Det er lørdag (for de av dere som kanskje ikke visste det hehe) og jeg sitter her med min vanlige iskaffe. Om noen timer bærer det av gårde for å handle inn ingredienser til bakingen senere i dag og så går turen videre til Sotra, hvor jeg skal være til i morgen. Rettere sagt; VI for Embla er selvsagt med. Ute er det lite som minner om jul så julestemningen får vi lage selv.

Jeg lurte litt på hva jeg skulle skrive om og gikk til Facebook for å se om det var noen av minnene der som var verdt å nevne. Og tenk; det var det! For på denne dagen for 10 år siden smakte jeg smalahove for første gang! Hahaha. Og for å si det sånn – det ble med den ene gangen.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Det er forøvrig sjelden jeg ser på de minnene fra denne tiden for de gjør meg som oftest mer trist enn glad. Men tiden kan være en god venn i så måte for det legges et lite slør, et tynt lag med glemsel for hvert år som går. Man glemmer ikke helt, men de skarpe kantene files slik at det vonde gradvis mildnes.

Året vi skal inn i markerer at det er 10 år siden min største snuoperasjon noensinne. Jeg hadde to opphold på Hauglandssenteret eller Røde Kors Haugland Rehabiliteringssenter som det heter. Det ligger i Fjaler kommune i tidligere Sogn og Fjordane, nå en del av Vestand fylke. Disse oppholdene samt det at jeg gikk til psykolog, var med på å redde meg. Jeg sier det rett ut for det er slik det føles. Jeg er ikke flau for å si at jeg trengte hjelp og jeg ba om det selv. Til tross for at jeg var langt nede, hadde jeg styrke i meg til å be om hjelp og til å gjennomføre.

Bloggen min heter Persillebladet. Navnet er valgt på grunn av at jeg opp gjennom årene har blitt behandlet mye som et persilleblad. Og det er ikke rart heller for utad virket jeg nok som at jeg skulle knekke hvert øyeblikk. Jeg trodde jo det selv. Men 2015 ble som sagt et vendepunkt og siden har det bare gått én vei.

«Denna dagen inte ett liv», som farbror Melker fra Saltkråkan sa. Alle dager er jo et liv, det er jo dagene som ER livet, men altså… noen dager angrer man nesten på at man sto opp.

Sist jeg så på klokken i natt var den halv fem og det var blitt lyst ute. Jeg var derfor ikke menneske da klokken ringte i dag morges. Kan egentlig ikke huske at den har ringt en gang, men jeg må ha slått den av, mer eller mindre i svime. Det ble sent før jeg kom meg opp. Hele dagen er på en måte ødelagt før den har begynt når jeg får en så skjev start. Ikke rette dagen for å skulle bytte inn et par sko jeg hadde kjøpt på nettet for å si den sånn…

De kunne selvsagt ikke ta imot skoene siden jeg ikke hadde ordrenr og ordrenr hadde jeg ikke siden jeg aldri mottok en epost fra butikken. Jeg vet jeg reagerte på det da jeg bestilte skoene for jeg bestilte også en veske fra en annen nettbutikk samme dag, og der kom det bekreftelse på bestilling på e-post.  Det eneste jeg hadde å vise frem – forutenom emballasjen (som forøvrig manglet returseddel), var en bankkvittering på at skoene var betalt.

Jeg ble sint og stresset. Kjente bare hvor det kokte i topplokket. Jeg vet at jeg overreagerte, men der og da føltes det bare så håpløst. At alt skal være så forbanna vanskelig! Det står på nettsiden at man kan bytte i fysisk butikk, men så enkelt var det tydeligvis ikke. Nå må jeg skrive e-post til nettbutikken og håpe at de har oversikt.

Jeg er ikke stolt av min oppførsel i dag, for det var litt sånn déjà vu til fortiden. Tror ikke jeg hadde reagert helt slik om jeg hadde vært litt mer i «vater». Rart hva mangel på søvn kan gjøre med folk selv. Det er ikke en unnskyldning, men en forklaring.

Jeg har i hvert fall gjort noe riktig i dag; i stedet for å gå til sengs nå i ettermiddag, valgte jeg å gå en tur. Måtte jobbe hardt med viljen, men jeg klarte det.

Kom over svanefamilien på min vandring rundt Ortuvannet. Ungene har vokst siden sist jeg så dem og nå bør de vel klare seg, håper jeg.

Jeg har jo skrevet blogg i en del år nå, og mye har handlet om min «reise», min transformasjon; fra å være en person som knapt klarte å stå på egne ben til å bli en som i dag står trygt i seg selv. Jeg kikker av og til i gamle innlegg for gøy, og blir temmelig slått av hvor langt jeg faktisk er kommet siden da. Det er så rart dette hvordan man nesten umerkelig endres. Skrittene er så små i starten at de nesten ikke synes, og plutselig har man tatt noen byks fremover.

Jeg er jo fremdeles meg, men samtidig ikke. Det er så mye jeg sa og gjorde som i dag virker helt fjernt. En del er gått i glemmeboken, kanskje har jeg fortrengt minnene? Jeg vet ikke.

Dette skal ikke bli noe sutreinnlegg. «Buhuuu, jeg hadde det så fælt…» Snarere tvert i mot. Jeg vil vise at det går an å få det fint selv om livet lugger litt innimellom. Er du nå på samme sted som det jeg var for noen år siden, tenker du kanskje «yeah, right» og rister på hodet. Det gjorde nemlig jeg også. Da andre kom med råd om hva som ville være det beste, jattet jeg med mens jeg inni meg tenkte noe helt annet. Slik var det ganske lenge. Jeg holdt fast i det som hadde vært og nektet å slippe taket. Det andre alternativet var for vondt å tenke på. Men – som psykologen min sa – du dør ikke av det. Ja, det ER vondt og det kommer gjøre vondt, men en dag vil du stå der og kjenne at den verste smerten har sluppet taket.

Han fikk rett.

Tilbake til overskriften. Jeg har hatt noen trofaste lesere i disse årene, men jeg har jo ingen stor blogg. Det viser jo antall sidevisninger og plasseringen min på topplisten. Én dag eller to uten innlegg og jeg er ute. Men jeg er veldig glad for de jeg har og det håper jeg dere vet, dere som titter innom.

Og så var det jo ekstra gøy da det for noen måneder siden poppet opp en e-post fra redaktøren i Leirgauken (et blad som utgis i Sandnes), med et spørsmål om de kunne få trykke et innlegg jeg hadde skrevet? Innlegget var Tanker om vår, og de ønsket å bruke det som en innledning i mai- utgaven av bladet. Selvsagt fikk de lov til det og i dag er det altså på trykk.

Så – om noen lurer på om bloggen deres når ut til andre enn de faste, så ja; det kan skje. Dette er forøvrig andre gangen jeg har fått en slik forespørsel, og det er jo gøy da.

Sitter her og tenker på livet Slik det var før og slik det er blitt. Blir rent forskrekket over hvor fort tiden har gått. Der og da føltes det ikke slik, det gjør jo ikke det når du står midt oppi noe vanskelig. Da kan tiden fortone seg som en evighet.

Alle som kjenner meg vet at jeg ikke er verdens mest tålmodigste menneske. Er det noe jeg ønsker meg, skulle jeg helst hatt det i forgårs. Tiden har lært meg at det ikke alltid skjer. Enkelte ting tar lengre tid og det måtte jeg på et tidspunkt bare akseptere. Alldeles ikke enkelt og det var dager der jeg holdt på å gå i frø. Jeg skulle vise dem som ikke hadde troen på meg at jeg dugde, at jeg ikke var slik de trodde. Jeg kan vel takke staheten min for når jeg først bestemmer meg for noe, så går jeg 100% inn for det.

«Jeg skulle vise de…» Det var nok dét som fikk meg til å virkelig sette inn det ekstra giret, men underveis skjedde det noe. Jeg endret meg, men ikke for å «vise noen», men fordi det bare skjedde. Det kom naturlig pga behandlingen jeg fikk.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg som person i dag er en helt annen enn for ti år siden og jeg må bare innrømme at jeg liker dagens versjon MYE bedre. Perfekt er jeg ikke, men det er ingen av oss. Men jeg har selvinnsikt og kan innrømme om jeg tar feil.

Til deg som sliter, som føler deg lite verdt som menneske… det er faktisk håp om bedre tider, også for deg. Det føles kanskje ikke slik her og nå, men livet HAR mye å by deg. Jeg trodde det ikke, men jeg tok feil. Jeg var sjalu, en grusom og vond følelse å ha og trodde aldri det var noe jeg kom til å bli kvitt. Jeg tok feil der også. For mye kommer gratis når du føler deg trygg inni deg.

Du føler kanskje at det er deg mot resten av verden, men det er så feil… De tankene og de oppfatningene du tror andre har om deg, er det DU som har. Men har man et mørke inni seg, er det lett for at det skygger mot alt det lyse.

I høytider som julen er det ikke enkelt å være ensom. Da er det forventet at man skal være glade og det er jo ikke så lett man er alt annet enn glad inni seg. Og bare for å si det; ensom kan man være selv om man har mange rundt seg…

I dag skal jeg av gårde for å feire et av de menneskene som alltid har vært der for meg. Min kjære mamma som har bursdag i dag ♥️ Gratulerer så masse med dagen! Glad i deg♥️

Jeg har altså så store problemer med å komme meg opp til skapelig tid når det er helg. Men det er bare så deilig å kunne ta det helt med ro. I dag lå jeg og lyttet på lydbok, men duppet hele tiden av så gudene må vite hvor mye jeg har gått glipp av haha.

Kom meg nå opp tilslutt og fikk gjort litt i huset før jeg dro av gårde på tur. Kunne ikke la være å gå på tur på en dag som denne. Det var et fantastisk vær, kaldt og strålende sol.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

I dag var det den årlige lysfesten i Bergen så nå er førjulstiden offisielt i gang. Vanligvis pleier jeg få litt julefølelse på denne tiden, men jeg er ikke helt der – ennå. Kommer nok likevel starte så smått hjemme, sette opp stjernen og lage til adventslys. Det er nå tross alt bare én uke til. Ellers venter jeg litt til med å pynte så mye. Litt tidlig med nisser ennå, synes jeg.

Deilig med tur i dag da.

Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att de var livet ~ Stig Johansson

Dagene, månedene og årene går fort. Fortere og fortere, kan det virke som etter hvert som vi blir eldre Kanskje derfor jeg ikke er helt i førjulsmodus ennå.

Det gjelder å fylle dagene med innhold og opplevelser som GIR mer enn det tar.

De beste tingene i livet er heldigvis gratis. Som det å komme seg ut i naturen. Studier har faktisk vist at skog har en enorm påvirkning på vår mentale helse.

Jeg vet ikke om noe som er så beroligende som det å gå i skogen eller sitte ved et tjern. Jeg blir så rolig inni meg og føler meg aldri så lykkelig som når jeg er i naturen, omgitt av trær

Kanskje har det noe med trærnes høyde, styrke eller at de «alltid» har vært der? Andre før oss har sett de samme trærne og det binder oss på en måte sammen med fortiden.

Jeg ble i hvert fall mye lettere til sinns i løpet av den tiden jeg var ute og gikk. Ikke det at jeg var nedstemt, men jeg stresset litt før jeg dro. Skuldrene senket seg fort der jeg ruslet rundt.

Hva er en god dag for deg? Hva gir deg energi?

Det er fort gjort å bli sittende fast i hengemyren om man bare velger å fokusere på det triste i livet. Jeg har vært der selv – i et tidligere liv, hadde jeg nær sagt. Slik føles det i hvert fall. Men man har alle et valg – enten forbli i myren eller gjøre en innsats for å komme seg opp. Velger man å bli, har man egentlig bare seg selv å skylde.

Det var en kommentar fra en medblogger til innlegget Én uke er gått, som fikk meg til å tenke tilbake på en episode som nå ligger flere år bakover i tid. Jeg lå i sengen og syntes veldig synd i meg selv. Så tikket det inn en melding fra et familiemedlem og en sang, Try av Pink. Jeg leste ordene – og ble sint. Syntes bare enda mer synd på meg selv. Ordene sved – slik sannheten vanligvis gjør.

Noen dager senere leste jeg over meldingen på nytt. Og så hørte jeg på sangen. Den traff meg midt i hjertet og jeg begynte å gråte.

Alt ble ikke løst der og da, men det satte i gang en prosess. I ettertid er jeg så glad for at jeg hadde mennesker rundt meg som turde konfrontere meg, som sa rett ut hva de mente. Ingen trenger nikkedukker i livet, men venner som tør si fra når det trengs. Og som så er ved din side på veien videre.

Den låten har fulgt meg siden.

Det har heldigvis blitt mer fokus på psykisk helse de senere årene. For selv om så mange som 20-30% av oss i løpet av livet vil oppleve angst og depresjon, er det fremdeles mange fordommer knyttet til det å være psykisk syk. Nettopp derfor er det så viktig med åpenhet og kunnskap.

Jeg har aldri sett på det å søke hjelp som noe skam. For meg ble det like naturlig å nevne at jeg skulle til psykolog, som at jeg skulle til lege.

Det er en krevende prosess å stå i for alle parter. Ikke bare for den som er syk, men også for dem rundt. Sykdommen påvirker ofte ens atferd, slik at man fremstår annerledes enn man egentlig er. Og når andre mister troen på en, mister en også troen på seg selv. Man begynner å tro at man innerst inne faktisk er et dårlig menneske!

Men ingen ER sin sykdom – det er et viktig budskap å få frem.

Helingsprosessen skjer gradvis. Det tar tid å snu innlærte tanke- og atferdsmønstre. Man kan jo sammenligne det med en som har brukket et ben. Først har man en intens smerte. Etter hvert blir smerten mindre, men den er der. Pga at man kanskje går med krykker og dermed er hemmet i å klare daglige gjøremål, legges forholdene til rette. Benet blir tilslutt bra, men tiden det tar er avhengig av alvorlighetsgraden.

Slik vil det også være for psykiske lidelser. Forskjellen er bare at man kan ikke fysisk se sykdommen. Noen blir heller aldri helt frisk, men må leve med sykdommen livet ut.

I dag er jeg veldig glad for at jeg valgte å søke hjelp. Det lå likevel langt inne hos meg å gå til det skrittet. Jeg fryktet nok for det jeg skjønte ville bli utfallet; nemlig forandring.

Forandring er alt annet enn lett. Men for å få vekst, må det forandring til. Mange frykter det ukjente og klamrer seg til det kjente. Det kjente føles trygt, men det trygge er ikke nødvendigvis alltid det beste. Det ligger så mange muligheter om en bare er villig til å se.

Det har blitt noen blogginnlegg opp gjennom årene. Jeg har delt både opp- og nedturer, og aldri lagt skjul på at jeg i en periode slet psykisk. Årene 2012-2015 var spesielt vonde og jeg kan ikke kalle det jeg gikk gjennom for annet enn en livskrise.

Psykisk helse er noe alle har og jeg synes det er viktig å være åpen om at livet ikke alltid er så rosenrødt. Men vel så viktig er det å vise at det finnes en vei ut.

Jeg valgte å oppsøke hjelp selv om jeg egentlig ikke trodde det kunne hjelpe meg. Jeg var også redd for å oppta en plass – kanskje var det en annen som trengte det mer enn meg? Og hva skulle vi egentlig snakke om? Vel, det siste trengte jeg ikke bekymre meg over for det var nok å ta tak i.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg var heldig og kom til en psykolog som så meg og som jeg følte meg vel med. Han gav meg de verktøyene jeg trengte for å komme videre, men prosessen tok tid. Laaaang tid. Det var øyeblikk underveis der jeg tvilte på om det hadde noe for seg, men gradvis kom det seg.

Å dvele for mye ved fortiden er ikke så bra – man kan uansett ikke få noe ugjort. På et tidspunkt må man bare bestemme seg for å komme videre. Likevel tror jeg det kan være lurt av og til å se seg litt tilbake for å minne seg selv på hvor langt en faktisk har kommet. Spesielt viktig i perioder hvor man føler man står på stedet hvil. Og så er det selvsagt viktig å ta lærdom av sine feil.

Min styrke er nok staheten. Og så er jeg så heldig at jeg har mennesker rundt meg som ikke har vært redde for å si det de mener. Det var ikke alltid like kjekt å få høre det motsatte av hva en selv ønsket å høre, men til syvende og sist var det likevel det som hjalp.