Denne uken har vært lang enda til at jeg hadde hjemmekontor mandag og deler av dagen i går. Fredagen kunne liksom ikke komme fort nok! Nå skal jeg ha en ytterst stille og rolig helg, og bare lade opp til mandag.
Fra mandag av er det nemlig full fart på jobb med vakter osv. Vi åpner etter å ha hatt sommerstengt siden juni så nå vil biblioteket igjen fylles opp med høyrøstede og læringshungrende studenter. Det er alltid en liten overgang, men blir nå kjekt også.
I morgen skal jeg på en behandling jeg aldri før har hatt; Green Peel eye contour treatment. Behandlingen skal drenere og minske vannsamling, og skal være bra for slappe og tunge øyelokk. Den skal også hjelpe mot rynker og fine linjer. Jeg er spent for har med tiden fått litt tunge lokk slik som mange med meg når vi kommer i en viss alder. Blir nå greit å prøve det ut og ikke minst; gi meg selv litt velvære.
Grensen min går ved injeksjoner. ALDRI om jeg kommer sprøyte huden min full av Botox, fillers eller hva det nå heter. Det gjøres for å se yngre ut, men dessverre får det en helt motsatt virkning. Man ser det jo så tydelig på disse som har gjort det – de ser rett og slett pløsete ut! De ser også enda eldre ut enn de er og det var vel ikke helt hensikten? Problemet er vel at mye vil ha mer, man blir på en måte avhengig. Jeg er sjeleglad jeg ikke er ung i dag, er redd jeg ville latt meg påvirke så usikker som jeg var i den alderen.
Bloggen har gått litt opp og ned på listene i sommer, men i dag er jeg igjen på andreplass. Lesertallene kunne vært bedre da, men jeg klager ikke altså. Er bare glad noen finner den såpass interessant at de leser den 😉 Så stor takk til dere trofaste lesere!
Jeg vet ennå ikke hvordan det blir fremover. Søknad er sendt til blogg.no, og jeg håper på svar i god tid før denne portalen legges ned. Aner ikke heller om jeg får med meg disse innleggene OM jeg blir funnet verdig nok. Kan bare håpe.
Vi er over halvveis av august allerede. Om ikke lenge vil vel kakemennene (Uuups, jeg mente selvsagt kakePERSONENE haha) og julebrusen være på plass i butikkene. Det verste er at det faktisk er sant.
Barn er som blanke tavler – de møter verden med et åpent sinn helt fri for fordommer. Hudfarge spiller ingen rolle, ei heller nasjonalitet. Religion er heller ikke noe de små har begrep om – ennå. Dette ser man jo også i barnehager hvor ulike etniske grupper er samlet. Barn finner hverandre på tvers av religion.
Barn har en naturlig nysgjerrighet og kan stille spørsmål, men godtar svarene de får. At Eirik for eksempel har to pappaer og ingen mamma, mens Ida kun har en mamma, spiller ingen rolle når de bare får det forklart.
Skolen er kanskje den største arenaen hvor barn og ungdom med minoritetsbakgrunn opplever rasisme. Til tross for at det fokuseres på antimobbekampanjer, vet vi at det lett brukes skjellsord som «svarting», «nigger» og «homo». Men hvor kommer det fra? Hvor lærer ungene dette?
En viktig arena her er dessverre hjemmet. Små gryter har store ører, heter det. Det er utrolig hva barn klarer å fange opp. Små ubetenksomme og tilsynelatende uskyldige ytringer om «utlendinger» eller «homoer» kan faktisk få konsekvenser. Foreldre må derfor være sitt ansvar bevisst og tenke over de holdningene de viderefører til ungene.
Jeg blir ofte skremt når jeg leser i kommentarfelt eller diverse diskusjonsfora hva godt voksne mennesker kan få seg til å si om andre mennesker. Det kan virke som at det er helt legitimt å latterliggjøre andre. De som stikker seg litt frem, som tør å vise seg litt naken og sårbar, som tør å “bjuda på”. Det er de færreste som holder seg til sak når de diskuterer andre. Hadde de enda gjort det, men det blir fort personkarakteristikker og “vittigheter”på andres bekostning. Går du inn på Facebook og søker de opp, har de gjerne både barn og barnebarn. Lurer gjerne da hvilke verdier de har gitt videre.
Jeg forstår i hvert fall hvorfor det er så vanskelig å få bukt med mobbing når voksne folk som burde visst bedre, ofte er de verste.
Sommeren er definitivt på hell nå. Vi har hatt en nydelig helg her på Vestlandet – bare synd det ikke kunne vare litt lenger. Jeg hadde meg en liten stund nede ved sjøen både i går og i dag, satt på svaberget med øynene lukket. Skulle nok tatt turen uten hundene for de blir så fort utålmodige. Likevel; den lille stunden gjorde godt.
Da jeg gikk hjemover, kom en hel haug med fugler flyvende i v-formasjon. Et sikkert tegn på at vi går mot høst. Nå trekker de sørover og kommer ikke tilbake før våren igjen er her. Naturens evige syklus.
I dag er det immatrikulering på skolen hvor jeg jobber. Det er alltid en litt brå overgang – fra tom og sommerstille skole til yrende liv hvor enn man snur seg. Men vi får jo være glad for at det denne høsten blir ordinær undervisning – det er noen år siden sist.
Hva gjør man når hjertet sier én ting mens magefølelsen noe helt annet? Dette har jeg gått og grublet på i noen uker nå og jeg er fremdeles i tvil. Sett tilbake innser jeg at jeg i flere tilfeller burde lyttet mer til magefølelsen enn jeg faktisk gjorde. Sånn sett er vel svaret allerede gitt. Jeg har nemlig tatt en del avgjørelser opp gjennom årene basert mer på følelser enn fornuft.
Nå er magefølelsen for så vidt en følelse eller intuisjon da. Og den kommer strengt tatt heller ikke fra magen, men fra hjernen. Pga nervecellene som er i magen kjenner vi det i magen når vi er forelsket, nervøse, redde; eller når noe ikke føles helt rett. Men alt styres fra «oven», altså hjernen.
Det handler ofte om å oppfatte elementer i en situasjon som egentlig ikke er åpenbare (webpsykologen.no)
Kan man så alltid stole på magefølelsen? Ekspertene sier nei. Jeg sier tja. Jeg vet ikke. Man skal vel ikke stole blindt på den. Det kan jo være hodet tuller med deg også. Vi vet jo hva gamle tankesett kan gjøre med en for eksempel. Ens egne tanker kan forsøke å hindre deg i å gjøre forandringer, det er jo noe jeg erfarer nå som jeg går gjennom en livsstilsendring. Hodet gir magen signaler om at den må ha mat og magen blir plutselig veldig sulten. Sånn helt enkelt forklart.
Likevel; jeg som høysensitiv får ofte en følelse når noe ikke stemmer helt. Man trenger helt sikkert ikke være høysensitiv heller for å få denne følelsen, men den er i hvert fall svært fremtredende hos meg. Jeg fornemmer for eksempel lett stemninger og merker fort når noe er galt. Jeg kan ikke begrunne disse fornemmelsene jeg får på en rasjonell måte – de bare er der.
Å ta viktige avgjørelser kun basert på en følelse man har er nok ikke lurt. Jeg tror en avgjørelse bør være basert på summen av det hele og der magefølelsen kanskje er loddet på vektskålen.
Jeg har skiftet stue for helgen. Passer to ekstra hunder så her er det «hundsomt» om man kan si det slik. Men jeg koser meg og det er nå kjekt å komme seg litt bort innimellom. Mandag blir det hjemmekontor så det føles litt som langhelg selv om det i realiteten ikke er det.
Jeg tar det litt med ro i dag. Frokosten er ikke inntatt ennå, men jeg sitter ute på terrassen med en kopp kaffe og bare nyter stillheten og utsikten.
Jeg ser utover Kobbeleia, som er en fortsettelse av Raunefjorden. Raunefjorden strekker seg fra Korsfjorden i sør til Byfjorden i nord. Ved Bjorøyna går fjorden over i to leder; Kobbeleia og Vatlestraumen. Vatlestraumen er hovedleden videre til innseilingen mot Bergen for den er bredere enn Kobbeleia. Dere husker kanskje den grusomme ulykken i Vatlestraumen i 2004, da MS Rocknes gikk på et skjær og 18 mennesker omkom? Det er sterke strømmer i begge ledene pga tidevannsbevegelsene og dette gjør at innseilingen kan være krevende.
Men på en slik dag er det bare idyll å se. Mange benytter seg av den fine dagen til å være på sjøen – det er en del småbåter utpå, ser jeg. Vi er så heldige at vi har fått sommeren på en liten snarvisitt så den skal nytes denne helgen.
Hvorfor er vi hele tiden så forbaska opptatt av hva andre måtte mene og si om oss? Hva betyr det egentlig hvilken oppfatning andre har om deg? De som virkelig kjenner deg vet jo hva du står for og da burde det ikke være så viktig hva andre mer perifere mennesker i livet ditt mener.
Vi kvinner (for dette gjelder helst kvinner) kaster bort enormt mye tid på å bekymre oss over ting vi overhodet ikke kan gjøre noe med. Hva folk måtte tenke og mene er utenfor ens egen kontroll. Det vi derimot kan kontrollere er hva vi selv tillater å ta innover oss.
For noen år siden kom det meg for øret at noen i familien min (ikke de nærmeste) hadde uttalt: «Vibeke skriver jo om alt!» Det hadde blitt sagt på en slik måte at det var ikke til å misforstås. Andres mening her burde ikke bety noe for meg for jeg vet at jeg har flere som liker det jeg skriver, likevel gikk det innpå meg. Det føltes urettferdig for jeg utleverer ingen andre enn meg selv. Jeg legger heller ikke ut bilder av andre uten at det er godkjent. Den gangen vurderte jeg å legge ned hele bloggen, men så bestemte jeg meg for å drite i det (unnskyld uttrykket). Jeg er herre – eller dame da – i eget liv og jeg gjør det jeg føler er rett for meg.
Jeg vil ikke la frykten for hva andre måtte mene styre meg lenger, da svikter jeg på en måte meg selv. Jeg får heller ikke vist hvem jeg egentlig er hvis jeg hele tiden skal prøve å leve opp til andres forventninger om hvem de T R O R jeg er. Jeg føler selv at jeg nå er på vei til å bli en mer autentisk versjon av meg selv.
Det viktigste er at man er ærlig med seg selv; om hva som betyr noe i livet og hva som ikke betyr noe, og at man er tro mot seg selv og sine verdier.
Fire måneder etter at jeg flyttet fra Møllen, var jeg i dag tilbake i leiligheten «min». Det var både rart og ikke rart. På mange måter var det som om jeg aldri hadde vært borte for veien opp er jo så kjent. Men leiligheten var forandret!
Det er utrolig å se hva litt andre farger, møbler og dekor gjør for inntrykket. De hadde valgt litt andre løsninger enn meg og på den måten fått en bedre utnyttelse av plassen. Det gledet meg også at de har fått tillatelse til å oppgradere uteområdet.
Det ble en koselig stund. Kjekt å se at de trives så godt.
Inspirert av alt de hadde gjort på denne korte tiden, er jeg nå fast bestemt på å få orden på gjesterommet. Før helgen skal rommet tømmes for det meste av det som står der slik at jeg får plass til en gjesteseng. Jeg har også begynt å få ideer til hvilke farger jeg ønsker på veggene, men det skal jeg bruke god tid på. Blir ikke noe maling her før tidligst til våren igjen. Men gøy å planlegge og sjekke ut mulighetene.
Fikk tips om en farge i dag: krydderurt.
Jeg tenkte kanskje denne til soverommet, men får se. Jeg har flere alternativer.
Jeg kom over et intervju med Eirik Newth for en tid tilbake der han fortalte om sin kamp mot overspising. Han skriver også blogg om dette temaet.
Jeg ble sittende og lese – jeg har jo selv skrevet om dette tidligere og kjente meg veldig igjen. Det er vanskelig å få stilt en diagnose i Norge i dag da overspising ikke er anerkjent som en spiseforstyrrelse. Likevel er det mange som lider av dette. Det er ikke alle som utvikler fedme, noen har høy forbrenning som gjør at de ikke legger på seg så lett. Andre regulerer det ved å slanke seg noen kilo innimellom. Så er det slike som meg, som legger på seg bare ved å se på en sjokolade.
Men felles er at vi (mis)bruker mat for å døyve noe inni oss. Vi overspiser for å få bukt med vonde følelser eller erstatte de vonde følelsene med noe annet. Newth kaller overspisingen for emosjonell spising og det var noe mitt ene innlegg også handlet om.
Første gangen jeg kan huske at jeg brukte mat eller snop som trøst var da jeg bodde i England. Jeg hadde en enorm lengsel etter de hjemme og eneste trøsten var å døyve smerten med mat. På samme måte som en alkoholiker drikker for å glemme.
Det samme skjedde da min farmor døde. Og gradvis kom kiloene. Jeg klarte å ta av, men det tok ikke lang tid før de – og flere – var på plass igjen. Jeg gikk i samme felle som så mange før meg. Nye slankekurer fulgte, mer eller mindre mislykkede. I bunn lå en depresjon som jeg til da ikke hadde tatt tak i. Mange år senere ble det oppdaget at jeg hadde lavt stoffskifte og det hadde jeg nok hatt lenge uten at det ble fanget opp. Det var nok mange faktorer som spilte inn, men det hjalp ikke på depresjonen å gå ubehandlet så lenge.
Jeg var inne i en negativ spiral der kosemat var det eneste som «hjalp». En kortvarig hjelp da, for etterpå føler man seg som en dritt. Fastlegene ser at du er overvektig og kommer med formaninger om at du må endre kosthold, men ingen spør hvorfor det er blitt slik.
I dag er jeg sterkere, mye takket være slankemedisinen jeg går på, men også fordi jeg er på et bedre sted i livet. Likevel kan jeg fortsatt ha dager der jeg får akutt lyst på noe. Pga medisinen begrenser det seg naturlig, men én dag skal jeg jo klare meg uten den. Tror derfor det er lurt å bruke god tid på veien ned slik at både kroppen og hodet venner seg til den nye vekten.
Jeg kommer nok ha problemer med overspising lenge, kanskje for resten av livet. Psykologen min fortalte om mindfull spising, noe Newth også nevner som en av metodene han bruker for å få bukt med lysten. For det vil alltid være fristelser og hendelser som trigger spiselysten. Vi må jo ha mat, ikke sant? Mat er forbundet med de fleste store begivenheter i livet. Vi bruker mat for å feire, for å sørge (gravøl), som kos osv. Newth nevner julen som en av triggerne. Jeg vil også trekke frem ferien. Selv om man har de beste intensjoner om å leve sunt så forbindes jo ferie med lettvint mat, is og kanskje litt mer alkohol enn det man er vant til.
Likevel har jeg denne ferien klart å ta av – til tross for at jeg ved et par anledninger sprakk så det sang. Men – en sprekk eller to er ingen katastrofe så lenge man klarer å hente seg inn igjen. Og det klarte jeg heldigvis.
Jeg avslutter ferien med et nytt tall på vekten: 87,4! Det er ned 400 gr fra forrige veiing. Er så glad for at jeg har klart å holde vekten i ferien og til og med gått ned! Jeg kunne nok gått enda mer ned hadde jeg gått inn for det, men det har også vært viktig for meg å kunne kose meg litt ekstra i ferien. Jeg er nå kun tre kilo unna fra å nå et viktig delmål – nemlig å gå fra fedme til overvektig.
I morgen tar jeg fatt på hverdagen igjen. Det vil nok bli tungt å stå opp tidlig igjen for jeg har virkelig snudd litt opp ned på døgnet disse siste ukene. Den største utfordringen blir likevel å komme seg sånn noenlunde tidlig til køys.
Utfordringene står i kø denne høsten og akkurat det kjenner jeg at jeg gruer meg litt til. Jeg har bare skjøvet det unna til nå. I oktober blir det jobbtur til Trondheim, men det ser jeg frem til. Noen netter på hotell er ikke å forakte. Det blir første flytur på 2 ½ år for meg. Siste turen var dagen før Norge stengte ned i mars 2020. Da hadde jeg vært på konferanse i nettopp Trondheim.
Blir vel en ny smittetopp til høsten, har hørt om flere som har vært syke i sommer. Selv har jeg sluppet unna til nå, men føler nettet snører seg sammen 😉
