Det tar tid å bygge business på si, så bloggen blir litt neglisjert for tiden. Tiden strekker rett og slett ikke til. Det kommer seg nok etterhvert som jeg kommer mer inn i tingene, men jeg beklager til alle dere av mine bloggvenner her inne for dårlig engasjement.
Jeg fikk urnen etter Iben tilbake tidligere i uken. Det var både rart og vemodig ❤️ Det er snart gått fem uker siden jeg så henne siste gangen, men hver gang jeg begynner å tenke på på det, må jeg bare slå tankene bort. Det nytter ikke å dvele. Det gjør ikke noe godt. Men jeg plages om nettene med vonde drømmer og da er det ikke bare om Iben jeg drømmer. Jeg drømmer også om alle de andre jeg har hatt og mistet. Siste drømmen var spesielt vond. To av hundene forsvant fra tur og vi fant de ikke igjen. Jeg bare gråt og gråt.
Det er tydelig at de er med meg – for evig og alltid. Borte, men på samme tid ikke.
Herregud – for en start på uken! I dag morges ble jeg altså så søkk våt i det jeg gikk ut døren – slik føltes det i alle fall. Etter morgenturen med Embla, måtte både bukse og jakke skiftes. Det formelig dryppet av meg. Høsten har virkelig gjort sin innmarsj. Fikk også melding om at det snart er på tide med dekkskifte, så da er vinteren ikke så veldig langt unna. Det er nå under tre måneder til jul…
I dag er det 30 år siden min farmor døde. Det er ikke det at jeg holder telling nødvendigvis, men jeg tenker alltid på henne på denne dagen. Ja, ellers også. På den måten lever de videre, de som er gått bort.
Husker denne dagen nesten som om det skulle vært i går. Tenker jeg på alt som har skjedd siden, ser jeg jo at tiden ikke akkurat har stått stille, men likevel; det føles ikke som at det har gått 30 år.
Her er jeg med min farmor og farfar. To mennesker jeg var ufattelig glad i og som jeg har så mange gode minner etter.
Livet stoppet litt opp for meg da min farmor døde. Det tok sin tid å kunne fortsette uten henne og jeg tror ikke det har gått en dag uten at jeg har tenkt på henne.
Én uke er gått siden vi måtte ta farvel med Iben. Dagene siden har følelsesmessig vært som en berg- og dalbane. Det har vært stunder der tomheten og tristheten har fått råde, men også stunder der jeg har tillatt meg selv å kjenne på det som tross alt er godt. Det har vært stunder der tårene har fått renne fritt, mens jeg har smilt – takknemlig for den tiden vi fikk sammen og at jeg fikk være der for henne.
Vi har startet på veien videre alene, Embla og jeg.
Det å komme seg ut i naturen er for meg beste måten å bearbeide sorg og savn på. Det gir en ro jeg ikke finner andre steder. Det å skrive hjelper meg også, på den måten får jeg sortert tankene. Kanskje gjentar jeg meg selv noen ganger, men det er bare en måte for meg å få det ut av systemet på.
Jeg har blitt flinkere med årene å legge ting bak meg. Tidligere nærmest dyrket jeg sorgen. Husker psykologen spurte meg en gang om jeg var av dem som rev plasteret av eller om jeg langsomt og møysommelig lirket det av, og på den måten forlenget smerten. Jeg måtte jo innrømme at jeg nok tilhørte sistnevnte kategori. Der har jeg faktisk kommet meg. Jeg utsetter ikke lenger det som jeg vet vil gjøre vondt, men hopper i det. Det å stå i smerten og tåle den er en del av det å være voksen.
I dag er det offisielt høst – i hvert fall i følge kalenderen. Men her i Bergen tror jeg vi kan avlyse høsten inntil videre. Solen skinner og temperaturen har ligget på omkring 18-19 grader, og slik skal det være til langt ut i neste uke.
Vi har vært på en liten tur, Embla og jeg. Hun var godt stresset i dag også da jeg kom hjem, men det er jo en omveltning også for henne dette. Hun er i sorg, hun som jeg.
Det har vært forsket på dette med hund og sorg, og ulike studier viser faktisk det at syv av ti hunder blir deprimert når de mister en annen hund de har stått nær. Det er blitt rapportert om negative endringer i adferd som tap av matlyst, trøtthet og større hengivenhet. Noen utagerer også ved å bjeffe mer.
Embla har god appetitt, men hun virker generelt mer nedstemt. Jeg ser at hun reagerer når jeg er lei meg, så tror helt klart at dyrene også påvirkes av eierens sinnsstemning. Det er nok en kombinasjon; av egen sorg og eiers følelser. De er jo ekstremt vâre.
Akkurat som oss mennesker, trenger også hunden mye omsorg i en sårbar fase. Jeg koser vanligvis masse med Embla – hun elsker å bli klappet på magen – men gir henne litt ekstra oppmerksomhet nå. Vi har dessverre ikke kommet oss på de helt gode turene pga mye bringing og henting denne uken, men til helgen skal det bli en bra tur. Det tror jeg vi begge har godt av.
Tusen takk alle sammen for omtanke og gode ord både her i bloggen, på instagram og Facebook ❤️ Setter stor pris på det!
Dagen i dag er en bedre dag, selv om jeg har kjent på en liten uro i meg. Men jeg kom meg på jobb og det kjente jeg gjorde godt. Det var også deilig å kunne konsentrere seg om litt andre ting, selv om tankene mine stadig vekk går til Iben. Jeg blir imidlertid mer og mer overbevist om at vi gjorde det eneste rette.
Tror nok Embla savner Iben for hun virket veldig stresset da jeg kom hjem. Dette var første dagen hennes alene hjemme og jeg kan bare håpe det vil gå seg til. Det var derfor veldig kjekt at vi fikk besøk i kveld. Maia er datter av Iben, og hun og Embla går veldig fint sammen.
Når noen man er glad i dør, føles det som om tiden stopper opp. Livet settes på vent – det er som om noen har trykket på pauseknappen. Ingenting annet betyr noe. Det oppstår et voldsomt vakuum, et enormt tomrom. Sorgen og savnet er overveldende.
Sorgen oppleves fysisk; som et konstant press i brystet, en følelse av uro i magen og klump i halsen. Dette døyves selvsagt etterhvert som tiden går, man lærer seg jo å leve med savnet. Tiden er i så måte vår venn. Men et bilde eller en lukt kan plutselig få deg tilbake i tid, til en tid der hunden fremdeles var i live og en stor del av din hverdag.
Da kan tårene igjen presse på. Selv etter mange år. Jeg har nok litt vel lett for å dvele ved ting som har vært. Det er ikke alltid så bra. Det skal selvsagt være tid og rom for ettertanke, men man må også prøve å se fremover.
Sorg er tungt arbeid. Å ta «fri» fra sorgen er viktig innimellom. Det er slettes ikke lett, jeg har en tendens til å få dårlig samvittighet om det plutselig går noen minutter der jeg har tenkt på noe annet. Det betyr jo ikke at man er kommet over sorgen, for den går i bølger og slik vil det være en stund fremover. Men for å takle sorgen er det viktig med små avbrekk, slik at man får styrke til å komme gjennom de tyngre dagene når de kommer.
Savn og sorg er prisen å betale for all kjærlighet man har følt.
Denne nydelige blomsten hang på døren da jeg kom hjem ❤️
Det vondeste med en slik avgjørelse som den jeg tok i går, er det å måtte ta hunden bort fra hjemmet sitt for aller siste gang. Det føles så brutalt å skulle ta den bort fra alt det trygge og kjære. Mange dyr liker seg jo heller ikke hos dyrlegen og da er det vondt å tenke på at det siste de opplever er utrygghet og redsel. Jeg har hørt om flere tilfeller i det siste der dyrlegen i stedet kommer hjem og skulle virkelig ønske dette var noe flere ville tilby.
Nå ble det heldigvis en fin avslutning for Iben vår. Hun lå trygt i mine armer fra vi gikk inn til hun sovnet. Det var en selvfølge for oss å være med henne til siste slutt. Vet om de som bare leverer hunden og går – det kunne jeg aldri gjort! Hun har vært der for meg – nå var det min tur. Den smerten må vi dyreeiere bare tåle.
Ord kan ikke beskrive hvor vondt det var å komme hjem med én hund mindre. Jeg grudde meg veldig til det, men visste jo at det ikke var noe vei utenom. Dette måtte jeg gjennom, som så mange ganger før. Sist var i 2019 da jeg mistet min lille Thea. Denne gangen har jeg Embla som trenger meg og det er jeg evig takknemlig for.
Tungt var det også å legge seg uten henne. Heldigvis har jeg Embla og det er henne jeg må fokusere på nå.
I dag kjenner jeg på en enorm tomhet. Sorgen og savnet er stort. Bare de som selv har dyr vet hvordan det er.
Men jeg er takknemlig for at jeg fikk disse månedene med Iben. Hun kom til meg og Embla i januar og vi har hatt det så fint sammen.
Jeg er også takknemlig for at Iben fikk sommeren på sitt elskede Losna. Til neste sommer skal asken bringes ut til Losna slik at hun får sitt siste hvilested på det stedet hun var som friest.
Takk for alt du gav ❤️ Så snill og god. Du var en dronning i utstillingsringen og vi har uendelig mange gode minner også derifra.
I dag føles alt bare så sårt og tårene renner til stadighet. Du var så høyt elsket og er nå så dypt savnet 💔 Vakker i livet og vakker i døden.
Aldri mer… disse ordene kverner rundt i hodet mitt. I dag måtte jeg ta den tyngste avgjørelsen vi som dyreeiere må ta. Hjertet mitt er knust. Gode og snille Iben er ikke mer.
Jeg har alltid vært klar og tydelig på at mine hunder ikke skal lide. Uansett hvor grusomt det er å ta en slik avgjørelse, er det vår plikt som dyreeiere å ta affære når vi ser at de ikke har det bra. Så får heller vi ha det vondt etterpå.
Jeg har sett små tegn de siste ukene. Men hun var tross alt 14 år. I dag morges derimot ble jeg vekket av at hun skrek. Så ble hun stille og jeg fikk ikke kontakt med henne før det var gått en stund. Jeg så at hun var hvit på tannkjøtt og tunge. Gradvis kom fargen noe tilbake og hun «våknet». Jeg ble bare liggende og stryke henne på magen.
Jeg fikk ringt venninnen min som også er medeier til Iben. Det tok ikke lange stunden før hun kom. Det var en trygghet for meg å ha henne der, at jeg slapp å være alene. Sammen dro vi til dyrlegen noen timer senere.
Jeg må rose de på Anicura Sotra for en svært verdig avslutning. Lys var tent og alt foregikk på en rolig og fin måte. Iben sovnet stille inn mens vi strøk på henne.
Du har skaffet deg mye sorg, sa min far en gang til meg. Og det har han hatt veldig rett i. Med så mange hunder som jeg har hatt, har det blitt endel avskjeder opp gjennom årene.
Sorgen over et dyr kan være tung å bære. Selve sorgprosessen er den samme som når man mister et menneske som står en nær. En går gjennom de samme fasene; sjokk, fornektelse, sinne og aksept. Man kommer kanskje kanskje fortere til akseptfasen når et dyr dør, men det gjør ikke sorgen noe lettere av den grunn.
I 2016 opplevde jeg å miste to hunder på to dager. Jeg sto midt i en krevende flytteprosess da dette skjedde og det var usigelig tungt. Flokken min på fire ble plutselig halvert. Det tok lang tid før jeg klarte å komme meg videre og fremdeles kan jeg få klump i halsen når jeg tenker tilbake.
Påsken 2019 mistet jeg den siste av de to jeg hadde hatt igjen. Det skjedde så uventet for hun hadde nettopp fylt ti år og skulle i realiteten ha hatt flere år igjen. Men hun ble akutt syk og jeg måtte bare ta det tunge valget om å la henne slippe.
Den påsken var tung å komme gjennom. Jeg husker jeg gråt, raste, sov, gråt igjen osv. De eneste gangene jeg fikk fred var da jeg sov. Hver gang jeg våknet, slo virkeligheten inn over meg.
I dag skal noen jeg kjenner ta dette grusomme valget og jeg føler med dem. Jeg vet så altfor godt hva de skal gjennom. Det er litt spesielt for denne hunden bodde tidligere hos meg. Finnen vår. Miamoren. I morgen skulle hun fylt 15 år, men slik skulle det ikke bli. Hun har imidlertid hatt det så godt som noen hund kunne få det etter at hun ble omplassert for over 11 år siden, og det er jeg evig takknemlig for. Det kunne forresten vært slutt allerede den gangen. Mia forsvant på fjellet etter en tur og var savnet i over 30 timer. De verste timene i mitt liv… Vi og mange med oss lette etter henne. Røde Kors med hunder, flere frivillige og venner stilte opp. Mia ble tilslutt funnet på en fjellhylle, våt og kald, men i god behold. Vi skal være takknemlig for det, at hun fikk alle disse årene. 15 år er en anselig alder.
