I dag er det en fantastisk nydelig dag her i Bergen. Solen skinner fra en nesten skyfri himmel så her nytes det.
Jeg er så glad for at jeg fikk kjøpt meg hagemøbler i våres – de har vært flittig brukt de dagene det har vært mulig å sitte ute. Hadde lenge ønsket meg en slik sittegruppe og fikk endelig jeg råd til det da jeg flyttet inn her.
Utegulvet har jeg lagt selv, men i dag fikk jeg hjelp til å kappe siste delen som skulle være inntil veggen. Er så takknemlig for gode venner som stiller opp! Nå gjenstår det å få kjøpt putekasse, litt nye planter og flere lys.
Jeg er skikkelig fornøyd med at jeg har fått min egen lille private hageflekk. Hundene nyter det å kunne gå ut og inn som de selv ønsker. På varme dager er det deilig for dem å kunne ligge i det kjølige og svale gresset.
Det har heldigvis blitt mer fokus på psykisk helse de senere årene. For selv om så mange som 20-30% av oss i løpet av livet vil oppleve angst og depresjon, er det fremdeles mange fordommer knyttet til det å være psykisk syk. Nettopp derfor er det så viktig med åpenhet og kunnskap.
Jeg har aldri sett på det å søke hjelp som noe skam. For meg ble det like naturlig å nevne at jeg skulle til psykolog, som at jeg skulle til lege.
Det er en krevende prosess å stå i for alle parter. Ikke bare for den som er syk, men også for dem rundt. Sykdommen påvirker ofte ens atferd, slik at man fremstår annerledes enn man egentlig er. Og når andre mister troen på en, mister en også troen på seg selv. Man begynner å tro at man innerst inne faktisk er et dårlig menneske!
Men ingen ER sin sykdom – det er et viktig budskap å få frem.
Helingsprosessen skjer gradvis. Det tar tid å snu innlærte tanke- og atferdsmønstre. Man kan jo sammenligne det med en som har brukket et ben. Først har man en intens smerte. Etter hvert blir smerten mindre, men den er der. Pga at man kanskje går med krykker og dermed er hemmet i å klare daglige gjøremål, legges forholdene til rette. Benet blir tilslutt bra, men tiden det tar er avhengig av alvorlighetsgraden.
Slik vil det også være for psykiske lidelser. Forskjellen er bare at man kan ikke fysisk se sykdommen. Noen blir heller aldri helt frisk, men må leve med sykdommen livet ut.
I dag er jeg veldig glad for at jeg valgte å søke hjelp. Det lå likevel langt inne hos meg å gå til det skrittet. Jeg fryktet nok for det jeg skjønte ville bli utfallet; nemlig forandring.
Forandring er alt annet enn lett. Men for å få vekst, må det forandring til. Mange frykter det ukjente og klamrer seg til det kjente. Det kjente føles trygt, men det trygge er ikke nødvendigvis alltid det beste. Det ligger så mange muligheter om en bare er villig til å se.
I går kveld fikk jeg endelig se de med egne øyne; de tre hjortene som går rundt i området her. De sto rett utenfor stuen min! Det var altfor mørkt til at jeg fikk tatt noen gode bilder og de forsvant fort da jeg gikk ut i hagen. Jeg prøvde å liste meg ut, men de senser nok den minste lyd og bevegelse.
Dette bildet er fra der jeg bodde før, men der kom jeg ikke så tett innpå de. Det er også sjelden man ser de midt på lyse dagen slik som her; som oftest kommer de frem når det har mørknet eller tidlig på morgenen.
Jeg er så fascinert av disse dyrene. Hageeiere som får ødelagt hagen sin, er nok ikke så begeistret, men det er jo egentlig vi mennesker som på grunn av den voldsomme utbyggingen, har beveget oss inn på deres leveområder. Selv om det også hender at byggeprosjekt må vike til fordel for hjorten.
Har dere forresten hørt hjortebrøl? Første gangen jeg opplevde det forsto jeg ikke hva det var. Trodde nesten jeg drømte for hver gang jeg forsvant inn i drømmeland, kom lyden. Hannene er i brunst fra slutten av september til ut oktober, så de brøler for å markere seg. En ren maktkamp mellom bukkene om hvem som er sterkest osv.
Nesten som mannfolk som skal tøffe seg 😉
Det er en mektig lyd som ikke kan sammenlignes med noe annet. Veldig spesielt å høre på det og utrolig fascinerende!
I går var det akkurat 5 måneder siden jeg flyttet inn i min nye leilighet. Jeg syntes 2 1/2 år var lenge å vente, men siden har tiden bare flydd. Jeg trives mer og mer, og angrer ikke ett sekund på ar jeg valgte å flytte. Nå trivdes jeg jo der jeg bodde før, men synes beliggenheten her er enda bedre + at leiligheten er litt større. Stor er den dog ikke, ca 50 kvadrat, men hva skal jeg med større? Det er jo bare meg – og vofsene da selvsagt! Men det er et ekstra soverom og det savnet jeg der jeg bodde før.
Nærheten til naturen har jeg fortsatt. Jeg bor i enden av en rolig gate og har skogen rett utenfor. Det er mye hjort i området og ene kvelden sto det tre hjort rett utenfor stuevinduet mitt! Jeg fikk dessverre ikke sett de da.
Men i dag fikk jeg hilst på disse. De bor noen få minutters gange fra meg. De lå bare og studerte meg, så slapp å bli spyttet på 😉
Som dere ser har ikke sommeren helt sluppet taket ennå. Helgeværet ser slettes ikke ille ut heller så det tegner til å bli en bra helg. Det fortjener vi etter en heller begredelig sommer…
Det har blitt noen blogginnlegg opp gjennom årene. Jeg har delt både opp- og nedturer, og aldri lagt skjul på at jeg i en periode slet psykisk. Årene 2012-2015 var spesielt vonde og jeg kan ikke kalle det jeg gikk gjennom for annet enn en livskrise.
Psykisk helse er noe alle har og jeg synes det er viktig å være åpen om at livet ikke alltid er så rosenrødt. Men vel så viktig er det å vise at det finnes en vei ut.
Jeg valgte å oppsøke hjelp selv om jeg egentlig ikke trodde det kunne hjelpe meg. Jeg var også redd for å oppta en plass – kanskje var det en annen som trengte det mer enn meg? Og hva skulle vi egentlig snakke om? Vel, det siste trengte jeg ikke bekymre meg over for det var nok å ta tak i.
Jeg var heldig og kom til en psykolog som så meg og som jeg følte meg vel med. Han gav meg de verktøyene jeg trengte for å komme videre, men prosessen tok tid. Laaaang tid. Det var øyeblikk underveis der jeg tvilte på om det hadde noe for seg, men gradvis kom det seg.
Å dvele for mye ved fortiden er ikke så bra – man kan uansett ikke få noe ugjort. På et tidspunkt må man bare bestemme seg for å komme videre. Likevel tror jeg det kan være lurt av og til å se seg litt tilbake for å minne seg selv på hvor langt en faktisk har kommet. Spesielt viktig i perioder hvor man føler man står på stedet hvil. Og så er det selvsagt viktig å ta lærdom av sine feil.
Min styrke er nok staheten. Og så er jeg så heldig at jeg har mennesker rundt meg som ikke har vært redde for å si det de mener. Det var ikke alltid like kjekt å få høre det motsatte av hva en selv ønsket å høre, men til syvende og sist var det likevel det som hjalp.
Først vil jeg si tusen takk for alle de koselige meldingene jeg har fått!
Det var utrolig kjekt å våkne opp i dag til 21. plass på bloggtopplisten. Det var overhodet ikke noe jeg hadde sett for meg så desto mer gledelig var det og en skikkelig vitamininnsprøyting. Motivasjonen har ikke vært helt på topp i det siste da alt har vært så uvisst, men nå kan jeg bare kose meg med det jeg liker aller best; nemlig å skrive.
Jeg har alltid likt å uttrykke meg skriftlig. Som liten og ungdom skrev jeg dagbok. Jeg var også veldig glad i å lese og leste tidlig ut det meste av bøkene på barneavdelingen på biblioteket. Som 8-9 åring startet jeg med utlån av egne bøker til ungene i gaten der jeg vokste opp. Det lå tydeligvis tidlig i kortene hva jeg skulle bli 😉
Jeg har faktisk 8 år bak meg som blogger, men det er første gangen jeg er på blogg.no. I innlegget Høysensitiv kan dere bli litt bedre kjent med meg og hva det vil si å være høysensitiv.
Ser virkelig frem til veien videre!
Og her er byen i mitt hjerte – noen som ser hvor det er? 😉
I dag er jeg glad. Fikk endelig melding om at bloggen min var godkjent og ville bli overflyttet fra miniblogg til blogg.no! Og her er jeg nå! Miniblogg legges jo som tidligere nevnt ned 1. september, og jeg har vært litt småbekymret. Men nå kan jeg senke skuldrene vel vitende om at her skal jeg bli.
Det er mye som ennå ikke er helt ferdig, jeg har en jobb å gjøre for å få bloggen akkurat slik jeg vil ha den, men det kommer etterhvert. Nå kjenner jeg på en stigende motivasjon for å fortsette og det er godt. Ble litt demotivert en stund når alt var så usikkert.
Jeg lurer på når den dagen skal komme at jeg overhodet ikke er nervøs før jeg skal presentere noe. Nå har det riktignok kommet seg enormt mye, det er jo ikke slik at jeg er fysisk dårlig lenger, men denne gangen kjente jeg det litt ekstra. Kan selvsagt være fordi dette var første gang etter ferien. Det sies jo også at man skal kjenne på en liten nerve for å kunne yte maks og den tror jeg på. Man blir ekstra skjerpet og konsentrert da.
Og selvsagt gikk det over all forventning. De og vi følte at det hadde vært et nyttig møte. Jeg fikk også med meg et tips tilbake og det synes jeg var veldig bra! Jeg tok også mye på sparket i dag og var mer avslappet mens det sto på – det er noe jeg skal ta med meg videre på veien. Jeg kan jo dette jeg snakker om etterhvert.
Jeg har skrevet mye om dette med mestring. Det å pushe seg selv litt er viktig for å ikke stagnere, samtidig må det nesten være noe en ønsker selv. Det må være noe som driver en, noe som motiverer. Jeg synes jo at det å undervise, det å lære bort noe til andre er gøy, men så er det dette med å prate til en forsamling da… der har jeg hatt en sperre. Nå er jeg i ferd med å bryte den sperren fordi den har hindret meg i å gjøre noe jeg liker. Og det er søren meg en utrolig deilig følelse å kjenne på!
Resten av jobbdagen ble tatt hjemme for det skulle komme en snekker og se på tre av dørene mine. De har vært vanskelige å få igjen, men nå ble de fikset heldigvis. Satt en liten stund ute på terrassen mens han var her for å få nytt litt av det fine været vi har hatt i dag. Sommerens siste krampetrekning, tenker jeg.
Det finnes virkelig sadister blant oss; mennesker som finner stor tilfredsstillelse i det å torturere og plage andre. Om det er andre mennesker eller dyr spiller ingen rolle. Det burde heller ikke overraske meg – vi har sett det før.
Likevel lar jeg meg sjokkere at noen kan være så grusomme. At det finnes de som finner glede i å se andre lide.
Jeg må innrømme at de sakene der dyr er involvert går spesielt sterkt innpå meg. Dyr kan ikke forsvare seg, de er helt og holdent prisgitt menneskene rundt seg.
I fjor ble en and steinet til døde her i Bergen. To menn ble sett mens de kastet stein på endene. I sommer ble to menn filmet mens de gikk til angrep på to svaner. Svanene ble sparket og dratt etter halsen mens de flakset for å komme løs. For et par år siden ble det oppdaget at det hadde vært innbrudd i Bergen strutsefarm. Flere av dyrene var borte, blant annet en kaninmor, hennes fem unger, en drektig kanin og flere marsvin. Seks av kaninene ble senere funnet lemlestet og drept ved et vann i Krohnegården, et friluftsområde på Melkeplassen. De fant også en høne og en hane som begge hadde fått hodene kappet av.
Og så har vi alle de andre historiene, om katter som blir torturert og hengt, hunder som blir druknet osv.
Det er så rått og brutalt, så bestialsk. Det er rett og slett ren ondskap.
Hva i helv…. får noen til å utføre slike grusomme handlinger?
Jeg blir så rasende! Og ikke minst utrolig lei meg på de stakkars dyrenes vegne. Får skikkelig vondt inni meg når jeg leste sånt.
Hva har disse folkene fått med seg av verdier i livet? Empati og respekt er tydeligvis mangelvare. I Wikipedia leser jeg følgende definisjon på en sadist: En sadist er et menneske som opplever lyst eller tilfredsstillelse ved å ydmyke eller undertrykke andre mennesker eller å påføre dem smerte. Denne nytelsen av lidelsen i den andre, er typiske trekk ved narsissistiske, psykopatiske personligheter.
Jeg lurer på når disse trekkene kommer til syne? Kan man se de allerede fra de er veldig små eller blir det tydeligere jo eldre de blir? At gener spiller en rolle er klart. Noen mener også at en dårlig barndom kan spille inn. Motivet til sadisten er som oftest så enkel som at det gir dem glede i å påføre andre smerte. Å utøve makt mot andre og få andre til å føle seg underlegne, er også noe som gir en sadist stor glede.
For en del år siden oppdaget jeg noen unger som hev småstein på noen ender. Nå tror jeg ikke disse var sadister da; enkelte unger vet rett og slett ikke hvordan de skal behandle dyr. Kanskje omgås de ikke dyr eller de er redde. Det er foreldrenes ansvar å lære ungene til å ha respekt for alt liv. Jeg sa i fra til ungene for foreldrene var der ikke. De stoppet momentant, men lurte nok fælt på hvem jeg var som snakket til de.
Vi har alle et ansvar til å gripe inn om vi ser dyr blir plaget. Om man selv ikke tør gjøre noe så må man i hvert fall melde fra. Jeg kunne i hvert fall aldri snudd ryggen til.
Dette har vært en avslappende lørdag selv om jeg har vært på farten hele dagen. Kl 1415 hadde jeg time hos Vannkanten Spa & Bodycare. Dette er andre gangen jeg er hos de og jeg er kjempefornøyd. De er så hyggelige og virker proffe. I dag var det altså green peel, en øyebehandling for trøtte øyne og hovne øyelokk, samt forming av bryn. Det er bare så utrolig deilig å bli dullet med på denne måten. Litt luksus i hverdagen, men vel verdt pengene.
Litt rød og hoven etter behandlingen, men det blir bedre. Dette kommer jeg nok gjøre flere ganger.
Etter behandlingen ble det tid til et kafébesøk med en venninne før jeg dro videre til foreldrene mine. Der fikk jeg også litt kvalitetstid med min lille nevø <3
Nå sitter jeg her og gruer meg til å gå ut siste turen med hundene. Det har vært et merkelig vær i dag – fra strålende sol til styrtregn. Og nå regner det selvsagt igjen…
