Vi var en gjeng på jobb som satt sammen og fulgte gravferden til kong Harald V. Det var et sterkt og høytidelig øyeblikk da båren ble kjørt ut fra slottet og sørgemarsjen startet – det brakte minner fra den gang kong Olav ble begravet. Verdigheten og roen den nærmeste familien viste der de gikk bak båren, gjorde inntrykk. Det samme gjorde talen til Jonas Gahr Støre. Synet av de tre nordiske kongene som sammen fulgte båren fra domkirken til Akershus festning gav meg frysninger. Og så var det rørende å se hvor sterkt beveget dronning Sonja ble da hun mottok hyllesten på slottsbalkongen.
Sørgetiden er nå offisielt over. En ny æra er begynt.
Med september kom høsten for alvor, i hvert fall her vestpå. Plutselig ble det litt småhustrig – vått og merkbart kjøligere. Det kan jo enda komme varme dager, men det umiskjennelige skarpe draget i luften er der.
Jeg liker høsten, men det er en liten sorg i at sommeren nå er over. Det har jo også vært en helt spesiell sommer – ikke bare for meg personlig, men for hele landet. Mange fine øyeblikk å ta frem når mørket senker seg.
Avslutningen på sommeren ble trist da, og det har vært noen uvirkelige dager siden Kongen vår døde.
I går var jeg til dyrlege med Embla. Jeg oppdaget en kul og ble derfor veldig engstelig. Dyrlegen mente det kunne være en lipom – altså en godartet fettkul, men tok prøver for å være på den sikre siden. I dag kom svaret og det var heldigvis ikke noe farlig! Lettelsen er stor.
Vi prøvde å telle her en dag hvor mange hunder vi har hatt opp gjennom årene og jeg tror vi kom til 17. Så har vi alle disse som vi solgte, men som vi hadde mye med å gjøre. Det har vært masse kjærlighet, men med det kommer det også mye sorg.
Etter Embla er det slutt. Det vil ikke bli flere dyr. Det er en sorg i det også, men jeg orker ikke bekymringene som kommer når man har dyr. De lever dessverre ikke så lenge så på et eller annet tidspunkt må man jo ta farvel.
Jeg håper det blir lenge til jeg må ta farvel med Embla…
Kong Haakon. Det vil nok ta sin tid før det føles naturlig å si det. For meg har “Kong Haakon” alltid tilhørt en annen tid – en konge jeg aldri selv opplevde, men som likevel har vært en kjent og viktig del av historien.
Nå har vi en ny kong Haakon. Jeg har troen på han. Til tross for alt som har vært så er og forblir jeg monarkist. Det kjenner jeg veldig på i disse dager. Talen den nye kongen vår holdt i kveld, fikk tårene frem hos meg.
Det er noe samlende med et kongehus, en følelse av kontinuitet. Jeg kan vanskelig forestille meg at en presidents bortgang for eksempel ville vekket så sterke følelser som dem vi nå er vitne til.
Dagen i dag har ikke bare handlet om kongehuset for min del. Jeg har tilbragt store deler av lørdagen på fotballcup på Os. Det regnet litt, men utover dagen skinte det opp så det ble en veldig fin dag.
Men flaggene som hang på halv stang vitnet likevel om den situasjonen landet vårt er i…
Jeg har tilbragt ettermiddagen og kvelden sammen med familien. Det var det som føltes riktig i dag.
Det er vanskelig å finne ord som ikke allerede har blitt sagt i dag. Dagen har vært både trist og fin på én og samme tid. Trist fordi vi har mistet en flott konge – og fin fordi det er en dag der takknemligheten står i fokus.
Det var rørende å se da båren ble fraktet fra Rikshospitalet til Slottet. Han ble fulgt av både familien og folket.
Det vil nok ta sin tid før jeg klarer å ta dette helt inn. Selv om jeg fikk en dårlig følelse da jeg hørte om denne blodsykdommen, hadde jeg likevel et håp om at han også denne gangen skulle klare å stå det over. Samtidig var det noe som føltes annerledes denne gangen. Kanskje var det de korte oppdateringene fra Slottet, de forsiktige formuleringene og ordene som ikke ble sagt. Det lå et alvor mellom linjene.
Da meldingen om kongens bortgang kom i dag morges, støkk det likevel i meg. Man er aldri helt forberedt.
Intet nytt er godt nytt, sies det. Men jeg må innrømme at jeg ikke har hatt noen særlig god følelse av tausheten fra Slottet de siste dagene. Jeg har sjekket nettavisene og NRK jevnlig. Til og med når jeg har våknet midt på natten, har jeg sjekket. Likevel ble jeg forskrekket i dag morges da jeg fikk melding om at Kongens helse var blitt forverret og at det var alvorlig. Jeg kjente det godt i magen da.
Selv konger kan jo ikke leve evig. Likevel har det gjennom årene føltes som om kong Harald har hatt ni liv. Han har reist seg igjen hver eneste gang – etter sykdom, operasjoner og tøffe perioder.
Denne gangen ser det langt mørkere ut. Jeg er bare så glad for at han fikk oppleve dette fotballeventyret som VM ble. Vil aldri glemme hvor rørt han var da han hilste på Ståle Solbakken.
Noen turer krever litt ekstra viljestyrke for å gjennomføre – særlig når gradestokken viser rundt 26 grader(!), som den har gjort i dag.
Permisjonsstien starter ved Fjellveien og snor seg bratt oppover. Jeg puster og peser mens andre jogger – tilsynelatende lett – forbi. Formen min har et stort forbedringspotensiale, men jeg er stolt over at jeg kom meg av gårde. Det hadde vært så lett å bare dra hjem etter jobb og slenge seg på sofaen. Men – jeg kan love at sofakroken føles enda bedre nå.
I går ble det koselig lunsj på Egon sammen med min mor, søster og nevø. I dag tur til Pyttane med venninnen min. En fin helg med andre ord!
Jeg har ikke vært på Pyttane siden i fjor høst. Glemmer hver gang hvor langt det er å gå, men så er jo gleden desto større når vi når toppen – 330 meter over havet.
Det har vært stille fra meg den siste uken. Jeg har rett og slett ikke hatt noe spesielt å skrive om. Dagene har gått sin (skjeve) gang uten de helt store opp- eller nedturene.
Et sommerminne. Hva skal jeg velge? Jeg har jo hatt en usedvanlig opplevelsesrik sommer – har mange gode minner å varme meg på nå som høsten er her. Skjønt; det ser ut til at sommeren gjør et lite comeback i neste uke med grader over 20.
Nei, det må bli et minne fra dagen i Den blå lagune. Det var bare så herlig og helt annerledes enn slik jeg hadde sett for meg på forhånd.
