Jeg har lest mye det siste halvåret om 2. verdenskrig; om livet og forholdene på Grini, i Auschwitz, hvordan det var for de kvinnene som satt i Ravensbrück og om skjebnen til familien Sachnowitz. Som ikke var så mye annerledes enn det mange andre jødiske familier opplevde.
Og nå har jeg lest boken til Marte Michelet: Den største forbrytelsen.
Det er sterk kost for oss som ikke har opplevd krig. I boken til Michelet står familien Braude sentralt. Benzel og Sara Braude var immigranter fra Litauen. De flyktet til Norge i 1911 for å slippe unna jødeforfølgelsene i hjemlandet. Her stiftet de etterhvert familie, fikk fire barn hvorav kun to overlevde krigen. Man kan jo bare tenke seg hvilken frykt de må ha hatt da krigen kom og man så hvordan jødene ble behandlet ellers i Europa. Eller kanskje trodde de at de var trygge i Norge? Mange gjorde nok det.
Holdningene til jødene var før krigen generelt preget av mange fordommer, det kom frem både i media og andre steder. Fra 1814 til 1851 hadde ikke jødene tilgang til Norge en gang. Som et av få land hadde Norge en egen paragraf i Grunnloven, den såkalte «Jødeparagrafen» som gikk ut på at «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».
Det er jo helt sprøtt å tenke på i dag. Likevel har vi også i dag fordommer mot enkelte grupperinger, mennesker som aldri helt blir godtatt. Vi burde jo være kommet lenger i 2022…
Boken til Michelet er som sagt sterk kost. Vi kan la være å forholde oss til det som skjedde, men jeg synes vi skylder alle dem som opplevde dette på kroppen, noe mer. Det kan være tøft nok å lese om dette – hvordan var det da ikke for de som var der, som opplevde det? Bare tenk selv hvordan det ville vært for deg om du ble skilt fra familien din, ungene dine, uten noe mulighet til å få snakke med de, gi de en klem eller kunne forhindre at andre gjorde de noe vondt? Kanskje måtte du sett på at noen av dine ble mishandlet og torturert.
Det er bare så grusomt at det er ikke til å fatte.
Jeg anbefaler boken på det sterkeste og også den nye serien som nå går på NRK; Last: Jøder.
Så bra at du tar opp dette, for det er så viktig at vi ikke glemmer det som skjedde under krigen. Det er også viktig at disse historiene blir fortalt, sånn at vi som ikke har vært med om krigshandlinger kan få et innblikk i hvordan det var. Jeg kjøpte boken med en gang den kom ut, og leste den uten å legge den fra meg. Det er en sterk bok, og jeg hadde klump i halsen da jeg lukket en for siste gangen.
Ja, jeg er ikke enig med dem som sier vi må glemme. Vi må ALDRI glemme! Jeg hadde også en klump i halsen, det er bare så sterkt! Og dette var virkeligheten!
Tenker bare på hva som skjedde med eiendelene deres, fatter ikke at folk kunne orke å flytte inn i en leilighet der omtrent middagen fremdeles var varm, vel vitende om hva som hadde skjedd med de som bodde der. Hva har de tenkt når de så lekene til barna som bare timer før hadde lekt der? Det er grotesk å tenke på.