Til dere som har fulgt meg gjennom året som har gått. Dere som kommenterer, trykker «liker», deler – eller bare leser i stillhet uten å etterlate spor. Det betyr mer enn dere kanskje tror.
Til mine medbloggere. Jeg er ikke alltid like flink til å legge igjen en kommentar på hvert innlegg jeg leser, men vit at jeg er innom mange av dere hver eneste dag. Jeg leser, lar meg inspirere og setter stor pris på det dere deler.
Tusen takk for fellesskapet, engasjementet og alle små øyeblikk dere bidrar med.
Det er selvfølgelig noen som ikke greier å vente til nyttårsaften kl. 18 før de skyter opp raketter. Jeg har hørt flere smell i dag. Det oppfordres til å ta hensyn til dyrene, men enkelte gir bare blaffen. Leste en som skrev at hun hadde nå lært opp hundene sine til å ikke være redd, men hva med andre dyr? Det er jo ikke bare hunder som blir redde. For dyr i naturen kan raketter føre til stress, flukt og forvirring.
Flere av kommentarene vitner om folk som er totalt blottet for empati.
Jeg vet hva det vil si å ha en hund som er redd og det er ikke noe hyggelig å være vitne til. Skjelving, pesing og sikling… Jeg satt ofte nede i kjelleren med hundene i tiden før, under og etter oppskytingen. På radioen hadde jeg ganske høy musikk og vinduene var trukket for. Likevel var det umulig å unngå lyden helt. Heldigvis finnes ikke Embla redd, men jeg vet ikke hvordan hun vil reagere om noen begynner å skyte i nærheten når vi er ute. Det virker likevel ikke som hun blir særlig affisert, men jeg ville aldri funnet på å slippe henne løs. Hvert år er det mange hunder som klarer å stikke av. Jeg vet ikke om de har vært uten bånd i utgangspunktet, men pass uansett ekstra godt på dyrene deres når dere lufter dem.
Til tross for at året har bydd på en del utfordringer, har det også vært mye å glede seg over. Må trekke frem sommerferien på Losna og dagene i Stockholm som de absolutte høydepunktene. Men også stunder med familien gjennom hele året. For ikke å snakke om helgen på hotell med min kjære søster og kvelden på teater i går, sammen med bestisen. Når jeg tenker meg har det vært flere gleder enn sorger.
Kvelden i går ja… Vi var og så på ” Så som i himmelen” – en dramatisering av filmen med samme navn. Det var en flott oppsetning med litt uvanlige virkemidler og rekvisitter. Skuespillerne var ikke bare på scenen, men også i salen blant publikum. Masse fin musikk og da spesielt den ene som er så kjent – “Gabriellas sang”. Den var nydelig fremført.
Kvelden måtte jo ende med litt dramatikk. Da jeg ble kjørt til Fyllingsdalen der bilen min sto, var det fullt av politi og brannfolk. Det viste seg at det var brann i en dieselbil inne i selve garasjen og jeg kunne dermed ikke kjøre for veien var sperret. Måtte sitte en stund oppe hos foreldrene mine før jeg omsider kunne kjøre hjem.
I dag blir det en rolig dag hjemme, og det blir godt etter en temmelig hektisk dag i går, der jeg var mye på farten.
Har du fått julegaver som varmer litt ekstra i år?
Enten det nå er som meg som fikk både tøfler og to deilige tepper – eller kanskje det var en noe du ikke ventet du skulle få?
En gave trenger ikke koste masse penger for at den skal varme. Den trenger faktisk ikke koste noe! En klem, et uventet besøk, en god beskjed… Dette er også gaver.
Jeg var veldig glad for det jeg fikk. Men vel så takknemlig er jeg for samværet med familien, den tiden vi fikk sammen både i dagene før og i selve julen. Det varmer egentlig mest.
Det er lett å gå i surr av dagene i julen, men i dag er det lørdag. Trur eg. Jeg er fremdeles hos foreldrene mine, men i dag skal jeg hjem. Det var bare så godt å kunne slappe av etter turen i går og da orket jeg ikke tanken på å kjøre ut igjen. Har jo litt pakke nelliker å dra på. Fikk mye fint til jul, blant annet puslespill og matte, så det gleder jeg meg til å ta fatt på.
Selv om juledagene er over har jeg fremdeles mye å se frem til. I morgen er jeg bedt på middag og på mandag skal jeg på teater. Skal se “Så som i himmelen” og det gleder jeg meg til. Har hørt mye bra om forestillingen. Filmen har jeg sett mange ganger.
Jeg er så glad vi kom oss på tur i går. Det blir jo mye stillesitting i julen, og for noen også litt vel mye skjerm. Ingenting er da bedre enn å komme seg ut og skogen er en spennende lekeplass.
En skogstur gir også næring til fantasien. Dette så ut som en dinosaur – ventet nesten bare på at det skulle komme røyk ut av neseborene. Det perfekte klatrestativ.
Etter over to timer ute på tur i skogen, var det ekstra godt å sette seg i sofaen under teppet med en varm kopp kakao. Og – med verdens beste samvittighet!
Jeg fikk selskap på turen av min søster og yngste nevø, og det gjorde turen spesielt kjekk. Vi gikk først til Langaheia og så videre opp til Storhovden – begge disse toppene ligger i Kanadaskogen. En nydelig tur i et herlig terreng.
Utsikt fra Langaheia ned mot Stora Krokatjørn. Solen var fremme og skapte et magisk lys.
Trærne ser nesten ut som armer…
Vi var langtfra alene i skogen i dag, finværet hadde lokket mange ut. Flere hadde tent bål. Vi hadde et lite stopp på Storhovden hvor vi koste oss med litt medbragt, før vi tuslet ned mot bilen.
En fin dag som gjorde underverker for hodet mitt. Veldig glad jeg kom meg ut.
Om man ser bort fra kaoset som alltid oppstår når gavene skal deles ut og familiens yngste er “sjefsutdeler”, ble det en stille og rolig julefeiring. Hele familien samlet – det er godt.
1. juledag ble i så måte et antiklimaks. Mens noen dro videre til nye besøk, skulle andre hjem. Bare jeg ble tilbake hos mine foreldre og her skal jeg være til i morgen.
Jeg kjente rett og slett et snev av vemod da de dro.
Høysensitivitet er som regel en gave, men kan også være en krevende utfordring – ikke minst i høytiden.
Mot tungsinnet hjelper kun det å komme seg ut i naturen. I morgen er det derfor ingen bønn. Jeg har ingen unnskyldninger for å la det være heller for det er meldt fint vær. Etter flere ineffektive dager skal det faktisk bli godt å røre litt på seg. Tror Embla kommer sette pris på det også.
Synes det ble så fint – så enkelt, men likevel stemningsfylt. Håper lyset vil brenne lenge.
Etter “Grevinnen og hovmesteren drar jeg hjem. Jeg liker å ha julemorgenen hjemme hos meg selv. Kunne stelle meg i ro og mak mens “Tre nøtter til Askepott” står på i bakgrunnen. Jeg trenger nesten ikke se på for etter så mange år kan jeg jo hver scene og replikk nesten utenat. Liker også “Reisen til julestjernen”. Jeg så forresten nyinnspillingen av sistnevnte film. På en måte er det vanskelig å sammenligne de to for de er vidt forskjellige. Egentlig står de godt hver for seg, men jeg foretrekker originalen.
Å velge overskrift til et innlegg synes jeg er vanskelig. I dag for eksempel. Hadde tenkt å skrive “Dagen før dagen” – ikke en særlig original overskrift. Når jeg “blar” meg tilbake til denne dagen i fjor, ser jeg at jeg brukte dette som overskrift også da. Men julen handler jo mye om tradisjoner, same procedure… osv, så da kan jeg vel bruke den overskriften.
Og det er vitterlig dagen før Dagen med stor D. Akkurat nå kunne tiden gjerne stoppe opp bittelitt, slik at vi kunne få kjenne på denne magien en liten stund til. For når julemiddagen er fortært og gavene åpnet, er det som om piffen går litt ut av en. Forventningene er så store til denne dagen, og plutselig er det hele over.
Jeg skal virkelig leve i nuet i dag, nyte hvert sekund. Treet er kommet opp og har fått lys på. Det som gjenstår er siste etappe, selveste seiersrunden – nemlig pyntingen. Det er jo bare kos. Så blir det litt forberedelser til morgendagen; skrelle poteter og skjære opp kålrabi. Alt som kan gjøres for å lette på arbeidet i morgen. Selve pinnekjøttet lager seg jo stort sett selv. I kveldingen ser vi på “Kvelden før kvelden” og da er jo “Grevinnen og hovmesteren” et must.
