstimulert. 

Er du høysensitiv, tar du til deg tre til fem ganger mer informasjon enn majoriteten av befolkningen. Å bearbeide alle disse følelsene og inntrykkene er en krevende prosess, og derfor trenger høysensitive mer tid til å komme i balanse. Men i et samfunn preget av hurtighet, krav, stress og konstante inntrykk, blir de høysensitive spesielt sårbare. Mange står i fare for å bli overstimulert og dermed syke (Trond Haukedal).

Det er ikke til å legge skjul på at sensitivitet innebærer en risiko for sårbare perioder. Spesielt når man ikke selv er klar over egne behov og grenser. I ettertid kan jeg derfor forstå mer av egne reaksjoner. Som når jeg etter en lang dag på hundeutstilling med masse inntrykk og stress, var så sliten at jeg fikk en reaksjon som gikk ut over de rundt meg. Hadde dette vært i dag, ville jeg lyttet mere til kroppen, trukket meg tilbake og fått litt tid for meg selv. Egentid er viktig. 

I dag ser jeg på på sensitiviteten som en styrke, en berikelse. Noe som gir mer enn det tar. Og dermed kan jeg også gi mer av meg selv til andre. 

Naturens lykkepille

Å være i naturen gir meg påfyll av energi. Jeg har sjelden musikk på øret når jeg er ute og går – da ønsker jeg bare å lytte til naturens egen musikk. Det beste er når jeg finner meg et sted der jeg kan sette meg ned, lukke øynene og bare være tilstede – her og nå. Jeg er altfor lite flink til det siste. Jeg er en planlegger så ofte er jeg mer i fremtiden enn nåtiden, derfor er de stundene i naturen uendelig viktige for meg. 

Å legge ting bak seg

Jeg har følt mye på skam, og slitt med vonde tanker og dårlig samvittighet pga hendelser i fortiden. Til slutt kom jeg til et punkt der jeg forsto at for å komme meg videre, måtte jeg godta tingene slik de var. At uansett hvor mye jeg skulle gitt for å få ting ugjort, var det ikke noe jeg kunne gjøre noe med. 

Prosessen med å gi slipp og legge ting bak meg har vært lang og tøff. Det å tilgi seg selv er ofte langt vanskeligere enn det å tilgi andre… 

Jeg ønsker ikke lenger å dvele ved fortiden. Men én ting synes jeg er viktig og det å ta vare på den lærdommen fortiden gav meg. Jeg vil jo ikke gjøre de samme feilene én gang til, selv om akkurat det er heller lite trolig. For den personen jeg er i dag har heldigvis ikke mye til felles med den personen jeg var da. 

Jeg står så mye tryggere i meg selv i dag. Jeg tenker og handler annerledes. Jeg er selvsagt langt fra perfekt (hvem er det?), jeg har mine feil og mangler som de fleste. Perfeksjon er heller ikke et mål; man kan bare gjøre sitt ytterste. Streber man etter mer tror jeg fort man vil kunne føle seg utilstrekkelig.

Vann som terapi

For en del år siden var jeg på ferie i Lofoten. På den tiden hadde jeg det ikke så bra og jeg dro opp til en venninne for å komme meg litt bort. I løpet av den uken jeg var der, opplevde jeg mye, bl.a en ekte nordnorsk 17. mai med storm og regn. En kveld dro vi ut til Unstad for å se midnattssolen. Midnattssolen dukket i midlertidig ikke opp, til det var det for det overskyet, men likevel ble det en uforglemmelig kveld.

Jeg husker jeg sto lenge med øynene igjen og bare sanset. Det blåste godt, kraftige dønninger slo innover mot rullesteinene og saltlukten rev i nesen. Det var en mektig opplevelse som vanskelig kan beskrives. Og det gav meg en stor ro.

Vann er som tidligere nevnt, terapi for meg. Det være seg lyden av en sildrende bekk, små bølgesvulp eller bruset av bølger som slår innover land. Jeg får rett og slett en slags lykkefølelse av lydene!

Et minne fra sommeren i fjor

For ikke å snakke om hvordan det føles å være I vannet og kjenne hvordan hele kroppen omsluttes av det våte og kalde. Det er en følelse jeg vanskelig kan beskrive med ord.

Jeg tør riktignok ikke svømme for langt ut. Kan jeg ikke sette beina under meg, får jeg panikk. Mulig det har en sammenheng med at jeg holdt på å drukne som liten. Selv har jeg bare vage minner om hendelsen.

Håper virkelig det byr seg en anledning også i år til å få tatt seg et bad. Akkurat nå lover det ikke så bra, men mye kan forandre seg på de ukene til jeg går på ferie.