Det føles som dagen derpå for min del, selv om det eneste jeg har rørt av alkohol i helgen var en bitteliten likør – og det på fredag! Hahaha. Men det er slik jeg er blitt med årene. Det var uansett deilig å få denne dagen i ro og mak etter dager med mer farting enn jeg er vant til.
Men som jeg har ledd i helgen! Slike stunder sammen med familien er gull verdt og noe jeg verdsetter høyt. Det gjør meg godt å se dem jeg er så glad i ha det bra. Det er egentlig det viktigste for meg.
Det er vel slik de fleste av oss er skapt – at vi ønsker det beste for dem vi er glade i.
Da må man også av og til sette sitt eget ego litt til side. For hvis man bare ser seg selv, er man inne på et galt spor. Jeg snakker av erfaring. Det gikk bra tilslutt, men man må ha tålmodighet. Å bli frisk tar sin tid. Å gjenvinne tillit tar enda lengre tid – OM det i det hele tatt går. Tiden får man aldri igjen. Og det er noe noe å tenke på.
Buekorpsenes dag finner sted hvert fjerde år, og byen fylles derfor av feststemning og stor festivitas når dagen kommer. Selv litt yr kunne ikke ødelegge stemningen. 14 buekorps marsjerte gjennom sentrum til stor glede for både turister og de som hadde stilt seg opp langs veien.
Kjekt å se at folk støtter opp om denne bergenske tradisjonen.
Det var sikkert noen som gremmet seg også. Jeg var jo selv en av dem en gang. Heldigvis er det lov å forandre mening og i dag ser jeg virkelig verdien av å ta vare på det som er erkebergensk.
Vi fulgte med bort til Bergenhus festning hvor de skulle starte hovedmarsjen fra. Det var et fantastisk skue!
Her er også gamlekarene med. Det er stil over det hele.
Vi fulgte buekorpsene hele veien til Torvallmenningen hvor slager- og fanebærerkonkurransen skulle være, men da dro vi hjem.
Jeg har vært sjåfør i dag, så da ble det en liten skogstur på ukjente stier mens nevøen var på fotballtrening.
Askøy har mange fine turområder, og noen av disse har jeg utforsket tidligere.
Hit må jeg komme tilbake en dag jeg har enda bedre tid. I dag rakk jeg bare en kort tur, men med fuglekvitter og humlesurr “på øret” ble det en nydelig stund likevel.
Men se på de nydelige fargene!
Grønnfargene i skogen om våren er virkelig noe helt eget – så friske, intense og levende.
Islandturen er betalt – nå begynner det faktisk å synke inn at jeg skal av gårde. Ennå er det to mnd til, men tiden flyr jo slik at før vi vet ordet av det står jeg på Flesland, klar til å dra. Det er nå mye å se frem til før den tid og alt skal nytes.
Det blir en innholdsrik sommer.
I dag åpnet Festspillene i Bergen, og nå går det slag i slag den neste måneden med Pride, Nattjazz, Bergenfest og masse annet gøy – for de som liker det.
Og apropos slag – på lørdag er det Buekorpsenes dag. Den arrangeres hvert 4. år, så det er nesten som et OL for buekorpsene dette. Jeg var der for 8(!) år siden – da kom min eldste nevø helt til finalen i slagerkonkurransen. I år går han med gamlekarene og det må jeg selvsagt få med meg.
Ellers er jeg ikke så flink til å benytte meg av disse kulturtilbudene som Bergen kan skilte med. Det må jeg bare innrømme. Jeg har ikke en gang sett på Festpill-programmet og det er litt flaut. Jeg var jo på en konsert i Krakow så hvorfor ikke også i Bergen?
Når jeg en sjelden gang er ute, tenker jeg at det ikke må bli lenge til neste gang. For det er jo unektelig deilig å lufte seg innimellom, få litt impulser… Likevel går det lang tid mellom de gangene det skjer. Jeg er og forblir en stuegris.
Men på lørdag skal jeg altså til sentrum. Bare så synd at det akkurat den dagen skal regne! I dag er det fint, i morgen er det meldt strålende. Så kommer helgen med regn og lavere temperaturer. Det er bare så typisk…
Denne pinsen har vært begredelig når det kommer til været – i hvert fall her vestpå. Men det har egentlig passet meg bra, skal jeg være ærlig. Det har vært godt å holde seg i ro, slippe den evige dårlige samvittigheten for at jeg ikke kommer meg mer ut.
Jeg vet jo at jeg bør komme meg i mer aktivitet, men når ikke energien er der blir det ekstra tungt. Det er en ond sirkel det der, for jeg vet også så inderlig godt at å være mer aktiv nettopp fører til mer energi og dermed mer overskudd. Og jo mer overskudd jo lettere føler man seg i hodet. Det ene har så absolutt en effekt på det andre.
Men – når det plasker ned, når tåken henger tykt ned mellom trærne – DA merker jeg at den dårlige samvittigheten gradvis slipper taket. Noen elsker å komme seg ut når det stormer, enkelte oppsøker til og med steder hvor de best kan kjenne naturkreftene på kroppen. Jeg er ikke helt der.
Jeg har i stedet kost meg inne, småputlet med mitt. Det har blitt litt tv-titting også. I går var jeg hos mine foreldre en tur. Alt i alt en stille og rolig pinse.
Så har nok en uke passert. Det har ikke vært noe spesielt å melde, så det er grunnen til at det har vært stille fra min side. Jeg har hatt litt lange dager på jobb også så har ikke hatt overskudd til å samle hodet for å skrive noe innlegg.
Det fine med jobben min er fleksibiliteten til til å styre min egen arbeidsdag. Embla var borte på besøk noen dager og da benyttet jeg meg av muligheten til å sitte lenger på jobb.
Vi holder på med en omlegging av hjemmesiden vår for tiden, og jeg er ganske – la oss si – svært involvert (kanskje litt besatt til noens fortvilelse hahaha). Neida, men jeg går dypt ned i detaljene, for dette er akkurat den typen arbeid jeg trives med. Jeg er opptatt av at budskapet skal komme frem, ikke drukne i for lange tekster og så må det være estetisk pent å se på.
Jeg titter rundt på andre biblioteksider for ideer og noterer.
Tror det blir bra – tilslutt.
Så får vi håpe studentene og de ansatte synes det samme.
Dette med studenter og hva de faktisk får med seg (eller ikke) er fascinerende. Vi henger opp små informasjonsskilt, men de får det likevel ikke med seg. Jeg lurer på hva det skyldes? Det kan være ganske så fortvilende til tider.
Men nå er det pinse og jeg kan legge bort arbeidet for noen dager. Det blir godt. Dette er vel siste langhelgen før sommerferien tar til.
Om noen uker fjernes tannreguleringen helt. Den er allerede borte fra underkjeven, noe jeg merker godt til. De sårene jeg var plaget med er så godt som borte. Jeg ser at smilet er litt annerledes, det er som om overleppen min kommer litt mer frem. Nå har ikke jeg de fyldigste leppene da, men likevel; det er en liten forskjell fra før. Kommer legge ut et før- og etter-bilde når jeg er helt ferdig.
Jeg innser at det ikke var særlig gjennomtenkt å være oppe til klokken 01 for å følge resultatene fra Melodi Grand Prix når vekkerklokken skulle ringe såpass tidlig. Men det ble jo faktisk litt mer spennende enn det jeg hadde sett for meg. Norge endte tilslutt på 14. plass. Vinneren ble Bulgaria – takk og lov.
Jeg har vært i sentrum og sett på Hovedprosesjonen og Flaggtoget.
Det jeg klarte å skimte mellom alle paraplyene da. Heldigvis ble det opphold og solen tittet også etterhvert frem.
Masse folk og glade ansikter – med unntak av to (unnskyld uttrykket) kjerringer, som måtte slenge med kjeften i det vi passerte. Vet ikke om de trodde vi skulle stille oss foran de eller hva, men slike mennesker provoserer meg. De bare antar og snakker til andre som om de ikke kan tenke selv. Et lite øyeblikk trodde jeg de hadde klart å ødelegge stemningen, men vi klarte å legge det bak oss. Det koster så lite å være litt hyggelig – spesielt på en slik dag.
Etter at toget var ferdig, gikk vi oppom jobben til min søster. De pleier alltid lage det så koselig til med all slags kaker og diverse fingermat. Så var det å dra til foreldrene våre for rømmegrøt, spekemat og ellers alt som hører til.
En koselig dag.
Nå er jeg kommet meg hjem og har skiftet til litt mer komfortable klær. Det blir en rolig kveld for i morgen er det jo jobb igjen. For noen blir det kanskje en skikkelig blåmandag, et brutalt møte med hverdagen. Leste at politiet hadde hatt nok å gjøre…
Jeg har aldri vært – og er fortsatt ikke – noen kløpper på kjøkkenet. Men forskjellen på før og nå er at jeg i det minste prøver. Resultatet blir ikke alltid som ønsket, og da kan jeg kjenne på både skuffelse og frustrasjon over meg selv. For i en alder av 58 burde vel dette være noe jeg mestrer?
Som i dag. Jeg fikk lyst til å prøve å lage pikekyss. Egentlig ville jeg lage slike marengsroser i Norges farger, men jeg oppdaget at jeg ikke hadde det rette utstyret. Her må man tage hva man haver, og gjøre det beste ut av det. Jeg laget nå marengsen fra grunn av da – det er da noe. Om den ble så vellykket – tja. Noen av pikekyssene ble slik de skulle, sprø utenpå og litt seige inni, men andre føltes sprø tvers gjennom. Det var godt da og det er jo det viktigste.
Jeg har et stykke å gå når det kommer til det estetiske hehe. Tror ikke det blir noe bakemesterskap på meg med det første, men jeg har kommet langt når jeg faktisk tør å prøve og attpåtil synes det er gøy!
Det blir ikke siste gangen jeg prøver meg på dette.
Denne uken er som å ha to fredager. Det føltes i hvert fall slik i går siden det er himmelspretten og fri i dag. Flere tar nok fri også i morgen, men selv skal jeg jobbe. Det går helt fint – jeg er glad i jobben min.
Det er eksamenstid. Snart tømmes skolen for studenter og det vil være sommerstille på campus frem til langt ut i august. Vi starter med sommertid fra og med i morgen – det betyr kortere arbeidsdager helt frem til 15. september. Det er utrolig hva tre kvarter kan utgjøre – det merkes i hvert fall godt når vi igjen går over til normaltid.
Et kjapt blikk på yr forteller meg at været for 17. mai IKKE ser særlig lovende ut. Vi har vært heldige i flere år på rad, så vi kan vel egentlig ikke klage, men det er jo noe eget med oppholdsvær på denne dagen da. Likevel er det noe som drar meg mot byen denne dagen – uansett vær.
I årene som gikk fra jeg flyttet fra sentrum til huset på Risnes, holdt jeg meg hjemme. Vi så kun feiringen gjennom skjermen. Dette skyldtes jo mest hundene – vi ønsket ikke å forlate dem. Men siden – da huset var solgt og hundene etterhvert falt fra, kom lengselen etter å delta, å være der det skjedde. Og jeg minnes fremdeles den følelsen, hvordan det var første gangen etter så mange års fravær. Jeg sto med klump i halsen, frysninger og med et hjerte som slo i takt med trommeslagene fra alle buekorpsene. Det var stort.
Én gang bergenser – alltid bergenser.
Jeg kan ikke fatte at jeg var av dem som ikke kunne fordra buekorps. Nå ser jeg viktigheten av å bevare tradisjonene og særegenheten – det som gjør byen til det Bergen er.
