Gå av ved 62?

Jeg har hatt besøk av denne skjønningen her i helgen.

Maia heter hun og jeg er deleier av henne. Hun og Embla går veldig fint sammen, selv om jeg tror Embla syntes Maia fant seg vel fort til rette. Litt småsjalusi her og der, men stort sett var de gode venner. Jeg har virkelig kost meg med å ha henne her. Godt å kunne gjøre en gjentjeneste for én gangs skyld for det er jo det ekte vennskap handler om – å være der for hverandre.

I morgen går jeg inn i min siste uke som 56-åring. Om jeg syntes 40-årene gikk fort, er det ingenting i mot 50-årene. Det føles virkelig ikke så lenge siden 50-års dagen min – samtidig har det skjedd en del på de årene. Skal de neste årene gå like fort, er jeg pensjonist før jeg vet ordet av det.

I år er det 30 år(!) år siden jeg gikk ut av det som den gangen het Statens bibliotekhøgskole. 30 år!!! Nå hørte jeg nesten ut som Siv Anita i Parterapi som alltid skryter sånn av sønnen Hans (« og han er berre sju år! S J U år») Men ja, det er absurd, det meste av min arbeidskarriere har jeg faktisk lagt bak meg.

Jeg har ikke bestemt meg helt ennå for når jeg skal gå av. Synes reglene rundt dette med pensjon er kompliserte og vanskelig å forstå. Det jeg har skjønt da er at siden levealderen i Norge øker, må de som er født i 1963 og etter jobbe lenger enn de som er eldre for å få den samme pensjonen. Det vil da enkelt forklart bety at om jeg velger å ta ut AFP (avtalefestet pensjon) ved 62 år, vil jeg få mindre utbetalt i mnd enn om jeg venter. Lar jeg den stå, vil den øke i verdi for hvert år jeg venter.

Å stå i jobb helt til jeg er 67 er lite fristende. Å gå av ved 62 er for tidlig. Så sant jeg får ha helsen i behold, tenker jeg muligens å jobbe til jeg er 65. Én løsning kan være å ta ut AFP ved 62 samtidig som jeg jobber fullt ved siden av. Men er det et smart valg?

Det kan heller ikke Statens Pensjonskasse gi et sikkert og entydig svar på:

«Så, svaret på om det er smart å ta ut AFP når du blir 62, er ikke et enkelt «JA» eller «NEI». Du må sjøl ta et valg etter at du ser hva valga betyr for deg i kroner og øre.»

De er uansett tydelige på at det lønner seg å jobbe så lenge som mulig.

Men – man skal leve også. Jeg vil jo gjerne kunne nyte de årene før jeg blir for gammel. Være fri og frank, gjøre det som faller meg inn, reise, oppleve verden osv. Man vet jo aldri hvor lang tid man har.

Jeg må sette meg enda mer inn i regelverket. Før var dette noe jeg bare skjøv foran meg, det hadde ikke noe med meg å gjøre, følte jeg. Det var jo så lenge til… Men plutselig er vi der og må ta et valg.

Noen tanker…

Så var det 8. mars og kvinnedagen. Gratulerer er vel på sin plass å si. Det er vel som å banne i kirken å si det høyt, men skal jeg være ærlig er jeg ikke så engasjert når det kommer til denne dagen. Jeg er selvsagt takknemlig for de som gikk foran og tok kampen, men jeg er ikke den du finner i demonstrasjonstog. Har vel bare gått i ett eneste tog før og det var i 1972. 4 år var jeg og demonstrerte mot det som den gang het EF. Hahaha. Tidlig indoktrinert, kan man si. Men det ble med den gangen.

Vi har det jo forbanna godt her i dette landet. Det er kanskje også som å banne i kirken å si det, men vi har det. Dermed mener jeg selvsagt ikke at vi er gode på alt – det er alltid rom for forbedringer.

Men selv om vi har kommet langt i Norge, er det jo ikke slik alle steder i verden. Derfor er dagen viktig også i 2025. Det burde jo vært en god grunn for å engasjere seg, men igjen; jeg er ikke helt der.

Akkurat nå er det andre ting som opptar meg. Nyhetene er jo ikke så oppløftende for tiden og jeg grubler mye. Nå prøver jeg å skjerme meg selv, men likevel kan man jo ikke unngå alt. Jeg er ikke redd for egen del, men for familien min. For nevøene mine som jeg ønsker alt det beste for. Jeg blir engstelig med tanke på at lille Ø kanskje ikke skal få ha en barndom i fred slik jeg fikk. Det var riktignok trusler om krig den gangen også og jeg husker jeg var mye redd. Og selv om jeg ble forskånet for mye, får barn med seg ganske mye. Når jeg tenker på mine egne og den bekymringen jeg har, er det lettere å sette seg inn i hvordan det må være for foreldre som er midt i en krig. De har jo de samme håp og lengsler, de samme ønskene for sine barn som det vi alle har.

Og så er jeg engstelig for at familien skal bli spredt for alle vinder om noe skulle skje. Hva med mine foreldre? Jeg kunne aldri forlatt de og hvor skulle jeg egentlig dratt sånn sett? Ikke minst er jeg redd for Embla og ville heller aldri forlatt henne.

Det ble tungt og dystert dette innlegget, jeg beklager det, men måtte bare få det ut. Kan ikke tro jeg er alene om å ha slike tanker heller. Vi får bare håpe noen tar til vett før det er for sent.

Dogs are our link to paradise.

They don’t know evil or jealousy or discontent.

To sit with a dog on a hillside on a glorious afternoon is to be back in Eden, where doing nothing was not boring—it was peace ~ Milan Kundera

Ro og fokus

Litt stiv og støl i dag, men godt å kjenne at jeg har brukt kroppen, at det er en grunn for stivheten. For jeg er i en alder nå der det skal lite eller ingenting til før jeg går som en 90-åring og det er ikke en fullt så god følelse.

Jeg skal gi yogaen en sjanse for denne treningsformen er mer enn bare styrketrening. Den gir også ro og fokus, noe som kan komme godt med i en tid som vår. Jeg har for eksempel store spenninger i kroppen, spesielt i nakke og kjeve, så håper dette vil hjelpe slik at spenningene gradvis slipper taket.

Jeg snakket med kollegene mine i dag og de fortalte om sine erfaringer som ikke var så langt unna mine egne. Forhåpentligvis vil jeg etterhvert klare å henge mer med. Trøster meg med at ingen blir verdensmestere over natten.

Image by RENE RAUSCHENBERGER from Pixabay

Yoga

Jeg er usikker på om yoga er noe for meg. Det sies jo at det løser opp både her og der, men følte meg egentlig mer anspent enn avslappet. Muligens er dette noe som vil komme seg med mer trening, men følte meg regelrett dum. Flere ganger gikk det så fort at i dét jeg hadde kommet i rett posisjon, hadde de gått videre. Da vi skulle ligge på rygg og løfte beina opp over hodet, fikk jeg nesten latterkrampe. Måtte jo ta sats for å få de opp i det hele tatt. Pusten har jo stor betydning i yoga, men jeg tror ikke de mener vi skal glemme å puste hahaha.

Jeg skal gi det en sjanse til, for har jo veldig lyst til å benytte meg av tilbudet om å trene i arbeidstiden. Dessuten er det kjekt å gå sammen med kolleger, være flere sammen. Men jeg kan velge styrketrening i stedet, så får bare se det litt an.

Egentlig burde jeg trent litt yoga hjemme også, det er jo masse øvelser å finne på på nettet. Kunne startet med enkle øvelser for nybegynnere og så heller avansert etter hvert. Hjemme kan jeg også bestemme tempoet selv, lære meg de ulike øvelsene. Mener jeg har en treningsmatte et sted…

Men ikke i dag. I dag har jeg trent nok, kjenner jeg. Den som tror yoga bare er ren avslapping må i hvert fall tro om igjen. Kroppen min fikk sjokk i dag.

Image by Frances Locke from Pixabay

Ikke lenge til Trondheimstur nå

Nye utfordringer står for tur. Om et par uker drar jeg til Trondheim på konferanse. Alene. Selve konferansen er på Tiller, et sted jeg aldri har vært før så kjenner litt på det. Å komme seg inn til Trondheim sentrum skal gå bra, den turen har jeg tatt mange ganger. Men – for å komme meg fra sentrum til hotellet på Tiller må jeg ta enda en buss, og her begynner jeg å slite litt. For finner jeg ut hvor bussen går i fra? Og hvilken app bruker man for å kjøpe bussbilletter? Alt dette må jeg finne ut av før jeg drar. Slik er jeg – en organisator og planlegger hehe. Overlater ikke noe til tilfeldighetene.

Og utfordringene stopper ikke der. En tjenesteleverandør ønsker å treffe meg i en av pausene, prate litt om nye produkter osv. Det hadde gått helt fint om samtalen kunne foregått på norsk, men neida. Her skal engelskkunnskapene få kjørt seg. Å snakke «vanlig» engelsk er nå så, men i faglig sammenheng merker jeg at det skorter på kompetanse. Der er jeg rett og slett ikke flink nok så det kan jo bli spennende. Akkurat nå er det mer skremmende enn spennende. Men jeg dør ikke av det, som min «gamle» psykolog ville sagt – og det er jo sant. Kanskje overtenker jeg en del også, er jo ikke sikkert de selv er så stø i språket. Jeg må bare la det stå til – det vil helst gå bra.

Dette er fra forrige gang jeg var i Trondheim. Da bodde jeg rett ved Lerkendal.

En atmosfærisk elv

Så var bilen fikset. Ny ladeluke og girspake er på plass. Ladeluken ble faktisk rimeligere enn først antatt, mens girspaken ble dekket av nybilgarantien. Deilig å ha alt på stell. Nå gjenstår en skikkelig rens innvendig, men dét blir i hvert fall ikke gjort denne uken.

I morgen treffes nemlig Vestlandet av noe så «spesielt» som en atmosfærisk elv – eller pissregn som vi kaller det. Det skal bøtte ned på ekte bergensk vis, som om noen står og spyler med en hageslange. Her gjelder det å skalke alle luker.

Image by Blagoja from Pixabay

Håper ikke det blir reprise av den oversvømmelsen vi hadde i kjelleren nå da. Det er riktignok ikke snø her, men det er ventet store nedbørsmengder. Bare å finne frem snorkel og svømmeføtter…

Søte fristelser

Jeg hadde kanskje litt vel store forventninger til konditoriet vi var på i dag. Det er så mange som har skrytt av stedet, men min opplevelse sto ikke helt i stil med forventningene, så litt nedtur ble det. Utvalget var heller ikke det store, men det skyldes kanskje at de satset ekstra på fastelavnsboller i dag. Jeg hadde sett frem til en god skolebolle, men alt de hadde (utenom fastelavnsbollene da), var småkaker.


Jeg valgte en brownie, men den var i søteste laget for meg. Fin å se på da…

Spesiell dekor, kan man si.

Jeg elsker å gå på kafé og konditori, men det blir ikke så ofte jeg gjør det. Desto hyggeligere når det skjer. Etterpå ble jeg kjørt til foreldrene mine på en overraskelsesvisitt.

En grei avslutning på helgen.

Trumpfri sone

I dag er det Trumpfri sone her. Blir uansett bare i dårlig humør når jeg tenker på han og hans like…

Jeg har hatt noen usedvanlig stille og rolige dager, og ennå er det heldigvis noe igjen av helgen. I dag skal jeg endelig levere bilen inn på verksted – skal omsider få fikset ladeluken etter den store oversvømmelsen. Og siden jeg ikke har noen muligheter til å få den levert inn til timen i morgen tidlig, kjører jeg den ut i dag. Så blir jeg hentet der av min snille venninne. Tenkte også vi skulle prøve ut et lokalt konditori som vi har hørt så mye om – hun lager visstnok verdens beste boller og det passer jo bra i dag som det er fastelavn.

Jeg lagde forresten en ladning med proteinrundstykker i går og disse ble betraktelig bedre enn de jeg lagde tidligere i uken. Er greit å ha i frysen og ta opp når jeg trenger. Lette å lage er de også og fylt med ting som er godt for kroppen; havregryn, cottage cheese, egg, linfrø, chiafrø, solsikkekjerner med mer.

Og så tar det ikke lange stunden å mikse de sammen heller. Jeg er i utgangspunktet ikke så fan av cottage cheese, men ved å mose den helt og få bort alle klumper, går jeg ikke slik til smaken. I dag varmet jeg et rundstykke til i airfryeren, og det ble sprøtt og godt. Tenker jeg må lage flere ladninger slik at jeg har en stund.