Persillebladet

Det er så mange gleder ved det å ha hund. Det er riktignok også mye arbeid og man er bundet, men den kjærligheten en får gjør det verdt det. Den kjærligheten en hund har til deg er så betingelsesløs, så uselvisk.

Men på hvilken måte viser en hund at den elsker sitt menneske?

Hunden kan for eksempel stirre på deg. Vi vet fra naturens side at når to hunder treffes og stirrer hverandre inn i øynene, er det ikke alltid så positivt. De måler hverandre og reiser kanskje også bust. Men om hundens blikk treffer ditt når dere koser eller leker, er det utelukkende tegn på kjærlighet og takknemlighet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hunden viser også sin kjærlighet ved å holde seg tett inntil sin eier. Enten ved å ville ligge ved siden av deg i sofaen eller ved å lene seg inntil deg.

Hvis hunden krever kos, er det også tegn på at den har varme følelser for deg. Det er viktig at man gjengjelder den kjærligheten ved å gi kos og masse kjærlighet tilbake.

For hunden er du familie. Den senser når du er glad – og når du er trist. Dens største høydepunkt er når du kommer hjem fra jobb – da er flokken endelig samlet!

Vil den gi deg sin leke, er det også et tegn på stor hengivenhet.

Hunder har forskjellige personligheter akkurat som oss mennesker. Jeg ser noen likheter mellom Embla og Thea, hunden jeg mistet i 2019, men det er også store forskjeller. Thea elsket for eksempel leker og møtte meg alltid i døren med en leke i munnen. Embla bryr seg ikke om leker, men viser likevel stor glede når jeg kommer. Thea var mer tillitsfull enn det Embla er. Embla må se folk an først, men når de virkelig har vunnet hennes tillit, har de den for bestandig. Embla er like kosete som det Thea var, men på en annen måte. Hun kan plutselig skrape meg lett på armen for å vise at «nå vil jeg ha kos». Det er mer på hennes premisser. Da legger hun seg i armkroken min, viser hvor hun vil bli klødd mens hun slikker meg i ansiktet. Hun ligger også ved siden av meg i sengen. Jeg har ikke hjerte til å flytte henne – synes det er så koselig å ha henne der. Det er riktignok ikke så koselig med alle hundehårene da, men det er nå kun i røyteperiodene.

Siste uken har vært en påminnelse om at denne kjærligheten ikke kommer uten en pris. Sorg er prisen vi må betale for den dype kjærligheten. Derfor vet jeg ikke om jeg kommer få flere dyr etter at Embla en gang går bort. Man skal selvsagt aldri si aldri, men slik føler jeg det nå.

Det å ha mål å strekke seg mot i livet, er viktig. Det gir livet mening når man gjør en innsats for å nå et mål som er viktig for oss og man oppnår en følelse av velvære. Problemet er at vi ofte har lett for å sette oss så store mål at de kan være vanskelige å oppnå. Klarer man da ikke å innfri, vil det føles som et nederlag. Man føler man har mislykkes og lar kanskje være å sette opp nye, mer oppnåelige mål.

I 2015 hadde jeg et opphold på et rehabiliteringssenter i Sunnfjord. Her ble det snakket mye om dette med mål og mestring. Hver morgen før frokost skulle vi for eksempel gå en liten tur. Alle hadde vi ulike utgangspunkt og forutsetninger, så mens noen klarte å gå en lengre tur, var det for andre nok å bare tråkke litt rundt i gresset rett utenfor rommet. Begge deler var like fullt mestring. Det viktigste var å komme seg ut, gjøre noe. Og som det ble sagt: litt er bedre enn ingenting.

Jeg kommer aldri sette meg mål om å bestige Everest eller K2. For meg er det utfordrende nok å komme meg opp på et av Bergens syv fjell. Jeg har vært på Lyderhorn én gang – da var jeg så sliten og ødelagt at jeg hadde store problemer med å komme meg hjem. Jeg har også gått 4-fjellsturen. Det å gå i kø på fjelltur er nok ikke helt min «greie», men jeg har et mål om å komme meg til Lyderhorn igjen eller gå til toppen av Løvstakken for der har jeg aldri vært. Begge deler skulle være oppnåelige mål etterhvert som jeg nå tar av.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men i første omgang er delmålet mitt å bevege meg mer, få litt mer kondis, slik at jeg på sikt skal klare å nå disse toppene. Hadde jeg prøvd på det nå, er jeg redd jeg ville blitt skuffet.

Formen var heldigvis ikke verre i dag, snarere tvert i mot. Så da ble det tur. Jeg hadde jo lovet Embla det og det man lover skal man holde.

Valget falt på Alvøskogen, et friluftsområde ikke mange minutters kjøring unna der vi bor. Her er det mange turmuligheter og stier som går på kryss og tvers. Vi valgte å starte fra Ørjebekk som er vår nærmeste «inngang» til skogen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette er en skikkelig naturperle og ikke møtte vi så mange andre heller. Vi gikk stort sett i ro og fred. Fulgte veien et stykke innover før vi tok av og kom inn på lysløypen.

Vi fulgte lysløypen et godt stykke før vi tok av mot Kiplevannet. Her har jeg vært én gang før og det er bare så vakkert her! Her satte jeg meg ned og Embla fikk drikke litt.

På veien tilbake så jeg at det gikk en sti til Ørjebekk og jeg tenkte vi kunne ta den så kom vi oss raskere tilbake til bilen. Jommen sa jeg smør. Det var tydelig sti et godt stykke. Så kom vi til et stiskille – uten merking. Prøvde først den ene veien, men så ikke noe sti videre ved første øyekast. Valgte så den andre veien, men den gikk ned til et lite tjern og ikke lenger. Jaja, vi får prøve den første veien igjen da, tenkte jeg, for gi opp skulle jeg ikke.

Den viste seg å være riktig. Men her måtte jeg altså klatre for å komme opp – heldigvis var det satt opp en liten kjetting slik at jeg hadde noe å holde i. Etter mye om og men og mye tråkking på måfå, kom vi oss omsider ut på veien. Det var i hvert fall en nydelig tur og det gjorde godt både for Embla og meg.

Etterpå dro vi på et lite besøk før vi kjørte hjem. På veien handlet jeg litt og unnet meg faktisk kinamat siden jeg hadde vært flink og klart å forsere den lange dørstokkmilen.

Nå er jeg meget fornøyd med meg selv 🙂

Det slår ikke feil – hver høst på omtrent denne tiden blir jeg syk. I dag våknet jeg opp med en begynnende forkjølelse og halsvondt, men ingen feber da heldigvis. Tenkte det kunne være lurt å teste meg før jeg dro på jobb, og etter mye om og men fant jeg en covid-test. Men husket jeg hva jeg skulle gjøre? Googlet frenetisk for nå hadde klokken begynt å tikke fort og jeg skulle egentlig åpne biblioteket. Endte med at jeg måtte få gitt beskjed om at jeg ikke kom til å rekke det.

Det ble kun én strek så ennå har jeg altså gått fri. Får det vel når jeg venter det som minst. Det er ikke noe jeg frykter da, annet enn at jeg ikke kan fordra å være syk.

Men nå er det helg og jeg kan slappe av. Embla er min prioritet nr. 1 og jeg skal prøve å komme meg på en god tur med henne. Godt å vite at jeg skal slippe å gå fra henne.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Snusken min ❤️

I dag er det offisielt høst – i hvert fall i følge kalenderen. Men her i Bergen tror jeg vi kan avlyse høsten inntil videre. Solen skinner og temperaturen har ligget på omkring 18-19 grader, og slik skal det være til langt ut i neste uke.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi har vært på en liten tur, Embla og jeg. Hun var godt stresset i dag også da jeg kom hjem, men det er jo en omveltning også for henne dette. Hun er i sorg, hun som jeg.

Det har vært forsket på dette med hund og sorg, og ulike studier viser faktisk det at syv av ti hunder blir deprimert når de mister en annen hund de har stått nær. Det er blitt rapportert om negative endringer i adferd som tap av matlyst, trøtthet og større hengivenhet. Noen utagerer også ved å bjeffe mer.

Embla har god appetitt, men hun virker generelt mer nedstemt. Jeg ser at hun reagerer når jeg er lei meg, så tror helt klart at dyrene også påvirkes av eierens sinnsstemning. Det er nok en kombinasjon; av egen sorg og eiers følelser. De er jo ekstremt vâre.

Akkurat som oss mennesker, trenger også hunden mye omsorg i en sårbar fase. Jeg koser vanligvis masse med Embla – hun elsker å bli klappet på magen – men gir henne litt ekstra oppmerksomhet nå. Vi har dessverre ikke kommet oss på de helt gode turene pga mye bringing og henting denne uken, men til helgen skal det bli en bra tur. Det tror jeg vi begge har godt av.

Tusen takk alle sammen for omtanke og gode ord både her i bloggen, på instagram og Facebook ❤️ Setter stor pris på det!

Dagen i dag er en bedre dag, selv om jeg har kjent på en liten uro i meg. Men jeg kom meg på jobb og det kjente jeg gjorde godt. Det var også deilig å kunne konsentrere seg om litt andre ting, selv om tankene mine stadig vekk går til Iben. Jeg blir imidlertid mer og mer overbevist om at vi gjorde det eneste rette.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tror nok Embla savner Iben for hun virket veldig stresset da jeg kom hjem. Dette var første dagen hennes alene hjemme og jeg kan bare håpe det vil gå seg til. Det var derfor veldig kjekt at vi fikk besøk i kveld. Maia er datter av Iben, og hun og Embla går veldig fint sammen.

Når noen man er glad i dør, føles det som om tiden stopper opp. Livet settes på vent – det er som om noen har trykket på pauseknappen. Ingenting annet betyr noe. Det oppstår et voldsomt vakuum, et enormt tomrom. Sorgen og savnet er overveldende.

Sorgen oppleves fysisk; som et konstant press i brystet, en følelse av uro i magen og klump i halsen. Dette døyves selvsagt etterhvert som tiden går, man lærer seg jo å leve med savnet. Tiden er i så måte vår venn. Men et bilde eller en lukt kan plutselig få deg tilbake i tid, til en tid der hunden fremdeles var i live og en stor del av din hverdag.

Da kan tårene igjen presse på. Selv etter mange år. Jeg har nok litt vel lett for å dvele ved ting som har vært. Det er ikke alltid så bra. Det skal selvsagt være tid og rom for ettertanke, men man må også prøve å se fremover.

Sorg er tungt arbeid. Å ta «fri» fra sorgen er viktig innimellom. Det er slettes ikke lett, jeg har en tendens til å få dårlig samvittighet om det plutselig går noen minutter der jeg har tenkt på noe annet. Det betyr jo ikke at man er kommet over sorgen, for den går i bølger og slik vil det være en stund fremover. Men for å takle sorgen er det viktig med små avbrekk, slik at man får styrke til å komme gjennom de tyngre dagene når de kommer.

Savn og sorg er prisen å betale for all kjærlighet man har følt.

Det vondeste med en slik avgjørelse som den jeg tok i går, er det å måtte ta hunden bort fra hjemmet sitt for aller siste gang. Det føles så brutalt å skulle ta den bort fra alt det trygge og kjære. Mange dyr liker seg jo heller ikke hos dyrlegen og da er det vondt å tenke på at det siste de opplever er utrygghet og redsel. Jeg har hørt om flere tilfeller i det siste der dyrlegen i stedet kommer hjem og skulle virkelig ønske dette var noe flere ville tilby.

Nå ble det heldigvis en fin avslutning for Iben vår. Hun lå trygt i mine armer fra vi gikk inn til hun sovnet. Det var en selvfølge for oss å være med henne til siste slutt. Vet om de som bare leverer hunden og går – det kunne jeg aldri gjort! Hun har vært der for meg – nå var det min tur. Den smerten må vi dyreeiere bare tåle.

Ord kan ikke beskrive hvor vondt det var å komme hjem med én hund mindre. Jeg grudde meg veldig til det, men visste jo at det ikke var noe vei utenom. Dette måtte jeg gjennom, som så mange ganger før. Sist var i 2019 da jeg mistet min lille Thea. Denne gangen har jeg Embla som trenger meg og det er jeg evig takknemlig for.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tungt var det også å legge seg uten henne. Heldigvis har jeg Embla og det er henne jeg må fokusere på nå.

I dag kjenner jeg på en enorm tomhet. Sorgen og savnet er stort. Bare de som selv har dyr vet hvordan det er.

Men jeg er takknemlig for at jeg fikk disse månedene med Iben. Hun kom til meg og Embla i januar og vi har hatt det så fint sammen.

Jeg er også takknemlig for at Iben fikk sommeren på sitt elskede Losna. Til neste sommer skal asken bringes ut til Losna slik at hun får sitt siste hvilested på det stedet hun var som friest.

Takk for alt du gav ❤️ Så snill og god. Du var en dronning i utstillingsringen og vi har uendelig mange gode minner også derifra.

I dag føles alt bare så sårt og tårene renner til stadighet. Du var så høyt elsket og er nå så dypt savnet 💔 Vakker i livet og vakker i døden.

Aldri mer… disse ordene kverner rundt i hodet mitt. I dag måtte jeg ta den tyngste avgjørelsen vi som dyreeiere må ta. Hjertet mitt er knust. Gode og snille Iben er ikke mer.

Jeg har alltid vært klar og tydelig på at mine hunder ikke skal lide. Uansett hvor grusomt det er å ta en slik avgjørelse, er det vår plikt som dyreeiere å ta affære når vi ser at de ikke har det bra. Så får heller vi ha det vondt etterpå.

Jeg har sett små tegn de siste ukene. Men hun var tross alt 14 år. I dag morges derimot ble jeg vekket av at hun skrek. Så ble hun stille og jeg fikk ikke kontakt med henne før det var gått en stund. Jeg så at hun var hvit på tannkjøtt og tunge. Gradvis kom fargen noe tilbake og hun «våknet». Jeg ble bare liggende og stryke henne på magen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg fikk ringt venninnen min som også er medeier til Iben. Det tok ikke lange stunden før hun kom. Det var en trygghet for meg å ha henne der, at jeg slapp å være alene. Sammen dro vi til dyrlegen noen timer senere.

Jeg må rose de på Anicura Sotra for en svært verdig avslutning. Lys var tent og alt foregikk på en rolig og fin måte. Iben sovnet stille inn mens vi strøk på henne.

Tre dager igjen av august og så starter vi på den første høstmåneden. Selv om det har vært litt sommerlig i Bergen i dag, merker man jo at det går mot en annen årstid. Det mørkner tidligere og temperaturen synker fort når solen forsvinner.

Dagen i dag har vært…ok. Det var skikkelig koselig med besøk, men jeg datt litt i do etterpå. Hadde ikke energi til å finne på noe heller. Det jeg burde gjort var å gå en lengre tur med hundene. Det er nok av flotte turområder i nærheten, men i dag ble dørstokkmilen for tung å forsere. Jeg prøver å ikke være for hard mot meg selv, men det ergrer meg når jeg er inne i slike perioder der det meste er et ork. Jeg vet jo også så inderlig vel hvor godt slike turer gjør meg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det å lytte til suset fra bladene som vaier i trærne, fuglekvitter og lyden av grusen under føttene, gir meg rett og slett øyeblikk av lykke. Det kan ikke forklares på en bedre måte.

Så hvorfor er det da så vanskelig å komme seg avgårde?

Nei, si det. Jeg er nok litt makelig anlagt. Liker å slappe av og ta livet med ro. Når jeg derimot først har kommet meg ut, kan jeg gå og gå. Og så er det jo herlig da å kunne slappe av etterpå med god samvittighet, vel vitende om at du har gitt deg selv og hundene en fin opplevelse.