Mellom 1942 og 1943 ble til sammen 773 norske jøder deportert til tyske konsentrasjonsleire.

Den største deportasjonen skjedde i dag 26. november for nøyaktig 80 år siden. Da satte det ut et skip fra Oslo med kurs mot Tyskland. Skipet het «Donau» og lasten var 529 norske jøder.

Av de 773 som ble sendt, overlevde 38.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Kvinner, barn og eldre ble sendt rett i gasskammeret ved ankomst – kun de som ble sett på som arbeidskraft fikk leve. Men hardt arbeid, lite mat og tortur gjorde at mange etterhvert bukket under.

Jeg må si jeg synes det er rart at ikke denne dagen får større oppmerksomhet. Egentlig burde det vært en offisiell minnedag. Jeg kan faktisk ikke huske om jeg lærte noe om dette da jeg gikk på skolen. Mulig jeg gjorde det, men det er i så fall glemt. Det satte seg i så fall ikke fast i minnet – den gangen.

I dag er det helt uforståelig at noe sånt kunne skje. Og antisemittismen lever fortsatt i «beste» velgående så vi må aldri glemme! Folkemord og etnisk utrenskning har skjedd – og skjer – selv i vår egen tid.

Jeg leste en artikkel i dag som gjorde sterkt inntrykk: om den lille jødiske jenten Ruth. Hun var så etterlengtet da hun kom og moren begynte på et slikt album som de fleste foreldre lager til sine barn. Der man noterer første smil, første tann, når de tok sine første skritt osv.

Ruth var en av de 735 jødene som aldri kom hjem. Hun døde sammen med moren i gasskammeret, noen måneder før fylte 4 år.

Det er groteskt.

Faksimile fra Dagsavisen.

Dette er et av de få (om eneste?) bildet som viser «Donau» da skipet la fra land.

Brrrr, minusgrader her nå. Ikke noe å snakke om i forhold til andre steder selvsagt, men kaldt nok. Men – det er nå slik det skal være når vi er kommet til november, og det er fint når trær og blader er innhyllet i frost.

Jeg hadde med litt mat til fuglene og det ble mottatt med stor glede. Forøvrig første gangen jeg har sett sothøne på land – vanligvis holder de seg på vannet.

Deilig å få litt røde roser i kinnene, men joggesko er nok ikke helt det rette skotøyet nå haha. Må nok finne frem noe litt mer passende å gå med nå.

I dag er det 35 år siden min farfar døde ♥️ Som jeg skrev i går – tiden går fort og det føles som den går fortere og fortere. Men – det er faktisk ikke bare en følelse for tiden går faktisk fortere! De siste to årene har jordkloden snurret raskere rundt solen, så ett døgn er ikke lenger 24 timer, men litt under

Jeg har altså så store problemer med å komme meg opp til skapelig tid når det er helg. Men det er bare så deilig å kunne ta det helt med ro. I dag lå jeg og lyttet på lydbok, men duppet hele tiden av så gudene må vite hvor mye jeg har gått glipp av haha.

Kom meg nå opp tilslutt og fikk gjort litt i huset før jeg dro av gårde på tur. Kunne ikke la være å gå på tur på en dag som denne. Det var et fantastisk vær, kaldt og strålende sol.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

I dag var det den årlige lysfesten i Bergen så nå er førjulstiden offisielt i gang. Vanligvis pleier jeg få litt julefølelse på denne tiden, men jeg er ikke helt der – ennå. Kommer nok likevel starte så smått hjemme, sette opp stjernen og lage til adventslys. Det er nå tross alt bare én uke til. Ellers venter jeg litt til med å pynte så mye. Litt tidlig med nisser ennå, synes jeg.

Deilig med tur i dag da.

Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att de var livet ~ Stig Johansson

Dagene, månedene og årene går fort. Fortere og fortere, kan det virke som etter hvert som vi blir eldre Kanskje derfor jeg ikke er helt i førjulsmodus ennå.

Det gjelder å fylle dagene med innhold og opplevelser som GIR mer enn det tar.

De beste tingene i livet er heldigvis gratis. Som det å komme seg ut i naturen. Studier har faktisk vist at skog har en enorm påvirkning på vår mentale helse.

Jeg vet ikke om noe som er så beroligende som det å gå i skogen eller sitte ved et tjern. Jeg blir så rolig inni meg og føler meg aldri så lykkelig som når jeg er i naturen, omgitt av trær

Kanskje har det noe med trærnes høyde, styrke eller at de «alltid» har vært der? Andre før oss har sett de samme trærne og det binder oss på en måte sammen med fortiden.

Jeg ble i hvert fall mye lettere til sinns i løpet av den tiden jeg var ute og gikk. Ikke det at jeg var nedstemt, men jeg stresset litt før jeg dro. Skuldrene senket seg fort der jeg ruslet rundt.

Hva er en god dag for deg? Hva gir deg energi?

Hallooooo – hvor blir ukene av? Snart helg igjen jo!

Denne uken hadde jeg egentlig tenkt å være litt mer aktiv på bloggen, men tiden løper litt vel fort.

De siste dagene har det vært et fantastisk vær her i Bergen, men jeg får jo ikke nytt de. Det er allerede mørkt når jeg kommer meg hjem fra jobb. Blir helst korte turer så de mer gode turene får vi legge til helgene.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg er travelt opptatt med businessen min og nå er det kampanjedager der som alle andre steder for tiden. Men jeg prøver nå å følge med hva som skjer ellers. Her hjemme er det Atle Antonsen og Sophie Elise som står for overskriftene (jaja, sistnevnte har kanskje ikke skapt overskrifter, men spalteplass får hun). Nå hadde hun og noen venninner fått låne et offentlig bad etter stengetid og da gjorde de det man pleier å gjøre når man er på et bad – nemlig drikke seg full og ta seg en røyk. Det er jo så synd på Sophie Elise må vite for hun kan ikke gå på et offentlig bad i åpningstiden uten å bli beglodd. Ikke så rart – om det er slik hun oppfører seg!

Atle Antonsen er i trøbbel, men som alltid er det fylla som har skylda. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si og mene om omfanget saken har fått, men at det var utrolig toskete av han, er vel ingen overdrivelse. Og jeg forstår godt at hun velger å anmelde.

Ellers følger jeg med på Birgitte Tengs-saken. Vil vi noensinne få den fulle og hele sannhet? Jeg er redd vi ikke vil det. Vet ikke hva jeg skal tro heller, men håper virkelig det er rette mannen som nå sitter på tiltalebenken. Han har hatt sine svin på skogen, men det gjør han jo ikke automatisk til morder da…

Håper virkelig det DNA-beviset er sikkert! At de ikke begår nok en feil. Og gudene skal vite at det har vært nok av feil i den saken.

Bare to uker til vi er inne i adventstiden – det er nesten ikke til å tro. Jeg har så smått begynt med julegavene for har absolutt ikke tenkt å stresse med dette rett før jul. To gaver er allerede i boks og på vei hjem (ja, blir mest handling på nett her) og så har jeg noen ideer.

Førjulstiden er koselig, synes jeg. Det er mye hva man gjør det til, men forstår jo at det kan bli stressende; spesielt for de som har full jobb og små unger i tillegg. Jeg kan skumme fløten på en måte – ha koselige samvær med nevøen min, for så å kunne trekke meg tilbake og ha den egentiden jeg trenger. Foreldre har ikke den muligheten. De har derfor ikke det overskuddet og den tålmodigheten en tante har.

I går (og i dag morges) fikk jeg en slik viktig stund. Sammen med foreldrene mine skulle jeg passe gutten. Vi skulle overnatte hos foreldrene mine og før han la seg, spilte vi Ludo. Så var det tannpuss før tante skulle lese og mormor synge. Han skulle telle sauer, men kom bare til én Tok ikke lange stunden før han sovnet da han først la seg til.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

I dag var det tidlig opp (tidlig for tanten, men det var bare så koselig å få denne stunden med han ♥️

Siden sist har vi også hilst på Fiona, Emblas søster. Det var så utrolig koselig å treffe henne og matmoren igjen så dette skal gjentas. Embla var litt skeptisk først, men tødde fort opp. Fiona og Embla ligner veldig, men Fiona har arvet mammaens vakre pels ♥️

Jeg har lest mye det siste halvåret om 2. verdenskrig; om livet og forholdene på Grini, i Auschwitz, hvordan det var for de kvinnene som satt i Ravensbrück og om skjebnen til familien Sachnowitz. Som ikke var så mye annerledes enn det mange andre jødiske familier opplevde.

Og nå har jeg lest boken til Marte Michelet: Den største forbrytelsen.

Det er sterk kost for oss som ikke har opplevd krig. I boken til Michelet står familien Braude sentralt. Benzel og Sara Braude var immigranter fra Litauen. De flyktet til Norge i 1911 for å slippe unna jødeforfølgelsene i hjemlandet. Her stiftet de etterhvert familie, fikk fire barn hvorav kun to overlevde krigen. Man kan jo bare tenke seg hvilken frykt de må ha hatt da krigen kom og man så hvordan jødene ble behandlet ellers i Europa. Eller kanskje trodde de at de var trygge i Norge? Mange gjorde nok det.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Holdningene til jødene var før krigen generelt preget av mange fordommer, det kom frem både i media og andre steder. Fra 1814 til 1851 hadde ikke jødene tilgang til Norge en gang. Som et av få land hadde Norge en egen paragraf i Grunnloven, den såkalte «Jødeparagrafen» som gikk ut på at «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».

Det er jo helt sprøtt å tenke på i dag. Likevel har vi også i dag fordommer mot enkelte grupperinger, mennesker som aldri helt blir godtatt. Vi burde jo være kommet lenger i 2022…

Boken til Michelet er som sagt sterk kost. Vi kan la være å forholde oss til det som skjedde, men jeg synes vi skylder alle dem som opplevde dette på kroppen, noe mer. Det kan være tøft nok å lese om dette – hvordan var det da ikke for de som var der, som opplevde det? Bare tenk selv hvordan det ville vært for deg om du ble skilt fra familien din, ungene dine, uten noe mulighet til å få snakke med de, gi de en klem eller kunne forhindre at andre gjorde de noe vondt? Kanskje måtte du sett på at noen av dine ble mishandlet og torturert.

Det er bare så grusomt at det er ikke til å fatte.

Jeg anbefaler boken på det sterkeste og også den nye serien som nå går på NRK; Last: Jøder.