Saltgruven i Wieliczka er en av verdens eldste og mest kjente saltgruver – nesten et “must” å få med seg når man først er på de kanter. Gruven står på UNESCOs liste over verdens kulturarv.

Det har vært gruvedrift her så langt tilbake som til middelalderen. Gruven er enorm, og det forstår man når man er der og vet at det kun er 1% av hele gruven vi får se. Vi kommer ned til 135 meter under bakken, mens selve gruven strekker seg flere hundre meter dypere – helt ned til 327 meter.

Vi slapp heldvis å gå opp alle trappetrinnene vi gikk ned – jeg husker ikke i farten hvor mange, men det var maaange. Det var en heissjakt som førte oss opp til overflaten igjen – og dette var definitivt ikke noe for de med alvorlig angst for lukkede rom. Vi sto som sild i tønne – kun 5 personer om gangen. Turen gikk fort da, 30 sekunder så var vi oppe.

Vi var heldige og fikk en flink guide med glimt i øyet. Ser på nettet at folk har hatt blitt blandede erfaringer, men for meg var dette en eneste stor opplevelse! Det er mye gåing, men det var jeg forberedt på.

Jeg har nettopp sett Schindlers liste på nytt. Det er kanskje en måte å bearbeide alle inntrykkene fra besøket i Auschwitz-Birkenau på – å få mer kunnskap samtidig som jeg bærer med meg mine egne bilder. Det har fremdeles ikke helt gått opp for meg at jeg faktisk har vært på det stedet, som er blitt stående som selve symbolet på krigens grusomheter. Det vil nok ta tid.

Flere scener fra filmen er foresten spilt inn her i Kazimierz. Om dere har sett filmen, kjenner dere kanskje igjen denne trappen? Det er i de scenene der ghettoene skal tømmes. Vi ser mennesker som løper i panikk og noen gjemmer seg under trappen.

Det var en veldig spesiell stemning på dette stedet, som ikke ligger så langt unna markedet i Plac Nowy. Det hang både bilder og tekster om jøder som ble fratatt hjemmene sine og tvangsflyttet til ghettoer. Folk sto og leste, og det var et alvor over det hele. Kanskje var de etterkommere av de som en gang hadde hatt sitt hjem i Polen.

Før krigen bodde det ca 3,3 millioner jøder i Polen – det vil si at Polen hadde den største jødiske befolkningen i Europa. Av disse ble hele 3 millioner drept under holocaust. Tallene er ikke til å fatte.

Man skulle jo tro at man hadde lært noe av historien, men verden viser gang på gang at det dessverre ikke er tilfelle. Enten det nå er jøder, arabere eller andre folkeslag – alle har de den grunnleggende retten til leve et trygt og verdig liv. Uten frykt for vold eller forfølgelse.

Dette har vært en dag med sterke inntrykk så det vil nok ta tid å fordøye alt vi har opplevd.

Sterkest inntrykk gjorde synet av alle eiendelene. Noen har tråkket rundt i disse skoene, klærne har tilhørt et barn. De måtte etterlate alt de hadde med seg på togperrongen, med et løfte om at det senere ville bli brakt til dem. De ble så lovet en god dusj og mat – men for mange endte livet i gasskammeret. Siste bildet viser det ene krematoriet.

Endestoppet i Birkenau.

Her lå de i tre etasjer – opp til 7 personer i hver “seng” med et pledd på deling.

Alle burde ta turen hit minst én gang i løpet av livet. Se ondskapen med egne øyne. At det fremdeles finnes dem som fornekter at holocaust noengang har skjedd, er uforståelig. Tyskerne gjorde sitt ytterste å slette alle spor da de forsto at de var i ferd med å tape krigen, så enkelte steder står det kun skorsteiner tilbake.

Jeg fikk ikke de helt store kroppslige reaksjonene jeg trodde jeg ville få – det føltes nesten som om jeg sto utenfor meg selv. Jeg klarte ikke ta inn alt. Det er rett og slett ubegripelig å forstå den ondskapen som utspilte seg her, all lidelsen. Kanskje vil det først gå opp for meg at jeg faktisk har vært her når det har gått en tid.

At jeg ikke er noe ungfole lenger, fikk jeg merke i går. All gåingen – det meste på asfalt – kjentes, for å si det sånn. Om det skyldes alderen eller formen er jeg ikke helt sikker på – kanskje en kombinasjon.

Det var uansett verdt det.

Å spasere langs Akerselva opp mot Sagene var som å gå tilbake i tid. De gamle industribyggene ligger der slik de gjorde på 1840-50-tallet. Det var ingen dans på roser for de som jobbet på fabrikkene på den tiden. Det var lange og harde arbeidsdager, lav lønn og få eller ingen sosiale rettigheter. Arbeidsforholdene kunne være helsefarlige.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Arbeidermuseet som ligger der var dessverre stengt i går, men jeg kommer nok tilbake.

Jeg begynte dette innlegget i Oslo. Nå sitter jeg på bybanen på vei fra Flesland til Bergen sentrum. Bilen min står parkert på jobb, så det tar enda litt tid før jeg er hjemme.

I Oslo skinte solen da jeg dro og jeg fikk en følelse av vår. I Bergen…vel, her regner det. Intet noe nytt under solen.

Men det er uansett godt å komme hjem. I morgen treffer jeg Embla igjen – har nå savnet henne selv om jeg ikke har vært så lenge borte fra henne.

Hva gjør man for å live opp en temmelig grå og våt mandag ettermiddag i mars?

Jo, man blir med på en teatervandring!

Det gjorde jeg i går, sammen med min søster og begge nevøene. Først koste vi oss på kinarestaurant med deilig middag og dessert (gave fra mine foreldre) – deretter gikk vi bort til Muren, som var startstedet for vandringen. Det var forbausende mange som hadde kjøpt billetter – selv fikk jeg billetten i gave av min søster.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tema for teatervandringen var bybrannen i 1916. Virkelig spennende og interessant!

Det har vært en del bybranner i Bergen siden middelalderen – ca 30 i tallet. Den siste var i 1955 – da brant deler av Bryggen. De to største og mest ødeleggende brannene var den i 1702 og da denne i 1916. I 1702 ble 7/8 av byen lagt i ruiner, mens brannen i 1916 førte til at store deler av områdene rundt Vågsbunnen, Marken og Nygård ble ødelagt. Over 380 bygninger brant ned og ca 2700 mennesker mistet hjemmene sine.

Gjenoppbyggingen av byen tok mange år. For å forhindre en lignende katastrofe, ble det planlagt å bygge bredere gater og bygningene skulle være i mur eller betong.

Det er rart å tenke på at byen jeg kjenner så godt en gang så helt annerledes ut. Jeg har litt vanskelig for å se for meg trehus tett i tett og smale smug overalt, selv om noe av det fortsatt finnes i Bergen. Men det er merkelig å tenke på at også sentrum en gang var slik.

Tilbake til teatervandringen. Skuespillere fra Bymuseet i Bergen bragte oss på en morsom måte tilbake til denne dagen i 1916 da det begynte å brenne i en sjøbod på Murallmeningen. Selv om det var nokså hustrig i går, var det adskillig verre 15. januar 1916. Den gangen var det sterk vind med storm i kastene, noe som var med på å gjøre slokkingsarbeidet tyngre.

Jeg vet ikke hvor mange skritt jeg fikk i går, men vi vandret rundt i halvannen time. Endestoppet var den gamle brannstasjonen hvor noen av de brannvognene som ble brukt den gangen, sto oppstilt.

Dette gav mersmak.

Så er min lille ferie i Sverige over for denne gang. I morgen drar jeg hjem og mandag er det jobb igjen.

Er jeg så klar for å komme tilbake til striskjorte og havrelefse? Til jobb og rutiner?

Svaret er: overhodet ikke. Det er bestandig en omstilling, men sommeren er nå heldigvis ikke slutt.

I dag gikk ferden til Haga – et sted jeg lenge har hatt lyst til å dra til.

Hagaparken ligger i Solna kommune, litt nord for Stockholm. Området ble i sin tid anlagt av Gustav III i årene 1780-97. Parken er en del av Sveriges «nationalstadspark» og fremste eksempel på en engelsk landskapspark. Her ligger også Haga Slott – residensen til Kronprinsessefamilien.

Haga slott er ikke åpent for publikum, men vi fikk en interessant omvisning i paviljongen.

Nå hadde kongen egentlig planer om å lage et større lystslott her, men de planene ble det aldri noe av. Det eneste som vitner om det planlagte slottet, er  grunnmuren som fortsatt står.

Dette er en park jeg kunne tenkt meg å komme tilbake til. Så vakkert, og stier på kryss og tvers. Virkelig verdt et besøk!

Selv om varmen ikke har plaget meg noe nevneverdig i dag, var det likevel herlig hver gang det dukket opp en liten bris. Mobilen derimot taklet varmen langt dårligere og sa takk for seg før jeg rakk å komme tilbake til hotellet. Jeg hadde riktignok tatt mange bilder i løpet av dagen, men det burde likevel ikke ha tappet batteriet så fort! Derfor fikk jeg dessverre ikke foreviget den 55 minutter lange vakre båtturen vi tok fra Tappström i Ekerö kommune tilbake til Stockholm.

Jeg fikk tatt dette bildet da før mobilen døde og det viser jo hvor fint det var laget til ved kanalen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette har vært en skikkelig fin dag på alle måter. Vi har gått og gått, og mobilen fikk registrert over 16000 skritt før den tok kvelden. I realiteten ble det nok nærmere 20000 skritt og det merkes.

Første punkt på programmet var Ulriksdal slott. Vi tok t-banen til Bergshamra og valgte så å gå resten av veien. Deler av strekningen gikk gjennom vakker skog.

Ulriksdal ligger ved Edsviken i Solna kommune. Det ble oppført ca 1638-1645 og fikk opprinnelig navnet Jacobsdal. Senere skiftet det navn til Ulriksdal, oppkalt etter Karl XIs sønn, Ulrik.  Flere regenter har hatt slottet som sitt tilholdssted, blant andre Karl XV (morfar til vår kong Haakon) og Gustaf VI Adolf (farfar til den nåværende kongen i Sverige).

Parken rundt var et skue det med. Vi kunne sikkert vandret rundt i timesvis. Men – vi hadde flere slott å besøke, så vi gikk tilbake til t-banen for å komme oss til neste – nemlig Kina slott ved Drottningholm. Det tror jeg nesten fortjener et eget innlegg.

Og i morgen blir det flere eventyr ☺️

Vi pleier alltid ha en liten sommerutflukt på jobb før folk går ut i ferie. I tidligere år har vi blant annet besøkt Gamle Bergen, Norges Fiskerimuseum og Lepramuseet St. Jørgens hospital. Det er en kjekk måte å bli kjent med Bergens historie på. Hadde jeg vært turist ville jeg vel ha besøkt alle disse stedene før, men med unntak av Gamle Bergen, har dette vært første gangen jeg har vært innom dørene på de nevnte steder.

I år gikk turen til Salhus og tekstilindustrimuseet der. Museet ligger i de gamle fabrikklokalene til Norsk Tricotagefabrik, en tekstilindustrifabrikk som var i drift fra 1859 til 1989. Salhus ligger nord for Bergen sentrum, en ca 25 minutters biltur unna. Tidligere gikk det ferge fra Salhus over til Holsnøy. Salhus var i det hele tatt et livlig lite samfunn, bygget opp rundt driften av fabrikken. De fleste som bosatte seg her var fabrikkarbeidere. Det ble bygget arbeiderboliger og skole, og dette står her den dag i dag.

Salhus var et betydelig knutepunkt før. I riktig gamle dager var det flere overnattingssteder med skjenkerett her. Navnet Salhus stammer fra Sálúhús, som betyr stedet med gjestgiveri.

Det som gjorde sterkest inntrykk på meg i dag var filmen vi fikk se før omvisningen. Det var kort historikk om bakgrunnen for fabrikken, gamle filmklipp og intervju med flere av de som hadde jobbet der. Det var også med et visst vemod jeg satt der for det gjør jo noe med et lite samfunn når en hjørnesteinsbedrift av dette kaliberet legges ned.

En fin dag selv om vi holdt på å blåse bort på veien hjem. I dag har det vært heftig vind og i ettermiddag kom det noen voldsomme byger. Definitivt ikke mye som minner om juni, men det er tidlig ennå da (evig optimist).

Når man holder på med slektsgranskning, må man være forberedt på at det kan dukke opp mye rart. Jeg har tidligere nevnt at jeg har en vaskeekte sjørøver i slekten min, i tillegg til litt adelig blod.

For en tid tilbake hjalp jeg svogeren min med å undersøke noen navn bak ham og stor ble forbauselsen da vi fant ut at vi var i slekt! Vi er faktisk femmenninger! Nå kan ikke det regnes for å være nært beslektet, men likevel; det er jo gøy da! Mine to nevøer er i tillegg til å være halvbrødre, også da firmenninger!

Og nå har jeg funnet ut at min beste venninne og jeg også er i slekt! Vi har felles aner fra både min mor og min fars side. På ene siden er vi nimenninger – det vil si at vi har felles 6-tippoldeforeldre. På den andre siden er hun min mors nimenning.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Verden er ikke stor! At man finner felles aner jo lenger ut man kommer er kanskje ikke så rart, men til nå har jeg ikke funnet at min mor og far har felles aner. I hvert fall ikke så langt kirke- og bygdebøkene viser.

Det er ikke gitt at jeg skulle vært her i dag. Det er en rekke med tilfeldigheter; hadde ikke min mor truffet min far, hadde ikke deres foreldre igjen truffet hverandre osv. Slik kan vi fortsette bakover, ledd for ledd. Hadde ikke våre forfedre vært blant de få som faktisk overlevde svartedauden, ville ingen av oss vært her i dag. I årene etter pesten var befolkningen mer enn halvert. Nærmere 60 % av gårdene lå øde. Dette skyldtes ikke bare svartedauden, men diverse epidemier og klimaendringer som følge av pesten. Norge lå brakk – også politisk og det var nok en medvirkende årsak til at vi senere kom i union med Danmark.

Historie og slektsgranskning er spennende! Ved å kjenne egen historie, kan man bedre forstå nåtiden.

Jeg har jobbet hjemme i noen timer, men NÅ er det altså påskeferie gitt! Så deilig! Senere i dag skal jeg en kjapp tur innom dyreklinikken for å kjøpe fôr til Embla – og så blir det et lite besøk hos foreldrene mine.

Jeg har heldigvis sovet rimelig greit i natt. Har hatt noen netter som ikke har vært så gode, mye pga munnen. Det har vært vondt og ubehagelig, og jeg har fremdeles ikke vennet meg helt til de store klossene. Det går bedre da og jeg er blitt en kløpper til å sette på strikkene. Det var jo noe av det jeg grudde meg mest til.

Jeg kommer ikke ha fritidsproblemer i påsken. Det var 80% på MyHeritage Komplett-abonnement så da slo jeg til. Jeg som er en ivrig slektsgransker må jo ha en konto der. I tillegg var det redusert pris på DNA-tester, så jeg kjøpte to stk – én til min søster og én til meg. Er skikkelig spent på hva den testen vil vise. Vil det dukke opp ukjente familiemedlemmer? Det er jo de som har opplevd det. Nå er jeg rimelig trygg på at jeg er den jeg er og at mine foreldre ikke har noe «svin på skogen» hahaha, men hva med våre forfedre? Vi kan jo ikke alltid være 100% sikre på at den som står oppført som far i kirkebøkene, er den korrekte. Det blir i hvert fall spennende å se hvor vi har våre aner fra.

Slektsgransking er både gøy og utfordrende! Skulle likevel gjerne visst mer om menneskene bak og ikke bare når de ble født, hvor de bodde og når de døde. Hvordan var de? Hvilke tanker gjorde de seg om livet, hva følte de?

Tenker på min ene tippoldemor som kom fra Strandvik i Fusa. Født i 1862 og vokste som de fleste på den tiden opp i en stor søskenflokk. Hun flyttet til Bergen og fikk en sønn – min oldefar – utenfor ekteskap. Hun giftet seg aldri, men livnærte seg som syerske samtidig som hun oppdro sønnen helt alene. Alenemor på 1880-90 tallet – det må ha vært tøft. To av søstrene hennes bosatte seg på Askøy, ikke langt fra der min tippoldemor bodde.

Ingen tvil om hva jeg kommer være opptatt med i påsken.

Kanskje viser testen det vi tror, at ene grenen av slekten har blått blod? 😆