Enkelte datoer sitter som klistret i hodet mitt. 22. juli og 11. september er vel datoer de fleste husker, men jeg husker også dødsdatoene til alle besteforeldrene mine. Det er ikke noe jeg har gått inn for å huske – de bare er der.
På denne dagen for eksempel er det 37 år siden min kjære farfar gikk bort. Det er en dag jeg minnes svært godt selv om det er lenge siden for jeg bodde i Kingston upon Thames på den tiden. Jeg husker telefonsamtalen, sjokket og at det føltes som en evighet før jeg kunne dra hjem. Mener jeg kom hjem dagen før begravelsen om jeg ikke husker feil.
Min farmor ble aldri den samme igjen etter tapet av ektemannen sin. Det hadde litt med måten det skjedde på og at hun selv lå på sykehuset da hun fikk dødsbudskapet. Dessuten var det bare de to. De bodde riktignok i samme hus som mine foreldre, men likevel; det hadde vært de to i alle år og nå falt en vegg ut.
Det snakkes ikke så mye om denne type sorg. Eldre menneskers sorg blir ofte litt usynlig, kanskje fordi de er i en alder der tap av ektefelle er vanlig. Men det gjør jo uansett ikke sorgen mindre. For den som sitter tilbake, kan det bli en enorm omveltning.
Jeg prøvde å støtte min farmor ved å besøke henne ofte, av og til var vi ute og spiste. Men jeg tror likevel ikke jeg helt forsto hvor dypt hun egentlig sørget – ikke før i dag. Hun hadde mistet livsledsageren sin, den hun hadde delt godt og vondt med i 40 år. Han var den utadvendte som lett kom i kontakt med andre på sine daglige gåturer – hun var mer innadvendt og foretrakk å være hjemme. De hadde hver sine roller som de trivdes med og var vant til.
I løpet av et øyeblikk var alt snudd opp ned. Hvordan vi sørger er forskjellig. Noen takler sorgen bedre enn andre. Min farmor taklet den dårlig. Hun ble deprimert og isolerte seg. Ville helst være alene. Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle ønske jeg hadde visst den gangen det jeg vet i dag om det å være deprimert. Da hadde jeg kanskje kunnet vært en enda bedre støtte for henne enn det jeg var. I stedet husker jeg at jeg var ofte irritert på henne. «Kunne hun ikke bare ta seg sammen?» I dag vet jeg jo at dét er lettere sagt enn gjort.
Min farmor døde nesten 5 år etter min farfar. For oss var det selvsagt tungt, men det var en stor trøst i det å tenke at hun slapp å lide mer.
