Jeg kom meg på nok en topptur i går – denne gangen gikk jeg til Pyttane på Sotra. Det føles som et helt liv siden jeg var der sist, og jeg hadde nok glemt hvor langt det egentlig er å gå. Man går i tillegg på asfalt noe som gjør det litt tyngre. Men det er jo flott at det er tilrettelagt slik at alle kan ha mulighet til å benytte seg av turveien, enten man kommer gående, syklende eller med barnevogn. Gode parkeringsmuligheter er det også blitt. Må legge til at jeg gikk fra Stølane – det er også andre veier opp.
De hvite kuplene på Pyttane er godt synlig fra der jeg bor. Det er to radartårn (søndre og nordre) og de ligger på hhv 330 og 329 meters høyde over havet. Herifra kan man også fortsette til Liatårnet som er det høyeste punktet på Sotra, men det orket ikke jeg. Det får bli en annen gang når jeg er blitt hakke mer sprek.
På dette siste bildet er det utsikt til flere av de fjellene som omkranser Bergen.
En herlig tur og fin avslutning på pinsehelgen.
I dag har bilen vært inne til service- og EU-kontroll. Det ble ikke noe opptur, for jeg må skifte både bremseklosser og bremseskive for å få den godkjent. Jeg var forsåvidt forberedt på det, men øynet et håp da jeg ikke hørte noe.
Kroppen er støl etter gårsdagens tur, men det er kjærkomne «ondter» om man kan si det. Det betyr jo bare at jeg har brukt kroppen.
Vanlig tid å gå opp til Lyderhorn på fra der jeg gikk, er én time. Nå er det nok de som går fortere, evt løper, men tiden er vel basert på om en går i jevnt tempo. Jeg skrev at jeg går ikke på tid og det er riktig. Jeg har tross alt en hund med meg som skal få snuse og drikke litt på veien, og da tenker jeg at i underkant av halvannen time ikke er så verst egentlig. Likevel skulle jeg jo ønske at jeg var sprekere. Jeg frykter min «biologiske» alder er høyere enn min kronologiske alder. Biologisk alder vil si hvor gammel kroppen din faktisk er basert på helsetilstand og aldringsprosess. Heldigvis er nå det noe man kan gjøre noe med ved å legge om livsstilen og trene mer.
I dag blir det ingen topptur, men tid sammen med familien. Det tror jeg Embla også setter pris på for hun er sliten etter gårsdagen.
Vi ligger lettere henslengt på sofaen nå, Embla og jeg. Begge trøtte etter dagens utflukt. Men selv om jeg kjenner diverse «ondter» i kroppen, er det så verdt det.
Her har vi nemlig vært i dag! På Lyderhorn – det vestligste av Bergens 7 fjell, 396 moh. Jeg har kun vært her én gang tidligere og det er noen år (og kilo) siden. Den gangen gikk jeg opp Kvarven og videre den veien. I dag prøvde jeg en for meg ny rute, nemlig opp fra Skålevik. Skålevik ligger bare få minutters kjøring fra der jeg bor.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gå helt til toppen. Jeg skulle bare prøve ut veien, se hvordan den var å gå og gå så langt jeg orket. Teste formen. Men da jeg først var i gang og været var så fint, så ble det jo til at jeg gikk da. Tungt var det jo, det er jo opp opp opp, men innimellom flater det ut og da får man jo hvilt litt. Synes denne veien var langt å foretrekke i forhold til der jeg gikk sist.
Siste stykket var tungt. Men jeg kunne ikke gi meg da. Så nært og så gi opp? Ikke tale om. En pustepause og så var det å gå videre. Ble litt klatring på slutten så brukte litt tid der på å finne den letteste veien opp.
1 time og ca 25 min etter at vi startet fra Skålevik, var vi oppe. Jeg går ikke på tid, Embla skal få snuse og jeg selv må ha små pustepauser, men alt i alt er jeg fornøyd med innsatsen.
Vi satt en liten stund på toppen og samlet krefter før vi startet på den lange veien ned. Litt utfordrende helt på toppen, men ellers gikk det greit. Lett skjelvne bein gjorde at jeg måtte gå svært forsiktig et stykke der det var ekstra steinete, ville ikke utfordre skjebnen. Enkelte løper jo både opp og ned, men dem om det.
Det var i hvert fall herlig å komme ned og vite at jeg hadde klart det! Husarbeid må nok vike i dag for nå blir det hvile resten av kvelden og det med god samvittighet.
I dag har jeg vært nesten så langt ute på Sotra som en kan komme. Det ble en flott rundtur på ca halvannen time. Deler av turen gikk gjennom skog, men ved stiskille valgte vi å gå ytre løype slik at vi fikk havutsikt.
Selve turen startet ved gravplassen, et lite stykke forbi Hjelme kirke. Vi kjørte selvfølgelig feil først, tok av ved gamle Hjelme kirke (ante ikke at det var to av dem), men der hadde vi ikke kommet særlig langt.
Jeg elsker å gå i skogen og her fikk jeg egentlig alt! Lett kupert sti, og så hadde naturen selv laget seg små trappetrinn slik at det var enkelt å gå.
Det var et mektig syn å komme til Gløvrebu og se «Gløvro» et stykke bortenfor. Det store trekkplasteret her er at man kan gå gjennom den smale passasjen i fjellet – den er ca 50 meter lang og på det smaleste 40 centimeter bred. Jeg klarte det – med litt overtalelse. Jeg hadde jo lyst, men samtidig virket det skummelt.
Ikke helt høy i hatten her…
Tenk at vi kom ut herifra??!
Her kan dere se en video som er lagt ut av Bergen og Hordaland Turlag. Damen på videoen går da motsatt vei av det vi gjorde så hun går inn der vi kom ut.
Møtte noen trivelige turgjengere på veien. De var særdeles nysgjerrige og virket ikke mye redde.
Altså; for en tur! Og ikke minst for at fantastisk natur vi har! Skal si Sotra er stort og det gjemmer seg nok mange flotte perler utover her. Gøy å dra på slike «oppdagelsesferder» – dette blir garantert ikke den siste.
En heller lat «morgen» på meg i dag og det må være helt greit. Det er godt med slike rolige stunder når jeg ikke har noe spesielt å haste etter. Skal sitte barnevakt senere, men det er ikke før i kveld. Før det har jeg ingen planer. Så jeg sitter nå her med iskaffien min og skriver et lite innlegg til dere.
Jeg håper dere vet hvor mye jeg setter pris på den støtten jeg får – og har fått – fra dere opp gjennom årene. Noen har falt fra og nye har kommet til, og det er greit. Noen av de mest trofaste leserne døde i fjor, og jeg merker at jeg savner kommentarene fra henne. Vi møttes personlig kun én gang, men hadde jevnlig kontakt på chat. Andre hører jeg ikke så mye fra, men de leser for innimellom kommer det en tommel opp. Det er koselig. Så er det jo slik at det man skriver ikke kan fenge alle. Av og til har jeg ikke noe spesielt å meddele heller, og da tar jeg meg gjerne en liten pause på noen dager. Jeg har også hatt en del smerter i munnen pga blemmer, og da føler jeg ikke for å skrive så mye. Blir jo så irritabel av å gå rundt å ha vondt hele tiden. Men – det hele skyldes jo tannreguleringen og det er til dels selvvalgt så jeg kan vel ikke klage. Dessuten er det noe som vil gå over. En filleting mot det andre sliter med.
Jeg snakker stadig om det å sette ting i perspektiv. Men det viktig å ha dette i bakhodet når man klager på ulike «ondter». Selvsagt skal man kunne synes litt synd på seg selv av og til, men det må ikke bikke over i selvmedlidenhet.
Her om dagen var en kollega av meg i begravelse til datteren av et vennepar. Jenten deres var bare tre år da hun måtte gi tapt og hadde vært kreftsyk siden hun var baby. Altså; for en skjebne! Kollegaen min hadde det vondt og jeg tør ikke tenke på hvordan disse stakkars foreldrene har det. Å miste et barn må være det verste man kan oppleve. Å se barnet sitt så sykt og ikke kunne gjøre noe for å hjelpe og lindre.
Dette var kun ett eksempel – det finnes så mange skjebner. I Norge, i verden for øvrig.
Så nei, jeg skal ikke sutre over en blemme. Om ett år vil jeg kunne nyte godt av et bedre bitt. Da er mine små plager et tilbakelagt kapittel selv om nye plager kanskje har dukket av. Slik vil det jo være når man blir eldre. Jeg skal være glad så lenge jeg beholder helsen sånn noenlunde.
Og at jeg har bein som gjør at jeg kan komme meg av gårde hvor enn jeg vil. Stiv og støl, jaja, det er en liten pris å betale i det store og det hele.
Jeg lurer på hvor jeg ville vært i dag om jeg IKKE hadde tatt ansvar for eget liv den gangen for ti år siden. Om jeg bare hadde godtatt det min tidligere fastlege den gangen sa. Han mente nemlig at et opphold på rehabilitering ikke hadde noe for seg. Jeg ville ikke «passe inn», som han sa. Jeg var ikke syk nok til det, mente han.
På Volvat ble jeg møtt med en helt annen holdning. Jeg oppsøkte de egentlig for å få en «second opinion» om helsesituasjonen min og nevnte ikke et ord om Haugland. Da legen selv tok det opp, ble jeg så lettet. Vil jeg passe inn da, spurte jeg? Er jeg syk nok? Han ble tydelig oppgitt over fastlegen min og sa at det var for å unngå at jeg skulle bli så syk at jeg at kanskje ikke klarte å fungere i jobben, et slikt opphold ville være bra. Jeg var jo langtfra frisk og det så han jo.
En flott tur med Bakkejekta, en kopi av en jekt fra Holmedal i Sunnfjord. Den originale Bakkejekta ble bygget på midten av 1700-tallet.
Jeg ville kanskje sunket dypere ned i selvmedlidenhet, levd et liv i bitterhet. Jeg ville uten tvil støtt folk fra meg for hvem ønsker å tilbringe tid med en som er så selvopptatt at hun ikke ser andre? En energityv, det var det jeg var.
Eller; det var slik sykdommen gjorde meg. Men man kan ikke legitimere oppførselen sin selv om man er aldri så syk. Det er også et paradoks at høysensitive mennesker som ikke lever et liv i tråd med egne verdier, ofte viser sider som man ikke forbinder med empater. Og slik var det også i mitt tilfelle.
Jeg var likevel sterk til tross for at jeg var svak. Jeg gikk tross alt til det skrittet å ta imot hjelp. Jeg ba til og med om hjelp. Det viser styrke.
Jeg er alltid litt usikker når jeg deler om disse tingene for hvordan vil det bli oppfattet? Noen vil kanskje mene at jeg er litt vel åpen, at jeg fisker etter sympati. Men – jeg er jo ikke der lenger. Og jeg er ikke den samme personen som jeg var heller. Og det er det jeg vil ha frem – at det er håp. Men det er en jobb og ting endrer seg ikke over natten. Det tar tid. Man må være tålmodig og man må være villig til endring. Det kan være vondt, veldig vondt, men så blir det så mye bedre enn man noengang hadde sett for seg – tilslutt.
En maidag for snart ti år siden satte jeg meg på båten som skulle frakte meg til Rysjedalsvika. Fra Rysjedalsvika skulle jeg ta buss videre mot Brekke og Haugland rehabiliteringssenter. Langt nede og nervøs, uten noe særlige forventninger egentlig. Jeg hadde riktignok hørt mye bra om stedet fra andre som hadde vært der, men var likevel skeptisk.
Det var en ganske annen Vibeke som dro hjem tre uker senere. Bagasjen var fortsatt tung, men noe hadde likevel skjedd. 6 måneder senere var jeg blitt innvilget et nytt opphold og jeg var langt mer sikker på meg selv denne gangen da jeg dro.
Jeg er overbevist om at de to oppholdene, samt jevnlige møter med psykolog, reddet meg. Jeg tviler på at jeg ville taklet alle omveltningene i livet mitt på den tiden på en like god måte uten denne hjelpen.
Det er rart å se tilbake. Jeg er på mange måter et helt annet menneske i dag enn den gangen. Mer tro mot meg selv og mine verdier. Jeg er tryggere i meg selv og føler meg mer tilfreds med livet.
Det er aldri for sent å ta bedre valg for seg selv. Selv om det kan virke både skremmende og umulig der og da, er det så verdt det. Og ting blir bedre med tiden til hjelp. Det er ikke bare en floskel, men sant. Tiden er en venn.
Ti år. Det er sprøtt å tenke på. Noen av de menneskene jeg traff på Haugland, har jeg fremdeles kontakt med. Andre er borte. Minnene om dem er noe jeg tar med meg videre.
Det ble en nydelig tur til Signalen på Møvik i dag! Det er en relativt kort rundtur og heller ikke spesielt krevende, men jeg kjenner på kroppen at jeg har vært i bevegelse.
Vi parkerte ved kiwibutikken og gikk videre på asfaltveien et kort stykke før vi kom inn på en flott grusvei. Etter ca 400 meter var vi oppe ved Signalvatnet.
Her kunne vi tatt av til høyre, men vi valgte i stedet å følge grusveien til vi kom til noen trapper. Dette er nok den bratteste delen av turen. Hadde vi gått motsatt vei, ville vi kommet ned her.
Uansett; det var ikke så veldig tungt å gå opp. Vi klarte selvsagt å komme litt ut av kurs, men ved hjelp av Google Maps klarte vi å navigere oss i riktig retning. Vårt første mål var vestre Signaltopp som ligger 108 moh.
Man skal ikke høyt opp før en fantastisk utsikt åpenbarer seg.
Stien videre var delvis merket, men innimellom ble det litt vanskelig å se hvor vi skulle gå. I det fjerne kunne vi se varden på østre Signaltopp så vi gikk i rett retning i hvert fall.
Den østre Signaltoppen ligger på 164 moh. Herifra og ned var stien godt synlig og vi kom ut igjen på grusveien på andre siden av Signalvatnet.
Denne turen kommer jeg ta flere ganger. Tenk så mange flotte steder som finnes rundt omkring og takket være Google er de lette å finne. Jeg foretrekker virkelig slike turer i stedet for en kjedelig grusvei som den i Kanadaskogen. Nå har riktignok Kanadaskogen litt mer enn bare grusveier å tilby, men dere skjønner hva jeg mener. Det blir for ensformig. Jeg må ha noe mer.
Nå blir det nok en stund til neste opplevelsestur. Fra i morgen av snur været og vi er tilbake til det vanlige vestlandsværet. Jeg er derfor veldig glad for at vi fikk benyttet oss av denne dagen.
Det ble tur – men ikke i Kanadaskogen. I stedet valgte vi å utforske nye stier, Embla og jeg. Målet var Dronningen, en fjelltopp på Askøy. Det er visstnok flere veier opp, men jeg valgte å gå opp fra Ravnanger.
Første del av turen startet på asfalt, men vi hadde ikke gått langt før veien gikk over til en slags traktor- og kjerrevei.
Det var fint å gå og slettes ikke så tungt som jeg kanskje hadde sett for meg. Helt på slutten ble det litt klatring, men det var lagt ut tau slik at det var lett å ta seg opp.
Vel oppe på toppen tittet solen frem.
Det er en stund siden jeg har følt på en slik lykkefølelse som i dag da jeg sto der på toppen. Det er jo tydeligvis noe jeg har et sterkt behov for; dette å utfordre meg selv. Hvorfor er det da av og til så himla vanskelig å forsere den berømmelige dørstokken når man vet hva man har i vente? For det er et faktum; jeg ER aldri så lykkelig som når jeg trasker rundt i naturen. Aller helst alene.
Jeg er så glad for at vi kom oss avgårde. At jeg klarte å snakke meg selv «til rette». Da har jeg oppnådd mye av det jeg ønsket meg aller mest denne påsken.
Da er jeg på Værnes. Har litt tid å slå ihjel så jeg har kjøpt meg en iskaffe og slapper av før jeg skal finne gaten. To dager på konferanse tar på, kjente det da jeg satt på bussen fra hotellet til flyplassen. Men det har vært kjekke dager, mye faglig påfyll og litt sosial interaksjon. Det siste er jeg ikke så flink til, men jeg kommer meg. Å spise lunsj sammen med vilt fremmede er krevende, men det kommer også an på menneskene. De jeg havnet på bord med i dag var lette å prate med og da flyter det greit.
I går hadde jeg en avtale med en av våre systemleverandører. Huff, gruet meg for måtte jo snakke engelsk. Det gikk forsåvidt greit – eller «great» som jeg presterte å si en del ganger på slutten da jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle avslutte 🤣 Følte jeg meg dum? Jepp. Men – jeg fullførte nå og det er en bragd i seg selv. Etterpå måtte jeg nå le litt av meg selv. Man kan ikke ta seg selv så høytidelig.
Gleder meg til å komme tilbake til hverdagen igjen og ikke minst til å se Embla! Hun har vært hos gode venner og lider ingen nød, men vil tro hun blir glad når hun får se meg i morgen.
I morgen er det tilbake til sunnere kosthold. Å være på konferanse er ikke det beste for vekten. Det har vært både tebrød, softis og popcorn å få i pausene. Takke meg til proteinrundstykke og sunt pålegg.
