Jeg har vært altfor slapp denne våren til å komme meg på tur. Det har blitt en og annen, men ikke noe regelmessig. Det merkes på kroppen – jeg mangler styrke i beina og har generelt hatt lite overskudd. Å synke ned i sofaen og bli der, gjør ikke saken bedre. Det er deilig der og da, men jeg får ikke akkurat påfyll av energi av det.
Likevel var det det som fristet mest i dag – i dag også får jeg vel nesten si. Men jo lenger jeg satt jo dårligere følelse fikk jeg. For skulle jeg virkelig la denne fine dagen også gå til spille?
Det satt virkelig langt inne å mobilisere vilje, det er jo den det hele står og faller på. Men i dag klarte jeg det! Jeg kom meg attpåtil på en tur det er lenge siden jeg har gått – nemlig til Viggohytten. Det er en populær turhytte i Kanadaskogen, på vei opp mot Gravdalsfjellet.
Utsikten er upåklagelig.
Enkelte søndager er det muligheter til å få kjøpt seg noe å drikke og spise. Det var det ikke i dag.
Jeg satt en liten stund før jeg beveget meg forsiktig nedover igjen – godt fornøyd med egen innsats. Tror Embla var fornøyd også.
Jeg har aldri vært – og er fortsatt ikke – noen kløpper på kjøkkenet. Men forskjellen på før og nå er at jeg i det minste prøver. Resultatet blir ikke alltid som ønsket, og da kan jeg kjenne på både skuffelse og frustrasjon over meg selv. For i en alder av 58 burde vel dette være noe jeg mestrer?
Som i dag. Jeg fikk lyst til å prøve å lage pikekyss. Egentlig ville jeg lage slike marengsroser i Norges farger, men jeg oppdaget at jeg ikke hadde det rette utstyret. Her må man tage hva man haver, og gjøre det beste ut av det. Jeg laget nå marengsen fra grunn av da – det er da noe. Om den ble så vellykket – tja. Noen av pikekyssene ble slik de skulle, sprø utenpå og litt seige inni, men andre føltes sprø tvers gjennom. Det var godt da og det er jo det viktigste.
Jeg har et stykke å gå når det kommer til det estetiske hehe. Tror ikke det blir noe bakemesterskap på meg med det første, men jeg har kommet langt når jeg faktisk tør å prøve og attpåtil synes det er gøy!
Det blir ikke siste gangen jeg prøver meg på dette.
Embla og jeg har vært på tur i gråværet. Ca en time var vi ute. Det var opphold da vi gikk, men det varte ikke særlig lenge før de første dråpene kom. Det verste er likevel vinden. Angret nesten på at jeg ikke hadde tatt hansker på meg…
Til tross for noe surt vær, var det jo deilig også på et vis. I hvert fall nå som jeg sitter tørr og god med et pledd over meg hahahaha.
Nå er forresten påskeferien i gang på ordentlig også for meg! Kan jo ikke annet enn å smile da. Noen planer har jeg, men det meste tar jeg som det kommer.
Det er en fantastisk innsats av de norske utøverne i OL. Jeg har ikke tatt en eneste medalje selv om det å komme seg ut på tur, faktisk føltes som en liten seier i dag.
Som en 58-års gave til meg selv, kommer jeg bevilge meg noen dager ekstra i Oslo i forbindelse med denne konferansen jeg skal på. Jeg har bestilt rom på det samme hotellet som jeg bodde på sist jeg var der. Det lå så sentralt og fint – midt i smørøyet!
Og vet dere hva mer jeg har gjort?
Jeg har kjøpt billett til teaterstykket “Gi meg hånden” på Nationaltheatret! Det er et stykke som har premiere dagen før jeg skal. Jeg har faktisk aldri vært på teater i Oslo før, så det blir gøy. Mutt putt alene – men jeg gleder meg!
Så da blir det faktisk hele to storbyferier å se frem til når våren kommer.
Snøen er forresten nesten helt borte her nå. Den siste uken har vi hatt mildvær, men det er visstnok en ny kuldebølge på vei.
Så lenge snøen holder seg borte, skal jeg være fornøyd.
Dette var fra vinteren 2009/2010. Vi hadde et fjell (i hvert fall en liten topp) av snø i hagen, og det tok måneder før den var helt borte. Hundene elsket å stå der. Forøvrig samme vinter som terrassen vår forsvant…
Nå sitter jeg i sofaen med verdens beste følelse – vi kom oss nemlig på tur! Vi har vært ute og gått i nesten to timer, hundene og jeg. Målet for turen var Pyttane.
Det er en relativt tung tur der veien svinger seg oppover mot toppen. Nå måtte jeg jo gjøre noen stopp underveis slik at hundene får sine små drikke- og snusepauser, så vi brukte ca én time opp.
Sist jeg gikk her kunne vi omtrent ikke se noe som helst. Tåken hang lavt. I dag var det flott utsikt fra alle kanter.
Høstfargene har virkelig satt sitt preg på fjellet og finere vil det bli jo lenger ut på høsten vi kommer.
Nå står ikke annet enn avslapping på programmet. Ha en fin lørdagskveld alle!
Det vanskeligste steget er som oftest det første – og slik var det i kveld. Etter å ha krasjlandet i sofaen rett etter jobb, kjente jeg hvor lite lyst og energi jeg hadde til å reise meg igjen for kveldsturen. Planen var en rask, kort runde. Men så skjer det noe idet man først kommer seg opp og ut – og plutselig bestemte jeg meg for å gå en litt lengre tur i nærområdet. Den turen innebærer to skikkelige motbakker som får hjertepumpen til å gå litt fortere.
Slik var det i hvertfall. Formen er tydeligvis på vei opp for så andpusten ble jeg ikke. Bena blir fremdeles litt tunge, men ikke verre enn av jeg går motbakkene uten stopp.
Det samme har jeg merket når jeg går i Kanadaskogen. Det er spesielt en bakke der som kan være tøff, men nå går jeg opp uten problemer. Litt pusting og pesing, men jeg trenger ingen pause. Gikk forresten der i forgårs og da ble det et bad igjen! Denne gangen hadde jeg selskap med meg som kunne holde Embla for meg mens jeg vasset uti. Litt kjøligere i vannet enn sist, men fremdeles deilig.
Det er meldt bra temperaturer fremover så sommeren er ikke helt over ennå selv om det er et merkbart skarpere drag i luften om morgenen. Jeg vet at september regnes som den første høstmåneden, men for meg er det høst når skolen begynner igjen. Slik har det alltid vært. Men høsten «kainn vær fin», som Åge synger. Det satser vi på.
To turer ble det i går – noe jeg aldri ville gjettet da jeg sto opp, tung i hodet og trøtt i kroppen. Faktisk var jeg så sliten at jeg la meg nedpå igjen.
Den lille duppen gjorde meg riktignok ikke særlig mer opplagt – snarere tvert imot, jeg følte meg om mulig bare enda mer omtåket.
Likevel klarte jeg å mobilisere såpass med viljestyrke til å komme meg ut. Det var ikke været som var utslagsgivende for ute blåste det kraftig og så faretruende grått ut. Nei, det var mer et lite oppgjør med meg selv, for skal jeg vente med å gå på tur til været spiller på lag, vil jeg måtte vente lenge. Litt regn og blåst tåler da vi vestlendinger. Dessuten vet jeg jo hvor godt en slik tur ut gjør. Det hjelper mot det meste.
Vi fikk noen dråper over oss, men mesteparten av turen var noenlunde tørr. Trøttheten ble erstattet av en annen type trøtthet; en mer tilfredsstillende trøtthet der du kjenner at kroppen har vært i bevegelse. Hodet ble også merkbart lettere. Det er ikke mer som skal til.
På kvelden ble det også en tur, denne gangen i nærområdet.
En noe grå og traurig lørdag ble med ett ikke så grå.
Jeg kom meg på nok en topptur i går – denne gangen gikk jeg til Pyttane på Sotra. Det føles som et helt liv siden jeg var der sist, og jeg hadde nok glemt hvor langt det egentlig er å gå. Man går i tillegg på asfalt noe som gjør det litt tyngre. Men det er jo flott at det er tilrettelagt slik at alle kan ha mulighet til å benytte seg av turveien, enten man kommer gående, syklende eller med barnevogn. Gode parkeringsmuligheter er det også blitt. Må legge til at jeg gikk fra Stølane – det er også andre veier opp.
De hvite kuplene på Pyttane er godt synlig fra der jeg bor. Det er to radartårn (søndre og nordre) og de ligger på hhv 330 og 329 meters høyde over havet. Herifra kan man også fortsette til Liatårnet som er det høyeste punktet på Sotra, men det orket ikke jeg. Det får bli en annen gang når jeg er blitt hakke mer sprek.
På dette siste bildet er det utsikt til flere av de fjellene som omkranser Bergen.
En herlig tur og fin avslutning på pinsehelgen.
I dag har bilen vært inne til service- og EU-kontroll. Det ble ikke noe opptur, for jeg må skifte både bremseklosser og bremseskive for å få den godkjent. Jeg var forsåvidt forberedt på det, men øynet et håp da jeg ikke hørte noe.
Kroppen er støl etter gårsdagens tur, men det er kjærkomne «ondter» om man kan si det. Det betyr jo bare at jeg har brukt kroppen.
Vanlig tid å gå opp til Lyderhorn på fra der jeg gikk, er én time. Nå er det nok de som går fortere, evt løper, men tiden er vel basert på om en går i jevnt tempo. Jeg skrev at jeg går ikke på tid og det er riktig. Jeg har tross alt en hund med meg som skal få snuse og drikke litt på veien, og da tenker jeg at i underkant av halvannen time ikke er så verst egentlig. Likevel skulle jeg jo ønske at jeg var sprekere. Jeg frykter min «biologiske» alder er høyere enn min kronologiske alder. Biologisk alder vil si hvor gammel kroppen din faktisk er basert på helsetilstand og aldringsprosess. Heldigvis er nå det noe man kan gjøre noe med ved å legge om livsstilen og trene mer.
I dag blir det ingen topptur, men tid sammen med familien. Det tror jeg Embla også setter pris på for hun er sliten etter gårsdagen.
