I dag gikk ferden til Haga – et sted jeg lenge har hatt lyst til å dra til.
Hagaparken ligger i Solna kommune, litt nord for Stockholm. Området ble i sin tid anlagt av Gustav III i årene 1780-97. Parken er en del av Sveriges «nationalstadspark» og fremste eksempel på en engelsk landskapspark. Her ligger også Haga Slott – residensen til Kronprinsessefamilien.
Gustav IIIs paviljongLysthus
Haga slott er ikke åpent for publikum, men vi fikk en interessant omvisning i paviljongen.
Soverommet hansBiblioteket. Bøkene er faktisk kongens originalbøker.
Nå hadde kongen egentlig planer om å lage et større lystslott her, men de planene ble det aldri noe av. Det eneste som vitner om det planlagte slottet, er grunnmuren som fortsatt står.
Dette er en park jeg kunne tenkt meg å komme tilbake til. Så vakkert, og stier på kryss og tvers. Virkelig verdt et besøk!
Selv om varmen ikke har plaget meg noe nevneverdig i dag, var det likevel herlig hver gang det dukket opp en liten bris. Mobilen derimot taklet varmen langt dårligere og sa takk for seg før jeg rakk å komme tilbake til hotellet. Jeg hadde riktignok tatt mange bilder i løpet av dagen, men det burde likevel ikke ha tappet batteriet så fort! Derfor fikk jeg dessverre ikke foreviget den 55 minutter lange vakre båtturen vi tok fra Tappström i Ekerö kommune tilbake til Stockholm.
Jeg fikk tatt dette bildet da før mobilen døde og det viser jo hvor fint det var laget til ved kanalen.
Dette har vært en skikkelig fin dag på alle måter. Vi har gått og gått, og mobilen fikk registrert over 16000 skritt før den tok kvelden. I realiteten ble det nok nærmere 20000 skritt og det merkes.
Første punkt på programmet var Ulriksdal slott. Vi tok t-banen til Bergshamra og valgte så å gå resten av veien. Deler av strekningen gikk gjennom vakker skog.
Ulriksdal ligger ved Edsviken i Solna kommune. Det ble oppført ca 1638-1645 og fikk opprinnelig navnet Jacobsdal. Senere skiftet det navn til Ulriksdal, oppkalt etter Karl XIs sønn, Ulrik. Flere regenter har hatt slottet som sitt tilholdssted, blant andre Karl XV (morfar til vår kong Haakon) og Gustaf VI Adolf (farfar til den nåværende kongen i Sverige).
Karl XVs soveromHverdagsrommet til Gustaf VI AdolfDet store biblioteket
Parken rundt var et skue det med. Vi kunne sikkert vandret rundt i timesvis. Men – vi hadde flere slott å besøke, så vi gikk tilbake til t-banen for å komme oss til neste – nemlig Kina slott ved Drottningholm. Det tror jeg nesten fortjener et eget innlegg.
Vi pleier alltid ha en liten sommerutflukt på jobb før folk går ut i ferie. I tidligere år har vi blant annet besøkt Gamle Bergen, Norges Fiskerimuseum og Lepramuseet St. Jørgens hospital. Det er en kjekk måte å bli kjent med Bergens historie på. Hadde jeg vært turist ville jeg vel ha besøkt alle disse stedene før, men med unntak av Gamle Bergen, har dette vært første gangen jeg har vært innom dørene på de nevnte steder.
I år gikk turen til Salhus og tekstilindustrimuseet der. Museet ligger i de gamle fabrikklokalene til Norsk Tricotagefabrik, en tekstilindustrifabrikk som var i drift fra 1859 til 1989. Salhus ligger nord for Bergen sentrum, en ca 25 minutters biltur unna. Tidligere gikk det ferge fra Salhus over til Holsnøy. Salhus var i det hele tatt et livlig lite samfunn, bygget opp rundt driften av fabrikken. De fleste som bosatte seg her var fabrikkarbeidere. Det ble bygget arbeiderboliger og skole, og dette står her den dag i dag.
Salhus var et betydelig knutepunkt før. I riktig gamle dager var det flere overnattingssteder med skjenkerett her. Navnet Salhus stammer fra Sálúhús, som betyr stedet med gjestgiveri.
Av Trond Isaksen/Riksantikvaren. Lisens: CC BY NC ND 4.0
Det som gjorde sterkest inntrykk på meg i dag var filmen vi fikk se før omvisningen. Det var kort historikk om bakgrunnen for fabrikken, gamle filmklipp og intervju med flere av de som hadde jobbet der. Det var også med et visst vemod jeg satt der for det gjør jo noe med et lite samfunn når en hjørnesteinsbedrift av dette kaliberet legges ned.
En fin dag selv om vi holdt på å blåse bort på veien hjem. I dag har det vært heftig vind og i ettermiddag kom det noen voldsomme byger. Definitivt ikke mye som minner om juni, men det er tidlig ennå da (evig optimist).
Når man holder på med slektsgranskning, må man være forberedt på at det kan dukke opp mye rart. Jeg har tidligere nevnt at jeg har en vaskeekte sjørøver i slekten min, i tillegg til litt adelig blod.
For en tid tilbake hjalp jeg svogeren min med å undersøke noen navn bak ham og stor ble forbauselsen da vi fant ut at vi var i slekt! Vi er faktisk femmenninger! Nå kan ikke det regnes for å være nært beslektet, men likevel; det er jo gøy da! Mine to nevøer er i tillegg til å være halvbrødre, også da firmenninger!
Og nå har jeg funnet ut at min beste venninne og jeg også er i slekt! Vi har felles aner fra både min mor og min fars side. På ene siden er vi nimenninger – det vil si at vi har felles 6-tippoldeforeldre. På den andre siden er hun min mors nimenning.
Verden er ikke stor! At man finner felles aner jo lenger ut man kommer er kanskje ikke så rart, men til nå har jeg ikke funnet at min mor og far har felles aner. I hvert fall ikke så langt kirke- og bygdebøkene viser.
Det er ikke gitt at jeg skulle vært her i dag. Det er en rekke med tilfeldigheter; hadde ikke min mor truffet min far, hadde ikke deres foreldre igjen truffet hverandre osv. Slik kan vi fortsette bakover, ledd for ledd. Hadde ikke våre forfedre vært blant de få som faktisk overlevde svartedauden, ville ingen av oss vært her i dag. I årene etter pesten var befolkningen mer enn halvert. Nærmere 60 % av gårdene lå øde. Dette skyldtes ikke bare svartedauden, men diverse epidemier og klimaendringer som følge av pesten. Norge lå brakk – også politisk og det var nok en medvirkende årsak til at vi senere kom i union med Danmark.
Historie og slektsgranskning er spennende! Ved å kjenne egen historie, kan man bedre forstå nåtiden.
Min ene oldefar som jeg aldri traff. Far til min morfar.
Jeg har jobbet hjemme i noen timer, men NÅ er det altså påskeferie gitt! Så deilig! Senere i dag skal jeg en kjapp tur innom dyreklinikken for å kjøpe fôr til Embla – og så blir det et lite besøk hos foreldrene mine.
Jeg har heldigvis sovet rimelig greit i natt. Har hatt noen netter som ikke har vært så gode, mye pga munnen. Det har vært vondt og ubehagelig, og jeg har fremdeles ikke vennet meg helt til de store klossene. Det går bedre da og jeg er blitt en kløpper til å sette på strikkene. Det var jo noe av det jeg grudde meg mest til.
Jeg kommer ikke ha fritidsproblemer i påsken. Det var 80% på MyHeritage Komplett-abonnement så da slo jeg til. Jeg som er en ivrig slektsgransker må jo ha en konto der. I tillegg var det redusert pris på DNA-tester, så jeg kjøpte to stk – én til min søster og én til meg. Er skikkelig spent på hva den testen vil vise. Vil det dukke opp ukjente familiemedlemmer? Det er jo de som har opplevd det. Nå er jeg rimelig trygg på at jeg er den jeg er og at mine foreldre ikke har noe «svin på skogen» hahaha, men hva med våre forfedre? Vi kan jo ikke alltid være 100% sikre på at den som står oppført som far i kirkebøkene, er den korrekte. Det blir i hvert fall spennende å se hvor vi har våre aner fra.
Slektsgransking er både gøy og utfordrende! Skulle likevel gjerne visst mer om menneskene bak og ikke bare når de ble født, hvor de bodde og når de døde. Hvordan var de? Hvilke tanker gjorde de seg om livet, hva følte de?
Tenker på min ene tippoldemor som kom fra Strandvik i Fusa. Født i 1862 og vokste som de fleste på den tiden opp i en stor søskenflokk. Hun flyttet til Bergen og fikk en sønn – min oldefar – utenfor ekteskap. Hun giftet seg aldri, men livnærte seg som syerske samtidig som hun oppdro sønnen helt alene. Alenemor på 1880-90 tallet – det må ha vært tøft. To av søstrene hennes bosatte seg på Askøy, ikke langt fra der min tippoldemor bodde.
Ingen tvil om hva jeg kommer være opptatt med i påsken.
Kanskje viser testen det vi tror, at ene grenen av slekten har blått blod? 😆
For 85 år siden i dag – natt til 9. april 1940 – ble Norge okkupert av Tyskland. Flere norske byer og tettsteder ble bombet og nesten totalt utslettet disse dagene i april, og sivile ble drept. Det ble kjempet i mot og vi fikk etterhvert hjelp fra våre allierte. Men da Frankrike også ble angrepet, måtte de trekke seg ut og Norge måtte dermed oppgi kamphandlingene.
I fem lange år varte krigen. 8. mai i år kan vi i lille Norge feire 80 år med fred.
Det har vært noen kriger i verden siden 1945. Jeg kan nevne Koreakrigen 1950-53, Vietnamkrigen 1955-75, borgerkrigen i Guatemala 1960-96, den angolske uavhengighetskrigen 1961-75, Sovjetunionens invasjon av Afghanistan osv osv. Listen er lang.
Til og med i Europa har vi opplevd krig etter 1945. Bosniakrigen varte fra 1992 til 1995. I 2014 ble Krim annektert av Russland, og i 2022 invaderte de Ukraina.
Hver gang jeg hører ordet krig, tenker jeg på hvor heldige vi i Norge er. I enkelte land finnes det vel knapt en generasjon som vet hva det vil si å vokse opp i fred. De kjenner ikke til annet enn krig.
Vi er virkelig heldige, men friheten må ikke tas for gitt. 85 år etter at Norge ble angrepet, er igjen sikkerheten vår truet. Jeg synes det er skummelt. Trusler om å ta Grønland er skummelt. Jeg liker rett og slett ikke den retorikken som kommer fra USAs president. Alt blir så usikkert for hva vil skje om nå USA virkelig invaderer Grønland? Det høres helt sykt ut, men det kan jo bli realitet. Ingen vet hvor haren hopper…
Tyske soldater marsjerer nedover Karl Johan 9. april 1940
Det er et bilde som er ekstremt komplekst og der jeg opplever mange forholder seg til konflikten som om det var en fotballkamp der man heier på det ene laget. Men det er ikke ett lag, det er mange lag. Jeg synes det er vanskelig å formidle denne kompleksiteten uten at det skal bli tatt til inntekt som et forsvar for den volden som blir utøvet ~ Nina Grünfeld om konflikten på Gaza.
Nina Grünfeld, selv jøde og datter av Berthold Grünfeld, en kjent norsk lege og spesialist i psykiatri, har skrevet flere artikler om konflikten på Gaza. Hun har også skrevet kronikker om den jødefiendligheten som eksisterte i det norske samfunnet både før, under og etter andre verdenskrig. For det er ikke til å stikke under en stol at det var antisemittiske holdninger i norsk presse, blant politikere og i befolkningen generelt lenge før tyskerne inntok landet. Selv etter krigen opplevde mange jøder å måtte kjempe mot byråkratiet for å få tilbake det som var rettmessig deres. De hadde mistet alle sine eiendeler og sto helt på bar bakke. Noe særlig hjelp fra myndighetene fikk de heller ikke da det ikke ble tatt hensyn til den helt spesielle situasjonen de overlevende jødene sto i. De hadde også store økonomiske krav mot seg for de årene de ikke hadde betalt skatt. Som om de hadde hatt mulighet til det!
Arveoppgjør etter døde slektninger ble også en påkjenning og det var ikke gitt at de gjenlevende slektningene fikk noe. Myndighetene prøvde å anslå i hvilken rekkefølge familiemedlemmer hadde dødd i gasskamrene for å finne ut hvor nært eller fjernt slektskapet var.
Urett ble begått, det er det ingen tvil om. Fra høyresiden så vel som venstresiden. Eksilregjeringen i London fikk informasjon om hva som skjedde med jøder i Europa – likevel unnlot de å varsle at det også kunne skje med de norske jødene. De visste, men gjorde ingenting!
Dette lærte vi ingenting om på skolen. Vi fikk bare høre glanshistoriene; om de norske heltene, om Kongens nei og hva eksilregjeringen gjorde. Tenk hvordan historien i dag ville sett ut om de hadde brukt radiosendingene til å advare de norske jødene!
Med tanke på historikken, alle forfølgelsene, lidelsene er det ubegripelig at den israelske stat i dag holder på slik de gjør. Enkelte sier det ikke er etnisk rensning det som foregår, men hva skal man da kalle det for? Det VAR grusomt det som skjedde 7. oktober 2023, men hevnen er også det. Og man er ikke imot jødene fordi om man mener det som nå skjer er galt. Som Nina Grünfeld sier det; det er ingen fotballkamp dette hvor man har ett lag man heier på. Det er ingen vinnere i dette «spillet» – kun tapere. De eneste som kommer godt ut av det er de som profitterer på krigen.
I kronikken Hva ville min far sagt? (publisert i Aftenposten 5. juni 2024) skriver Nina om sin uro over den dreiningen mot høyre israelsk politikk har tatt og hvilke konsekvenser dette på sikt vil få for Israel. Jeg anbefaler dere å lese den.
Det er ikke vi som dør, ikke nå, ikke her, ikke ennå. Det er palestinerne i Gaza som dør. Dør av Israels hensynsløse bomber, av Hamas’ kyniske ledere og deres disipler som bærer sin jihad i pannen.
I går var det nøyaktig 80 år siden sovjetiske styrker nådde frem til konsentrasjonsleiren Auschwitz/Birkenau og frigjorde de rundt 7000 fangene som var der. Dagen er blitt en internasjonal minnedag over de millioner av jøder og medlemmer av andre minoritetsgrupper, som ble myrdet av de tyske nazistene under andre verdenskrig.
Vi må ikke glemme, sier vi. Likefullt er det oppblomstring av ekstreme høyrekrefter i Europa. I Tyskland har det radikale høyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD) fått sitt store gjennombrudd. I Østerrike vant Frihetspartiet (FPÖ) valget i september. Partiet ble i sin tid opprettet av tidligere SS-offiser. Nederland har Geert Wilders og Partiet for frihet (PVV).
Og i USA sitter det nå en kar som har en retorikk skremmende lik en viss østerriker ved navn Adolf Hitler.
Jeg liker ikke denne utviklingen. Det er noe utrygt over det hele. Jeg skjønner ikke at slike partier kan få så stor oppslutning. Men historien gjentar seg, bare med andre “syndebukker”. I 1930-årene ble jødene sett på som hovedfienden – i dag er det muslimene. Men antisemittismen lever i høy grad ennå, med jødehets og angrep på synagoger. Det er trist at man ikke kan skille mellom den gjengse “mann i gaten” og et lands styre. Likeså er det med muslimene. Alle muslimer kan ikke lide for hva noen gale individer foretar seg.
Rotne egg finnes i alle reder.
Faksimile fra https://www.holocaustremembrancedaynorway.no
Dagen frakteskipet Donau forlot Oslo med 529 norske jøder ombord – de fleste endte opp i utrydningsleiren Auschwitz.
Det har så smått begynt å blåse litt, men ikke noe å snakke om her ennå i hvert fall. Mulig det er verre på kysten for leser at ferger er kansellerte pga kraftig vind. Jeg er nå kommet meg trygt i hus og her skal jeg bli.
Ok… skulle ikke skrevet det om vinden for nå hører jeg at det er i ferd med å ta seg opp ute.
Det skal bli godt med en rolig helg. Forrige lørdag holdt jeg jo på å rydde opp i boden etter oversvømmelsen – det har jeg definitivt ikke tenkt å gjøre i morgen. Litt smårydding inne, ellers bare slappe av.
Jeg holder for tiden på med å høre en lydbok om Fridtjof Nansen. Utrolig fascinerende! Skulle egentlig ha lest denne før jeg dro til Oslo og Frammuseet. Nå vet jeg jo litt mer om både turen over Grønland og ekspedisjonen han foretok til Nordpolen, og hadde derfor fått mer glede av alle bildene og beretningene. Må nok bli en ny tur til Oslo da 😉
Uansett; kjekt å gjøre seg mer kjent med denne polarhelten som var så mye mer enn akkurat dét. Vitenskapsmann, naturforsker, foredragsholder, politiker og en viktig brikke i prosessen mot norsk selvstendighet i 1905. I 1922 mottok han Nobels fredspris for sitt humanitære og fredsskapende arbeid etter første verdenskrig.
Bloggen er blitt kraftig nedprioritert de siste dagene, men jeg har hverken hatt overskudd eller noe spesielt å meddele. Jeg har lyttet mye på lydbok og sett litt på tv. That’s it.
Det går mye i andre verdenskrig for tiden. Man skulle jo tro det var nok elendighet i verden i dag så hvorfor bry seg med en krig som tok slutt for snart 80 år siden, vil nok noen tenke. Men selv synes jeg det er viktig at vi gjør oss kjent med vår egen nære historie. Dette var tross alt virkeligheten til våre besteforeldre og oldeforeldre i fem lange år.
8. mai 1945 tok krigen slutt. I mai kan vi altså feire 80 år med fred i Norge. De fleste av oss husker sikkert bildene fra disse dagene, av jublende menneskemengder og en kongefamilie som vender hjem etter flere års landflyktighet. Alt virker som fryd og gammen, men historien er ikke helt slik. Det var mye hat og sinne rettet mot de som hadde stått på den feile siden. Man trengte ikke selv ha gjort noe direkte galt, det holdt å ha vært et passivt medlem av NS eller å ha forelsket seg i en av «fienden» – ønsket om hevn var stort. Det ble derfor begått mange overgrep i denne tiden og selv mange år etter krigens slutt, vet vi at mange har måttet lide for det et familiemedlem gjorde under krigen. Skammen gikk i generasjoner, kan man nesten si.
Huff, ikke så lystig lesning dette, men uhyre interessant. Og sett med nåtidens øyne er det mye som kunne vært gjort annerledes da oppgjøret skulle tas. Var det for eksempel riktig å innføre dødsstraff igjen den gangen? Og var det de rette som ble straffet? Det kan se ut som at mange av de på toppen, de som tillot og la til rette for tortur, slapp unna mens de på «golvet», de som utførte ordren, ble henrettet. Det fantes unntak da, som Quisling og Rinnan. Men faktum er at flere av dem som ble henrettet var unge gutter som hadde vært lette å lede. Gutter som hadde falt utenfor samfunnet, men som nå ble en del av et fellesskap.
Jeg anbefaler dere å se «De siste dødsdømte» som ligger på NRK nett-tv. Det er en dokumentarserie som tar for seg en del av det norske landssviksoppgjøret etter andre verdenskrig.
