Jeg gleder meg til den dagen jeg kan gå på trening uten å føle meg som en elefant blant gaseller, og heller kjenne at jeg er god nok akkurat som jeg er. Akkurat nå er jeg ikke helt der, og det er en litt vond følelse. Men – jeg møtte opp og jeg gjennomførte. Det får være godt nok.
Det blir derfor ingen tur i dag. Jeg ser frem til en ytterst rolig kveld foran tv’en. Oppdaget i går til min store glede at “The Tudors” er på Netflix! Elsker den serien og har den på dvd, men det hjelper jo ikke så mye når jeg ikke har en dvd-spiller…
Det er forresten fargen BRUN som gjelder i Frodiths høstutfordring i dag. Det er jo den store motefargen for tiden. Her er mine bidrag.
Det kom en dame gående i en oransje boblejakke, og det var sååå fristende å spørre om jeg kunne ta bilde hahaha. Alt for et godt blogginnlegg, men tror kanskje hun ville lurt på om det feilte meg noe.
Jeg er i hvert fall veldig fornøyd med at jeg kom meg ut på tur i dag også. I morgen er det trening igjen så da blir det neppe noe mer aktivitet på meg. Spent på hvordan kroppen komme være denne gangen…
Jeg måtte grave litt i arkivet for å kunne løse Frodiths høstutfordring i dag, som er GUL. For etter å ha tilbragt flere timer på fotballbanen, krasjlandet jeg i sengen og da fikk gult bare være gult…
Kunne egentlig ha løst oppgaven veldig enkelt ved å legge til en stor sol, for her har det altså vært fint vær. I dag også, får jeg nesten si.
I dag er det fotball som står i fokus, og om ikke lenge drar jeg av gårde for å hente søster og nevø.
Det er ikke få helger som går med til slike aktiviteter, og jeg må si jeg beundrer alle foreldrene som står på for ungene sine. Som stiller opp, kjører til og fra treninger, møter opp på cuper for å heie fra sidelinjen, deltar på dugnader og alt annet som følger med.
Utfordringene fra Utifriluft er av og til litt finurlige, og det er ikke alltid like lett å finne noe som passer. Denne gangen er temaet “Ikke så lett å få øye på“. Da er det om å skjerpe blikket og se etter det som kanskje ikke er så lett å oppdage ved første øyekast.
Denne stammen kom jeg forbi da jeg var på vei ned fra Langaheia tidligere i dag. Ved første øyekast en av mange like stammer, men så oppdaget jeg det nesten relieffmønstrede motivet. For meg ser det ut som en mann i kjortel som holder en fakkel i den ene neven, men jeg ser også et sauehode.
Etter noen særdeles våte dager, der det har regnet både sidelengs, på skrå … ja, fra alle tenkelige og utenkelige kanter – så våknet jeg altså opp til sooool i dag!
Jeg skal bare nyte kaffien min så bærer det ut på tur.
Denne helgen står i utfordringenes tegn! Og da snakker vi ikke om problemer, men om utfordringer av den morsomme og spennende sorten! To av mine medbloggere har hver sine utfordringer på bloggen, så det kan jo bli spennende å se hva jeg finner. Utifriluft har en ny oppgave hver helg og denne gangen er temaet: Ikke så lett å få øye på. Den blir litt finurlig.
Den andre utfordringen er det Frodith som står for. Hun slår til med en utfordring som varer i hele 7 dager! En liten høstutfordring der hun også inviterer andre med. Du må altså ikke ha blogg for å delta. En fin mulighet til å dele bildene dine med et større publikum.
Klikk dere inn på bloggen til Frodith, les hva utfordringen går ut på og bli med!
Jeg er klar for fagdag i Oslo. Eller klar… det er egentlig mer fristende å forbli i hotellsengen for den var god å ligge i. Jeg sovnet ganske fort i går kveld, noe som en uvanlig for meg å være når jeg er på en ny plass. Men jeg var trøtt etter først å ha vært på jobb og så ut å reise.
Det hadde begynt å mørkne da jeg ankom Oslo. I dag er jeg jo på møte og så er det avgårde igjen for å rekke flyet tilbake til Bergen kl 17. Det er ikke mye jeg får sett av byen denne gangen.
Dette hotellet bodde vi på da vi var i Oslo i sommer. Den gangen hadde vi et stort familierom. Liker hotellet og så er det svært sentralt med beliggenhet rett ved slottet. Kommer nok tilbake her en annen gang.
Embla er en hund med stort vaktinstinkt – er jo tibbe må vite. Litt bjeffing må jeg derfor regne med når jeg slipper henne ut i hagen, men i dag hørte jeg på henne at det var noe mer enn bare det vanlige “her er det jeg som bor, så pass dere”-bjeffingen. Jeg føk ut i bare kimonoen, og der…. like utenfor leiligheten satt det et vesen jeg ikke har sett før.
Begynte å lure på om det var en gaupeunge, men vet ikke en gang om det finnes gauper på vestlandet (et kjapt søk i google viser at det er sjelden).
Dette er altså en katt, en main coon. Det er første gangen jeg har sett annet enn på bilder da, men jeg husket ikke hvordan de så ut. Den var flott da, men svææær. Ikke rart Embla måtte varsle.
Det er mange katter i området, men om denne bor her vet jeg ikke.
Jeg har tydeligvis arvet min mors evne til å komme i kontakt med folk. Litt rart siden jeg også kan oppfattes som sjenert og tilbakeholdende – kanskje også noe reservert, men det er nå en gang sånn at ulike situasjoner kan få frem forskjellige sider. Jeg kan bli usikker i situasjoner der jeg ikke føler meg trygg – da trekker jeg meg litt inn i meg selv og blir stille. Jeg observerer mer enn jeg snakker.
Høres dette gjenkjennelig ut? For jeg tviler på at jeg er alene om å ha det sånn.
Lkevel oppnår jeg fort kontakt med andre, spesielt når jeg går på tur, slik som i forgårs.
Jeg sto og pratet med de skjønne endene som var så tamme. Jada, jeg prater med dyrene jeg treffer på jeg, om det er duer, kråker, ender eller sauer hehe. Sikkert noen som lurer på om jeg er riktig vel bevart, men denne mannen som kom forbi tror jeg var av samme sorten. Han stoppet opp og kommenterte at de var veldig lite redde. Han pleide gi de mat når han gikk forbi. Jeg hadde dessverre ikke noe å gi dem, men det var jo tydelig at de var vant til å få noe.
Vi ble i hvert fall stående og prate en stund. Jeg fortalte at jeg hadde bodd her tidligere og gått mange turer i området. Han fortalte at han hadde blitt alene etter å ha mistet kona si for noen år siden, og at han også hadde hatt hund. Vi snakket om hvor mye selskap det var i et dyr, og hvor tomt det var uten. Han prøvde å komme seg ut så mye som mulig. Jeg vet ikke hvor gammel han kan ha vært, men han var sikkert i 80-årene. Så takk han for praten og vi gikk hvert til vårt.
Det har vært en nydelig høstdag i Bergen i dag! Jeg kunne bare ikke la denne dagen gå fra meg, så jeg trosset gangsperren og dro på tur rett etter jobb.
Det ble Krohnegården – et idyllisk friluftsområde på Melkeplassen. Jeg bodde jo i området for ganske nøyaktig 10 år siden, og da gikk jeg og de hundene jeg da hadde mye her. Det ble et fristed i en tid som var ganske så tung for meg.
