De fleste av oss ønsker jo å bli sett på som gode mennesker. Man ønsker å bli likt og få aksept. Men hva vil det si å være et godt menneske? Hvis man ikke alltid klarer å være den andre forventer at en skal være, vil det da si at man ikke er et godt menneske?

Man skal jo helst ikke være misunnelig på andre, noen mener sågar at det er en av de mest ondsinnede følelsene et menneske kan ha. Misunnelse blir i den katolske troen sett på som en av de “syv dødssynder”. Å misunne vil jo si at man ikke unner en annen person den fremgangen den personen har. Eller…? Å se andre lykkes på områder hvor en selv har mislyktes gjør noe med selvtilliten. Og når det gjentar seg, får man en følelse av å sitte med dårlige kort på hånden. Det blir da en ond sirkel. Det er ikke det at man ikke unner andre lykke, men man skulle så gjerne opplevd litt av den lykken selv også. Å ha den følelsen av at man i utgangspunktet har fått utdelt dårlige kort, hjelper jo ikke akkurat på selvfølelsen. Det er en destruktiv tankegang som blir vanskelig å komme ut av.

Misunnelse og sjalusi hører i hop. Det er ikke særlig positive merkelapper å få hengende på seg. Men igjen; er man et dårlig menneske om man skulle føle misunnelse og sjalusi av og til? Føler ikke alle et stikk av sjalusi eller misunnelse en gang i blant? Gjør det de da til dårlige mennesker? Selvsagt ikke. Det er hva man velger å gjøre med det som betyr noe. 

For å bryte denne trenden er det viktig å innrømme for seg selv og andre at man faktisk er misunnelig. Ved å snakke med nære venner om det, får man kanskje opp øynene for at de man ser på som så vellykkede, kanskje ikke har de samme oppfatningene om seg selv? Så må man prøve å fokusere på hva som faktisk er bra i ens eget liv.

Men det er vanskelig å se hva som er bra når man har slike dystre og destruktive tanker at “alle andre” har det så mye bedre. Så kjenner man skam fordi man føler det slik. Man vet jo at det egentlig er “forbudte” og negative følelser. Men barndommens minner fra gymtimene på skolen, der man skulle deles inn i lag og du alltid var den som står igjen til sist… de minnene er tunge og de setter spor. Så ungdomstiden. Det å ikke bli valgt, det å være hun som alltid satt hjemme mens andre var ute. Å tilhøre de som ikke blir sett… Følelsen av å være usynlig kan henge lenge i.

Det paradoksale er at man er redd for å miste nære venner, men væremåten gjør at man skyver de bort. For hvem vil være sammen med noen som så åpenbart er misunnelig og viser sjalusi? De utstråler jo ikke akkurat positive energier, snarere tvert imot. Det er verdt å tenke på, men ikke enkelt når man står midt oppi det.

Å akseptere seg selv for den man er er viktig for ens videre vekst. Når man aksepterer en side man anser som vond hos en selv, blir den ikke så farlig lenger. Trollet sprekker kan man si.

Dette innlegget skrev jeg i 2014. Det har altså gått 8 år siden den verste perioden i livet mitt. Jeg begynner heldigvis å få avstand til denne tiden, men fremdeles kan jeg ha drømmer (eller skal jeg si mareritt) der alt er ved det gamle. Når jeg så våkner, er lettelsen stor for at det hele bare var en drøm. De ekle følelsene sitter dog i kroppen og det tar litt tid å riste de av seg. 

I mange år prøvde de rundt meg å skåne meg for både det ene og det andre. “Vibeke takler ikke det” eller “Vibeke blir urolig” var vanlige fraser. Jeg var ikke selv bevisst på hvor stor innvirkning min måte å være på, hadde på andre. Men når man sliter psykisk påvirkes også ens nærmeste. Mange pårørende utsletter nesten seg selv og egne behov skyves til side. Er det noe jeg sliter mest med i dag, er det tanken på akkurat dette. Som psykisk syk kan kan man bli ganske så egosentrisk. 

De siste årene har derimot vist at jeg ikke er det persillebladet som alle (meg selv inkludert) trodde. Snarere tvert i mot – jeg er langt tøffere og sterkere. Jeg har tatt utfordringene som har kommet på strak arm. Og det viktigste av alt; jeg kan også være en støtte for andre. Andre trenger ikke lenger liste seg rundt for å ta hensyn til meg. Det er så godt å vite både for dem og ikke minst meg selv. 

Det gjør så godt å få de tilbakemeldingene, bekreftelsene om du vil. Alle trenger bekreftelser innimellom på at det de gjør er bra. Forskjellen er at jeg tidligere krevde bekreftelser, jeg krevde svar. Fikk jeg ikke det, falt jeg helt sammen. Nå kommer tilbakemeldingene av seg selv, ofte når jeg venter de minst. Og jeg setter så stor pris på det for jeg vet at det er ærlig og oppriktig ment. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med fare for å komme med floskler; veien har vært både lang og kronglete, men det gjelder å aldri gi opp. Klarte jeg, klarer alle. 

Vi har kommet langt i Norge når det gjelder homofiles rettigheter, men de holdningene som kommer frem i kommentarfeltene både før og etter terrorhendelsen natt til lørdag, viser dessverre at vi fremdeles har en vei å gå. 

Jeg er et følelsesmenneske både på godt og vondt. Mest på godt da, men fordommer og urettferdighet går virkelig hardt inn på meg. Jeg klarer ikke få meg til å forstå hva som får enkelte mennesker til å være så trangsynte og dømmende. Det gjelder forøvrig ikke bare synet på homofile, men generelt. 

Det skeive miljøet har kuppet hendelsen til sin fordel, kunne jeg lese i et kommentarfelt. Terroren var ikke egentlig rettet mot de homofile – det var tilfeldig at det rammet der det rammet. Dessuten var det to heterofile menn som ble skutt. Ble det sagt. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For ordens skyld; en av de drepte VAR homofil og det samme var flere av de sårede. Men uansett; spiller det noen rolle? Mennesker ble såret og drept, mange opplevde å se sine venner bli skutt. Gjerningsmannens motiv vet vi ikke ennå så det er altfor tidlig å spekulere i noe. Det vi derimot vet er at han var en bekjent av den kjente islamisten Arfan Bhatti, som hadde publisert harefulle ytringer mot pride på sin facebookside. 

Egentlig skjer det samme nå som etter 22. juli. Da som nå  sto man sammen, det var kjærlighet og tog. Så snudde vinden og Arbeiderpartiet fikk kritikk for å utnytte det som skjedde til sin fordel politisk. Nå er det de homofile som får unngjelde. 

Vi burde være kommet lenger i 2022. Som jeg har sagt før; det burde være revnende likegyldig hvem man elsker. Kjærlighet er kjærlighet. Ingen skulle behøve å være engstelige for å bli trakassert når de er på byen en kveld. Ingen skulle trenge å være redd for å holde kjæresten i hånden i frykt for å bli slått ned. Kommentarer som at andre også kan bli slått ned faller på steingrunn. Alle kan oppleve blind vold, men årsaken er neppe din heterofile legning… 

Arnulf Øverland skrev diktet «Du må ikke sove»    i 1937 som en advarsel mot nazismen. Den mest kjente strofen er denne: 

Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.

Tenker det er en viktig påminnelse til alle i disse dager. Man kan ikke sitte stille i båten og se på at andre rammes uten å ta til motmæle. Hvor hadde verden vært i dag om ikke noen en gang hadde startet å kjempe; for bedring av arbeidenes kår, for likestilling mellom kjønn, for svartes rettigheter osv. Man har alle begynt et sted. Det er heller ikke så lenge siden det faktisk var straffbart å være åpen homofil i Norge. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi har tatt noen «syvmilsskritt» siden den gang. I Norge har nå homofile, lesbiske, bifile og transpersoner de samme rettigheter som andre. Det er forbudt å diskriminere, true og trakassere noen utifra legning; likevel opplever mange skeive å bli slått ned eller hetset. Fordommene lever i beste velgående. Nettopp derfor er Pride så viktig! For meg er det komplett uforståelig at noen i det hele tatt kan la seg provosere over å se glade mennesker feire mangfoldet og kjærligheten. 

Det er viktig å synliggjøre dette mangfoldet, at selv om noe er annerledes er det også greit. Kongen sa det så fint: «nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre». 

Så enkelt – og likevel så vanskelig. 

Det er vanskelig å finne ordene i dag. For hvorden beskrive den ondskapen som igjen har rammet Norge? 

Alt de ville var å feire kjærligheten. Nå er 19 skadet og to er borte for godt. 

Mine tanker går til de pårørende og alle som ble rammet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det at man har lov til å å ytre seg er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Ytringsfriheten står sterkt i Norge og er nedfelt i grunnloven. Det vil si vi alle har lov til å si det vi mener uten innblanding av myndighetene. 

Det er dog visse begrensninger. Det er blant annet forbudt å diskriminere, trakassere, komme med ærekrenkelser og trusler. Men hvor går egentlig grensen for hva man kan definere som som trakassering, ærekrenkelser osv?   

Jeg tenker ofte at det å være politiker må være en av de minst takknemlige posisjoner å være i, høy lønn til tross. De skal jammen meg være ganske så tykkhudete for å klare å stå i stormen. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som offentlige personer må de selvsagt tåle å få kritikk. De har jo selv satt seg i den posisjonen. Men det er forskjell på konstruktiv og saklig kritikk, og direkte personhets og latterliggjøring. For det er det mye av. Mange av de kommentarene man ser på nettet er etter min mening helt på grensen og ofte over det som er tillatt. 

Man har stor takhøyde i Norge og det er selvsagt bra. Men jeg savner raushet og respekt. Det er for meg helt uforståelig hva enkelte mennesker kan få seg til å skrive om og til andre. Og det virke som om respekten for andre mennesker er totalt fraværende.

Men man må skille på hva som er reell hets og ikke. 

En kjent influencer gikk for noen uker siden hardt ut mot det hen opplevde som hets. Jeg kan forstå at det kunne virke voldsomt, men jeg leste kommentarene og de aller fleste kom med konstruktive tilbakemeldinger. Det gikk på utlevering av barn i sosiale medier. Saklig kritikk er IKKE hets selv om det kan føles ubehagelig for den det gjelder. I dette tilfelle hadde de nok tjent mer på å komme kritikerne i møte, fått i gang en saklig diskusjon. I stedet velger de sletting og blokkering. 

De kunne kanskje lært noe av vår prinsesse Märtha, som til tider opplever det jeg så absolutt vil kalle for hets, latterliggjøring og direkte personangrep. Hun lar kommentarer stå, ofte svarer hun – alltid med respekt. 

Kommentarer som «syk, syk dame», «stupid» og «race traitor» er noen av karakteristikkene som står under instagramposten der hun deler at hun har forlovet seg. Er det greit? Altså; vi kan mene hva vi vil om Märtha og Shaman Durek. Noen kaller det humbug – andre støtter dem pga egne spirituelle erfaringer. Mange som kritiserer er selv troende. Jeg har ikke fasiten på hva som er rett, men det er det ingen andre heller som har. Ha nå likevel respekt for at andre tror på noe annet enn deg. Diskuter gjerne forretningen deres, men hold dere for gode til personangrep. Ingen fortjener å bli kalt syk bare fordi de er seg selv, lever et annet liv eller står for noe annet enn det du gjør. Man har ytringsfrihet ja, men ingen ytringsplikt.  

Alle som kjennet meg vet hvor lite glad jeg er i å lage mat. Er det ett sted jeg føler meg dum, er det på kjøkkenet. Likevel synes jeg det er artig å se på matlagingsprogram og gøy å bla i kokebøker. Og inni meg kjenner jeg på en lyst til å eksperimentere litt, lære, bli flinkere og ikke minst tryggere. Jeg er alltid så redd for å mislykkes, men hva spiller det for rolle egentlig? Da prøver man bare igjen. Kjedelig med alt som går til spille selvsagt, men øvelse gjør… ja, om ikke mester så i hvert fall flinkere! 

For noen uker siden gikk jeg til innkjøp av en brødbakemaskin. Tenkte at nå skulle jeg begynne å lage egne brød. 

Det er jo genialt at man bare kan putte ting oppi en maskin og så vips! Fiks, ferdig brød.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det vil si; om man gjør det slik det skal gjøres…  

Jeg hadde kjøpt en slik bakemiks som jeg kun skulle tilføre gjær og vann. Så enkelt at selv jeg burde klare… 

Meeeen – ikke vet jeg hva som gikk galt. Om det var pga at jeg tok kaldt vann i stedet for lunkent eller hva – brødet ble ikke bra. Det så greit ut, men inni var det deigete. 

Min første tanke var selvsagt at dette gidder jeg ikke. Jeg er og forblir håpløs når det gjelder matlaging. Jeg kan aldri som andre, bare «mekke» noe sammen og så blir det godt. Nei, her må jeg tydeligvis ha alt inn med TESKJE.

Men kommer jeg gi opp? Selvsagt ikke, jeg er for sta til det. Nå prøver jeg igjen og går det ikke denne gangen heller, får jeg prøve meg på å lage et brød fra bunnen. Altså ingen bakemiks, men kjøpe inn ingrediensene og følge oppskriften til punkt og prikke. Jeg skal klare det! 

Kritikken hagler etter at Regjeringen la festmiddagen for arveprinsessen vår til Oslos hovedbibliotek. Man er opprørt over at biblioteket stenges en hel dag og dermed bryter med prinsippet om å være tilgjengelig for folk flest uansett status. 

Jeg må bare si at jeg skjønner ikke denne voldsomme reaksjonen. Det gleder selvsagt en bibliotekars hjerte at folk bryr seg om biblioteket – det er jo helt tydelig veldig viktig for mange. Biblioteket er vel et av de få (om ikke det eneste) stedet i dag der gratisprinsippet fremdeles står sterkt. Det er derfor et viktig alternativ for alle de som ikke har råd til å gå på kino eller delta på andre aktiviteter. 

Likevel får jeg en litt flau smak i munnen. Det var tross alt snakk om én eneste dag. Og det er jo heller ikke slik at Deichman er eneste bibliotek i Oslo. Over 20 bibliotek i Oslo var tilgjengelige den dagen – bare ikke hovedbiblioteket. 

Jeg synes reaksjonen er smålig. Det virker som man må komme med kritikk for enhver pris – at alt skal pirkes på. Spesielt Dagbladet er «flinke» til dette. 

Man kan selvsagt være enig eller uenig om hva som er den beste styreformen. Det er en debatt som med jevne mellomrom kommer opp. Mange mener det er utdatert at man i 2022 har mennesker som arver posisjoner. Selv mener jeg at et kongehus representer noe evig, noe konstant. I krisesituasjoner har vi også sett at kongehuset har hatt en samlende funksjon. Dessuten er de upartiske. Jeg vet ikke om en president ville hatt samme posisjon hos folket som det kong Haakon, kong Olav og nå Harald har. 

Uansett; det er vel nok av andre, mer viktige saker å engasjere seg i, skulle man tro. Som at en dansk bakerikjede har besluttet at det ikke lenger skal hete kakemann, men kakeperson…(ironi). Altså; det er jo teit, men kommentarfeltet tok helt av. Stakkars Støre fikk på pukkelen, også for dette. Hadde enda folk giddet å lese artikkelen og ikke bare overskriften…

Livet er for kort til å leves smålig (Benjamin Disraeli)

Jeg er blant de heldige som har en fastlege. Trenger jeg konsultasjon eller fornying av resepter, er det bare å ta kontakt og jeg får raskt en tilbakemelding. Har aldri måttet vente i ukesvis for å få time heller. I tillegg har jeg en lege som virkelig lytter til det jeg har å si. 

I Bergen kommune hvor jeg bor, er det stor mangel på fastleger. Dersom min lege skulle bli syk, er ikke sannsynligheten særlig stor for at det ville blitt satt inn en vikar.

Nye kommunale legekontor skulle være en av løsningene på fastlegekrisen, men det er spådd at over 4000 bergensere vil stå uten fastlege i Bergen i juni. Mine foreldre er blant disse. Legetimen de hadde ble kansellert pga at fastlegen deres var sykemeldt. Deretter skulle vedkommende på ferie. Da de lurte på hvordan de skulle få fornyet reseptene på viktige medisiner, var svaret at det visste de ikke. Mine foreldre tok kontakt med legevakten og fikk hjelp, men det er rett og slett en skandale at dette kan skje! De og flere i samme situasjon er jo helt avhengig av å ha en fastlege. Dette er med på å skape unødig stress hos eldre mennesker. Det sies at det er ledige fastleger noen mil utenfor Bergen, men det er jo ikke så lett for eldre å dra så langt avgårde. 

Jo rikere vi blir i dette landet, jo dårligere blir tilbudet. Med fare for å høres ut som en virkelig gammel dame, vil jeg påstå at noe faktisk var bedre før! Da fikk vi i hvert fall legebesøk hjem når vi var syke. 

Mine foreldre tok kontakt med Bergens Tidende som lagde en liten sak om dette i dag. Det førte  i hvert fall til at én lege meldte seg som vikar. 

Jeg har følt mye på skam, og slitt med vonde tanker og dårlig samvittighet pga hendelser i fortiden. Til slutt kom jeg til et punkt der jeg forsto at for å komme meg videre, måtte jeg godta tingene slik de var. At uansett hvor mye jeg skulle gitt for å få ting ugjort, var det ikke noe jeg kunne gjøre noe med. 

Prosessen med å gi slipp og legge ting bak meg har vært lang og tøff. Det å tilgi seg selv er ofte langt vanskeligere enn det å tilgi andre… 

Jeg ønsker ikke lenger å dvele ved fortiden. Men én ting synes jeg er viktig og det å ta vare på den lærdommen fortiden gav meg. Jeg vil jo ikke gjøre de samme feilene én gang til, selv om akkurat det er heller lite trolig. For den personen jeg er i dag har heldigvis ikke mye til felles med den personen jeg var da. 

Jeg står så mye tryggere i meg selv i dag. Jeg tenker og handler annerledes. Jeg er selvsagt langt fra perfekt (hvem er det?), jeg har mine feil og mangler som de fleste. Perfeksjon er heller ikke et mål; man kan bare gjøre sitt ytterste. Streber man etter mer tror jeg fort man vil kunne føle seg utilstrekkelig.