Da var jeg her igjen! Det har vært en tøff uke, men nå går det omsider rette veien.
Det er så vondt når noen du er glad i blir syk, og du kan ingenting gjøre annet enn å være der. Jeg kjenner på en stor takknemlighet for at jeg fremdeles har begge mine foreldre – det er slettes ingen selvfølge i min alder. Men selv om jeg er en godt voksen dame etterhvert, trenger jeg dem. Min største frykt er å miste de, men vet jo at det vil skje – en dag. Den dagen håper jeg blir lenge til!
Jeg var engstelig et øyeblikk. Men selv om kroppen skalv og det føltes som om alt blodet bare forsvant, klarte jeg likevel å mobilisere krefter. Merkelig hvordan den kroppen jobber og gir oss en styrke vi ikke trodde vi hadde.
Jeg har vært hjemme hos foreldrene mine de siste dagene. Følte for å være nær i tilfelle noe skulle skje. Nå bor jeg ikke langt unna de da, men jeg liker helst å være her slik at ingen av dem skal føle seg alene når den andre er på sykehuset.
Disse traff jeg på en dag Embla og jeg var på tur. Har jo sett de på vannet før, men aldri på land slik. Holdt avstand da for vet jo at de kan bli hissige når de har barn å passe på. Et herlig skue ❤️
Det er rart det der, man har behov for foreldrene selv i voksen alder. Jeg savner begge mine, spesielt det å ikke kunne spørre de til råds når jeg trenger det. Håper det går bra med den som er syk. Masse klemmer 🤗
Tusen takk ❤️ Det virker som det går bedre nå selv om det tar sin tid ❤️ Jeg er veldig takknemlig for at jeg har de ❤️
Klart vi har behov for foreldrene våre! Godt at du kan være der hos dem! Jeg har jo bare pappan min – det er 20 år siden mamma døde – og når han er dårlig, er det mye greier oppe i hodet mitt….. det skjer dessverre med jevne mellomrom, men… <3<3<3
Ååå ❤️ Men godt du har din far da. Ikke rart, man blir jo så bekymret når det er noe galt.