En noe tung, men samtidig fin helg nærmer seg slutten. Dagen i dag har vært viet familien, og baking av pepperkaker sto på programmet. Selve bakingen sto de to nevøene mine for, men jeg var med på pyntingen. Litt prøvesmaking ble det også. Baksten måtte jo kvalitetssikres!
Jeg håper dette er stunder yngstemann kommer huske etterhvert som han vokser til.
Jeg ble sittende og bla i gamle album i dag, og mange minner kom strømmende. Noen minner er dog litt mer vage enn andre. Av og til kan det også være vanskelig å vite om det virkelig er ens egne erindringer, eller om det er noe som er blitt meg fortalt. Likevel; jeg husker mye selv om det også er en del som har gått i glemmeboken dessverre.
I uken som kommer skal jeg prøve å komme enda mer i orden og kanskje begynne så smått å pynte litt mer til jul. De siste gavene skal også kjøpes inn, men har nå god tid ennå. Kanskje jeg også skal bake litt? De siste årene har jeg laget kolalaker og de pleier å få ben å gå på. Vi får se…
Det føles som et komplett kaos i heimen ennå, men tror egentlig det sitter mer i hodet for jeg har fått gjort mye nå i helgen. Det er bare så mye småplukk som jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av og det ligger litt her og der. Dermed ser det rotete ut – i hvert fall i mine øyne. Men jeg skal nok komme i mål tilslutt.
Det er utrolig hvor mye ting man har. Nå kaster jeg med hard hånd for jeg orker ikke ha så mye. Jeg trenger det heller ikke. Jeg blir kvalm når jeg ser de fulle garderobene til enkelte influencere – de kan umulig ha oversikt over alt det de har. Det er overflod av klær, sko og vesker. Får de brukt alt, lurer jeg på. Jeg hadde ikke klart å leve slik.
Jeg svinser forresten rundt i morgenkåpe ennå. Skal straks stelle meg og komme meg avgårde til familiemiddag. Jeg var ikke så tidlig oppe i dag som i går, men har da likevel fått utført mye. Det ble ingen iskaffe på meg da for hadde ikke is…
Jeg våknet tidlig i dag og fikk ikke sove mer, så da var det bare til å stå opp. Bedre det enn å bli liggende og gruble. Det kommer det ingenting godt ut av. Fikk meg en rolig morgen slik jeg liker det før jeg så dro avgårde for å hente Embla. Hun har vært på besøk borte siden torsdag.
Det ble en liten tur i området bak Sartor før vi dro hjem igjen. Her ser det nesten litt høstlig ut, men kalenderen viser 6. desember. I morgen er det allerede andre søndag i advent.
Turen gjorde godt for et slitent hode. Frisk luft er aldri feil. Jeg får se om jeg kan fortsette med “innflyttingen” senere – noe må jeg i hvert fall få gjort. Men akkurat nå er det deilig å bare slappe av og ikke gjøre noe.
Dette har vært en tung uke. Jeg har ikke sagt noe om det tidligere, men samme dag som jeg kunne flytte hjem, mistet jeg min snille og gode tante ❤️ Hun hadde vært syk en stund, men dødsfallet kom likevel noe overraskende. Søskenflokken på 10 er nå blitt til fire.
I dag tok vi det siste farvel med henne. Det ble en fin og verdig seremoni, men sorgen er stor. Spesielt for min mor som i løpet av et halvt år har mistet to søstre. De var så nære, min mor og hun som nå gikk bort. De delte mange av de samme interessene; det gikk i kryssord og strikking. De møttes ofte på kafe, gikk på engelskkurs sammen og deltok på keramikkurs. Da min tante ble syk for første gang for endel år siden, var min mor ved hennes side. Og det var en selvfølge at hun stilte opp da min tante i år igjen ble rammet.
75 år er ingen alder. Jeg hadde så inderlig ønsket hun skulle fått mer tid med sine nærmeste.
Det var godt å være sammen med familien etter begravelsen i dag. Minnestunden ble fin, med bilder fra min tantes liv som rullet over storskjermen. Sist jeg så de andre var i min andre tantes begravelse i mai.
Det er jo trist da at vi nå kun møtes i slike situasjoner. Vi snakket om det og har bestemt oss for å treffes oftere. I 2026 skal vi gjøre mer enn bare å prate. Vi må handle. Er det èn ting dette har lært oss, er det at tid er noe vi ikke kan ta for gitt. Vi tenker ofte at vi har så god tid, og derfor blir det lett til at vi utsetter den telefonen eller det besøket. Og så èn dag er det plutselig for sent.
Tankene mine går til de som har mistet sin mamma, svigermor og bestemor. Selv er jeg sliten etter en dag med store inntrykk.
På den ene siden forventninger over det som ligger foran – på den annen side et vemod over det som har vært. Mange har mistet noen de er glad i løpet av 2025 og vil møte en jul fylt med savn. En stol rundt bordet blir stående tom og julen vil aldri bli helt den samme.
Andre kjenner på uro fordi de ikke vet hva som venter dem i høytiden. For noen handler det om ensomhet – kanskje har de ingen å feire sammen med. Julen løftes ofte fram som en tid der familie og fellesskap står i sentrum, og nettopp derfor kan kontrastene oppleves ekstra sterke. Mens mange gleder seg, går andre inn i desember med en klump i magen og et stille håp om at dagene skal bli litt mindre tunge.
Jeg er så takknemlig for hver eneste høytid jeg får feire med foreldrene mine – og resten av familien selvsagt. Jeg er heldig som i det hele tatt har en familie å være sammen med. Disse stundene sammen er så verdifulle. Det gjelder forøvrig ikke bare for julen, men ellers i året også.
