Én uke er gått siden vi måtte ta farvel med Iben. Dagene siden har følelsesmessig vært som en berg- og dalbane. Det har vært stunder der tomheten og tristheten har fått råde, men også stunder der jeg har tillatt meg selv å kjenne på det som tross alt er godt. Det har vært stunder der tårene har fått renne fritt, mens jeg har smilt – takknemlig for den tiden vi fikk sammen og at jeg fikk være der for henne.
Vi har startet på veien videre alene, Embla og jeg.
Do more of what makes you happy
Det å komme seg ut i naturen er for meg beste måten å bearbeide sorg og savn på. Det gir en ro jeg ikke finner andre steder. Det å skrive hjelper meg også, på den måten får jeg sortert tankene. Kanskje gjentar jeg meg selv noen ganger, men det er bare en måte for meg å få det ut av systemet på.
Jeg har blitt flinkere med årene å legge ting bak meg. Tidligere nærmest dyrket jeg sorgen. Husker psykologen spurte meg en gang om jeg var av dem som rev plasteret av eller om jeg langsomt og møysommelig lirket det av, og på den måten forlenget smerten. Jeg måtte jo innrømme at jeg nok tilhørte sistnevnte kategori. Der har jeg faktisk kommet meg. Jeg utsetter ikke lenger det som jeg vet vil gjøre vondt, men hopper i det. Det å stå i smerten og tåle den er en del av det å være voksen.
Naturen hjelper for mye, selv synes jeg musikk hjelper meg best 🥰
Det er godt man kan finne styrke i forskjellige ting 🥰 Musikk er definitivt også noe som har hjulpet meg. Fikk tilsendt en låt av Pink for noen år siden da jeg var langt nede. «Try» het den. Den traff meg midt i hjertet og bidro til at jeg klarte å komme meg opp av sengen og kjempe videre.
Elsker Pink, «So What» får alltid opp humøret 😜