Aldri mer… disse ordene kverner rundt i hodet mitt. I dag måtte jeg ta den tyngste avgjørelsen vi som dyreeiere må ta. Hjertet mitt er knust. Gode og snille Iben er ikke mer.
Jeg har alltid vært klar og tydelig på at mine hunder ikke skal lide. Uansett hvor grusomt det er å ta en slik avgjørelse, er det vår plikt som dyreeiere å ta affære når vi ser at de ikke har det bra. Så får heller vi ha det vondt etterpå.
Jeg har sett små tegn de siste ukene. Men hun var tross alt 14 år. I dag morges derimot ble jeg vekket av at hun skrek. Så ble hun stille og jeg fikk ikke kontakt med henne før det var gått en stund. Jeg så at hun var hvit på tannkjøtt og tunge. Gradvis kom fargen noe tilbake og hun «våknet». Jeg ble bare liggende og stryke henne på magen.
Jeg fikk ringt venninnen min som også er medeier til Iben. Det tok ikke lange stunden før hun kom. Det var en trygghet for meg å ha henne der, at jeg slapp å være alene. Sammen dro vi til dyrlegen noen timer senere.
Jeg må rose de på Anicura Sotra for en svært verdig avslutning. Lys var tent og alt foregikk på en rolig og fin måte. Iben sovnet stille inn mens vi strøk på henne.
Du har skaffet deg mye sorg, sa min far en gang til meg. Og det har han hatt veldig rett i. Med så mange hunder som jeg har hatt, har det blitt endel avskjeder opp gjennom årene.
Sorgen over et dyr kan være tung å bære. Selve sorgprosessen er den samme som når man mister et menneske som står en nær. En går gjennom de samme fasene; sjokk, fornektelse, sinne og aksept. Man kommer kanskje kanskje fortere til akseptfasen når et dyr dør, men det gjør ikke sorgen noe lettere av den grunn.
I 2016 opplevde jeg å miste to hunder på to dager. Jeg sto midt i en krevende flytteprosess da dette skjedde og det var usigelig tungt. Flokken min på fire ble plutselig halvert. Det tok lang tid før jeg klarte å komme meg videre og fremdeles kan jeg få klump i halsen når jeg tenker tilbake.
Påsken 2019 mistet jeg den siste av de to jeg hadde hatt igjen. Det skjedde så uventet for hun hadde nettopp fylt ti år og skulle i realiteten ha hatt flere år igjen. Men hun ble akutt syk og jeg måtte bare ta det tunge valget om å la henne slippe.
Den påsken var tung å komme gjennom. Jeg husker jeg gråt, raste, sov, gråt igjen osv. De eneste gangene jeg fikk fred var da jeg sov. Hver gang jeg våknet, slo virkeligheten inn over meg.
I dag skal noen jeg kjenner ta dette grusomme valget og jeg føler med dem. Jeg vet så altfor godt hva de skal gjennom. Det er litt spesielt for denne hunden bodde tidligere hos meg. Finnen vår. Miamoren. I morgen skulle hun fylt 15 år, men slik skulle det ikke bli. Hun har imidlertid hatt det så godt som noen hund kunne få det etter at hun ble omplassert for over 11 år siden, og det er jeg evig takknemlig for. Det kunne forresten vært slutt allerede den gangen. Mia forsvant på fjellet etter en tur og var savnet i over 30 timer. De verste timene i mitt liv… Vi og mange med oss lette etter henne. Røde Kors med hunder, flere frivillige og venner stilte opp. Mia ble tilslutt funnet på en fjellhylle, våt og kald, men i god behold. Vi skal være takknemlig for det, at hun fikk alle disse årene. 15 år er en anselig alder.
