Kom over en artikkel i går som handlet om sorgen over å miste et dyr. Det var en som hadde mistet katten sin og i den forbindelse sendte hun inn en nekrolog til avisen. Hun ønsket å få større aksept for den sorgen man faktisk opplever når et kjæledyr går bort.

Det er nok mange som ikke forstår at man kan føle så mye for et dyr. «Det er jo bare en hund». Men det er jo ikke bare en hund. Det er et liv, en personlighet. Det er en god venn, kanskje ens eneste venn, og for mange barnløse er dyret kanskje også en erstatning for barn. Sorgen over et dyr er derfor høyst reell og ikke noe å kimse av. Hvis man da opplever å ikke få aksept for det man føler, kan det føles ekstra tungt. Sorgen er kanskje ikke helt sammenlignbar med det å miste en nær slektning, men det ER en sorg likefullt.

Jeg er så heldig at jeg har flere kolleger som også har eller har hatt dyr. De forstår hvordan det er og det er så utrolig godt. Det å ha noen på jobb man kan snakke åpent med og som ikke bagatelliserer hva det vil si å miste et dyr, er en stor trygghet og trøst.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg har mistet mange hunder opp gjennom årene. Den verste sorgen opplevde jeg imidlertid da jeg mistet Thea min en påske for noen år siden. Hun hadde nettopp fylt 10 år da hun brått ble syk. Det sjokket jeg opplevde da unner jeg ingen. Jeg husker lite fra påskedagene, vet bare at det var helt svart innimellom. Tomheten var så stor og sorgen gjorde fysisk vondt. De eneste gangene jeg fikk sånn noenlunde fred, var da jeg sov. Jeg hadde ikke kunnet «ta meg sammen» om noen hadde sagt jeg måtte. Jeg måtte bare stå i det og la sorgen herje. Heldigvis møtte jeg ikke annet enn forståelse.

«Maybe the reason we love our dogs so much is because the only time they break our hearts is when they no longer exist».

Det er noe i dette. For et dyr svikter aldri eller gjør deg vondt på noen måte. De viser aldri annet enn dyp takknemlighet uansett hvor lite eller mye man tilbyr.