Det hender min mor og jeg går på kafeen på Oasen etter at vi har handlet. Dette er stunder jeg setter stor pris på og det tror jeg hun også gjør. Da unner vi oss litt is, og så prater vi om alt og ingenting.

I går hadde vi en slik stund. Det skal ikke så mye til for å gjøre handleturen litt koseligere. For helt ærlig – det å gå rundt i matbutikken en lørdag ettermiddag er drepen. Nå slapp jeg det i går da for kom til senteret i det min mor sto i kassen – heldigvis hadde jeg nær sagt (og sa det haha). Jeg blir så trøtt når det er så mange folk rundt meg, det evige surret av lyder gjør meg regelrett utmattet.

Slik er det jo også etter spesielle begivenheter der jeg har vært «nødt» til å være mye sosial – da er jeg helt ferdig dagen etterpå. Sier «nødt» i hermetegn for jeg er i utgangspunktet en sosial person og liker å være sammen med andre. Med jeg vet også hvor viktig det er da å tillate meg selv til å få være alene og ikke ha planer dagen etter slike selskapeligheter. Hvis ikke blir jeg et troll å være med hehe. Hundeutstillinger kunne i så måte være utfordrende for meg. Etter en helg borte, omgitt av masse folk, mye stress og nerver, lite søvn samt bjeffing… jeg var heeelt gåen i dager etterpå. Jeg levde for turene, i hvert fall i starten, men de gjorde meg utkjørt. Det hadde ikke gått slik i det lange løp og egentlig gikk det ikke heller på slutten. Det var nok ikke en livsstil for meg. I de dagene var jeg et persilleblad rett og slett. Skulle ingenting for å få meg til å knekke.

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Nå sparer du stort på høstklær og sko

Rart å se tilbake på bilder fra den tiden. Det var jo fine stunder også. Savner hundene og drømmer ofte om de, så de lever jo videre i meg.

Savner også venner fra den tiden, vi hadde mange koselige øyeblikk og latteren satt løst. Til tross for at mye var tungt, kan jeg smile med tanken på alt det gøye vi opplevde. Jeg ville ikke vært det foruten, men skulle ønske jeg kjente meg selv bedre den gangen. Jaja, det nytter ikke dvele ved fortiden. Sånn var jeg da og det har ført meg til dit jeg er i dag.

Kakemennene er kommet på butikkene! Jeg har ikke sett det selv, men øyevitner kan fortelle at det er sant. Vi skriver 14. september og juleforberedelsene er i gang hos handelstanden. Altså hvor sprøtt er ikke det?? Jeg forstår ikke hvorfor jeg lar meg sjokkere egentlig, for det skjer jo vært år.

Jeg har en lat og herlig lørdagsmorgen. Har vært i dusjen (interessant hva? 😆) og nyter nå en kopp iskaffe. Den hører liksom helgen til. Om ikke lenge skal Embla og jeg ut på vift, nærmere bestemt til mine foreldre. Det blir koselig og er også noe som hører helgen til. Jeg tar meg av og til en tur etter jobben også, men det blir helst i helgene. Det må i hvert fall ikke gå for lenge mellom besøkene. Vi er nære i vår familie, og det føles trygt og godt. Jeg klarer ikke forstå de som ikke vil ha noe med egen familie å gjøre, men samtidig kan det være mye innad i en relasjon som andre ikke vet noe om. Jeg forstår det jo der det har vært snakk om overgrep og rus, men nå tenker jeg mer på «vanlige» familieforhold.

Jeg har lest boken til Vigdis Hjorth «Arv og miljø». Hun brøt med egen familie for mange år siden, lenge før arvesaken som omtales i boken, kom opp. Hun beskriver et komplisert forhold til sine foreldre, og kommer med anklager om overgrep fra sin egen far. Etter at denne romanen kom ut (for det er en roman, fiksjon i følge forfatteren) gav også søsteren ut en bok, som et motsvar til «Arv og miljø». Jeg har også lest denne. Det skal også være fiksjon da navnene er oppdiktede, men det er jo tydelig for alle at historiene er langt fra det. To søstre og to vidt forskjellige «sannheter». Hvem snakker sant? Bare en av dem? Eller er det begge fordi de eier på en måte sin egen sannhet? Det er en del år mellom disse to så er det mulig at oppveksten kan ha fortonet seg så annerledes for den yngste enn for den eldste? Også når det er snakk om overgrep?

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Nå sparer du stort på høstklær og sko

Det er nesten umulig å forstå. Men vi ser det jo også i denne Ingebrigtsen-konflikten. Én sønn  står fremdeles på foreldrenes side. Han har aldri opplevd noe av dette de andre sier de har opplevd. Hvem snakker sant? Ingen? Alle? Er sannheten et stykke mer på midten?

Umulig for utenforstående å si. Noe må ha skjedd, men i det omfanget? Aner ikke. Glad det ikke er jeg som skal ta stilling til det heller. Men trist er det uansett når familier går i oppløsning. Det går jo ut over så mange og sårene gror ikke så lett. I noen tilfeller går konfliktene i arv.

Jeg tror forøvrig skrivetørken er over – for denne gang.

Man høster som man sår, heter det seg. Hvis du er en person som stadig havner i konflikter med andre, spør du da noen gang deg selv om det kan ha noe med deg og egen væremåte å gjøre? Eller er det alltid «alle de andres skyld»?

Måten man møter andre mennesker på har stor betydning for hvordan andre oppfatter en. Møter du folk med respekt, får du respekt tilbake. Er du nedlatende og spydig, vil nok noen svare med samme mynt, men flertallet vil holde avstand. Ikke fordi de er konfliktsky, men fordi man velger sine kamper. Ikke alt her i livet er like viktig å stå opp for.

Det tok meg noen år å forstå det med disse kampene. Jeg har en enorm rettferdighetssans og forsvarte ofte mine venner med nebb og klør. Følte jeg at kritikken de fikk var uberettiget var jeg som en løvinne.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascara for perfekte vipper

Fikk jeg noe tilbake for det? Ikke annet enn at jeg ble målet eller skyteskiven.

Jeg er derfor mer tilbakeholden i dag og har nok også blitt litt mer hardhudet enn jeg var. Før tok jeg alt veldig personlig – i dag tenker jeg at «de kjenner meg ikke». Ikke sånn ordentlig som mine nærmeste gjør. Kaller noen meg dum, sier det mer om dem enn om meg. Men da gidder jeg ikke heller ha noe med de personene å gjøre.

(Forøvrig synes jeg man skal være forsiktig med å gi andre mindre positive kallenavn for man vet ikke hva andre har opplevd tidligere i livet).

Hvordan møter du dine medmennesker? I livet, på blogg, i en diskusjon?

Å diskutere kan så absolutt være interessant, og jeg har lært mye i diskusjoner med venner. Vi er ikke alltid enige, men det er spennende å høre andres argumenter samtidig som man får gehør eller aksept for egne. I ettertid kan jeg også tenke at jeg kanskje var noe bastant i noen av mine meninger. Men det handler om respekt, også her. Respekt og saklighet. Ikke noe «jeg har rett og du tar feil. Basta.»

Ja, slike tanker sitter altså jeg med på en fredagskveld 😉 Vet ikke om det kom av drømmen jeg hadde i natt. Jeg skulle stille til valg som president i USA. Skulle på direktesending sammen med blant andre Trump og yngstesønnen, og holde en 9-minutters lang appell. På papiret sto det kun litt stikkord så jeg grudde meg noe inn i hampen…

Gudskjelov våknet jeg før jeg gikk på luften, men for et stress!

Det ble noen episoder av «Leo og de farlige» i går før jeg tok kvelden. Jeg klarte ikke løsrive meg. Jeg blir bare mer og mer klar over hvor lite jeg egentlig vet om fengselsvesenet, soningsforhold og spesielt da dette med forvaring.

Forvaring ble innført i det norske rettssystemet i 2001, og er det vi nærmest kommer en livstidsdom da det ikke finnes noen øvre grense for varigheten av en slik dom. Det finnes dog en minstetid, og fangen kan ikke løslates før denne tiden er utløpt.

«Dom på forvaring gis hvis fengselsstraff ikke anses å være nok til å verne samfunnet fra lovbryteren.

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Nå sparer du stort på høstklær og sko

Ved forvaringsdom kan den dømte i prinsippet risikere å sitte bak murene resten av sitt liv ved at straffen kan forlenges med fem år om gangen. Retten skal fastsette en tidsramme, med en minstetid og maksimum 21 år. Dommen kan senere forlenges ut over grensen.

Forvaringsdom idømmes istedet for fengselsstraff. Minstetiden for forvaring skal derfor tilsvare minst den fengselsstraffen som ville blitt idømt.

Det er spesielt volds- og seksualforbrytere eller personer som gjentatte ganger har begått alvorlig kriminalitet og som utsetter andre personers liv og helse for fare, som kan idømmes forvaring.» (domstol.no)

Det er altså særdeles alvorlige forbrytelser med fare for gjentakelse det er snakk om.

Det er kun retten som kan beslutte en prøveløslatelse og her vil alltid hensynet til samfunnsvernet veie tyngst. Den forvaringsdømte må gjennom en slags kvalifisering. Sagt enkelt; de må overbevise retten om at de har endret atferd og at de ikke lenger utgjør noen fare.

Men hvordan kan man måle endring? Og hvordan skal endring bevises?

Det kan umulig være en enkel oppgave for de som skal ta en slik avgjørelse. De skal være rimelig sikre på at den avgjørelsen de tar er korrekt. Statistikken viser at sjansen for at en voldsdømt med tidsbegrenset straff på ny vil begå en forbrytelse, er stor. Dette vet vi og likevel skal de jo løslates på et tidspunkt. Så hva da med en forvaringsdømt? Kan de prøveløslates med den lille risikoen det innebærer?

Tragedien i Ål der en mann drepte hele familien sin, viser hvor komplekst det hele er. Mest sannsynlig var han i akutt psykose da han handlet som han gjorde, noe han også hadde hatt tidlig på 2000-tallet en gang. En kan altså være tilsynelatende frisk i mange år, fungere helt fint og så plutselig smeller det. Tilsynelatende ut i fra intet. Vedkommende ville nok blitt dømt til tvungen psykisk helsevern da han mest sannsynlig var utilregnelig i gjerningsøyeblikket.

Så nei, 100% sikre kan man aldri være.

Jeg er full av beundring for de som har det som sin jobb å passe på disse fangene. Det er en tøff arbeidssituasjon milevis unna min egen. De er tett på fangene og ser hvor «skoen trykker».

Pr september 2023 var det totale antallet forvaringsdømte 160. I tillegg var det 25 som sto i forvaringskø. Over halvparten av disse igjen hadde stått i kø i over 2 år.

Jeg har nettopp begynt å se på den nye dokumentarserien til Leo Ajkic på NRK. I «Leo og de farlige» tar han oss med bak fengselsmurene der vi får treffe noen av dem som sitter inne med forvaringsdom. Det vil si at de sitter fengslet på ubestemt tid. Dette er fanger som har begått særdeles alvorlige forbrytelser og som anses som svært farlige.

I møte med Leo fremstår de som relativt normale mennesker. Så hva gikk galt?

Serien gir et godt innblikk i hva som skjer med de forvaringsdømte og ikke minst de utfordringene de ansatte møter. Det er en krevende og tøff arbeidshverdag hvor de stadig må håndtere psykisk syke mennesker som prøver å begå selvmord eller som skader seg selv i frustrasjon over manglende hjelp.

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Det er ingen øvre grense for forvaring og det blir jo så klart en ekstra belastning (om jeg kan bruke det ordet) for den innsatte. Har man fått en vanlig fengselsdom, vet man jo hva man har å forholde seg til, men med forvaring kan man faktisk i prinsippet bli sittende livet ut.

For å kunne bli sluppet ut og tilbakeført til samfunnet igjen, må de vise at de har endret seg. Hvordan kan slikt bevises? Hvordan kan man vite at de virkelig mener det de sier, at det ikke bare er et spill for galleriet? Og hva med de tilfellene der forholdene ikke legges til rette slik at den innsatte får de mulighetene som skal til for å endre atferd? Dette gjelder spesielt svært syke fanger som i stedet for å være i fengsel, burde vært innlagt på en psykiatrisk klinikk. På grunn av manglende kapasitet blir flere av disse regelrett dopet ned i stedet for å få den behandlingen de trenger.

Leo Ajkic får god kritikk for sin dokumentar, men jeg registerer at noen mener ofrene kommer i bakgrunnen. Til det vil jeg si at i akkurat denne dokumentaren handler det jo ikke om ofrene som sådan. Likevel får de jo sin plass i og med at det ene offeret deltar i programmet. Han blir på en måte ofrenes stemme, samtidig som han også er pårørende i og med at det var hans egen sønn som angrep han.

Jeg har som sagt nettopp begynt å se på dokumentaren og er spent på fortsettelsen.

Etter noen forsinkede sommerdager (attpåtil med varmerekord!), kom høsten med brask og bram. Og nå gjelder det å klamre seg fast så godt en kan for det skal regne og blåse masse det neste døgnet. Regn har vi nå forresten også hatt de siste dagene – i går var det rett og slett ufyselig.

Men når det kommer til bloggen er det tørke. Jeg er jo ikke noe for å skrive bare for å skrive, jeg er mer for kvalitet enn kvantitet. Likevel må jeg jo legge fra meg noen spor i stedet for at det blir tyst. Er kjedelig for lesere å besøke en blogg som aldri oppdateres og tilslutt går man lei.

Beundrer derfor de av mine medbloggere som klarer å levere innlegg – til og med flere – hver eneste dag. Noen finner inspirasjon i naturen – andre fra politikken. Og så finnes det de som lar seg inspirere av andre bloggere og det er helt ok så lenge man kan holde seg saklig. Dessverre er det ikke alle som behersker den kunsten, men det ser man jo i samfunnet ellers også. Det virker som enkelte leter med lykt og lupe bare for å ta noen. Jeg ser det på Facebook, på blogg.no, i kommentarfelt og i ulike diskusjonsfora. Sosiale medier er ikke bare av det gode nei.

Annonsørinnhold

KUN FOR VOKSNE: Årets beste adventskalendere

Så ble det et slags innlegg av mine tanker i dag.

Hva har så denne soppen med innholdet å gjøre? Absolutt ingenting! Bare meg som ser frem mot de finere høstdagene der jeg skal utforske og utfordre meg selv mer. Leste et innlegg fra en Facebook-venn i går og det traff meg; kjente meg så igjen! Hvordan vi lar denne frykten for det ukjente stoppe oss. Jeg har kommet et godt stykke på vei i å bekjempe denne frykten, men det er alltid noe å strekke seg etter.

Vi har vært på utflukt i dag, min mor, min far og jeg. Og Embla selvsagt! Turen gikk til hytten «vår» på Lauvås i Alver kommune. Sier «vår» i hermetegn siden det strengt tatt er min søster og familien som eier den nå. Bygget av mine besteforeldre på begynnelsen av 70-tallet og der jeg tilbragte de fleste av mine barndoms somre.

Hytteparadiset Lungtun har fått seg en oppgradering denne sommeren. En ny terrasse er kommet opp samt at alle vinduer er skiftet. Fra stuen er det satt opp en dør ut til terrassen. Vi måtte jo ut for å se hvor fint det var blitt!

Annonsørinnhold

KUN FOR VOKSNE: Årets beste adventskalendere

Nå kan denne utsikten nytes fra den nye terrassen.

Dessverre regnet det så vi fikk ikke sittet ute, men vi koste oss likefullt. Ble servert deilige reker og nyfanget krabbe, med vin til for de som ikke kjørte 😉 Så var det jordbær og lefser til dessert.

En skikkelig fin dag!

Et lite turtips til deg som en gang skal på ferie på Vestlandet.

For noen år siden var jeg på en utflukt til Bondhusvannet. Det ligger i Kvinnherad kommune, ca 3 timers kjøretid øst for Bergen.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascara for perfekte vipper

Der venter det deg en fantastisk opplevelse! En vakker naturperle med ruvende fjell i spennende kulturlandskap. Det er heller ingen krevende tur på noen måte og fin grusvei gjør den tilgjengelig for de fleste.

Det første som fanget blikket da vi kom kjørende oppover mot parkeringsplassen, var breen i bakgrunnen – et mektig syn! Har faktisk aldri sett en isbre før annet enn på bilder. Bondhusbreen er en av brearmene til Folgefonna.

Det var rett og slett som å komme inn i et eventyrlandskap. Den helt spesielle fargen på vannet, fossefallene og synet av brearmen, gjør Bondhusdalen til noe helt spesielt.

Tror dette må være en av de vakreste turene jeg noensinne har vært på.

Er du i Rosendaltraktene, kan du slå to fluer i en smekk, og få med deg både Baroniet og Bondhusvannet da det kun tar ca 35 minutter å kjøre.

Det ble en feriedag i dag. Jeg var bare helt nødt for hadde ikke hatt sjans til å klare å kjøre til jobb i dag.

Jeg har hatt søvnproblemer en god stund nå. De gangene jeg sovner fort er så sjelden – i stedet blir jeg liggende å vri på meg i flere tider. Det har ført  til at jeg bare må ha meg en lur på ettermiddagen som igjen fører til at jeg ikke får sove når kvelden kommer. En ond sirkel med andre ord. Men selv om jeg ikke sover middag, kan jeg likevel bli liggende søvnløs. I sommer var det helt ekstremt og da sov jeg heller ikke spesielt lenge om morgenen.

Jeg har prøvd ulike naturpreparater, men uten hell. Sendte derfor en melding til legen om han hadde noe bedre forslag så jeg fikk resept på noen allergimedisiner som visstnok skulle virke. De prøvde jeg for første gang i går. De skal visst tas 1-2 timer før du skal sove,  men tiden løp litt fra meg så jeg tok én kl 23. La meg så i 24-tiden, men ingen søvn kom. Vet ikke hvor lenge jeg lå, muligens halvannen time. Etter det husker jeg nada. Hørte telefonen ringe på morgenkvisten uten at jeg var i stand til å ta den. Jeg var helt i koma, følte meg egentlig dopet. Telefonen ringte igjen og denne gangen klarte jeg å ta den, men var helt vekke. Skjønte jo at jeg ikke kunne dra på jobb (står også varseltrekant på). Klarte å sende melding til sjefen min om at jeg måtte ta en feriedag og heldigvis har vi det såpass fleksibelt at vi kan gjøre det.

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Nå sparer du stort på høstklær og sko

Men dagen ble jo helt ødelagt for jeg kom meg ikke opp før langt ut på dag. Jaja, sånn er det.

Jeg er Iitt i tvil om jeg tør å ta en tablett til i dag, men tenker jeg bare må ta den mye tidligere.

Ellers har det vært ekstremt varmt i dag. Vi i Bergen er jo glad i rekorder og i dag ble det altså satt ny varmerekord for september i Bergen! Den gamle rekorden som var fra 2016, lå på 27,6 mens den nye er på 28,6! Om det er positivt? Tja, ikke godt å si. Men det sier jo litt at dette er en av de varmeste dagene vi har hatt i sommer – og den kom i september.  Jeg har tuslet rundt i shorts og t-skjorte mens Embla har vært ute i hagen stort sett hele tiden. For meg blir dette i varmeste laget og jeg takler det dårlig. Skulle hatt et basseng på slike dager slik at jeg kunne duppet meg litt.

Men jeg klager IKKE altså! Det er deilig å slippe regn og ruskevær for en stund – så lenger det varer.

Ettermiddagen har gått med til å klippe gress og rydde terrassen. Begge deler trengtes. Godt å avslutte sesongen med alt på stell.

Avslutte sesongen, sier jeg, men her er sommeren tilbake for fullt. I morgen er det meldt 28(!) grader og tempen er ikke så verst de neste dagene heller. Det er vel i grunnen den høyeste temperaturen vi har hatt i år. Vi skulle nesten fått fri med lønn når det kommer slike dager.

Jeg har faktisk tre feriedager til gode, men vurderer å spare på de, kanskje overføre til neste år. Skal jeg ut og reise, kan det jo være greit med noen ekstra feriedager.

Og reise vil jeg. Hvor og når vet jeg ikke. Det er så mange steder jeg kunne tenkt meg å besøke; Skottland, Island, Baltikum, Polen (Krakow)… Jeg kunne tenkt meg å dra tilbake til Stockholm også, er jo så mye mer å se. Den turen jeg hadde til Oslo står for meg som en drømmeferie og den hadde jeg alene! Er så takknemlig og glad for at den ble slik jeg håpet og egentlig enda mer. Så – flere turer alene kunne jeg også tenkt meg.

Noen drømmer må man ha selv om det også er viktig å leve i nuet. Jeg trenger ikke nødvendigvis å reise bort heller for å oppleve den gode følelsen av å klare meg på egenhånd. Det er nok av utfordringer i eget nærområde, for eksempel det å utforske nye turstier alene. Å gå i byfjellene alene har vært en baug det også, men på mange måter er det deilig å vite at jeg ikke trenger ta hensyn til andre enn meg selv – og Embla så klart. Jeg kan stoppe hvor ofte jeg vil uten at andre må vente på meg. Jeg trenger ikke presse meg selv til å gå fortere, men gå helt i eget tempo. Det er litt befriende.