Tusen takk alle sammen for omtanke og gode ord både her i bloggen, på instagram og Facebook ❤️ Setter stor pris på det!
Dagen i dag er en bedre dag, selv om jeg har kjent på en liten uro i meg. Men jeg kom meg på jobb og det kjente jeg gjorde godt. Det var også deilig å kunne konsentrere seg om litt andre ting, selv om tankene mine stadig vekk går til Iben. Jeg blir imidlertid mer og mer overbevist om at vi gjorde det eneste rette.
Tror nok Embla savner Iben for hun virket veldig stresset da jeg kom hjem. Dette var første dagen hennes alene hjemme og jeg kan bare håpe det vil gå seg til. Det var derfor veldig kjekt at vi fikk besøk i kveld. Maia er datter av Iben, og hun og Embla går veldig fint sammen.
Når noen man er glad i dør, føles det som om tiden stopper opp. Livet settes på vent – det er som om noen har trykket på pauseknappen. Ingenting annet betyr noe. Det oppstår et voldsomt vakuum, et enormt tomrom. Sorgen og savnet er overveldende.
Sorgen oppleves fysisk; som et konstant press i brystet, en følelse av uro i magen og klump i halsen. Dette døyves selvsagt etterhvert som tiden går, man lærer seg jo å leve med savnet. Tiden er i så måte vår venn. Men et bilde eller en lukt kan plutselig få deg tilbake i tid, til en tid der hunden fremdeles var i live og en stor del av din hverdag.
Da kan tårene igjen presse på. Selv etter mange år. Jeg har nok litt vel lett for å dvele ved ting som har vært. Det er ikke alltid så bra. Det skal selvsagt være tid og rom for ettertanke, men man må også prøve å se fremover.
Sorg er tungt arbeid. Å ta «fri» fra sorgen er viktig innimellom. Det er slettes ikke lett, jeg har en tendens til å få dårlig samvittighet om det plutselig går noen minutter der jeg har tenkt på noe annet. Det betyr jo ikke at man er kommet over sorgen, for den går i bølger og slik vil det være en stund fremover. Men for å takle sorgen er det viktig med små avbrekk, slik at man får styrke til å komme gjennom de tyngre dagene når de kommer.
Savn og sorg er prisen å betale for all kjærlighet man har følt.
Denne nydelige blomsten hang på døren da jeg kom hjem ❤️
Det vondeste med en slik avgjørelse som den jeg tok i går, er det å måtte ta hunden bort fra hjemmet sitt for aller siste gang. Det føles så brutalt å skulle ta den bort fra alt det trygge og kjære. Mange dyr liker seg jo heller ikke hos dyrlegen og da er det vondt å tenke på at det siste de opplever er utrygghet og redsel. Jeg har hørt om flere tilfeller i det siste der dyrlegen i stedet kommer hjem og skulle virkelig ønske dette var noe flere ville tilby.
Nå ble det heldigvis en fin avslutning for Iben vår. Hun lå trygt i mine armer fra vi gikk inn til hun sovnet. Det var en selvfølge for oss å være med henne til siste slutt. Vet om de som bare leverer hunden og går – det kunne jeg aldri gjort! Hun har vært der for meg – nå var det min tur. Den smerten må vi dyreeiere bare tåle.
Ord kan ikke beskrive hvor vondt det var å komme hjem med én hund mindre. Jeg grudde meg veldig til det, men visste jo at det ikke var noe vei utenom. Dette måtte jeg gjennom, som så mange ganger før. Sist var i 2019 da jeg mistet min lille Thea. Denne gangen har jeg Embla som trenger meg og det er jeg evig takknemlig for.
Tungt var det også å legge seg uten henne. Heldigvis har jeg Embla og det er henne jeg må fokusere på nå.
I dag kjenner jeg på en enorm tomhet. Sorgen og savnet er stort. Bare de som selv har dyr vet hvordan det er.
Men jeg er takknemlig for at jeg fikk disse månedene med Iben. Hun kom til meg og Embla i januar og vi har hatt det så fint sammen.
Jeg er også takknemlig for at Iben fikk sommeren på sitt elskede Losna. Til neste sommer skal asken bringes ut til Losna slik at hun får sitt siste hvilested på det stedet hun var som friest.
Takk for alt du gav ❤️ Så snill og god. Du var en dronning i utstillingsringen og vi har uendelig mange gode minner også derifra.
I dag føles alt bare så sårt og tårene renner til stadighet. Du var så høyt elsket og er nå så dypt savnet 💔 Vakker i livet og vakker i døden.
Aldri mer… disse ordene kverner rundt i hodet mitt. I dag måtte jeg ta den tyngste avgjørelsen vi som dyreeiere må ta. Hjertet mitt er knust. Gode og snille Iben er ikke mer.
Jeg har alltid vært klar og tydelig på at mine hunder ikke skal lide. Uansett hvor grusomt det er å ta en slik avgjørelse, er det vår plikt som dyreeiere å ta affære når vi ser at de ikke har det bra. Så får heller vi ha det vondt etterpå.
Jeg har sett små tegn de siste ukene. Men hun var tross alt 14 år. I dag morges derimot ble jeg vekket av at hun skrek. Så ble hun stille og jeg fikk ikke kontakt med henne før det var gått en stund. Jeg så at hun var hvit på tannkjøtt og tunge. Gradvis kom fargen noe tilbake og hun «våknet». Jeg ble bare liggende og stryke henne på magen.
Jeg fikk ringt venninnen min som også er medeier til Iben. Det tok ikke lange stunden før hun kom. Det var en trygghet for meg å ha henne der, at jeg slapp å være alene. Sammen dro vi til dyrlegen noen timer senere.
Jeg må rose de på Anicura Sotra for en svært verdig avslutning. Lys var tent og alt foregikk på en rolig og fin måte. Iben sovnet stille inn mens vi strøk på henne.
Tre dager igjen av august og så starter vi på den første høstmåneden. Selv om det har vært litt sommerlig i Bergen i dag, merker man jo at det går mot en annen årstid. Det mørkner tidligere og temperaturen synker fort når solen forsvinner.
Dagen i dag har vært…ok. Det var skikkelig koselig med besøk, men jeg datt litt i do etterpå. Hadde ikke energi til å finne på noe heller. Det jeg burde gjort var å gå en lengre tur med hundene. Det er nok av flotte turområder i nærheten, men i dag ble dørstokkmilen for tung å forsere. Jeg prøver å ikke være for hard mot meg selv, men det ergrer meg når jeg er inne i slike perioder der det meste er et ork. Jeg vet jo også så inderlig vel hvor godt slike turer gjør meg.
Det å lytte til suset fra bladene som vaier i trærne, fuglekvitter og lyden av grusen under føttene, gir meg rett og slett øyeblikk av lykke. Det kan ikke forklares på en bedre måte.
Så hvorfor er det da så vanskelig å komme seg avgårde?
Nei, si det. Jeg er nok litt makelig anlagt. Liker å slappe av og ta livet med ro. Når jeg derimot først har kommet meg ut, kan jeg gå og gå. Og så er det jo herlig da å kunne slappe av etterpå med god samvittighet, vel vitende om at du har gitt deg selv og hundene en fin opplevelse.
I dag er det en fantastisk nydelig dag her i Bergen. Solen skinner fra en nesten skyfri himmel så her nytes det.
Jeg er så glad for at jeg fikk kjøpt meg hagemøbler i våres – de har vært flittig brukt de dagene det har vært mulig å sitte ute. Hadde lenge ønsket meg en slik sittegruppe og fikk endelig jeg råd til det da jeg flyttet inn her.
Utegulvet har jeg lagt selv, men i dag fikk jeg hjelp til å kappe siste delen som skulle være inntil veggen. Er så takknemlig for gode venner som stiller opp! Nå gjenstår det å få kjøpt putekasse, litt nye planter og flere lys.
Jeg er skikkelig fornøyd med at jeg har fått min egen lille private hageflekk. Hundene nyter det å kunne gå ut og inn som de selv ønsker. På varme dager er det deilig for dem å kunne ligge i det kjølige og svale gresset.
Det har heldigvis blitt mer fokus på psykisk helse de senere årene. For selv om så mange som 20-30% av oss i løpet av livet vil oppleve angst og depresjon, er det fremdeles mange fordommer knyttet til det å være psykisk syk. Nettopp derfor er det så viktig med åpenhet og kunnskap.
Jeg har aldri sett på det å søke hjelp som noe skam. For meg ble det like naturlig å nevne at jeg skulle til psykolog, som at jeg skulle til lege.
Det er en krevende prosess å stå i for alle parter. Ikke bare for den som er syk, men også for dem rundt. Sykdommen påvirker ofte ens atferd, slik at man fremstår annerledes enn man egentlig er. Og når andre mister troen på en, mister en også troen på seg selv. Man begynner å tro at man innerst inne faktisk er et dårlig menneske!
Men ingen ER sin sykdom – det er et viktig budskap å få frem.
Helingsprosessen skjer gradvis. Det tar tid å snu innlærte tanke- og atferdsmønstre. Man kan jo sammenligne det med en som har brukket et ben. Først har man en intens smerte. Etter hvert blir smerten mindre, men den er der. Pga at man kanskje går med krykker og dermed er hemmet i å klare daglige gjøremål, legges forholdene til rette. Benet blir tilslutt bra, men tiden det tar er avhengig av alvorlighetsgraden.
Slik vil det også være for psykiske lidelser. Forskjellen er bare at man kan ikke fysisk se sykdommen. Noen blir heller aldri helt frisk, men må leve med sykdommen livet ut.
I dag er jeg veldig glad for at jeg valgte å søke hjelp. Det lå likevel langt inne hos meg å gå til det skrittet. Jeg fryktet nok for det jeg skjønte ville bli utfallet; nemlig forandring.
Forandring er alt annet enn lett. Men for å få vekst, må det forandring til. Mange frykter det ukjente og klamrer seg til det kjente. Det kjente føles trygt, men det trygge er ikke nødvendigvis alltid det beste. Det ligger så mange muligheter om en bare er villig til å se.
I går kveld fikk jeg endelig se de med egne øyne; de tre hjortene som går rundt i området her. De sto rett utenfor stuen min! Det var altfor mørkt til at jeg fikk tatt noen gode bilder og de forsvant fort da jeg gikk ut i hagen. Jeg prøvde å liste meg ut, men de senser nok den minste lyd og bevegelse.
Dette bildet er fra der jeg bodde før, men der kom jeg ikke så tett innpå de. Det er også sjelden man ser de midt på lyse dagen slik som her; som oftest kommer de frem når det har mørknet eller tidlig på morgenen.
Jeg er så fascinert av disse dyrene. Hageeiere som får ødelagt hagen sin, er nok ikke så begeistret, men det er jo egentlig vi mennesker som på grunn av den voldsomme utbyggingen, har beveget oss inn på deres leveområder. Selv om det også hender at byggeprosjekt må vike til fordel for hjorten.
Har dere forresten hørt hjortebrøl? Første gangen jeg opplevde det forsto jeg ikke hva det var. Trodde nesten jeg drømte for hver gang jeg forsvant inn i drømmeland, kom lyden. Hannene er i brunst fra slutten av september til ut oktober, så de brøler for å markere seg. En ren maktkamp mellom bukkene om hvem som er sterkest osv.
Nesten som mannfolk som skal tøffe seg 😉
Det er en mektig lyd som ikke kan sammenlignes med noe annet. Veldig spesielt å høre på det og utrolig fascinerende!
I går var det akkurat 5 måneder siden jeg flyttet inn i min nye leilighet. Jeg syntes 2 1/2 år var lenge å vente, men siden har tiden bare flydd. Jeg trives mer og mer, og angrer ikke ett sekund på ar jeg valgte å flytte. Nå trivdes jeg jo der jeg bodde før, men synes beliggenheten her er enda bedre + at leiligheten er litt større. Stor er den dog ikke, ca 50 kvadrat, men hva skal jeg med større? Det er jo bare meg – og vofsene da selvsagt! Men det er et ekstra soverom og det savnet jeg der jeg bodde før.
Nærheten til naturen har jeg fortsatt. Jeg bor i enden av en rolig gate og har skogen rett utenfor. Det er mye hjort i området og ene kvelden sto det tre hjort rett utenfor stuevinduet mitt! Jeg fikk dessverre ikke sett de da.
Men i dag fikk jeg hilst på disse. De bor noen få minutters gange fra meg. De lå bare og studerte meg, så slapp å bli spyttet på 😉
Som dere ser har ikke sommeren helt sluppet taket ennå. Helgeværet ser slettes ikke ille ut heller så det tegner til å bli en bra helg. Det fortjener vi etter en heller begredelig sommer…
Det har blitt noen blogginnlegg opp gjennom årene. Jeg har delt både opp- og nedturer, og aldri lagt skjul på at jeg i en periode slet psykisk. Årene 2012-2015 var spesielt vonde og jeg kan ikke kalle det jeg gikk gjennom for annet enn en livskrise.
Psykisk helse er noe alle har og jeg synes det er viktig å være åpen om at livet ikke alltid er så rosenrødt. Men vel så viktig er det å vise at det finnes en vei ut.
Jeg valgte å oppsøke hjelp selv om jeg egentlig ikke trodde det kunne hjelpe meg. Jeg var også redd for å oppta en plass – kanskje var det en annen som trengte det mer enn meg? Og hva skulle vi egentlig snakke om? Vel, det siste trengte jeg ikke bekymre meg over for det var nok å ta tak i.
Jeg var heldig og kom til en psykolog som så meg og som jeg følte meg vel med. Han gav meg de verktøyene jeg trengte for å komme videre, men prosessen tok tid. Laaaang tid. Det var øyeblikk underveis der jeg tvilte på om det hadde noe for seg, men gradvis kom det seg.
Å dvele for mye ved fortiden er ikke så bra – man kan uansett ikke få noe ugjort. På et tidspunkt må man bare bestemme seg for å komme videre. Likevel tror jeg det kan være lurt av og til å se seg litt tilbake for å minne seg selv på hvor langt en faktisk har kommet. Spesielt viktig i perioder hvor man føler man står på stedet hvil. Og så er det selvsagt viktig å ta lærdom av sine feil.
Min styrke er nok staheten. Og så er jeg så heldig at jeg har mennesker rundt meg som ikke har vært redde for å si det de mener. Det var ikke alltid like kjekt å få høre det motsatte av hva en selv ønsket å høre, men til syvende og sist var det likevel det som hjalp.
