Det har kanskje ikke vært så trivelig å være inne på bloggen min i det siste, men jeg gidder ikke skjule meg bak en maske og vise en fasade som ikke stemmer med virkeligheten. Til det er nok følelsene mine litt for synlige til at jeg klarer å late som alt er som det skal. Det er nemlig ikke alltid så lett når mennesker jeg er glad i har det vanskelig. Jeg påvirkes av det.
De færreste går gjennom livet uten å oppleve tunge stunder innimellom. Sånn er livet, og kanskje er det nettopp kontrastene som gjør at vi setter ekstra pris på de gode dagene når de kommer. Og gode dager er det nå heldigvis flest av.
Husker dere bøkene om Pollyanna – jenten som hadde opplevd mye vondt, men som likevel prøvde å finne noe positivt i det som skjedde? Hun kalte det “være-glad-leken”. Det var selvfølgelig fiksjon, men jeg har alltid likt tanken bak den. Jeg kom også til å tenke på en tale dronning Sonja holdt til prinsesse Ingrid Alexandra da hun fylte 18 år. Dronningen fikk kritikk for floskler, men jeg synes egentlig det var noe klokt i det hun sa: “Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det.” Og akkurat der tror jeg faktisk at jeg er ganske flink.
Det er lov å være lei seg. Det er lov å ha dager hvor alt kjennes tungt. Men jeg tror også det er viktig å ikke bli værende der. Det hjelper ingen – aller minst en selv.
Bak skyene er himmelen alltid gr…, nei, jeg mener blå 😉
Når det er som aller mørkest, når jeg trenger det som mest – hvor går jeg da for å finne roen?
Jo, UT. Hippokrates fra Kos sa at beste medisin er å gå. Han er siden blitt kalt “legekunstens far” og levde flere hundre år før Kristus. En klok mann.
Å gå i skogen gir meg ro. Men å finne en plass hvor jeg kan sitte og skue utover et vann – det gir meg den aller største roen.
Disse bildene ble tatt torsdag 27. august da du var hos meg. Det skulle vise seg å bli siste gangen jeg så deg. For bare få dager senere – på aller siste sensommerdag – måtte du forlate oss.
Du var hos dyrlegen denne siste dagen for en kontroll av et navlebrokk. Så viste det seg at du hadde livmorbetennelse. De gjorde klar for å operere, men skulle bare ta noen prøver først av en kul de hadde oppdaget…
Aggressiv kreft var svaret. Det var et sjokk.
Maia ble 13 år 💔
Det har vært tunge dager. Tyngst har det selvsagt vært for de som hadde Maia, men hun var jo litt min også. Jeg ser henne for meg slik hun var. Så kjærlig og god. Grasiøs. Litt forsiktig. Jeg husker henne og Embla på hytten på Losna i sommer – den ekte gleden de viste hver eneste morgen når de møttes.
Det er så mye jeg kunne skrevet. Husker jo så godt da Maia ble født. Hun var eneste valpen i kullet og ble nok godt bortskjemt.
At hun nå er borte, føles helt absurd. Jeg skulle så inderlig ønske at hun kunnet fått litt mer tid…
Vi var en gjeng på jobb som satt sammen og fulgte gravferden til kong Harald V. Det var et sterkt og høytidelig øyeblikk da båren ble kjørt ut fra slottet og sørgemarsjen startet – det brakte minner fra den gang kong Olav ble begravet. Verdigheten og roen den nærmeste familien viste der de gikk bak båren, gjorde inntrykk. Det samme gjorde talen til Jonas Gahr Støre. Synet av de tre nordiske kongene som sammen fulgte båren fra domkirken til Akershus festning gav meg frysninger. Og så var det rørende å se hvor sterkt beveget dronning Sonja ble da hun mottok hyllesten på slottsbalkongen.
Sørgetiden er nå offisielt over. En ny æra er begynt.
Med september kom høsten for alvor, i hvert fall her vestpå. Plutselig ble det litt småhustrig – vått og merkbart kjøligere. Det kan jo enda komme varme dager, men det umiskjennelige skarpe draget i luften er der.
Jeg liker høsten, men det er en liten sorg i at sommeren nå er over. Det har jo også vært en helt spesiell sommer – ikke bare for meg personlig, men for hele landet. Mange fine øyeblikk å ta frem når mørket senker seg.
Avslutningen på sommeren ble trist da, og det har vært noen uvirkelige dager siden Kongen vår døde.
I går var jeg til dyrlege med Embla. Jeg oppdaget en kul og ble derfor veldig engstelig. Dyrlegen mente det kunne være en lipom – altså en godartet fettkul, men tok prøver for å være på den sikre siden. I dag kom svaret og det var heldigvis ikke noe farlig! Lettelsen er stor.
Vi prøvde å telle her en dag hvor mange hunder vi har hatt opp gjennom årene og jeg tror vi kom til 17. Så har vi alle disse som vi solgte, men som vi hadde mye med å gjøre. Det har vært masse kjærlighet, men med det kommer det også mye sorg.
Etter Embla er det slutt. Det vil ikke bli flere dyr. Det er en sorg i det også, men jeg orker ikke bekymringene som kommer når man har dyr. De lever dessverre ikke så lenge så på et eller annet tidspunkt må man jo ta farvel.
Jeg håper det blir lenge til jeg må ta farvel med Embla…
Kong Haakon. Det vil nok ta sin tid før det føles naturlig å si det. For meg har “Kong Haakon” alltid tilhørt en annen tid – en konge jeg aldri selv opplevde, men som likevel har vært en kjent og viktig del av historien.
Nå har vi en ny kong Haakon. Jeg har troen på han. Til tross for alt som har vært så er og forblir jeg monarkist. Det kjenner jeg veldig på i disse dager. Talen den nye kongen vår holdt i kveld, fikk tårene frem hos meg.
Det er noe samlende med et kongehus, en følelse av kontinuitet. Jeg kan vanskelig forestille meg at en presidents bortgang for eksempel ville vekket så sterke følelser som dem vi nå er vitne til.
Dagen i dag har ikke bare handlet om kongehuset for min del. Jeg har tilbragt store deler av lørdagen på fotballcup på Os. Det regnet litt, men utover dagen skinte det opp så det ble en veldig fin dag.
Men flaggene som hang på halv stang vitnet likevel om den situasjonen landet vårt er i…
Jeg har tilbragt ettermiddagen og kvelden sammen med familien. Det var det som føltes riktig i dag.
Det er vanskelig å finne ord som ikke allerede har blitt sagt i dag. Dagen har vært både trist og fin på én og samme tid. Trist fordi vi har mistet en flott konge – og fin fordi det er en dag der takknemligheten står i fokus.
Det var rørende å se da båren ble fraktet fra Rikshospitalet til Slottet. Han ble fulgt av både familien og folket.
Det vil nok ta sin tid før jeg klarer å ta dette helt inn. Selv om jeg fikk en dårlig følelse da jeg hørte om denne blodsykdommen, hadde jeg likevel et håp om at han også denne gangen skulle klare å stå det over. Samtidig var det noe som føltes annerledes denne gangen. Kanskje var det de korte oppdateringene fra Slottet, de forsiktige formuleringene og ordene som ikke ble sagt. Det lå et alvor mellom linjene.
Da meldingen om kongens bortgang kom i dag morges, støkk det likevel i meg. Man er aldri helt forberedt.
Intet nytt er godt nytt, sies det. Men jeg må innrømme at jeg ikke har hatt noen særlig god følelse av tausheten fra Slottet de siste dagene. Jeg har sjekket nettavisene og NRK jevnlig. Til og med når jeg har våknet midt på natten, har jeg sjekket. Likevel ble jeg forskrekket i dag morges da jeg fikk melding om at Kongens helse var blitt forverret og at det var alvorlig. Jeg kjente det godt i magen da.
Selv konger kan jo ikke leve evig. Likevel har det gjennom årene føltes som om kong Harald har hatt ni liv. Han har reist seg igjen hver eneste gang – etter sykdom, operasjoner og tøffe perioder.
Denne gangen ser det langt mørkere ut. Jeg er bare så glad for at han fikk oppleve dette fotballeventyret som VM ble. Vil aldri glemme hvor rørt han var da han hilste på Ståle Solbakken.
