Det ligger egentlig litt langt inne å skrive dette innlegget for jeg vet at det er stor skepsis og delte meninger om temaet. Noen kaller det svada og sykeliggjøring av friske mennesker. Andre mener den forskningen som ligger til grunn er mangelfull og diffus. Jeg kan bare snakke utifra meg selv og slik jeg føler det.
At noen er mer sensitive enn andre kan man vel alle være enige i. At det er helt normalt likeså. Men jeg tror – og sier TROR for jeg vet ikke – at mange av disse sensitive tidligere ble sett på som ja…et persilleblad. Mennesker med nevrotiske trekk som man burde behandle med største varsomhet.
Og det er så langt unna sannheten som vi kan komme.
Jeg hadde alltid følt meg annerledes uten at jeg helt kunne sette fingeren på hva som gjorde det. Jeg husker ennå den dagen jeg kom over en artikkel om det å være særlig sensitiv eller høysensitiv, og det var som å lese om meg selv! For meg gav det mange svar på ting jeg hadde lurt på opp gjennom årene. Blant annet hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, hvorfor jeg ble så sliten etter en hundeutstilling osv.
1 av 5 er høysensitiv. Å være høysensitiv er et karaktertrekk på samme måte som andre karaktertrekk et menneske kan ha. Det er altså ingen diagnose som enkelte tror. Hovedessensen er at man som høysensitiv reagerer og påvirkes mer på stimuli fra omverden enn andre. Er man ikke klar over det eller har verktøy som kan hjelpe, kan man bli sliten og overstimulert.
Er du høysensitiv, tar du til deg tre til fem ganger mer informasjon enn majoriteten av befolkningen. Å bearbeide alle disse følelsene og inntrykkene er en krevende prosess, og derfor trenger høysensitive mer tid til å komme i balanse. Men i et samfunn preget av hurtighet, krav, stress og konstante inntrykk, blir de høysensitive spesielt sårbare. Mange står i fare for å bli overstimulert og dermed syke (Trond Haukedal).
Det er ikke til å legge skjul på at sensitivitet innebærer en risiko for sårbare perioder. Spesielt når man ikke selv er klar over egne behov og grenser. I ettertid kan jeg derfor forstå mer av egne reaksjoner. Som når jeg etter en lang dag på hundeutstilling med masse inntrykk og stress, var så sliten at jeg fikk en reaksjon som gikk ut over de rundt meg. Hadde dette vært i dag, ville jeg lyttet mere til kroppen, trukket meg tilbake og fått litt tid for meg selv. Egentid er viktig.
I dag ser jeg på på sensitiviteten som en styrke, en berikelse. Noe som gir mer enn det tar. Og dermed kan jeg også gi mer av meg selv til andre.
Å være i naturen gir meg påfyll av energi. Jeg har sjelden musikk på øret når jeg er ute og går – da ønsker jeg bare å lytte til naturens egen musikk. Det beste er når jeg finner meg et sted der jeg kan sette meg ned, lukke øynene og bare være tilstede – her og nå. Jeg er altfor lite flink til det siste. Jeg er en planlegger så ofte er jeg mer i fremtiden enn nåtiden, derfor er de stundene i naturen uendelig viktige for meg.
