Det blir lysere og lysere for hver dag nå! Det gjør virkelig noe med humøret. Selv om jeg er glad i mørketiden, pleier det røyne litt på når vinteren går mot hell. Nå ser jeg bare frem mot vår og mildere temperaturer.
Fikk forresten en forsmak av våren her om dagen; det var så mildt og fint! Men i dag var det igjen temperatur rundt 0. Det svinger fort.
Jeg har ikke orket blogge de siste dagen, har hatt litt vanskelig for å konsentrere meg. Uno, hunden til bestevennene mine (og som jeg selv er oppdretter til) ble akutt dårlig for noen dager siden. Han var tydelig kvalm og kastet opp. Innimellom kviknet han til, men da han igjen kastet opp, ble det bestilt time hos dyrlege. I første omgang skulle de se det an og han fikk noe kvalmedempende og syrenøytraliserende. Det hjalp ikke og hunden ble gradvis dårligere. I dag var det inn til dyrlege igjen. Blodprøve ble tatt og den viste en crp på 50 og at han tydeligvis hadde en betennelse. Flere undersøkelser senere viste bukspyttkjertelbetennelse. Heldigvis har han ikke gått lenge med dette, så prognosen er god.
Huff, man blir jo så redd når de blir syke disse pelsklingene. Kjente det godt i magen da dyrlegen ringte venninnen min i dag. Jeg er jo så glad i den fine gutten! Han blir riktignok 15 år i msi, men jeg hadde virkelig håpet han kunne få sommeren. Han lever jo det beste livet når han får være på Losna – et sted han har feriert på siden han var valp.
Her er han sammen med Anzu, som døde på sensommeren i fjor. De to vokste opp sammen.
I går var det nøyaktig 80 år siden sovjetiske styrker nådde frem til konsentrasjonsleiren Auschwitz/Birkenau og frigjorde de rundt 7000 fangene som var der. Dagen er blitt en internasjonal minnedag over de millioner av jøder og medlemmer av andre minoritetsgrupper, som ble myrdet av de tyske nazistene under andre verdenskrig.
Vi må ikke glemme, sier vi. Likefullt er det oppblomstring av ekstreme høyrekrefter i Europa. I Tyskland har det radikale høyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD) fått sitt store gjennombrudd. I Østerrike vant Frihetspartiet (FPÖ) valget i september. Partiet ble i sin tid opprettet av tidligere SS-offiser. Nederland har Geert Wilders og Partiet for frihet (PVV).
Og i USA sitter det nå en kar som har en retorikk skremmende lik en viss østerriker ved navn Adolf Hitler.
Jeg liker ikke denne utviklingen. Det er noe utrygt over det hele. Jeg skjønner ikke at slike partier kan få så stor oppslutning. Men historien gjentar seg, bare med andre “syndebukker”. I 1930-årene ble jødene sett på som hovedfienden – i dag er det muslimene. Men antisemittismen lever i høy grad ennå, med jødehets og angrep på synagoger. Det er trist at man ikke kan skille mellom den gjengse “mann i gaten” og et lands styre. Likeså er det med muslimene. Alle muslimer kan ikke lide for hva noen gale individer foretar seg.
Rotne egg finnes i alle reder.
Faksimile fra https://www.holocaustremembrancedaynorway.no
Dagen frakteskipet Donau forlot Oslo med 529 norske jøder ombord – de fleste endte opp i utrydningsleiren Auschwitz.
Jeg kan ikke fordra å gå gjennom sikkerhetskontrollen når jeg skal ut og fly. Føler det står stemplet “skyldig” i pannen på meg enda til at jeg er snill som et lam og aldri kunne gjort noe galt. Prøver å virke så nonchalant som mulig, som om jeg ikke bryr meg, men inni meg er jeg livredd for at det skal begynne å pipe eller at jeg skal bli trukket ut til tilfeldig kontroll. Du føler deg ganske så liten i slike situasjoner der du må stå med armene ut til siden mens de undesøker deg.
Jeg har følt litt på det samme siden jeg meldte inn skade på innbo. Noen dager etter at skademeldingen ble sendt, tok Ocab kontakt. Ocab er spesialister på diverse skader og de ville komme for å dokumentere skadene. Jeg fikk helt hetta for det føltes som om jeg ikke ble trodd. Jeg forstår jo at de trenger verifisering, men likevel begynte jeg å overtenke.
I dag kom de og det gikk jo selvfølgelig så mye bedre enn fryktet. Vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg. Kanskje det bare er en liten frykt som henger i fra “gamle dager” at folk ikke skal tro jeg er genuint ærlig?
Som liten ble mine klassekamerater og jeg fortalt av kristendomslæreren at alle var syndere. Han ba alle som hadde syndet rekke opp hånden, noe alle gjorde – unntatt jeg. Men så begynte jeg å tenke for hadde jeg ikke “stjelt” en buljongterning fra kjøleskapet uten å spørre mamma først? Jeg tok opp hånden tilslutt. Dette gikk veldig innpå meg og jeg fortalte det til min mor. Hun ble sint – ikke på meg, men på læreren. Han beklaget det hele da hun tok det opp med ham, men andre foreldre mente at dette fikk ungene tåle. Jeg vet ikke jeg, burde et barn på 7-8 år tåle slikt?
Tror denne episoden gjorde noe med meg – den skapte i hvert fall en voldsom skyldfølelse som satt lenge i og det ble veldig viktig for meg å nesten bevise at jeg var oppriktig. Litt sånn krampaktig så kanskje ikke så rart at noen en gang var av den oppfatning at jeg ikke var så oppriktig som jeg lot som.
Det var den gang. I dag er jeg mindre opptatt av hva andre måtte tenke og mene. Frykten er likevel ikke helt borte, men jeg gir mer blaffen enn hva jeg klarte før. Jeg vet hvem jeg er og hva jeg står for, det gjør også de som betyr mest for meg. Det holder.
Jaja. Nå får vi se hva utfallet blir, men mannen fra Ocab mente jeg hadde en god sak.
Torden, lyn og haglbyger etterfulgt av et forrykende snøvær. Det ble derfor ikke noe av turen til foreldrene mine. Litt dumt for resten av familien skulle komme, men sånn er det. Det er ikke alltid det klaffer.
Jeg har nå kost meg hjemme i eget selskap. Fått gjort litt i huset, men mest av alt har jeg slappet av. Hørt lydbok, lest noen blogger, skrevet et blogginnlegg (ja, i dag blir det hele to!) og faktisk glodd litt på tv. Det skjer ikke så ofte.
Tenker på dette at jeg trives så godt med å være for meg selv. Slik var det jo ikke før. Selv etter bare noen få timer alene, holdt jeg på å gå på veggene. I dag virker dette så fjernt og nesten litt absurd. Jeg trenger den alenetiden jeg får og som liten likte jeg jo også å være for meg selv. Jeg kunne sitte i timesvis foran dukkehuset mitt mens fantasien blomstret, likte ikke å bli forstyrret i leken. På mange måter har jeg i godt voksen alder funnet tilbake til den autentiske utgaven av meg selv. Jeg er mer tro mot den jeg faktisk er.
I morgen går vi inn i den siste uken av januar 2025. Ett skritt nærmere våren. Jeg gleder meg.
Vår vurdering av andre mennesker sier mer om oss enn om dem ~ Jean Antoine Petit-Senn
Av og til minner denne bloggportalen meg om da jeg var ny på jobb og forsto litt for sent hvilket vepsebol jeg befant meg i. Jeg ante ikke noe om tidligere feider og konflikter – hvordan skulle jeg vite det?? Det ble oppstandelse da jeg sa ja til noe som noen av de andre var sterkt imot. Jeg fikk da høre hva konflikten gikk i eller rettere sagt; slik den ene siden oppfattet hva den gikk i, men sannheten var nok mer nyansert. Uansett var det ikke noe jeg kunne ta stilling til der og da. Jeg måtte selv gjøre mine erfaringer for så legge meg opp en mening.
For meg er det å skrive en kilde til glede. Det er et sted hvor jeg kan få utløp for mine tanker, og av og til også frustrasjoner. Innimellom flyter innleggene lett – andre ganger har jeg totalt skrivesperre. Da kan jeg sitte og bare glo på den blanke siden, mens jeg prøver å finne ut hva jeg skal skrive eller hvordan jeg skal begynne. For hodet kan være fullt, men ingen ord finner veien ut.
Og så håper jeg jo å nå ut med mitt budskap, at noen leser det jeg skriver. Og det er det jo selv om jeg ikke har en stor leserskare. Jeg tjener forøvrig ingenting på bloggingen min.
Jeg har aldri likt å bli diktert av andre. Det tillater jeg heller ikke på blogg. Jeg klarer fint å tenke selv og gjøre meg opp en formening. Jeg leser og jeg registrerer, men det er ikke alt jeg trenger respondere på. Gudene skal vite at jeg saktens har stått i mange kamper opp gjennom, men det orker jeg ikke mer. Jeg er såpass voksen at jeg bestemmer helt selv hvilke kamper jeg vil ta og hva jeg ønsker å engasjere meg i.
(Av og til er det jammen godt å være i den alderen jeg er haha, selv om antall år ikke alltid er ensbetydende med at man er voksen…)
Jeg lar meg likevel provosere når jeg ser noen bruker typiske hersketeknikker i sine svar. Det syder av arroganse og nedlatenhet – noe som får meg til å steile. Vær gjerne uenig og kom med motargumenter, men vis respekt. Hold deg også for god til å omtale dine medbloggere med økenavn. Jeg har sett omtaler om andre som går på deres utseendet, og det er bare så nedrig.
Alle kan ikke like hverandre, men vi er da voksne mennesker og må kunne oppføre oss.
Det har så smått begynt å blåse litt, men ikke noe å snakke om her ennå i hvert fall. Mulig det er verre på kysten for leser at ferger er kansellerte pga kraftig vind. Jeg er nå kommet meg trygt i hus og her skal jeg bli.
Ok… skulle ikke skrevet det om vinden for nå hører jeg at det er i ferd med å ta seg opp ute.
Det skal bli godt med en rolig helg. Forrige lørdag holdt jeg jo på å rydde opp i boden etter oversvømmelsen – det har jeg definitivt ikke tenkt å gjøre i morgen. Litt smårydding inne, ellers bare slappe av.
Jeg holder for tiden på med å høre en lydbok om Fridtjof Nansen. Utrolig fascinerende! Skulle egentlig ha lest denne før jeg dro til Oslo og Frammuseet. Nå vet jeg jo litt mer om både turen over Grønland og ekspedisjonen han foretok til Nordpolen, og hadde derfor fått mer glede av alle bildene og beretningene. Må nok bli en ny tur til Oslo da 😉
Uansett; kjekt å gjøre seg mer kjent med denne polarhelten som var så mye mer enn akkurat dét. Vitenskapsmann, naturforsker, foredragsholder, politiker og en viktig brikke i prosessen mot norsk selvstendighet i 1905. I 1922 mottok han Nobels fredspris for sitt humanitære og fredsskapende arbeid etter første verdenskrig.
Bombesyklon. Noen som har hørt dette ordet før? For meg var det helt nytt, men det er altså en kraftig storm som utvikler seg usedvanlig fort på grunn av raskt fall av lufttrykket i atmosfæren. Denne syklonen ved navn «Éowyn» er på vei mot Vestlandet og ventes å treffe i morgen ettermiddag.
Det kan bli en heftig helg med andre ord. Mye vind og mye nedbør. Her er det best å handle inn alt man trenger av mat og skalke alle luker. Dette er ikke helgen for å dra på langtur.
Mat ja… sukk. Det er ikke så mye annet enn supper og grøt som går ned hos meg for tiden. En og annen skive, men uten skorper er det ikke så mye mat akkurat. I dag fikk jeg forresten omelett – min mor lagde det da jeg tok turen etter jobb.
Det går seg nok til og jeg vil etterhvert lære meg hva jeg kan klare å spise og ikke. Det vises på vekten da og det er jo gledelig. Det gir en ekstra boost og motivasjon.
Jeg har nå meldt inn skade på innbo etter oversvømmelsen i garasjen, så får vi se hva som skjer. I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å gjøre det for var det nå så mye av verdi der? Og ville det være verdt alt arbeidet? For meg er det å fylle ut slike skjemaer et mareritt, noe jeg helst vil unngå. Jeg er sikkert ikke alene om å tenke sånn, men dette tjener jo forsikringsselskapene på. Jeg betaler tross alt ganske mye for å kunne få hjelp den dagen ulykken skjer.
Men hjelpes så omstendelig det er og allerede etter første spørsmål, var jeg på nippet til å droppe det hele. Heldigvis hadde jeg noen der som pushet meg videre. Én ting er å oppgi en ødelagt mikrobølgeovn. Men de skulle vite merke (greit nok), produktnummer, hva jeg hadde gitt for den, om jeg hadde undersøkt hvorvidt den lot seg reparere, hvor jeg hadde undersøkt dette osv. Og hvordan oppgi verdi av tapte bøker? Det er jo ikke så lett i og med at prisene varierer.
Jeg skjønner jo at de ønsker å sikre seg mot falske skademeldinger, men det er såpass omfattende at jeg tror mange ganske enkelt gir opp.
Mye av det som ble ødelagt kan ikke kjøpes for penger uansett, bildene for eksempel. De får jeg ikke tilbake. Heldigvis gjelder det ikke alle bildene da – det var helst albumene som tok støyten.
ChatGPT er redningen når du sitter der; med skrivetørke og helt tom for idéer 😆 Og bare for å presisere så ingen tror dette er noe jeg pleier å gjøre: dette er for gøy!
Jeg skrev inn følgende setning: «Hvordan overleve en uke uten wifi forslag til morsomt blogginnlegg» og dette var det som kom opp:
Så, du har blitt utfordret (eller tvinges til) å tilbringe en hel uke uten Wi-Fi. Panikken setter inn: Hvordan skal du klare deg uten å oppdatere Instagram-historiene hver time, sjekke e-posten hver 15. minutt, eller se YouTube-videoer av katten som spiller piano? Frykt ikke! Her er din overlevelsesguide, fylt med humor, tips og en god dose overdrivelse.
Dag 1: Den totale benektelsen Du våkner opp og oppdager at Wi-Fi er ute. Hjertefrekvensen øker dramatisk. Du sjekker ruteren 14 ganger før du innser at du ikke kan gjøre noe. Du klandrer alt fra internettleverandøren til de stakkars routeren for denne katastrofen.
Tips: Fyll tomrommet med fysisk aktivitet – gå uten mål og mening rundt huset. Kall det “fysisk utholdenhet” for å gjøre det mer legit.
Dag 2: Det er ingen vei tilbake Du har nå innsett at det ikke er noen vei ut, og du begynner å utvikle en strategi for å overleve. Du prøver å lese en bok, men du blir distrahert av tanken på alle de YouTube-videoene du går glipp av. Øynene dine brenner av ikke å være på skjermen.
Tips: Finn en ny hobby! Jeg foreslår at du begynner å lære deg å spille et instrument. Eller bare sett på en plante og tenk på hvordan den føler seg mens du stirrer på den.
Dag 3: Sosial kontakt – en ny oppdagelse Du husker plutselig hvordan det er å prate med folk ansikt til ansikt! Uten Wi-Fi blir samtalene dypere – eller, i det minste mer desperate. Du spør tilfeldige folk på gata om de har Wi-Fi (og om de vil dele det med deg).
Tips: Bruk denne tiden til å utvikle ditt eget personlige sosialt nettverk – fysisk! Inviter naboen på kaffe og diskutér den nyeste boka du ikke har lest, men som du ser på bokhyllen.
Dag 4: Hvordan takle den skjulte melankolien Wi-Fi-mangel begynner å føles som en langvarig depresjon. Du har allerede lest de samme avisartiklene på papir tre ganger, og du har blitt ekstremt god til å løse kryssord (det er din nye spesialitet, å løse 3-ord-kryssord).
Tips: Ditt nye mål? Bli “internett-fri zen-master.” Begynn å meditere – men vær advart, ingen “meditasjonsvideoer” på YouTube til å hjelpe deg.
Dag 5: Den magiske verden av TV-kanaler Du oppdager at TV-en faktisk har flere kanaler enn bare Netflix. Hele familien samles rundt TV-en for å se på et “liv” uten Wi-Fi. Plutselig begynner du å sette pris på alle de forskjellige kanalene som viser reklamer du aldri hadde sett før.
Tips: Se på gamle TV-serier som du pleide å hate, bare for å få den digitale følelsen av å “koble til verden” på en annen måte. Tenk på det som en form for “retro meditasjon.”
Dag 6: Den store oppdagelsen – papir er fortsatt en ting Du prøver å skrive noe på papir. Faktisk skriver du et brev til en venn. Du finner ut at gamle metoder fortsatt fungerer, og at ord på papir er mye mer tilfredsstillende enn å sende en e-post.
Tips: Test gamle oppfinnelser som å bruke en blyant og papir for å ta notater. Du kan til og med prøve å bruke gamle skolemetoder som “dagbokskriving” for å få ned tankene dine på en mer “analog” måte.
Dag 7: Tilbake til virkeligheten Den siste dagen er her. Du har overlevd. Du har brukt tid på å reflektere over livet og kanskje fått en ny forståelse av hva som faktisk er viktig. Eller du har kanskje bare gått rundt og hatt en uhelbredelig lengsel etter å få Wi-Fi tilbake.
Tips: Lag en liste over alt du har lært om deg selv – og alt du gleder deg til å gjøre med Wi-Fi igjen. Sjekk e-posten, gå på Instagram, og feire at du har overlevd!
Avslutning: Å overleve en uke uten Wi-Fi er kanskje en av de største utfordringene vi står overfor i det 21. århundre, men vi kom gjennom det! Har du noen gang hatt en Wi-Fi-krise? Hvordan overlevde du? Legg igjen en kommentar – jeg lover, ingen Wi-Fi er nødvendig for å dele tankene dine!
Ny uke og nye muligheter blablabla. Hvorfor ikke kalle en spade for en spade; det er mandag – en særdeles blå og tung en også! Med bare et par timers søvn i natt tror jeg trygt jeg kan si det, selv om det ble lettere jo lenger ut på dagen vi kom.
Det er blåmandag på flere måter. I ettermiddag ble Trump (igjen) innsatt som USAs president. Den 47. i rekken. Jeg orket ikke se innsettelsen, orker ikke høre alt det den mannen lirer av seg. Noe er jo uunngåelig å få med seg for jeg klarte jo ikke å la være å titte innom nettavisene. Han er ikke snauere enn at han sammenligner seg med Jesus for i likhet med Jesus, ble visstnok også Trump sendt av Gud for å gjøre USA stort igjen. Jo jo… Selvtilliten er det ingenting i veien med. Selvinnsikten derimot skorter det en hel del på.
Det blir 4 spennende år fremover. Men det positive er at når disse årene er over er det bye bye for godt. Eller som Siv Jensen ville sagt; morna Donald!
