I dag har jeg vært nesten så langt ute på Sotra som en kan komme. Det ble en flott rundtur på ca halvannen time. Deler av turen gikk gjennom skog, men ved stiskille valgte vi å gå ytre løype slik at vi fikk havutsikt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Selve turen startet ved gravplassen, et lite stykke forbi Hjelme kirke. Vi kjørte selvfølgelig feil først, tok av ved gamle Hjelme kirke (ante ikke at det var to av dem), men der hadde vi ikke kommet særlig langt.

Jeg elsker å gå i skogen og her fikk jeg egentlig alt! Lett kupert sti, og så hadde naturen selv laget seg små trappetrinn slik at det var enkelt å gå.

Det var et mektig syn å komme til Gløvrebu og se «Gløvro» et stykke bortenfor. Det store trekkplasteret her er at man kan gå gjennom den smale passasjen i fjellet – den er ca 50 meter lang og på det smaleste 40 centimeter bred. Jeg klarte det – med litt overtalelse. Jeg hadde jo lyst, men samtidig virket det skummelt.

Ikke helt høy i hatten her…

Tenk at vi kom ut herifra??!

Her kan dere se en video som er lagt ut av Bergen og Hordaland Turlag. Damen på videoen går da motsatt vei av det vi gjorde så hun går inn der vi kom ut.

Møtte noen trivelige turgjengere på veien. De var særdeles nysgjerrige og virket ikke mye redde.

Altså; for en tur! Og ikke minst for at fantastisk natur vi har! Skal si Sotra er stort og det gjemmer seg nok mange flotte perler utover her. Gøy å dra på slike «oppdagelsesferder» – dette blir garantert ikke den siste.

En heller lat «morgen» på meg i dag og det må være helt greit. Det er godt med slike rolige stunder når jeg ikke har noe spesielt å haste etter. Skal sitte barnevakt senere, men det er ikke før i kveld. Før det har jeg ingen planer. Så jeg sitter nå her med iskaffien min og skriver et lite innlegg til dere.

Jeg håper dere vet hvor mye jeg setter pris på den støtten jeg får – og har fått – fra dere opp gjennom årene. Noen har falt fra og nye har kommet til, og det er greit. Noen av de mest trofaste leserne døde i fjor, og jeg merker at jeg savner kommentarene fra henne. Vi møttes personlig kun én gang, men hadde jevnlig kontakt på chat. Andre hører jeg ikke så mye fra, men de leser for innimellom kommer det en tommel opp. Det er koselig. Så er det jo slik at det man skriver ikke kan fenge alle. Av og til har jeg ikke noe spesielt å meddele heller, og da tar jeg meg gjerne en liten pause på noen dager. Jeg har også hatt en del smerter i munnen pga blemmer, og da føler jeg ikke for å skrive så mye. Blir jo så irritabel av å gå rundt å ha vondt hele tiden. Men – det hele skyldes jo tannreguleringen og det er til dels selvvalgt så jeg kan vel ikke klage. Dessuten er det noe som vil gå over. En filleting mot det andre sliter med.

Jeg snakker stadig om det å sette ting i perspektiv. Men det viktig å ha dette i bakhodet når man klager på ulike «ondter». Selvsagt skal man kunne synes litt synd på seg selv av og til, men det må ikke bikke over i selvmedlidenhet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her om dagen var en kollega av meg i begravelse til datteren av et vennepar. Jenten deres var bare tre år da hun måtte gi tapt og hadde vært kreftsyk siden hun var baby. Altså; for en skjebne! Kollegaen min hadde det vondt og jeg tør ikke tenke på hvordan disse stakkars foreldrene har det. Å miste et barn må være det verste man kan oppleve. Å se barnet sitt så sykt og ikke kunne gjøre noe for å hjelpe og lindre.

Dette var kun ett eksempel – det finnes så mange skjebner. I Norge, i verden for øvrig.

Så nei, jeg skal ikke sutre over en blemme. Om ett år vil jeg kunne nyte godt av et bedre bitt. Da er mine små plager et tilbakelagt kapittel selv om nye plager kanskje har dukket av. Slik vil det jo være når man blir eldre. Jeg skal være glad så lenge jeg beholder helsen sånn noenlunde.

Og at jeg har bein som gjør at jeg kan komme meg av gårde hvor enn jeg vil. Stiv og støl, jaja, det er en liten pris å betale i det store og det hele.

Jeg lurer på hvor jeg ville vært i dag om jeg IKKE hadde tatt ansvar for eget liv den gangen for ti år siden. Om jeg bare hadde godtatt det min tidligere fastlege den gangen sa. Han mente nemlig at et opphold på rehabilitering ikke hadde noe for seg. Jeg ville ikke «passe inn», som han sa. Jeg var ikke syk nok til det, mente han.

På Volvat ble jeg møtt med en helt annen holdning. Jeg oppsøkte de egentlig for å få en «second opinion» om helsesituasjonen min og nevnte ikke et ord om Haugland. Da legen selv tok det opp, ble jeg så lettet. Vil jeg passe inn da, spurte jeg? Er jeg syk nok? Han ble tydelig oppgitt over fastlegen min og sa at det var for å unngå at jeg skulle bli så syk at jeg at kanskje ikke klarte å fungere i jobben, et slikt opphold ville være bra. Jeg var jo langtfra frisk og det så han jo.

Jeg ville kanskje sunket dypere ned i selvmedlidenhet, levd et liv i bitterhet. Jeg ville uten tvil støtt folk fra meg for hvem ønsker å tilbringe tid med en som er så selvopptatt at hun ikke ser andre? En energityv, det var det jeg var.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Eller; det var slik sykdommen gjorde meg. Men man kan ikke legitimere oppførselen sin selv om man er aldri så syk. Det er også et paradoks at høysensitive mennesker som ikke lever et liv i tråd med egne verdier, ofte viser sider som man ikke forbinder med empater. Og slik var det også i mitt tilfelle.

Jeg var likevel sterk til tross for at jeg var svak. Jeg gikk tross alt til det skrittet å ta imot hjelp. Jeg ba til og med om hjelp. Det viser styrke.

Jeg er alltid litt usikker når jeg deler om disse tingene for hvordan vil det bli oppfattet? Noen vil kanskje mene at jeg er litt vel åpen, at jeg fisker etter sympati. Men – jeg er jo ikke der lenger. Og jeg er ikke den samme personen som jeg var heller. Og det er det jeg vil ha frem – at det er håp. Men det er en jobb og ting endrer seg ikke over natten. Det tar tid. Man må være tålmodig og man må være villig til endring. Det kan være vondt, veldig vondt, men så blir det så mye bedre enn man noengang hadde sett for seg – tilslutt.

En maidag for snart ti år siden satte jeg meg på båten som skulle frakte meg til Rysjedalsvika. Fra Rysjedalsvika skulle jeg ta buss videre mot Brekke og Haugland rehabiliteringssenter. Langt nede og nervøs, uten noe særlige forventninger egentlig. Jeg hadde riktignok hørt mye bra om stedet fra andre som hadde vært der, men var likevel skeptisk.

Det var en ganske annen Vibeke som dro hjem tre uker senere. Bagasjen var fortsatt tung, men noe hadde likevel skjedd. 6 måneder senere var jeg blitt innvilget et nytt opphold og jeg var langt mer sikker på meg selv denne gangen da jeg dro.

Jeg er overbevist om at de to oppholdene, samt jevnlige møter med psykolog, reddet meg. Jeg tviler på at jeg ville taklet alle omveltningene i livet mitt på den tiden på en like god måte uten denne hjelpen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er rart å se tilbake. Jeg er på mange måter et helt annet menneske i dag enn den gangen. Mer tro mot meg selv og mine verdier. Jeg er tryggere i meg selv og føler meg mer tilfreds med livet.

Det er aldri for sent å ta bedre valg for seg selv. Selv om det kan virke både skremmende og umulig der og da, er det så verdt det. Og ting blir bedre med tiden til hjelp. Det er ikke bare en floskel, men sant. Tiden er en venn.

Ti år. Det er sprøtt å tenke på. Noen av de menneskene jeg traff på Haugland, har jeg fremdeles kontakt med. Andre er borte. Minnene om dem er noe jeg tar med meg videre.

Det ble en nydelig tur til Signalen på Møvik i dag!  Det er en relativt kort rundtur og heller ikke spesielt krevende, men jeg kjenner på kroppen at jeg har vært i bevegelse.

Vi parkerte ved kiwibutikken og gikk videre på asfaltveien et kort stykke før vi kom inn på en flott grusvei. Etter ca 400 meter var vi oppe ved Signalvatnet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her kunne vi tatt av til høyre, men vi valgte i stedet å følge grusveien til vi kom til noen trapper. Dette er nok den bratteste delen av turen. Hadde vi gått motsatt vei, ville vi kommet ned her.

Uansett; det var ikke så veldig tungt å gå opp. Vi klarte selvsagt å komme litt ut av kurs, men ved hjelp av Google Maps klarte vi å navigere oss i riktig retning. Vårt første mål var vestre Signaltopp som ligger 108 moh.

Man skal ikke høyt opp før en fantastisk utsikt åpenbarer seg.

Stien videre var delvis merket, men innimellom ble det litt vanskelig å se hvor vi skulle gå. I det fjerne kunne vi se varden på østre Signaltopp så vi gikk i rett retning i hvert fall.

Den østre Signaltoppen ligger på 164 moh. Herifra og ned var stien godt synlig og vi kom ut igjen på grusveien på andre siden av Signalvatnet.

Denne turen kommer jeg ta flere ganger. Tenk så mange flotte steder som finnes rundt omkring og takket være Google er de lette å finne. Jeg foretrekker virkelig slike turer i stedet for en kjedelig grusvei som den i Kanadaskogen. Nå har riktignok Kanadaskogen litt mer enn bare grusveier å tilby, men dere skjønner hva jeg mener. Det blir for ensformig. Jeg må ha noe mer.

Nå blir det nok en stund til neste opplevelsestur. Fra i morgen av snur været og vi er tilbake til det vanlige vestlandsværet. Jeg er derfor veldig glad for at vi fikk benyttet oss av denne dagen.

Det ble tur – men ikke i Kanadaskogen. I stedet valgte vi å utforske nye stier, Embla og jeg. Målet var Dronningen, en fjelltopp på Askøy. Det er visstnok flere veier opp, men jeg valgte å gå opp fra Ravnanger.

Første del av turen startet på asfalt, men vi hadde ikke gått langt før veien gikk over til en slags traktor- og kjerrevei.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var fint å gå og slettes ikke så tungt som jeg kanskje hadde sett for meg. Helt på slutten ble det litt klatring, men det var lagt ut tau slik at det var lett å ta seg opp.

Vel oppe på toppen tittet solen frem.

Det er en stund siden jeg har følt på en slik lykkefølelse som i dag da jeg sto der på toppen. Det er jo tydeligvis noe jeg har et sterkt behov for; dette å utfordre meg selv. Hvorfor er det da av og til så himla vanskelig å forsere den berømmelige dørstokken når man vet hva man har i vente? For det er et faktum; jeg ER aldri så lykkelig som når jeg trasker rundt i naturen. Aller helst alene.

Jeg er så glad for at vi kom oss avgårde. At jeg klarte å snakke meg selv «til rette». Da har jeg oppnådd mye av det jeg ønsket meg aller mest denne påsken.

Da er jeg på Værnes. Har litt tid å slå ihjel så jeg har kjøpt meg en iskaffe og slapper av før jeg skal finne gaten. To dager på konferanse tar på, kjente det da jeg satt på bussen fra hotellet til flyplassen. Men det har vært kjekke dager, mye faglig påfyll og litt sosial interaksjon. Det siste er jeg ikke så flink til, men jeg kommer meg. Å spise lunsj sammen med vilt fremmede er krevende, men det kommer også an på menneskene. De jeg havnet på bord med i dag var lette å prate med og da flyter det greit.

I går hadde jeg en avtale med en av våre systemleverandører. Huff, gruet meg for måtte jo snakke engelsk. Det gikk forsåvidt greit – eller «great» som jeg presterte å si en del ganger på slutten da jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle avslutte Følte jeg meg dum? Jepp. Men – jeg fullførte nå og det er en bragd i seg selv. Etterpå måtte jeg nå le litt av meg selv. Man kan ikke ta seg selv så høytidelig.

Gleder meg til å komme tilbake til hverdagen igjen og ikke minst til å se Embla! Hun har vært hos gode venner og lider ingen nød, men vil tro hun blir glad når hun får se meg i morgen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I morgen er det tilbake til sunnere kosthold. Å være på konferanse er ikke det beste for vekten. Det har vært både tebrød, softis og popcorn å få i pausene. Takke meg til proteinrundstykke og sunt pålegg.

Å fly er en behagelig måte å reise på, men særlig sutalaust er det ikke. Man kommer seg riktignok langt av gårde på få timer – samtidig er det mye styr i forkant.

Har man for eksempel baggasje å sende, må man være på flyplassen minst 2 timer før. Man må også ofte beregne ekstra god tid gjennom sikkerhetskontrollen. Reiser man kun med håndbagasje som jeg gjorde i går, må man huske at det er begrensninger på hva man har lov til å ta med av flytende væske. Bruker man diverse hudpleieprodukter, skal dette oppbevares i en pose som skal kunne lukkes. Posen må ikke være større enn 1 liter og hvert produkt du har med kan ikke være mer enn 100 milliliter. I utlandet er de visst ikke lenger så restriktive på dette har jeg hørt rykter om, så håper Norge kommer etter. Hvilken fare kan for eksempel en liten lipgloss utgjøre? Eller en tannkrem? Har aldri helt skjønt meg på dette.

Det er i hvert fall deilig å kunne reise alene, ikke være avhengig av andre. Ikke la frykten for det ukjente begrense en. Jeg har lyst til å gjøre mer av det. Det gir en enorm mestringsfølelse!

Jeg lever ennå på minnene fra turen min til Oslo i fjor sommer. Det eneste som var planlagt den gangen var slottsomvisningen, ellers tok jeg det som det kom. Var spontan, jeg som egentlig liker å planlegge alt til minste detalj. Det er faktisk det spontane jeg gjorde jeg husker best nå i ettertid og som gav meg den største opplevelsen.

Nye utfordringer står for tur. Om et par uker drar jeg til Trondheim på konferanse. Alene. Selve konferansen er på Tiller, et sted jeg aldri har vært før så kjenner litt på det. Å komme seg inn til Trondheim sentrum skal gå bra, den turen har jeg tatt mange ganger. Men – for å komme meg fra sentrum til hotellet på Tiller må jeg ta enda en buss, og her begynner jeg å slite litt. For finner jeg ut hvor bussen går i fra? Og hvilken app bruker man for å kjøpe bussbilletter? Alt dette må jeg finne ut av før jeg drar. Slik er jeg – en organisator og planlegger hehe. Overlater ikke noe til tilfeldighetene.

Og utfordringene stopper ikke der. En tjenesteleverandør ønsker å treffe meg i en av pausene, prate litt om nye produkter osv. Det hadde gått helt fint om samtalen kunne foregått på norsk, men neida. Her skal engelskkunnskapene få kjørt seg. Å snakke «vanlig» engelsk er nå så, men i faglig sammenheng merker jeg at det skorter på kompetanse. Der er jeg rett og slett ikke flink nok så det kan jo bli spennende. Akkurat nå er det mer skremmende enn spennende. Men jeg dør ikke av det, som min «gamle» psykolog ville sagt – og det er jo sant. Kanskje overtenker jeg en del også, er jo ikke sikkert de selv er så stø i språket. Jeg må bare la det stå til – det vil helst gå bra.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette er fra forrige gang jeg var i Trondheim. Da bodde jeg rett ved Lerkendal.

I dag var det tungt å komme seg opp da klokken ringte. Jeg lå så lenge som mulig, men til slutt var det ingen bønn. Mandager er noe herk.

Men været var fint! Etter en mistrøstig helg med mye regn, skinte heldigvis solen. Jeg pakket derfor med meg turklær slik at jeg kunne skifte på jobb. For i dag skulle jeg selvsagt på tur!

Planen var klar. Jeg skulle igjen dra til Nordnæsdalen, men i stedet for å gå opp Damsgårdsfjellet som sist, skulle jeg gå opp til Gravdalsfjellet via Viggohytten . Så skulle jeg se om jeg fant stien videre mot Holtefjellet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Utover dagen merket jeg hvordan motivasjonen bare smuldret opp og forsvant. Jeg var trøtt og litt småurolig inni meg, og det jeg mest av alt hadde lyst til, var å dra hjem og slappe av. Men så er det denne stemmen inni meg da som sier at det nettopp er på slike dager du bør komme deg ut –  og det er jo riktig! Likevel; jeg kan ikke alltid presse meg. Så begynte en ny tanke å ta form; jeg kunne jo legge listen litt lavere. Da det var tenkt, merket jeg hvordan motivasjonen gradvis begynte å komme tilbake.

Det ble derfor tur til Storhovden, en av de småtoppene i Kanadaskogen jeg ennå hadde til gode å besøke. Mye pga alle de umerkede stiene som går på kryss og tvers, og jeg var rett og slett litt redd for å gå meg vill hehe. Joda, det var noen ganger jeg lurte på hvilken sti jeg skulle følge, men ved hjelp av Google Maps gikk det bra.

Jeg var også usikker om stien jeg fulgte ned fra toppen var riktig, men er det én ting jeg har lært nå så er det at det er bare å prøve. Så stort er ikke området at det skal faktisk noe til for å gå seg bort.

Etter ca én time var vi tilbake ved bilen.

Jeg klarte selvfølgelig å ramle helt på slutten. Det var utrolig sleipt (og forferdelig bløtt!) og jeg hadde gått sååå forsiktig hele veien, men altså; i siste bakken endte jeg på rattata. Skadet meg ikke da.

Igjen kjenner jeg på mestring. Jeg kom meg ut til tross for at det lå litt langt inne i dag, men ved å senke ambisjonsnivået, gikk det lettere.