I dag er det 80 år siden den store eksplosjonen i Bergen. Det nederlandske frakteskipet «Voorbode» fullastet med sprengstoff, gikk i luften og gjorde enorme ødeleggelser. Store deler av byen ble rasert, minst 154 mennesker drept og mange tusen såret. Det regnes som den største eksplosjonsulykken i Norge noensinne.
UBB-BS-OK-16410UBB-BS-OK-16408
Fotograf ukjent. Bildene er hentet med tillatelse fra Universitetsbibliotet i Bergen.
Etter selve eksplosjonen som kunnes høres mange mil borte, kom det en flodbølge som kastet flere skip på land. Flere viktige kulturminner som Håkonshallen, Rosenkrantztårnet, Tollboden, Bryggen, Mariakirken og Nykirken fikk store skader. Deler av et anker ble siden funnet på Sandviksfjellet, ca to kilometer unna.
Hva som egentlig skjedde denne dagen, vet vi vel ikke sikkert. Det var snakk om en mulig sabotasje i forbindelse med fødselsdagen til Adolf Hitler, men senere gikk de bort fra den teorien og det ble konkludert med at det hele var en ulykke.
Her kan dere lese mer om eksplosjonen 29. april 1944.
En historisk dag med tronskifte i Danmark. Jeg har selvsagt sittet benket foran TV-en og fulgt med. Det var jo et noe spesielt bakteppe for dette skifte i og med at Dronning Margrethe valgte å abdisere. Da hun selv tok over for 52 år siden, var det pga at den daværende kongen – Margrethes far, var død. Det har jo også vært en tradisjon i de nordiske landene at regenten sitter livet ut. Det er nesten 900 år siden forrige gang en dansk regent valgte å si fra seg tronen.
Jeg synes egentlig det var noe fint med måten dette ble gjort på. Fint – og rørende.
Mange er av den oppfatning at monarkiet i dag er en foreldet styreform. Man ser på monarkiet som en udemokratisk statsform der makt og posisjon går i arv. Nå har ikke kongehusene i Norden (eller andre steder) noe reell makt da, deres oppgaver er i første rekke representative og seremonielle. Som statsoverhode må Kongen skrive under på lover som er vedtatt av Stortinget. Han har også vetorett, men dette er noe som aldri er blitt gjennomført i moderne tid. Skulle Kongen likevel nekte å skrive under, sendes lovforslaget tilbake til Stortinget. Det kan senere vedtas på nytt og bli gjeldende selv uten Kongens signatur.
Jeg liker denne kontinuiteten som ligger i det å ha et monarki. At slekt skal følge slekters gang. Det er noe som er konstant og samlende. Uavhengig av på hvilken politisk side man befinner seg, så er kongehuset for alle.
I Norge har kongehuset til nå hatt en helt spesiell posisjon, mye pga den rolle som Kong Haakon og daværende kronprins Olav fikk under krigen. Hva som skjer den dagen Kong Harald går bort, er vanskelig å spå. Folk var skeptisk da Olav tok over, men han er gått inn i historiebøkene som folkekongen. Var mange som tvilte på Harald da han tok over, men den tvilen ble jo fort gjort til skamme. Tror nok Kronprins Haakon også vil gjøre en god jobb når den dagen kommer. Så håper jeg monarkiet overlever slik at vi en dag får en Dronning som regent.
Det er vel de færreste som stopper opp og tenker over denne dagen. 26. november, er det noe spesielt med den dagen da? Men i dag for 81 år siden skjedde altså den største deportasjonen av norske jøder. 529 mennesker; menn, kvinner og barn, ble sendt ut av landet med skipet Donau. Til sammen ble over 700 deportert og kun noen titalls av dem kom tilbake.
Mennene var blitt arrestert én måned tidligere mens kvinner og barn ble hentet grytidlig denne morgenen av norsk politi. Alt de eide ble konfiskert. De ble også fratatt det norske statsborgerskapet. Så rått og brutalt.
I Bergen blir dagen markert med et fakkeltog i bydelen Møhlenpris. Her bodde det 10 jøder som aldri kom hjem igjen. Fakkeltoget går fra hus til hus, og leser opp navnene på de som bodde der. Så tennes det lys. Jeg har ikke deltatt på disse minnemarkeringene før, men kanskje til neste år? Synes det er så viktig å ikke glemme! Spesielt siden de fleste tidsvitnene nå er borte. Jeg har lest mye om krigen de siste årene og skildringene fra konsentrasjonsleirene er…. nei, jeg finner ikke ord. Grusomt å lese så hvordan var det ikke å kjenne det selv på kroppen. Bli fratatt alt, til og med sin egen identitet. Man ble kun til et nummer, en statistikk, men bak hvert nummer skjulte det seg et navn, en personlighet, et levd liv.
Lørdag ble det tur til Herdla, en liten øy på nordspissen av Askøy. Det ble en fin, men særdeles frisk tur. Vestlandsværet på sitt beste 🤣
I 1944 bygde tyskerne opp et fort her, men mesteparten av anleggene ligger i dag i ruiner. De bygget også en flyplass på Herdla – den lå der det i dag er et naturreservat. Forøvrig det rikeste fugleområdet i det vi tidligere kalte for Hordaland.
I går var det kroning av kong Charles og dronning Camilla i England. Jeg ble selvsagt sittende og se som den rojalist jeg er. Mange synes ikke noe om monarkiet, at det er sløseri med skattebetalernes penger, det er noe som er utgått på dato osv. Selv synes jeg monarkiet er et samlingspunkt. Det binder nasjonen sammen i gode, så vel som vonde dager. Spesielt i de vonde dagene har man jo sett «nytteverdien» av å ha et kongehus. Dessuten er det et bindeledd mellom generasjonene, det er noe som er evig, som binder nåtid med fortid.
Forrige søndag var jeg på Drottningholm. Det ligger på Lovön i Ekerö kommune utenfor Stockholm. Det var en mektig opplevelse!
Slottet ble planlagt og bygget fra 1662 til ca 1750 på initiativ av dronning Hedvig Eleonora. Og her bor altså det svenske kongeparet. Tror de har sin private bolig i venstre delen av slottet.
Vi dro med både t-bane og buss, og var heldig med været, som dere ser.
Dette var Hedvig Eleonoras paradeseng.
Slottsbiblioteket
Rikssalen
Se dette fantastiske parkanlegget! Den består av en barokkhage og en engelsk park.
Parken er stor og man kan gå og gå og gå….
Jeg er så glad for at været var så bra – det hadde ikke vært det samme å gå her om det hadde bøttet ned.
På eiendommen ligger også Kina slott, det kinesiskinspirerte slottet som var en bursdagsgave til Hedvig Eleonora.
Her er det best bevarte kongelige slottsteater fra 1700-tallet.
Etter all vandringen, måtte vi ha litt mat så satte oss inn på kafeen og kjøpte oss både vaffel og kanelbolle. Så satte vi oss på en benk og bare nøt solen og stillheten.
Dette var nestsiste dagen min i Stockholm. Om kvelden spaserte vi langs Klara sjø i Stockholm sentrum, bortover mot Karlbergs slott. Dette er i dag en militærskole.
Stockholmsturen er historie, men fy søren så mange gode minner jeg sitter tilbake med! Og jeg skal tilbake – det er helt sikkert.
Jeg lovet rapport fra besøket på Djurgården og det skal dere få.
Etter omvisningen på Kungliga slottet, spaserte vi bort mot der båten til Djurgården går fra. Vi hadde litt tid før båten gikk så da ble det en kaffe og (selvsagt) en ekte svensk kanelbolle!
Turen over til Djurgården tar ikke mer enn ca 10 minutter. Grøna Lund, Sveriges eldste fornøyelsespark, ligger rett ved der båten kommer inn og åpnet faktisk denne dagen. Senere kunne vi lese at de hadde hatt en rekke med startproblemer; noen ble altså sittende fast 17 meter over bakken i over 30 minutter! Grøss…
Målet vårt for turen var Rosendal slott, som ligger ca 25-30 minutters gange fra Grøna Lund. Var så fint å spasere innover, mange gamle og flotte hus å se. Vi passerte blant annet Skansen (eller vi så opp mot scenen fra veien) og den italienske ambassaden.
Her ligger Waldermarsudde, tidligere hjem til prins Eugen «malerprinsen». Sønn av Oscar II, han som ble siste unionskongen. I dag er det kunstmuseum og har blant annet kunst fra Eugen selv.
Rosendals slott ble bygget 1823-1826 for Karl III Johan. Det var stengt så vi fikk ikke sett inne, men jeg tror egentlig vi var litt mettet etter besøket på storslottet tidligere. Men fint var det og nydelige omgivelser. I dag er også dette et museum. Kastellet på Kastellholmen.
Kan love det var godt å komme tilbake til hotellrommet etter denne dagen. Ble godt over 17000 skritt og dét merktes!
Over 17000 skritt både i går og i dag. Tre svært begivenhetsrike dager har dette vært. I går ble det først besøk på Stockholm slott og etterpå ferge ut til Djurgården hvor vi gikk til Rosendal slott.
Stockholms slott eller Kungliga slottet, er et av Europas største. Det sto ferdig i 1754 (arbeidene fortsette i ca 20 år til), og ble bygget på samme sted som det gamle slottet Tre Kronor, som brant ned i 1697.
Her er konseljrommet, der det formelle bytte av en regjering skjer. Er også her kongen informerer regjeringen når et nytt kongelig barn har kommet til verden.
Jeg husker ikke hva alle disse rommene het, men det er mye gull og glitter.
Vi var også på en jubileumsutstilling «Vasa till Bernadotte 1523 – 1973 – 2023, samt at vi så på riksregaliene. Kong Carl Gustav feirer 50 år på tronen i år så det var litt artig å få med seg den jubileumsutstillingen.
Døpefont og vugge
Hvis dere har sett bilder fra de kongelige dåpene i Sverige, vil dere kjenne igjen vuggen. Etter dåpen legges nemlig babyen i den, mens de kongelige hilser på gjestene.
Kronen til venstre er Sveriges kongekrone fra 1561. Kamédiademet er dét diademet både dronning Silvia og kronprinsesse Victoria hadde på seg da de giftet seg.
Palmesøndag er den første dagen i det som omtales som den stille uken og er starten på påskehøytiden. I kristendommen var dagen Jesus kom ridende på et esel inn til Jerusalem og folk hyllet ham med palmeblader. Vi vet hvordan alt endte. Jesus ble forrådt og hengt – og sto opp igjen på mirakuløst vis. Alt i følge Bibelen.
Jeg har egentlig aldri helt forstått hvorfor folk over hele verden sørger og flagger på halv stang langfredag for dette var jo i grunnen Jesus’ skjebne. Han kom jo til verden nettopp av denne grunnen. Som det står i Bibelen: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham». Han døde for våre synder, sies det. Vel, da var det jo ment at han skulle dø for å ta våre synder på seg. Hvordan ville det blitt om han i k k e ble forrådt og hengt?
Opprinnelig var påsken eller pesach som den heter, en jødisk høytid til minne om da Moses førte jødene ut av trelldommen i Egypt. De tidlig kristne (som forøvrig var jøder) lånte elementer fra den jødiske påsken og dermed ble den kristne påsken en avledning fra den jødiske. To feiringer med to ulike budskap. Sånn helt kort fortalt.
Den påsken slik vi kjenner den har forøvrig elementer fra flere tradisjoner, også fra den romerske. Deres feiring av vår med fokus på nytt liv, passet inn med det kristne påskebudskapet. Jesus som dør for så å stå opp igjen.
Jeg er ikke kristen. For meg symboliserer påsken først og fremst en ny start og nytt liv. Mer som den romerske tradisjonen i grunn. Det er en koselig høytid full av symbolikk.
Det er jo det man pleier si, om 100 år er all ting glemt. Men – når man holder på med slektsgransking kan det dukke opp ting som plutselig får hendelser fra fortiden til å føles ganske nær.
Jeg har holdt på med å granske slekten i mange år nå. Innimellom legger jeg det til sides for så å ta det frem og se om jeg klarer finne nok en bit til puslespillet. Og det klarte jeg virkelig denne gangen…
Min oldefar, altså min farfars far, mistet livet i drukning da han bare var 27 år. Tilbake satt min oldemor med to gutter på 5 og 2, og et tredje barn på vei. Det tredje barnet – en jente – kom faktisk til verden bare tre dager etter begravelsen. Jeg tenker mye på min oldemor – hvordan dette må ha vært for henne. Fikk hun hjelp? Forhåpentligvis gjorde hun det for hennes svigerforeldre bodde i nærheten. I en av folketellingene ser det også ut som de alle bor sammen.
I alle år har denne ulykken vært preget av en følelse av skam, forteller min far. Han visste ikke omstendighetene rundt, men vi har egentlig alle trodd det var en arbeidsulykke. Han jobbet som sveiser ombord i en båt som het «Sveis».
Jeg har prøvd å undersøke før for å se om jeg fant ut noe, men har ikke hatt hellet med meg – før nå. Jeg begynte nemlig å undersøke i gamle aviser som Nasjonalbiblioteket har digitalisert og lagt ut på nettet. Jeg viste når ulykken skjedde, så begynte å saumfare avisene rundt den datoen.
Må si hjertet gjorde et hopp da jeg fant ut at det hadde vært en ulykke på den datoen, men ikke i Bergen som jeg trodde. Dette hadde skjedd i Stavanger. Og det var ikke bare min oldefar som omkom, men hele tre stk – alle fra «Sveis».
Ulykken hadde skapt store overskrifter den gangen – var det drap eller ulykke? De konkluderte til slutt med at det var en ulykke. Uansett – det var tragiske omstendigheter.
Denne hendelsen kom plutselig litt vel nært oss. Det føltes ikke som at det var over 100 år siden, men mye senere. Det må jo ha vært et grusomt sjokk for min oldemor og ikke minst for mine tippoldeforeldre, som mistet sønnen sin.
Journalistene som skrev disse artiklene, hadde rotet med fornavnene på de omkomne, men etternavnet var korrekt. Var egentlig da hjertet gjorde et byks, for det var veldig rart å se det svart på hvitt. Så leste jeg at de hadde funnet en gullring hvor det sto «din Ragnhild» og da visste jeg jo at jeg hadde funnet svaret på gåten.
Her er forlovelsesbildet av de to.
En ufattelig trist hendelse, som snudde opp ned på min farfars trygge barndom.
Mellom 1942 og 1943 ble til sammen 773 norske jøder deportert til tyske konsentrasjonsleire.
Den største deportasjonen skjedde i dag 26. november for nøyaktig 80 år siden. Da satte det ut et skip fra Oslo med kurs mot Tyskland. Skipet het «Donau» og lasten var 529 norske jøder.
Kvinner, barn og eldre ble sendt rett i gasskammeret ved ankomst – kun de som ble sett på som arbeidskraft fikk leve. Men hardt arbeid, lite mat og tortur gjorde at mange etterhvert bukket under.
Jeg må si jeg synes det er rart at ikke denne dagen får større oppmerksomhet. Egentlig burde det vært en offisiell minnedag. Jeg kan faktisk ikke huske om jeg lærte noe om dette da jeg gikk på skolen. Mulig jeg gjorde det, men det er i så fall glemt. Det satte seg i så fall ikke fast i minnet – den gangen.
I dag er det helt uforståelig at noe sånt kunne skje. Og antisemittismen lever fortsatt i «beste» velgående så vi må aldri glemme! Folkemord og etnisk utrenskning har skjedd – og skjer – selv i vår egen tid.
Jeg leste en artikkel i dag som gjorde sterkt inntrykk: om den lille jødiske jenten Ruth. Hun var så etterlengtet da hun kom og moren begynte på et slikt album som de fleste foreldre lager til sine barn. Der man noterer første smil, første tann, når de tok sine første skritt osv.
Ruth var en av de 735 jødene som aldri kom hjem. Hun døde sammen med moren i gasskammeret, noen måneder før fylte 4 år.
Det er groteskt.
Faksimile fra Dagsavisen.
Dette er et av de få (om eneste?) bildet som viser «Donau» da skipet la fra land.
