Det har ikke vært så lett å fokusere på bloggen i det siste – tankene har stort sett kretset rundt Uno. Jeg har flere ganger prøvd å starte på innlegg, men hver gang har det endt med at jeg bare har vært nødt til å gi opp. Ordene har stoppet opp.

I morgen er det én uke siden han dro. Jeg kan fremdeles kjenne klumpen i magen og den synkende følelsen av katastrofe. Tiden som ubønnhørlig tikker og går – stadig nærmere det uunngåelige. Det er den samme følelsen jeg har kjent hver gang jeg har vært nødt til å følge en hund til det siste. Man føler seg som en forræder som fratar sin beste venn livet. Jeg vet jo at det ikke er slik, men følelsen av å svikte er der likefullt.

Nå er det ikke jeg som sitter igjen med det største savnet, det er det Unos nærmeste som gjør. De føler på det store tomrommet og stillheten. Ingen Uno som sier i fra om at nå er det på tide med mat. Eller som varsler dersom noen ringer på. Losna uten Uno… klarer ikke helt se det for meg. Det blir rart.

Februar er på hell og med den, vinteren. Joda, det kan fremdeles komme snø, men mars er nå uansett første vårmåneden. Det skjer litt den måneden; jeg har bursdag og så drar jeg en tur til Trondheim på konferanse. To dager på hotell er ikke å forakte.

Det har vært veldig stille fra meg denne siste uken, kun et og annet innlegg. Det har hatt sine grunner.

Tirsdag tok vi farvel med Uno, voffen til vennene mine. Jeg skrev jo om han for en tid tilbake i innlegget Litt tunge dager – han hadde da vært syk i noen dager med det som viste seg å være bukspyttkjertelbetennelse. Prognosen var god ble det sagt, og han kom seg tilsynelatende. Så ble han gradvis verre igjen. Tirsdag ble han lagt inn for væskebehandling og diverse nye prøver. Undersøkelsen viste hjertesvikt Det var ingenting mer å gjøre.

Vi dro sammen ut for å ta farvel. Jeg var ikke med til det siste – det skulle de som sto ham aller nærmest få gjøre i fred, men vi tok en liten tur sammen først. Uno delte ut susser til oss alle og selv om stunden var trist, ble den også fin.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Uno manglet noen få mnd på å bli 15 år. Det er jo en god alder, men likevel er det trist at han ikke skulle få en siste sommer på sitt elskede Losna, hvor han levde sitt beste hundeliv.

Jeg kunne skrevet så masse om Uno, hvor spesiell han var på alle måter. Men jeg nøyer meg med å si at han var høyt elsket og vil bli dypt savnet. Noen hunder kryper bare ekstra dypt inn i hjerteroten og en slik hund var Uno. Han betød litt ekstra nettopp fordi det er takket være ham alt ordnet seg for oss. Takk for alt du gav, Uno ♥️

Av og til får man nyheter som setter en litt ut. Som får en til å tenke; på livet og dets forgjengelighet, og som kanskje også får deg til å kjenne et lite stikk i samvittigheten.

Hvorfor tok jeg ikke alltid telefonen de gangene vedkommende ringte? Hvorfor ringte jeg ikke opp igjen? Jeg sendte riktignok en melding julaften i fjor der jeg ønsket vedkommende en god jul og at jeg skulle slå på tråden i romjulen. Jeg fikk aldri svar og jeg ringte aldri – noe jeg har tenkt mye på i året som har gått. Og jo lenger tid som har gått, jo vanskeligere har det blitt.

Nå vet jeg at hun aldri fikk den meldingen. I dag kom jeg tilfeldigvis over minnesiden hennes – hun døde 7. desember 2023. Ett år eldre enn meg, altfor ung til å gå bort. En venninne jeg sporadisk hadde kontakt med.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Nå fantes det grunner til hvorfor jeg innimellom syntes det var vanskelig å prate med henne, hvorfor jeg vegret meg for å ta telefonen. Det er grunner jeg ikke vil gå inn på her, for det var ting vi egentlig aldri snakket om. Den berømmelige elefanten i rommet. Det var ingenting vondt i henne, hun gjorde så godt hun kunne ut ifra de forutsetningene hun hadde. Var det en hun ikke var så snill med, var det nok seg selv.

Det hadde kostet meg lite å bare ta den telefonen. Etterpåklokskap er også klokskap, sies det, men faen også! Den klokskapen kommer ikke E til nytte og det kjenner jeg på i kveld.

Jeg håper bare hun nå er på en bedre plass og at hun har fått fred ♥️

Jeg skriver ikke så mye om det å være høysensitiv for det er et tema som lett kan bli noe betent. Det er så mange meninger omkring begrepet og hva vil det nå egentlig si å være høysensitiv. Også blant forskerne er det ulike meninger, men det gjelder jo det meste av det som forskes på. Man har noen hypoteser og prøver å bevise så langt som det går at hypotesen er korrekt, mens andre kommer opp med forskningsresultat som «beviser» det motsatte. Forskningen man støtter seg til er også mangelfull og det er synd.

Men selv om jeg ikke direkte skriver om det å være høysensitiv, tror jeg nok innleggene gjenspeiler dette karaktertrekket mitt. Jeg er jo meg selv på godt og vondt, og kan ikke være noen andre. Følsom ja. Overfølsom? Tja, til tider kan jeg nok være det også. Definitivt melankolsk.  Og denne tiden vi nå er inne i trigger disse sidene hos meg.

For jeg gjør meg så mange tanker når et år nærmer seg slutten og et nytt står på trappene. Hvordan vil det nye året bli? For meg, for mine nærmeste, for verden. Jeg kan lett få klump i halsen når jeg hører “Ja, vi elsker dette landet” synges etter at Kongen har holdt nyttårstalen. En tale jeg forøvrig alltid MÅ ha med meg. Så tittes det på klokken og det telles ned.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg har et vemod inni meg – spesielt når jeg tenker på fortid og fremtid. Jeg vet jo at fremtiden vil innebære mye sorg og savn, fortiden har vist meg det. Det er livet og det er likt for alle, men det vil jo ikke gjøre MIN sorg noe mindre når den tid kommer. Tiden leger alle sår, sies det og jo, såret vil nok lukke seg gradvis, blir mindre, men det vil alltid være et lite arr. Savnet etter de som ikke lenger er med oss vil jo være der.

Jeg er nok litt for flink til å ta sorgene på forskudd i stedet for å glede meg over her og nå. Dette «her og nå» er vanskelig, synes jeg. Jeg har en tendens til å gå bakover eller fremover i tid, men kan fort glemme det å være tilstede i nuet.

Jeg husker psykologen spurte meg en gang om jeg var en slik som rev plasteret av eller om jeg var av dem som pinte meg selv med å rive det laaaangsomt av. Jeg måtte innrømme at jeg nok var av sistnevnte kategori. Jeg ville spare meg for smerten, men det jeg egentlig gjorde var jo å forlenge den. Noen som kjenner seg igjen? Tror kanskje jeg er slik også når det kommer til sorg. At jeg har en tendens til å dyrke sorgen, strekke den ut.

Vet ikke om dette innlegget gav noe mening i det hele tatt. Hva var det Ole Brum sa? «Det var klokt når det var inni hodet mitt, men så skjedde det noe på veien ut…»

Enkelte datoer sitter som klistret i hodet mitt. 22. juli og 11. september er vel datoer de fleste husker, men jeg husker også dødsdatoene til alle besteforeldrene mine. Det er ikke noe jeg har gått inn for å huske – de bare er der.

På denne dagen for eksempel er det 37 år siden min kjære farfar gikk bort. Det er en dag jeg minnes svært godt selv om det er lenge siden for jeg bodde i Kingston upon Thames på den tiden. Jeg husker telefonsamtalen, sjokket og at det føltes som en evighet før jeg kunne dra hjem. Mener jeg kom hjem dagen før begravelsen om jeg ikke husker feil.

Min farmor ble aldri den samme igjen etter tapet av ektemannen sin. Det hadde litt med måten det skjedde på og at hun selv lå på sykehuset da hun fikk dødsbudskapet. Dessuten var det bare de to. De bodde riktignok i samme hus som mine foreldre, men likevel; det hadde vært de to i alle år og nå falt en vegg ut.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det snakkes ikke så mye om denne type sorg. Eldre menneskers sorg blir ofte litt usynlig, kanskje fordi de er i en alder der tap av ektefelle er vanlig. Men det gjør jo uansett ikke sorgen mindre. For den som sitter tilbake, kan det bli en enorm omveltning.

Jeg prøvde å støtte min farmor ved å besøke henne ofte, av og til var vi ute og spiste. Men jeg tror likevel ikke jeg helt forsto hvor dypt hun egentlig sørget – ikke før i dag. Hun hadde mistet livsledsageren sin, den hun hadde delt godt og vondt med i 40 år. Han var den utadvendte som lett kom i kontakt med andre på sine daglige gåturer – hun var mer innadvendt og foretrakk å være hjemme. De hadde hver sine roller som de trivdes med og var vant til.

I løpet av et øyeblikk var alt snudd opp ned. Hvordan vi sørger er forskjellig. Noen takler sorgen bedre enn andre. Min farmor taklet den dårlig. Hun ble deprimert og isolerte seg. Ville helst være alene. Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle ønske jeg hadde visst den gangen det jeg vet i dag om det å være deprimert. Da hadde jeg kanskje kunnet vært en enda bedre støtte for henne enn det jeg var. I stedet husker jeg at jeg var ofte irritert på henne. «Kunne hun ikke bare ta seg sammen?» I dag vet jeg jo at dét er lettere sagt enn gjort.

Min farmor døde nesten 5 år etter min farfar. For oss var det selvsagt tungt, men det var en stor trøst i det å tenke at hun slapp å lide mer.

Kom over en artikkel i går som handlet om sorgen over å miste et dyr. Det var en som hadde mistet katten sin og i den forbindelse sendte hun inn en nekrolog til avisen. Hun ønsket å få større aksept for den sorgen man faktisk opplever når et kjæledyr går bort.

Det er nok mange som ikke forstår at man kan føle så mye for et dyr. «Det er jo bare en hund». Men det er jo ikke bare en hund. Det er et liv, en personlighet. Det er en god venn, kanskje ens eneste venn, og for mange barnløse er dyret kanskje også en erstatning for barn. Sorgen over et dyr er derfor høyst reell og ikke noe å kimse av. Hvis man da opplever å ikke få aksept for det man føler, kan det føles ekstra tungt. Sorgen er kanskje ikke helt sammenlignbar med det å miste en nær slektning, men det ER en sorg likefullt.

Jeg er så heldig at jeg har flere kolleger som også har eller har hatt dyr. De forstår hvordan det er og det er så utrolig godt. Det å ha noen på jobb man kan snakke åpent med og som ikke bagatelliserer hva det vil si å miste et dyr, er en stor trygghet og trøst.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg har mistet mange hunder opp gjennom årene. Den verste sorgen opplevde jeg imidlertid da jeg mistet Thea min en påske for noen år siden. Hun hadde nettopp fylt 10 år da hun brått ble syk. Det sjokket jeg opplevde da unner jeg ingen. Jeg husker lite fra påskedagene, vet bare at det var helt svart innimellom. Tomheten var så stor og sorgen gjorde fysisk vondt. De eneste gangene jeg fikk sånn noenlunde fred, var da jeg sov. Jeg hadde ikke kunnet «ta meg sammen» om noen hadde sagt jeg måtte. Jeg måtte bare stå i det og la sorgen herje. Heldigvis møtte jeg ikke annet enn forståelse.

«Maybe the reason we love our dogs so much is because the only time they break our hearts is when they no longer exist».

Det er noe i dette. For et dyr svikter aldri eller gjør deg vondt på noen måte. De viser aldri annet enn dyp takknemlighet uansett hvor lite eller mye man tilbyr.

Helt tilfeldig kom jeg over nyheten i går om at en bloggvenninne av meg hadde gått bort. Det var et sjokk, må jeg si. Jeg klarte ikke ta det helt innover meg med én gang. Jeg visste jo at hun hadde vært syk, men slik jeg forsto det var hun ved godt mot, og det var ikke noe som tydet på at dette skulle skje nå.

Hun ble gravlagt på sin egen 58-års dag 23. august.

Jeg ble kjent med Toril da vi begge blogget på en annen bloggportal. Vi hadde en del med hverandre å gjøre da. Hun var ikke redd for å si det hun mente og stå opp for sine bloggvenner når hun mente noe var urett. Det var en egenskap jeg satte stor pris på.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Litt trist at vi aldri møttes i det virkelige liv.

Mine tanker går i dag til Torils nærmeste som har mistet en de var glad i.

Det skjedde noe trist da jeg var i Oslo. Det var den dagen jeg hadde vært på slottet og ruslet rundt i parken. Jeg visste at det skulle skje så det kom ikke som noe sjokk, men trist var det likefullt.

Anzu, shibaen til vennene mine, fikk sovne inn, 13 år gammel. Hun fikk påvist jurkreft for noen måneder siden og ble operert to ganger, men nå hadde det spredd seg i stor fart. Vennene mine tok da den tunge beslutningen om å la henne slippe slik at hun skulle få en verdig slutt.

Jeg tok farvel med henne dagen før jeg dro til Oslo. Da jeg fikk beskjeden om at nå var det over, satt jeg på en benk i Dronningparken og lot tårene strømme fritt.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Anzu var ikke min hund, men jeg var medeier av henne de første årene av hennes liv. Hun bodde med min gode venn Mathias i et pittelite og gammelt hus i Bergen sentrum. Skjebnen ville imidlertid ikke at det skulle forbli slik. Mathias døde og Anzu flyttet til en annen god venn av meg, som også hadde hatt Anzu hos seg i lengre perioder da hun var valp. Og der har hun altså bodd siden. Jeg var sammen med henne på Losna i sommer, og selv om hun spiste godt og var aktiv på tur, var det tydelig at sykdommen preget henne.

Hvil i fred, du vakre skapning ♥️ Du er dypt savnet Varme tanker går til de som tok vare på Anzu og som gav henne det aller beste livet.

Det tar tid å bygge business på si, så bloggen blir litt neglisjert for tiden. Tiden strekker rett og slett ikke til. Det kommer seg nok etterhvert som jeg kommer mer inn i tingene, men jeg beklager til alle dere av mine bloggvenner her inne for dårlig engasjement.

Jeg fikk urnen etter Iben tilbake tidligere i uken. Det var både rart og vemodig Det er snart gått fem uker siden jeg så henne siste gangen, men hver gang jeg begynner å tenke på på det, må jeg bare slå tankene bort. Det nytter ikke å dvele. Det gjør ikke noe godt. Men jeg plages om nettene med vonde drømmer og da er det ikke bare om Iben jeg drømmer. Jeg drømmer også om alle de andre jeg har hatt og mistet. Siste drømmen var spesielt vond. To av hundene forsvant fra tur og vi fant de ikke igjen. Jeg bare gråt og gråt.

Det er tydelig at de er med meg – for evig og alltid. Borte, men på samme tid ikke.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Herregud – for en start på uken! I dag morges ble jeg altså så søkk våt i det jeg gikk ut døren – slik føltes det i alle fall. Etter morgenturen med Embla, måtte både bukse og jakke skiftes. Det formelig dryppet av meg. Høsten har virkelig gjort sin innmarsj. Fikk også melding om at det snart er på tide med dekkskifte, så da er vinteren ikke så veldig langt unna. Det er nå under tre måneder til jul…

I dag er det 30 år siden min farmor døde. Det er ikke det at jeg holder telling nødvendigvis, men jeg tenker alltid på henne på denne dagen. Ja, ellers også. På den måten lever de videre, de som er gått bort.

Husker denne dagen nesten som om det skulle vært i går. Tenker jeg på alt som har skjedd siden, ser jeg jo at tiden ikke akkurat har stått stille, men likevel; det føles ikke som at det har gått 30 år.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Her er jeg med min farmor og farfar. To mennesker jeg var ufattelig glad i og som jeg har så mange gode minner etter.

Livet stoppet litt opp for meg da min farmor døde. Det tok sin tid å kunne fortsette uten henne og jeg tror ikke det har gått en dag uten at jeg har tenkt på henne.