Sol eller ikke, ferie blir det og det skal nå bli deilig okke som. Men uff… jeg hadde i det minste håpet på litt høyere temperaturer. Vel, yr.no har tatt feil før og de kan jo ta feil nå også, sier den evige optimisten…
Jeg tror jeg har Araknofobi, som er angst for edderkopper. Det som er karakteristisk er at «reaksjonen på edderkoppen er ute av proporsjon med den fare som araknofoben er utsatt for». Det å sprette opp av sengen, hive mobilen vegg i mellom «bare» fordi lille store Petter kommer gående på lakenet mitt(!!!) må vel kanskje sies å være en slik reaksjon. Eller?
Jeg skulle tatt et bilde, men det tok jeg meg ikke tid til for jeg følte at Petter formelig løp bortover sengen og ned på gulvet. Selv styrtet jeg ut for å hente støvsugeren…
Dette skjedde på fredag og siden har jeg sjekket sengen nøye hver gang jeg skal legge meg. Løftet på puten, sjekket dynen osv. Men det var ett sted jeg glemte å se…
Beklager dårlig kvalitet, men på lampen rett over sengen, der sto han. Eller kanskje det var en hunn som lurte på hvor maken ble av? Igjen kunne jeg ikke komme meg fort nok opp av sengen. Denne gangen klarte jeg å ta bilde, men da i trygg avstand fra «udyret».
Bare tanken på at denne skapningen har stått slik rett over meg, får det til å gå kaldt nedover ryggen min. For ikke å snakke om hvis den hadde spunnet seg en tråd og kommet ned til meg… Dere ser det for dere, ikke sant? 🤣
Det er mange år siden jeg feiret Sankthansaften. Litt trist egentlig, men det er bare blitt slik. Jeg kunne dratt for å se tønnebålet (verdens største) på Laksevåg, men tror det tennes veldig sent og i tillegg koster det å komme inn. Å dra alene der gidder jeg ikke. Hadde neppe fått den midtsommerstemningen som man ser i svenske filmer heller. Der er det alltid sol og varmt – ikke 15 grader og regn som her.
Så nei, det blir nok ingen feiring på meg. Sitter ute på terrassen til tross for været, og ser på gresset som har vokst noe voldsomt og som jeg burde klippet. Men i dag blir det ikke, for det er altfor vått. Til uken er det meldt strålende sommervær så da må det til en liten økt.
Dette har vært en usedvanlig sløv søndag så langt for min del. Jeg hører litt på lydbok – holder på med siste boken i serien De syv søstre, og ellers sitter jeg nå her med denne mobilen da (tør ikke tenke på hvor mye tid jeg egentlig bruker på mobilen, men det er myyyye). Men hviledagen skal holdes hellig, er det ikke så? 😉
Tiden går fort og det er allerede en god stund siden mitt forrige innlegg. Var ikke helt meningen å ta en bloggpause, men det er ikke så mye som skjer her. På jobben merker vi godt at studentene nå har tatt ferie for det er helt stille og tomt i biblioteket. Kontorene på gangen blir også gradvis tomme etterhvert som folk går på ferie. Selv har jeg to uker igjen før fire etterlengtede ferieuker venter. Da skal det virkelig lades opp til årets store «happening» for min del; nemlig bryllup i august!
Og nei, jeg snakker ikke om det bryllupet som skal foregå i Geiranger. Dit er jeg ikke bedt enda til hvor kongetro jeg er… Jeg snakker om min beste venns bryllup (elsker den filmen hihi) eller rettere sagt; mine beste venners bryllup! For ja, etter mange års samboerskap tar de skrittet fullt ut og jeg gleder meg på deres vegne. Det har sannelig vært litt av en reise og jeg har fått det ærefulle oppdrag å være forlover – for andre gang i mitt liv (lover forøvrig å oppføre meg bedre enn det Julia Roberts gjorde ;-))
Kjolen er på plass. Talen er langtfra på plass, men jeg har i hvert fall begynnelsen på den i hodet. For tale skal hun få – om hun vil eller ei hehe. Jeg gleder meg.
Jeg hadde egentlig bestemt meg for å aldri mer kommentere i slike kommentarfelt for det føles ofte som å sloss mot vindmøller. Altså; det er en kamp du aldri kan vinne. Likevel klarte jeg altså ikke å dy meg, jeg ble bare så oppgitt og usigelig skuffet på vegne av menneskeheten. At det finnes mennesker der ute som spyr ut eder og galle, og som setter seg til doms over andre mennesker. Jeg burde ikke bli overrasket, men likevel blir jeg det. Overrasket, oppgitt og sjokkert.
Det gjaldt en artikkel om Kronprinsesse Mette-Marit og litteraturtoget hun arrangere. Man skulle ikke tro det kunne provosere, men jo da.
Ja, hun fikk lagt seg til en tittel. Det er godt gjort av en alenemor med en utagerende fortid. Ingen respekt fra meg.
Hvor tid ble hun interessert i litteratur? Les boka Prinsesse mot alle odds. Det er ikke akkurat det hun har interessert seg mest for.
Dårlige tider på Skaugum. Husmora må ut og selge bøker. Gubben skal ut og fiske makrell med kystvakta.
Noe må hun gjøre for apanasjen.
Åh? Hun er på jobb igjen? Ei som er sykemeldt 90% av 1 år….. “stakkars ” 🤮🤮🤮
Dette var bare noen få eksempler på kommentarene som haglet inn. Det mest skremmende er likevel ikke kommentarene i seg selv, men hvem de kom fra. Når høyt utdannede mennesker som en spesialsykepleier kan uttale at hun ikke har respekt pga en utagerende fortid, blir jeg skremt. For hvilken holdninger møter hun sine pasienter med? Mennesker som én gang i livet har trådd feil, fortjener altså ikke respekt i hennes øyne.
En annen var av samme oppfatning. Det tragikomiske er at vedkommende hadde lagt ut på egen Facebook-side et dikt angående ord og hvor sårende de kunne være.
Vær forsiktig med hva du sier. Ord er mektige våpen, som kan skape ulykke. Kle aldri noen naken med din tunge. Gjør aldri noen liten med store ord. Et hardt ord,…et skarpt ord… det kan bli liggende lenge i hjerte og brenne skape stygge arr. Tål at andre er ”annerledes”; tenker annerledes, handler annerledes, føler annerledes, snakker annerledes. Vær mild og barmhjertig med dine ord. Ord bør være ”lyse” for å forsone, bringe folk sammen, skape fred. Når ord blir ”våpen”, står mennesker som fiender overfor hverandre. Livet er så for kort, og verden så altfor liten… til å lage en slagmark av… …bare på grunn av ORD.
Jeg spurte henne om hun ikke husket at hun hadde lagt ut dette, men da kom det mye usakligheter. Til slutt måtte jeg bare le for det hele ble ganske hinsides. «Hvor har jeg lagt ut dikt?» Og når jeg sa «på din egen Facebook-side», så parerte hun med «Hva har jeg lagt ut?» 🤣
Som sagt, det er som å kjempe mot vindmøller. De evner ikke å se at det er kollektiv mobbing og nedrakking av et annet menneske de holder på med. Hva om dette hadde vært deres egen datter? At man kan være uenig i om vi skal ha monarki eller ikke, er noe helt annet. Det her er bare trist å se. Så mye usakligheter og sprøyt!
Jeg vet at jeg bør holde meg unna disse kommentarfeltene – de gjør meg ikke bra. Jeg forstår bare ikke hvordan mennesker kan bli slik. Er det misunnelse? Uvitenhet? Det er i hvert fall en total mangel på selvinnsikt og empati.
Nå har jeg bestilt hotellrom for tre netter i Oslo! De siste dagen av juli og starten av august (og min siste ferieuke) skal altså tilbringes i hovedstaden og jeg gleder meg! Jeg bestilte også like så godt billett til en omvisning på slottet med det samme.
Dette blir kjekt. Dette begynner jo å bli noen år siden jeg var i sentrum sist. Tror muligens siste gangen var da jeg skulle med danskebåten – da var jeg i hvert fall bortom for å ta en titt på operahuset. Det var i 2014. Så ja, etter 10 år er det kanskje på tide med et nytt besøk.
Den gang da… Mye er forandret siden dette bildet ble tatt. JEG er forandret. Når jeg tar slike tilbakeblikk tenker jeg ofte på hvor godt det er at vi ikke kjenner morgendagen. På den måten spares vi i hvert fall for en del bekymringer.
For å si det på ungdommers vis; dette har vært en super chill dag! Eller kanskje jeg bare skulle postet et bilde og skrevet «slay» under. Spør meg ikke hva det betyr, jeg ser bare det ordet brukt støtt og stadig på diverse sosiale medier 😉
Det har altså vært en meget rolig og slapp søndag. Av og til er det jo greit når det siper ned ute for jeg trenger i hvert fall ikke ha dårlig samvittighet over å tilbringe dagen inne. Ut må jeg jo, men når himmelen åpner seg vil selv ikke Embla være lenge ute.
Og himmelen har virkelig åpnet seg. Ikke bare én, men mange ganger. Var heldig i kveld da og kom sånn noenlunde tørr fra kveldsturen.
Et lite tilbakeblikk på dagen i går. Min kjære lillesøster og meg selv i genserne undertegnede strikket for en stund tilbake. Nesten 13 år skiller oss. En aldersforskjell vi selvsagt merket da hun var yngre, men som viskes mer og mer ut jo eldre en blir. Vi har det alltid kjekt når vi er sammen og latteren sitter løst. Vi er nok litt miljøskadde etter å ha blitt fostret opp på Monty Python, Black Adder osv. Vi har en egen sjargong i vår familie 🤣
Men tilbake til dagen i dag. Jeg trenger slike dager innimellom. Dager der jeg bare kan få være alene, slappe av, gjøre litt egenpleie, lytte på lydbok, pusle litt rundt. Hente energi rett og slett.
Ja, hva skal man si? Jeg trodde at jo nærmere sommerferien man kom, jo lettere klær kunne man ta på seg, men hva skjer? I går kom boblejakken frem fra skapet igjen! Ut av skapet, passer jo bra nå som Regnbuedagene feires i Bergen hihi. Kanskje med en litt annen betydning da. Men ja, jeg trodde faktisk den jakken kom til å henge i fred til september/oktober, men den gang ei. En kald juni med andre ord og litt av en overgang fra varme og sommerlige mai.
Da var det litt annerledes i fjor da jeg deltok på pridefeiringen. Det var en fantastisk dag, masse liv og røre, og et nydelig vær. I år blir det ingen pride på meg for i dag prioriterer jeg feiringen av min nevøs ferske bachelorgrad. Det blir koselig. Det hadde ikke fristet så mye å dra til byen heller i dette været.
(Like etter at jeg skrev dette, åpnet himmelen seg!)
Juni er godt i gang og med den kom høsten her vestpå. Vått og kaldt, og «breiflabb over alt», som Knutsen og Ludvigsen synger. Jeg tror ikke dere «ve te Bergen me det samme», for å si det sånn.
Men Bergen har da mye annet enn vær å by på, og i dag hadde vi lagt vår sommeravslutning til et av byens mange museer. Jeg skal jobbe vel én måned til før jeg tar sommerferie, men vi pleier ha en slik markering av sommertiden. I dag møttes vi først på kafeen Jordbærpikene, før vi så gikk bortover til Lepramuseet St. Jørgens hospital. Her fikk vi først en liten miniforelesning om lepraens historie, før vi fikk ta selve museet i øyesyn. Synes kanskje forelesningen var det mest spennende, men det var jo spesielt å vandre rundt i disse gamle lokalene med den visshet at her tilbragte folk mange år av sine liv.
St. Jørgens hospital ble mest sannsynlig tatt i bruk for spedalske rundt 1545. Den nåværende bygningen er fra 1754, gjenoppbygget etter bybrannen i 1702.
Sankt Jørgens hospital, hovedbygningen. Av Ida Scott. Lisens: CC BY SA 3.0
Her lå de sammen på knøttsmå dobbeltrom.
De laget både tresko og annet som de solgte i byen. Jeg ble litt forundret over dette for har innbilt meg at folk ikke ville ha noe med de syke å gjøre, men slik var det visstnok ikke. Det skal også sies at sjansen for å bli syk var minimal.
Men for et liv… Tenk å tilbringe årene sine på et slikt sted. De siste gjenlevende døde i 1946.
Vi var også inne i hospitalkirken fra 1707, eneste gjenværende trekirken i Bergen.
Interessant å få med seg og kjekt å bli kjent med byens historie. Burde jo egentlig vært her for lenge siden. Kanskje jeg skal bruke deler av ferien min også på å utforske egen by?
I slutten av juli blir det forresten tur til Oslo, det har jeg nå bestemt meg for. Jeg vil på omvisning på Slottet, samt besøke Akershus festning og hjemmefrontmuseet, blant annet… Tar det litt som det kommer.
De var visstnok fire – nå ser det ut til å bare være to igjen.
Jeg får helt vondt inni meg for hvert år skjer jo det samme. Du ser disse skjønne små nøstene komme til verden og neste gang du ser dem, er de blitt én mindre.
Det lurer så mange farer for de små og det er dessverre ikke gitt at alle vokser opp. Det er naturens gang, nådeløs og brutal. Den enes død, den andres brød, den sterkestes rett osv.
Vi mennesker tror vi er snille når vi kaster ut brød og smuler til fuglene, men i stedet utsetter vi de små bare for enda mer fare. For der det er mat å få, kommer det gjerne andre fugler til og i kaoset som oppstår, kan altså ungene lett bli et bytte. En misforstått snillhet altså.
Det beste er å la dem være i fred for ungene har størst sjanse til å klare seg uten vår inngripen.
Jeg håper i hvert fall disse to får vokse opp. Liker egentlig ikke å se de så nært grusveien for de kan jo også risikere å bli påkjørt. Ikke virket de mye redde heller da Embla og jeg passerte de (på god avstand, vel og merke).
