Det var et sjokk å få beskjeden om at bloggvenninnen min, Vera Lynn, var gått bort. Jeg har tenkt mye på henne i dag. Dessverre ble det aldri til at vi møttes, men vi hadde kontakt i mange år.
Vera var åtte år eldre enn meg – bare 66 år. Det er ingen alder. Tankene mine går i dag til dem som sto Vera nærmest.
“Do more of what makes you happy” er et motto jeg prøver å leve etter, selv om jeg nok ikke alltid er like flink til det. Så skjer det ting som får en til å stoppe opp og tenke.
For meg handler det om å bruke tiden på det som faktisk betyr noe: samvær med familie og venner, et kafébesøk, en tur ut i naturen eller en reise. Det er slike små og store opplevelser som gjør dagene mine gode.
Som i dag, da vi gikk en runde i Kanadaskogen. Det var så deilig å gå der og kjenne solen varme, selv om det merkes at det er høst. Det kjenner man spesielt der solen ikke slipper til, og det er noe eget med det litt skarpe høstlyset. Men herlig var det.
Og den følelsen jeg har inni meg når jeg setter meg i bilen etterpå, kan nesten ikke måle seg med noe annet.
Det har vært en nydelig høstdag i Bergen i dag. Jeg tok meg en liten runde i parken ved NHH etter arbeidstid – kjente bare hvordan trøttheten gradvis slapp taket. Det er virkelig utrolig hva litt dagslys og frisk luft kan gjøre.
Selvsagt burde jeg benyttet meg av muligheten til å gå en lengre tur, men det ble med tanken i dag. Forhåpentligvis byr det på flere muligheter – kanskje allerede neste uke. Jeg har hørt rykter om at sommeren vi aldri fikk, visstnok skal komme på en liten visitt. Jaja, bedre sent enn aldri! Vi får gripe begjærlig det lille vi kan få.
Litt sol i fleisen – det gjorde godt nå, kjente jeg. Ikke minst det å kunne gå en runde og komme tørrskodd tilbake til bilen. Det så riktignok litt mørkt ut da jeg startet å gå, men heldigvis holdt det seg opplett.
Det er en stund siden sist tur, noe jeg har hatt skikkelig dårlig samvittighet for. Derfor var det ekstra godt å endelig komme seg ut og få bevegd seg litt igjen. Deilig temperatur var det også og helt vindstille.
Kanadaskogen har for alvor begynt å ikle seg høstens farger. Det er definitivt den mest fargerike årstiden – og kanskje også den vakreste tiden å være ute i naturen.
Denne helgen, altså… Været har virkelig kjørt hele repertoaret: litt smådrypp, så sol før himmelen plutselig åpnet alle kranene – og så, som om ingenting hadde skjedd, sol igjen… før neste solide skur satte inn. Natt til søndag brakte det godt, og jeg som hadde en av de nettene der søvnen ikke ville komme, ble liggende å høre på uværet.
Men ellers har helgen vært fin. Som vanlig har jeg vært ute og fartet – i går var jeg en tur hos foreldrene mine og i dag har nevøen min og jeg vært i bad. Veldig koselig å gjøre noe sammen, bare han og meg. “Skal du noe neste lørdag, tante?”, kom det fra han da vi gikk mot bilen. Han skulle spille cup og det var tydelig at han ville at tante skulle være med. Det varmer selvsagt et tantehjerte. Så da får jeg bare utsette morgenkosen med iskaffe til søndagen haha, for jeg må grytidlig opp. Grytidlig og grytidlig, fru Blom, men for meg blir det tidlig en lørdags morgen. Første kampen begynner kl 9.
Slike små stunder sammen er viktige. Det vil jo komme en tid der tanter eller foreldre ikke er så kule å henge med, så det gjelder å benytte seg av muligheten mens den er der.
Det ble i hvert fall en koselig stund og det håper jeg han også hadde.
Dette ble forresten med meg hjem i går. Princess har 70 % på mye av interiøret for tiden, og jeg klarer jo selvfølgelig ikke å la være å titte innom. Det er farlig, det der! Men dette syntes jeg ble skikkelig fint. Nå er det jo virkelig tiden for å tenne lys og gjøre det koselig inne.
September har så langt vært en ytterst våt måned her i vest. Det har regnet hver eneste dag og helgen ser heller ikke lovende ut. Et flott vær å holde seg inne i, men for oss som har hund er det ingen bønn. Vi må jo ut uansett vær, men det blir ikke de lange turene.
Håper virkelig høsten etter hvert vil vise seg fra en bedre side.
Det er fredag da – og det er jo noe å være glad for. Er du fysen på noe godt, kan jeg tipse om at kakemennene nå er på plass i butikkene.
Det har kanskje ikke vært så trivelig å være inne på bloggen min i det siste, men jeg gidder ikke skjule meg bak en maske og vise en fasade som ikke stemmer med virkeligheten. Til det er nok følelsene mine litt for synlige til at jeg klarer å late som alt er som det skal. Det er nemlig ikke alltid så lett når mennesker jeg er glad i har det vanskelig. Jeg påvirkes av det.
De færreste går gjennom livet uten å oppleve tunge stunder innimellom. Sånn er livet, og kanskje er det nettopp kontrastene som gjør at vi setter ekstra pris på de gode dagene når de kommer. Og gode dager er det nå heldigvis flest av.
Husker dere bøkene om Pollyanna – jenten som hadde opplevd mye vondt, men som likevel prøvde å finne noe positivt i det som skjedde? Hun kalte det “være-glad-leken”. Det var selvfølgelig fiksjon, men jeg har alltid likt tanken bak den. Jeg kom også til å tenke på en tale dronning Sonja holdt til prinsesse Ingrid Alexandra da hun fylte 18 år. Dronningen fikk kritikk for floskler, men jeg synes egentlig det var noe klokt i det hun sa: “Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det.” Og akkurat der tror jeg faktisk at jeg er ganske flink.
Det er lov å være lei seg. Det er lov å ha dager hvor alt kjennes tungt. Men jeg tror også det er viktig å ikke bli værende der. Det hjelper ingen – aller minst en selv.
Bak skyene er himmelen alltid gr…, nei, jeg mener blå 😉
Når det er som aller mørkest, når jeg trenger det som mest – hvor går jeg da for å finne roen?
Jo, UT. Hippokrates fra Kos sa at beste medisin er å gå. Han er siden blitt kalt “legekunstens far” og levde flere hundre år før Kristus. En klok mann.
Å gå i skogen gir meg ro. Men å finne en plass hvor jeg kan sitte og skue utover et vann – det gir meg den aller største roen.
Disse bildene ble tatt torsdag 27. august da du var hos meg. Det skulle vise seg å bli siste gangen jeg så deg. For bare få dager senere – på aller siste sensommerdag – måtte du forlate oss.
Du var hos dyrlegen denne siste dagen for en kontroll av et navlebrokk. Så viste det seg at du hadde livmorbetennelse. De gjorde klar for å operere, men skulle bare ta noen prøver først av en kul de hadde oppdaget…
Aggressiv kreft var svaret. Det var et sjokk.
Maia ble 13 år 💔
Det har vært tunge dager. Tyngst har det selvsagt vært for de som hadde Maia, men hun var jo litt min også. Jeg ser henne for meg slik hun var. Så kjærlig og god. Grasiøs. Litt forsiktig. Jeg husker henne og Embla på hytten på Losna i sommer – den ekte gleden de viste hver eneste morgen når de møttes.
Det er så mye jeg kunne skrevet. Husker jo så godt da Maia ble født. Hun var eneste valpen i kullet og ble nok godt bortskjemt.
At hun nå er borte, føles helt absurd. Jeg skulle så inderlig ønske at hun kunnet fått litt mer tid…
Vi var en gjeng på jobb som satt sammen og fulgte gravferden til kong Harald V. Det var et sterkt og høytidelig øyeblikk da båren ble kjørt ut fra slottet og sørgemarsjen startet – det brakte minner fra den gang kong Olav ble begravet. Verdigheten og roen den nærmeste familien viste der de gikk bak båren, gjorde inntrykk. Det samme gjorde talen til Jonas Gahr Støre. Synet av de tre nordiske kongene som sammen fulgte båren fra domkirken til Akershus festning gav meg frysninger. Og så var det rørende å se hvor sterkt beveget dronning Sonja ble da hun mottok hyllesten på slottsbalkongen.
Sørgetiden er nå offisielt over. En ny æra er begynt.
