Enkelte datoer sitter som klistret i hodet mitt. 22. juli og 11. september er vel datoer de fleste husker, men jeg husker også dødsdatoene til alle besteforeldrene mine. Det er ikke noe jeg har gått inn for å huske – de bare er der.
På denne dagen for eksempel er det 37 år siden min kjære farfar gikk bort. Det er en dag jeg minnes svært godt selv om det er lenge siden for jeg bodde i Kingston upon Thames på den tiden. Jeg husker telefonsamtalen, sjokket og at det føltes som en evighet før jeg kunne dra hjem. Mener jeg kom hjem dagen før begravelsen om jeg ikke husker feil.
Min farmor ble aldri den samme igjen etter tapet av ektemannen sin. Det hadde litt med måten det skjedde på og at hun selv lå på sykehuset da hun fikk dødsbudskapet. Dessuten var det bare de to. De bodde riktignok i samme hus som mine foreldre, men likevel; det hadde vært de to i alle år og nå falt en vegg ut.
Det snakkes ikke så mye om denne type sorg. Eldre menneskers sorg blir ofte litt usynlig, kanskje fordi de er i en alder der tap av ektefelle er vanlig. Men det gjør jo uansett ikke sorgen mindre. For den som sitter tilbake, kan det bli en enorm omveltning.
Jeg prøvde å støtte min farmor ved å besøke henne ofte, av og til var vi ute og spiste. Men jeg tror likevel ikke jeg helt forsto hvor dypt hun egentlig sørget – ikke før i dag. Hun hadde mistet livsledsageren sin, den hun hadde delt godt og vondt med i 40 år. Han var den utadvendte som lett kom i kontakt med andre på sine daglige gåturer – hun var mer innadvendt og foretrakk å være hjemme. De hadde hver sine roller som de trivdes med og var vant til.
I løpet av et øyeblikk var alt snudd opp ned. Hvordan vi sørger er forskjellig. Noen takler sorgen bedre enn andre. Min farmor taklet den dårlig. Hun ble deprimert og isolerte seg. Ville helst være alene. Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle ønske jeg hadde visst den gangen det jeg vet i dag om det å være deprimert. Da hadde jeg kanskje kunnet vært en enda bedre støtte for henne enn det jeg var. I stedet husker jeg at jeg var ofte irritert på henne. «Kunne hun ikke bare ta seg sammen?» I dag vet jeg jo at dét er lettere sagt enn gjort.
Kom over en artikkel i går som handlet om sorgen over å miste et dyr. Det var en som hadde mistet katten sin og i den forbindelse sendte hun inn en nekrolog til avisen. Hun ønsket å få større aksept for den sorgen man faktisk opplever når et kjæledyr går bort.
Det er nok mange som ikke forstår at man kan føle så mye for et dyr. «Det er jo bare en hund». Men det er jo ikke bare en hund. Det er et liv, en personlighet. Det er en god venn, kanskje ens eneste venn, og for mange barnløse er dyret kanskje også en erstatning for barn. Sorgen over et dyr er derfor høyst reell og ikke noe å kimse av. Hvis man da opplever å ikke få aksept for det man føler, kan det føles ekstra tungt. Sorgen er kanskje ikke helt sammenlignbar med det å miste en nær slektning, men det ER en sorg likefullt.
Jeg er så heldig at jeg har flere kolleger som også har eller har hatt dyr. De forstår hvordan det er og det er så utrolig godt. Det å ha noen på jobb man kan snakke åpent med og som ikke bagatelliserer hva det vil si å miste et dyr, er en stor trygghet og trøst.
Thea min med hjertet i munnen
Jeg har mistet mange hunder opp gjennom årene. Den verste sorgen opplevde jeg imidlertid da jeg mistet Thea min en påske for noen år siden. Hun hadde nettopp fylt 10 år da hun brått ble syk. Det sjokket jeg opplevde da unner jeg ingen. Jeg husker lite fra påskedagene, vet bare at det var helt svart innimellom. Tomheten var så stor og sorgen gjorde fysisk vondt. De eneste gangene jeg fikk sånn noenlunde fred, var da jeg sov. Jeg hadde ikke kunnet «ta meg sammen» om noen hadde sagt jeg måtte. Jeg måtte bare stå i det og la sorgen herje. Heldigvis møtte jeg ikke annet enn forståelse.
«Maybe the reason we love our dogs so much is because the only time they break our hearts is when they no longer exist».
Det er noe i dette. For et dyr svikter aldri eller gjør deg vondt på noen måte. De viser aldri annet enn dyp takknemlighet uansett hvor lite eller mye man tilbyr.
Helt tilfeldig kom jeg over nyheten i går om at en bloggvenninne av meg hadde gått bort. Det var et sjokk, må jeg si. Jeg klarte ikke ta det helt innover meg med én gang. Jeg visste jo at hun hadde vært syk, men slik jeg forsto det var hun ved godt mot, og det var ikke noe som tydet på at dette skulle skje nå.
Hun ble gravlagt på sin egen 58-års dag 23. august.
Jeg ble kjent med Toril da vi begge blogget på en annen bloggportal. Vi hadde en del med hverandre å gjøre da. Hun var ikke redd for å si det hun mente og stå opp for sine bloggvenner når hun mente noe var urett. Det var en egenskap jeg satte stor pris på.
Litt trist at vi aldri møttes i det virkelige liv.
Mine tanker går i dag til Torils nærmeste som har mistet en de var glad i.
Det skjedde noe trist da jeg var i Oslo. Det var den dagen jeg hadde vært på slottet og ruslet rundt i parken. Jeg visste at det skulle skje så det kom ikke som noe sjokk, men trist var det likefullt.
Anzu, shibaen til vennene mine, fikk sovne inn, 13 år gammel. Hun fikk påvist jurkreft for noen måneder siden og ble operert to ganger, men nå hadde det spredd seg i stor fart. Vennene mine tok da den tunge beslutningen om å la henne slippe slik at hun skulle få en verdig slutt.
Jeg tok farvel med henne dagen før jeg dro til Oslo. Da jeg fikk beskjeden om at nå var det over, satt jeg på en benk i Dronningparken og lot tårene strømme fritt.
Anzu var ikke min hund, men jeg var medeier av henne de første årene av hennes liv. Hun bodde med min gode venn Mathias i et pittelite og gammelt hus i Bergen sentrum. Skjebnen ville imidlertid ikke at det skulle forbli slik. Mathias døde og Anzu flyttet til en annen god venn av meg, som også hadde hatt Anzu hos seg i lengre perioder da hun var valp. Og der har hun altså bodd siden. Jeg var sammen med henne på Losna i sommer, og selv om hun spiste godt og var aktiv på tur, var det tydelig at sykdommen preget henne.
Uno og AnzuVakre AnzuAnzu og meg sommeren-21Embla og Anzu
Hvil i fred, du vakre skapning ♥️ Du er dypt savnet 💔 Varme tanker går til de som tok vare på Anzu og som gav henne det aller beste livet.
Det tar tid å bygge business på si, så bloggen blir litt neglisjert for tiden. Tiden strekker rett og slett ikke til. Det kommer seg nok etterhvert som jeg kommer mer inn i tingene, men jeg beklager til alle dere av mine bloggvenner her inne for dårlig engasjement.
Jeg fikk urnen etter Iben tilbake tidligere i uken. Det var både rart og vemodig ❤️ Det er snart gått fem uker siden jeg så henne siste gangen, men hver gang jeg begynner å tenke på på det, må jeg bare slå tankene bort. Det nytter ikke å dvele. Det gjør ikke noe godt. Men jeg plages om nettene med vonde drømmer og da er det ikke bare om Iben jeg drømmer. Jeg drømmer også om alle de andre jeg har hatt og mistet. Siste drømmen var spesielt vond. To av hundene forsvant fra tur og vi fant de ikke igjen. Jeg bare gråt og gråt.
Det er tydelig at de er med meg – for evig og alltid. Borte, men på samme tid ikke.
Herregud – for en start på uken! I dag morges ble jeg altså så søkk våt i det jeg gikk ut døren – slik føltes det i alle fall. Etter morgenturen med Embla, måtte både bukse og jakke skiftes. Det formelig dryppet av meg. Høsten har virkelig gjort sin innmarsj. Fikk også melding om at det snart er på tide med dekkskifte, så da er vinteren ikke så veldig langt unna. Det er nå under tre måneder til jul…
I dag er det 30 år siden min farmor døde. Det er ikke det at jeg holder telling nødvendigvis, men jeg tenker alltid på henne på denne dagen. Ja, ellers også. På den måten lever de videre, de som er gått bort.
Husker denne dagen nesten som om det skulle vært i går. Tenker jeg på alt som har skjedd siden, ser jeg jo at tiden ikke akkurat har stått stille, men likevel; det føles ikke som at det har gått 30 år.
Her er jeg med min farmor og farfar. To mennesker jeg var ufattelig glad i og som jeg har så mange gode minner etter.
Livet stoppet litt opp for meg da min farmor døde. Det tok sin tid å kunne fortsette uten henne og jeg tror ikke det har gått en dag uten at jeg har tenkt på henne.
Én uke er gått siden vi måtte ta farvel med Iben. Dagene siden har følelsesmessig vært som en berg- og dalbane. Det har vært stunder der tomheten og tristheten har fått råde, men også stunder der jeg har tillatt meg selv å kjenne på det som tross alt er godt. Det har vært stunder der tårene har fått renne fritt, mens jeg har smilt – takknemlig for den tiden vi fikk sammen og at jeg fikk være der for henne.
Vi har startet på veien videre alene, Embla og jeg.
Det å komme seg ut i naturen er for meg beste måten å bearbeide sorg og savn på. Det gir en ro jeg ikke finner andre steder. Det å skrive hjelper meg også, på den måten får jeg sortert tankene. Kanskje gjentar jeg meg selv noen ganger, men det er bare en måte for meg å få det ut av systemet på.
Jeg har blitt flinkere med årene å legge ting bak meg. Tidligere nærmest dyrket jeg sorgen. Husker psykologen spurte meg en gang om jeg var av dem som rev plasteret av eller om jeg langsomt og møysommelig lirket det av, og på den måten forlenget smerten. Jeg måtte jo innrømme at jeg nok tilhørte sistnevnte kategori. Der har jeg faktisk kommet meg. Jeg utsetter ikke lenger det som jeg vet vil gjøre vondt, men hopper i det. Det å stå i smerten og tåle den er en del av det å være voksen.
I dag er det offisielt høst – i hvert fall i følge kalenderen. Men her i Bergen tror jeg vi kan avlyse høsten inntil videre. Solen skinner og temperaturen har ligget på omkring 18-19 grader, og slik skal det være til langt ut i neste uke.
Vi har vært på en liten tur, Embla og jeg. Hun var godt stresset i dag også da jeg kom hjem, men det er jo en omveltning også for henne dette. Hun er i sorg, hun som jeg.
Det har vært forsket på dette med hund og sorg, og ulike studier viser faktisk det at syv av ti hunder blir deprimert når de mister en annen hund de har stått nær. Det er blitt rapportert om negative endringer i adferd som tap av matlyst, trøtthet og større hengivenhet. Noen utagerer også ved å bjeffe mer.
Embla har god appetitt, men hun virker generelt mer nedstemt. Jeg ser at hun reagerer når jeg er lei meg, så tror helt klart at dyrene også påvirkes av eierens sinnsstemning. Det er nok en kombinasjon; av egen sorg og eiers følelser. De er jo ekstremt vâre.
Akkurat som oss mennesker, trenger også hunden mye omsorg i en sårbar fase. Jeg koser vanligvis masse med Embla – hun elsker å bli klappet på magen – men gir henne litt ekstra oppmerksomhet nå. Vi har dessverre ikke kommet oss på de helt gode turene pga mye bringing og henting denne uken, men til helgen skal det bli en bra tur. Det tror jeg vi begge har godt av.
Tusen takk alle sammen for omtanke og gode ord både her i bloggen, på instagram og Facebook ❤️ Setter stor pris på det!
Dagen i dag er en bedre dag, selv om jeg har kjent på en liten uro i meg. Men jeg kom meg på jobb og det kjente jeg gjorde godt. Det var også deilig å kunne konsentrere seg om litt andre ting, selv om tankene mine stadig vekk går til Iben. Jeg blir imidlertid mer og mer overbevist om at vi gjorde det eneste rette.
Tror nok Embla savner Iben for hun virket veldig stresset da jeg kom hjem. Dette var første dagen hennes alene hjemme og jeg kan bare håpe det vil gå seg til. Det var derfor veldig kjekt at vi fikk besøk i kveld. Maia er datter av Iben, og hun og Embla går veldig fint sammen.
Når noen man er glad i dør, føles det som om tiden stopper opp. Livet settes på vent – det er som om noen har trykket på pauseknappen. Ingenting annet betyr noe. Det oppstår et voldsomt vakuum, et enormt tomrom. Sorgen og savnet er overveldende.
Sorgen oppleves fysisk; som et konstant press i brystet, en følelse av uro i magen og klump i halsen. Dette døyves selvsagt etterhvert som tiden går, man lærer seg jo å leve med savnet. Tiden er i så måte vår venn. Men et bilde eller en lukt kan plutselig få deg tilbake i tid, til en tid der hunden fremdeles var i live og en stor del av din hverdag.
Da kan tårene igjen presse på. Selv etter mange år. Jeg har nok litt vel lett for å dvele ved ting som har vært. Det er ikke alltid så bra. Det skal selvsagt være tid og rom for ettertanke, men man må også prøve å se fremover.
Sorg er tungt arbeid. Å ta «fri» fra sorgen er viktig innimellom. Det er slettes ikke lett, jeg har en tendens til å få dårlig samvittighet om det plutselig går noen minutter der jeg har tenkt på noe annet. Det betyr jo ikke at man er kommet over sorgen, for den går i bølger og slik vil det være en stund fremover. Men for å takle sorgen er det viktig med små avbrekk, slik at man får styrke til å komme gjennom de tyngre dagene når de kommer.
Savn og sorg er prisen å betale for all kjærlighet man har følt.
Denne nydelige blomsten hang på døren da jeg kom hjem ❤️
