Embla er en hund med stort vaktinstinkt – er jo tibbe må vite. Litt bjeffing må jeg derfor regne med når jeg slipper henne ut i hagen, men i dag hørte jeg på henne at det var noe mer enn bare det vanlige “her er det jeg som bor, så pass dere”-bjeffingen. Jeg føk ut i bare kimonoen, og der…. like utenfor leiligheten satt det et vesen jeg ikke har sett før.
Begynte å lure på om det var en gaupeunge, men vet ikke en gang om det finnes gauper på vestlandet (et kjapt søk i google viser at det er sjelden).
Dette er altså en katt, en main coon. Det er første gangen jeg har sett annet enn på bilder da, men jeg husket ikke hvordan de så ut. Den var flott da, men svææær. Ikke rart Embla måtte varsle.
Det er mange katter i området, men om denne bor her vet jeg ikke.
Jeg har tydeligvis arvet min mors evne til å komme i kontakt med folk. Litt rart siden jeg også kan oppfattes som sjenert og tilbakeholdende – kanskje også noe reservert, men det er nå en gang sånn at ulike situasjoner kan få frem forskjellige sider. Jeg kan bli usikker i situasjoner der jeg ikke føler meg trygg – da trekker jeg meg litt inn i meg selv og blir stille. Jeg observerer mer enn jeg snakker.
Høres dette gjenkjennelig ut? For jeg tviler på at jeg er alene om å ha det sånn.
Lkevel oppnår jeg fort kontakt med andre, spesielt når jeg går på tur, slik som i forgårs.
Jeg sto og pratet med de skjønne endene som var så tamme. Jada, jeg prater med dyrene jeg treffer på jeg, om det er duer, kråker, ender eller sauer hehe. Sikkert noen som lurer på om jeg er riktig vel bevart, men denne mannen som kom forbi tror jeg var av samme sorten. Han stoppet opp og kommenterte at de var veldig lite redde. Han pleide gi de mat når han gikk forbi. Jeg hadde dessverre ikke noe å gi dem, men det var jo tydelig at de var vant til å få noe.
Vi ble i hvert fall stående og prate en stund. Jeg fortalte at jeg hadde bodd her tidligere og gått mange turer i området. Han fortalte at han hadde blitt alene etter å ha mistet kona si for noen år siden, og at han også hadde hatt hund. Vi snakket om hvor mye selskap det var i et dyr, og hvor tomt det var uten. Han prøvde å komme seg ut så mye som mulig. Jeg vet ikke hvor gammel han kan ha vært, men han var sikkert i 80-årene. Så takk han for praten og vi gikk hvert til vårt.
Det har vært en nydelig høstdag i Bergen i dag! Jeg kunne bare ikke la denne dagen gå fra meg, så jeg trosset gangsperren og dro på tur rett etter jobb.
Det ble Krohnegården – et idyllisk friluftsområde på Melkeplassen. Jeg bodde jo i området for ganske nøyaktig 10 år siden, og da gikk jeg og de hundene jeg da hadde mye her. Det ble et fristed i en tid som var ganske så tung for meg.
Vi mennesker har mellom 600 og 650 skjelettmuskler – og akkurat nå føler jeg at jeg kjenner dem alle sammen! Au, au, au. Beina verker, armene er vonde, og ryggen er stiv som en stokk. Jeg prøvde å strekke ut, men tydeligvis ikke godt nok. Jaja, det er uansett godt å vite at jeg har brukt kroppen. Da kan jeg leve med å være litt støl, men det er altså en pine å gå i trapper. For ikke å snakke om å gå på do… Det å sette seg ned for så reise seg igjen – jeg sier det igjen; au, au, au.
Forhåpentligvis blir det “likar i morra”.
Jeg nevnte at jeg skulle til Oslo i neste uke. Det blir en snarvisitt denne gangen i forbindelse med jobben. Drar bort mandag ettermiddag og så hjem igjen tirsdag. Det blir nå et avbrekk fra den vanlige jobbhverdagen og så er det alltid kjekt med en tur til hovedstaden.
I morgen er det forresten meldt fint vær, så kanskje jeg skal ta meg en tur opp Permisjonsstien igjen? Jeg tar likevel et lite forbehold, i tilfelle gangsperren ikke har gitt seg innen da.
Jeg har vært på trening i dag. Det er år og dag siden sist! Jeg prøvde meg riktignok på yoga for noen år siden, men som så mye annet skled også det sakte, men sikkert ut i sanden.
Den siste tiden har jeg imidlertid tenkt mer og mer på at jeg burde begynne med en eller annen form for trening. Det holder ikke bare å gå på turer. Jeg har merket at jeg er blitt svakere, og at kroppen ikke lenger gjør alt det jeg tidligere tok som en selvfølge. Ting jeg før kunne gjøre uten å tenke over det, krever plutselig mer – eller er rett og slett blitt vanskeligere.
Muskelmassen forsvinner gradvis med alderen, og det er noe jeg går mer og mer til. Både bein og armer mangler den styrken jeg en gang hadde. Jeg vil gjerne holde kroppen sterk og funksjonell så lenge som mulig, og da er det bare én ting å gjøre: begynne å bruke den litt mer.
I dag tok jeg altså steget og dro på trening med en kollega. Det er nemlig fellestrening hver tirsdag, og det beste av alt er at vi får trene i arbeidstiden.
Det var for å si det mildt, tungt. Blytungt. Beina føltes som gele allerede etter én øvelse, og jeg begynte å lure på hvordan i all verden dette skulle gå. Heldigvis minnet instruktøren oss flere ganger på at vi bare skulle gjøre så godt vi kunne, og at det var mer enn godt nok.
Jeg gjennomførte da og det er jeg stolt over. Jeg måtte riktignok tilpasse noen av øvelsene litt mer enn de andre, noe som var litt kjipt. Men det viktigste var å gjøre det på en måte som fungerte for meg. Det er slik jeg må tenke for det er klart at det kan føles litt som et nederlag å ikke klare det andre klarer. Det gir en ekstra motivasjon til å fortsette da for jeg vil jo gjerne se fremgang. Dessverre kan jeg ikke neste uke for da skal jeg en kjapp tur til Oslo, men uken etter der er jeg klar selv om jeg sikkert komme grue meg litt.
Er spent på ganglaget i morgen… hahaha. Var rimelig skjelven da jeg gikk bort til bilen etter treningen, så jeg vil nok kjenne det ja.
I natt fikk jeg endelig sove uten noen forstyrrelser. Det gjorde godt og jeg våknet av meg selv rett før alarmen gikk av. Unnet meg likevel å hvile bittelitt til, det er jo tross alt lørdag og fri. Nå sitter jeg her i morgenkåpen og nyter et glass iskaffe, mens jeg prøver å knote ned noen ord.
Og det siste der er jammen ikke lett, skal jeg si dere. De av dere som leser bloggen har kanskje sett at jeg har vært mer av enn på i det siste. Det er bare slik det blir av og til. Livet skjer – er det ikke det man sier?
Jeg misunner de av mine bloggkolleger som klarer å finne på noe å skrive om hver eneste dag. Nei, misunner er ikke et riktig ord – beundrer er nok mer korrekt. Synes “alle andre” er så mye flinkere enn meg; til å være kreative, til å formulere seg osv. Det er nok den berømmelige «styggen på ryggen» som snakker. Den stemmen som hvisker at jeg ikke er god nok, at jeg ikke strekker til. Den har fulgt meg i årevis, og selv om jeg i dag vet at den ikke forteller sannheten, kan den fortsatt være vanskelig å stilne.
Vær deg selv. Og stol på at det er nok – alltid. (Kongens tale til prinsesse Ingrid Alexandra på hennes myndighetsdag).
Jeg er meg selv, men det føles ikke alltid som at det er nok. Jeg har nok en tendens til å snakke meg selv litt ned, la de mindre gode sidene ved meg selv definere hvem jeg er. Men hva så om jeg av og til kan ha et temperament som en geysir? Er det noe negativt i det? Jeg er den første til å be om unnskyldning om jeg har tråkket noen på tærne. Jeg er ikke redd for å legge meg flat. Snarere tvert i mot. Jeg kan få dårlig samvittighet selv i de tilfellene jeg vet at jeg hadde en grunn til å reagere, men det er som om jeg skammer meg over måten jeg reagerer på. Som om det å ha temperament er noe negativt. Men det er slik jeg føler det blir sett på.
Ja, dette var noen tunge tanker på en stille og rolig lørdagsmorgen. Jeg er nå i godt humør i dag så ingen har noe å frykte fra denne kanten. Det ulmer ikke litt en gang hahaha.
Nei, nå skal jeg straks stelle meg og siden blir det en tur til mine foreldre.
Var dette årets siste sommerlige dag, mon tro? 17 grader og sol er uvanlig for årstiden, selv om vi ser stadig flere milde høstdager i takt med at klimaet blir varmere.
Jeg har vært på jobb hele dagen så det ble ikke tid til å nyte finværet for min del. Kunne jo satt meg ut på terrassen da jeg kom hjem, men det ble ikke noe av (jeg sovnet). Men jeg fikk nå klippet plenen – noe jeg antar må være siste gangen denne sesongen.
Som sagt, jeg måtte bare legge meg nedpå litt i ettermiddag. Det ble minimalt med søvn i natt på grunn av bråk fra naboen. Nå er jeg veldig vâr på lyder – spesielt om natten – men det er virkelig ikke greit å ha besøk/fest på en hverdag. Når vi bor såpass tett på hverandre må det tas hensyn. Jeg var så sint i natt at jeg skrev en klage til styret for dette er ikke første gangen dette skjer. Jeg har tidligere prøvd å ta det opp direkte med vedkommende, men fikk et temmelig passivt-aggressivt svar tilbake, så nå var begeret fullt for min del.
Jaja, det skal alltid være noen som ødelegger. Ellers er dette et rolig strøk med hyggelige naboer, og jeg trives godt her. Heldigvis er jeg ikke er alene om å irritere meg over denne naboen.
Men – nå er det helg og den skal nytes! Ingen fotballcup eller andre planlagte aktiviteter. Bare ta tingene som de kommer.
Tur tror jeg vi kan se langt etter denne helgen, men oktober må da by på flere fine høstdager, eller? Jeg velger å være optimist.
Det var et sjokk å få beskjeden om at bloggvenninnen min, Vera Lynn, var gått bort. Jeg har tenkt mye på henne i dag. Dessverre ble det aldri til at vi møttes, men vi hadde kontakt i mange år.
Vera var åtte år eldre enn meg – bare 66 år. Det er ingen alder. Tankene mine går i dag til dem som sto Vera nærmest.
“Do more of what makes you happy” er et motto jeg prøver å leve etter, selv om jeg nok ikke alltid er like flink til det. Så skjer det ting som får en til å stoppe opp og tenke.
For meg handler det om å bruke tiden på det som faktisk betyr noe: samvær med familie og venner, et kafébesøk, en tur ut i naturen eller en reise. Det er slike små og store opplevelser som gjør dagene mine gode.
Som i dag, da vi gikk en runde i Kanadaskogen. Det var så deilig å gå der og kjenne solen varme, selv om det merkes at det er høst. Det kjenner man spesielt der solen ikke slipper til, og så er det noe eget med det litt skarpe høstlyset. Men herlig var det.
Og den følelsen jeg har inni meg når jeg setter meg i bilen etterpå, kan nesten ikke måle seg med noe annet.
Det har vært en nydelig høstdag i Bergen i dag. Jeg tok meg en liten runde i parken ved NHH etter arbeidstid – kjente bare hvordan trøttheten gradvis slapp taket. Det er virkelig utrolig hva litt dagslys og frisk luft kan gjøre.
Selvsagt burde jeg benyttet meg av muligheten til å gå en lengre tur, men det ble med tanken i dag. Forhåpentligvis byr det på flere muligheter – kanskje allerede neste uke. Jeg har hørt rykter om at sommeren vi aldri fikk, visstnok skal komme på en liten visitt. Jaja, bedre sent enn aldri! Vi får gripe begjærlig det lille vi kan få.
Litt sol i fleisen – det gjorde godt nå, kjente jeg. Ikke minst det å kunne gå en runde og komme tørrskodd tilbake til bilen. Det så riktignok litt mørkt ut da jeg startet å gå, men heldigvis holdt det seg opplett.
Det er en stund siden sist tur, noe jeg har hatt skikkelig dårlig samvittighet for. Derfor var det ekstra godt å endelig komme seg ut og få bevegd seg litt igjen. Deilig temperatur var det også og helt vindstille.
Kanadaskogen har for alvor begynt å ikle seg høstens farger. Det er definitivt den mest fargerike årstiden – og kanskje også den vakreste tiden å være ute i naturen.
