Det var godt å komme seg ut på tur i dag. Jeg dro til Kanadaskogen og fulgte grusveien et stykke før jeg tok en sti videre gjennom skogen.
Her satte jeg meg ned på en stein og bare lot tankene fare for en stund.
Kunne nok blitt sittende lenger, men jeg måtte komme meg videre. En fin tur ble det i alle fall.
Kong Haakon. Det vil nok ta sin tid før det føles naturlig å si det. For meg har “Kong Haakon” alltid tilhørt en annen tid – en konge jeg aldri selv opplevde, men som likevel har vært en kjent og viktig del av historien.
Nå har vi en ny kong Haakon. Jeg har troen på han. Til tross for alt som har vært så er og forblir jeg monarkist. Det kjenner jeg veldig på i disse dager. Talen den nye kongen vår holdt i kveld, fikk tårene frem hos meg.
Det er noe samlende med et kongehus, en følelse av kontinuitet. Jeg kan vanskelig forestille meg at en presidents bortgang for eksempel ville vekket så sterke følelser som dem vi nå er vitne til.
Dagen i dag har ikke bare handlet om kongehuset for min del. Jeg har tilbragt store deler av lørdagen på fotballcup på Os. Det regnet litt, men utover dagen skinte det opp så det ble en veldig fin dag.
Men flaggene som hang på halv stang vitnet likevel om den situasjonen landet vårt er i…
Jeg har tilbragt ettermiddagen og kvelden sammen med familien. Det var det som føltes riktig i dag.
Det er vanskelig å finne ord som ikke allerede har blitt sagt i dag. Dagen har vært både trist og fin på én og samme tid. Trist fordi vi har mistet en flott konge – og fin fordi det er en dag der takknemligheten står i fokus.
Det var rørende å se da båren ble fraktet fra Rikshospitalet til Slottet. Han ble fulgt av både familien og folket.
Det vil nok ta sin tid før jeg klarer å ta dette helt inn. Selv om jeg fikk en dårlig følelse da jeg hørte om denne blodsykdommen, hadde jeg likevel et håp om at han også denne gangen skulle klare å stå det over. Samtidig var det noe som føltes annerledes denne gangen. Kanskje var det de korte oppdateringene fra Slottet, de forsiktige formuleringene og ordene som ikke ble sagt. Det lå et alvor mellom linjene.
Da meldingen om kongens bortgang kom i dag morges, støkk det likevel i meg. Man er aldri helt forberedt.
Nå er det landesorg frem til gravferden er over.
Intet nytt er godt nytt, sies det. Men jeg må innrømme at jeg ikke har hatt noen særlig god følelse av tausheten fra Slottet de siste dagene. Jeg har sjekket nettavisene og NRK jevnlig. Til og med når jeg har våknet midt på natten, har jeg sjekket. Likevel ble jeg forskrekket i dag morges da jeg fikk melding om at Kongens helse var blitt forverret og at det var alvorlig. Jeg kjente det godt i magen da.
Selv konger kan jo ikke leve evig. Likevel har det gjennom årene føltes som om kong Harald har hatt ni liv. Han har reist seg igjen hver eneste gang – etter sykdom, operasjoner og tøffe perioder.
Denne gangen ser det langt mørkere ut. Jeg er bare så glad for at han fikk oppleve dette fotballeventyret som VM ble. Vil aldri glemme hvor rørt han var da han hilste på Ståle Solbakken.
Jeg følger med utover dagen.
Noen turer krever litt ekstra viljestyrke for å gjennomføre – særlig når gradestokken viser rundt 26 grader(!), som den har gjort i dag.
Permisjonsstien starter ved Fjellveien og snor seg bratt oppover. Jeg puster og peser mens andre jogger – tilsynelatende lett – forbi. Formen min har et stort forbedringspotensiale, men jeg er stolt over at jeg kom meg av gårde. Det hadde vært så lett å bare dra hjem etter jobb og slenge seg på sofaen. Men – jeg kan love at sofakroken føles enda bedre nå.
220 trapper… puh!
Vel oppe på Sandviksbatteriet kan man nyte denne flotte utsikten.
Jeg klapper meg selv på skulderen og tusler nedover Munkebotnsveien mot Sandviken sykehus hvor bilen står parkert.
I går ble det koselig lunsj på Egon sammen med min mor, søster og nevø. I dag tur til Pyttane med venninnen min. En fin helg med andre ord!
Jeg har ikke vært på Pyttane siden i fjor høst. Glemmer hver gang hvor langt det er å gå, men så er jo gleden desto større når vi når toppen – 330 meter over havet.
Turen opp går på asfalt, ikke akkurat mitt favorittdekke, men det er jo fint at det er tilrettelagt også for de med barnevogn og rullestolbrukere.
Jeg kjenner det på kroppen at jeg har vært ute og gått i 2 timer, men klager ikke altså. Det er en deilig følelse.
Som dere ser var det fint vær. Det er også meldt nydelig og varmt til uken, men til tross for dette har høsten begynt å sette sitt preg på naturen.
Det har vært stille fra meg den siste uken. Jeg har rett og slett ikke hatt noe spesielt å skrive om. Dagene har gått sin (skjeve) gang uten de helt store opp- eller nedturene.
Ble derfor glad da jeg så Utifrilufts helgeutfordring for da kunne jeg i hvert fall skrive om noe.
Et sommerminne. Hva skal jeg velge? Jeg har jo hatt en usedvanlig opplevelsesrik sommer – har mange gode minner å varme meg på nå som høsten er her. Skjønt; det ser ut til at sommeren gjør et lite comeback i neste uke med grader over 20.
Nei, det må bli et minne fra dagen i Den blå lagune. Det var bare så herlig og helt annerledes enn slik jeg hadde sett for meg på forhånd.
Et minne for livet.
I dag har Embla og jeg vært på en liten utforskertur i nærområdet. Jeg har lenge hatt lyst til å finne stien opp til Grøntua – en liten topp ikke så langt hjemmefra. Vi har faktisk prøvd å finne veien opp fra Brønndalen tidligere, men den gangen måtte vi gi opp da jeg ikke klarte å finne riktig sti.
I dag prøvde vi en annen rute. Vi tok bilen og parkerte ved Olsvik videregående skole, bare en 7–8 minutters kjøretur hjemmefra. Herfra fant vi enkelt veien opp mot Grøntua (182 moh), og det viste seg å være en fin og lett tur. Flott utsikt da!
Det er også mulig å gå Olsvikløypen, som går gjennom skogen mellom Brønndalen og Olsvik og videre opp til Grøntua. Løypen er tilrettelagt med blant annet skilt og klopper.
Her skal vi definitivt gå flere ganger.
Deilig å komme seg ut og vi var heldig med været også. Nå har det skyet til og i sted dryppet det litt.
Hverdagen er tilbake for fullt. Jeg skal ikke nekte for at det var tungt å begynne på jobb igjen – sånn er det alltid i starten, men kjekt å treffe kollegaer da. Og så har vi heldigvis sommertid ennå.
Sommer ja….det føles egentlig mer som høst, men både i går og i dag har det vært opplett etter flere meget våte dager. Skred og oversvømmelser har preget nyhetene, og tror dere ikke at garasjen igjen ble full i vann?? Ikke så mye som sist da, men vi måtte “evakuere” bilene. Skjønner ikke at det er mulig i et nybygg.
Det er ventet mer regn, så jeg har benyttet meg av disse dagene og kommet meg på tur. Veldig fornøyd med meg selv hehe. Kanadaskogen er en perle. Jeg prøver å holde litt tempo i motbakkene slik at jeg får brukt kroppen og så heller roe ned på flaten. Embla må jo også få lov til å snuse litt. Har et ørlite håp om at høsten kan gi oss noen flotte dager slik at vi kan få flere flotte turer.
Torsdag var det utflukt til lavatunnelen Raufarholshellir og til et geotermisk område på Seltun.
På Raufarholshellir var det en guidet tur. Tunnelen ble dannet for over 5000 år siden etter et vulkanutbrudd. Den er en av de lengste lavatunnelene på Island – 1360 meter lang. Temperaturen nede i tunnelen er på ca 4 grader året rundt.
Et kunstverk fra naturens side!
Siste post på programmet var Seltun. Det var jo litt å se, men det mest spennende var denne gjørmekulpen.
Vi kjørte gjennom Grindavík på denne turen og fikk se med egne øyne hvilke enorme ødeleggelser lavaen har gjort på infrastrukturen. Så sent som i fjor truet lavaen både bebyggelse og veier, og innbyggerne måtte evakueres. Flere steder var det laget store jordvoller for å stoppe lavaen. Veldig spesielt å ha sett dette.
Jeg er så glad for at jeg valgte å ta denne turen til Island. At jeg ikke lot frykten for det ukjente bestemme over meg. Alt blir som oftest bedre enn man tror på forhånd.
