Så skriver vi august. Jeg har kun tre dager igjen av ferien min. Gleder jeg meg til å begynne på jobb igjen? Tja, blir jo kjekt å treffe kolleger og jeg VET nå at overgangen fra ferie til jobb går lettere enn jeg frykter, men nei; akkurat nå gleder jeg meg ikke. Disse ferieukene har gått så fort! Synes ikke det er så lenge siden jeg satte meg i bilen for å dra til Losna.
Været har vært litt ymse, men kan ikke klage på været de siste ukene av ferien min i hvert fall. I skrivende stund sitter jeg på terrassen min og bare slapper av mens Bertha gjør jobben inne.
Ble veldig sen start på meg i dag for kl 05 hadde jeg fremdeles ikke sovnet. Min egen feil som sov middag i går. Men men. Var på tur før det da, så målet mitt om 7500 skritt nådde jeg med glans. Endte på ca 9600 faktisk.
Det går litt lang tid mellom hvert blogginnlegg nå. Tiden strekker ikke alltid til, og ikke har jeg så veldig mye å skrive om heller. Men å slutte helt sitter litt langt inne. Jeg koser meg jo også med denne bloggen, den er blitt en del av meg. Jeg blogger om ufarlige ting, kjedelig kanskje i noens øyne. Helst skal man være samfunnskritisk og skrive lange avhandlinger, men det har ikke vært meg…
Jo, jeg kan ha sterke meninger og innimellom kommer det til uttrykk også her på bloggen, men tenker andre er flinkere enn meg til det, så da overlater jeg det til de. Jeg orker rett og slett ikke forholde meg til alt det fæle som skjer i verden for tiden. Kall meg gjerne en struts, men jeg orker bare ikke…
Disse ukene på Losna har vært som en eneste stor lykkepille. Selv om været kunne vært bedre enkelte dager, så har det ikke lagt noe demper på min stemning i hvert fall. Første helgen var jo magisk værmessig og nå de siste dagene – helt fantastisk. Jeg har fått mine stunder på svaberget med sol i «trynet». Jeg har latt Sognefjordens bølger «omfavne» føttene mine (elsker å sitte slik og duppe tærne i sjøen) og jeg har stått og skuet utover sjøen mens vinden har lekt med håret mitt.
Det har vært sosialt, slik jeg liker det, med muligheter for å kunne trekke meg tilbake – slik jeg også liker det. Og trenger, ikke minst.
Stillheten er noe av det jeg setter mest pris på her inne. Fraværet av den støyen man har rundt seg hele tiden i det daglige. Her er det kun naturens egne lyder som dominerer. Å bli vekket om morgenen av villsauenes breking, er en «alarm» jeg liker 😉 Eneste alarmen jeg har hatt på disse ukene.
For det er jo ekstra deilig om sommeren – slippe å leve etter klokken. Bare gjøre det som faller deg inn. Utrolig nok har jeg kommet meg opp ganske tidlig disse ukene så føler absolutt jeg har fått masse ut av dagene.
Men alt har en ende, og i dag går turen hjemover igjen. Sommeren på Losna blir et fint minne å se tilbake på når høststormene setter inn. Slik sommeren i fjor var det.
I natt har det regnet noe så inn i hampen mye!! I elven var det høy vannføring og stri strøm, så Embla får ikke drikke der i fra i dag… Vil ikke risikere noe uhell.
Ellers har vi det fint her. Vi har sluppet unna både lyn og torden, men ser Bergen og områdene sørover ikke har vært like heldige. I Bergen var 900 uten strøm i morgentimene.
Det gjør meg ingenting at det er slikt vær så lenge det er opphold innimellom og såpass mildt. Vi tar våre turer ned til sjøen, jobber litt og koser oss ellers inne med strikking, brett- og kortspill. Jeg holder på å kløyve ved, artig jobb! Kjekt å få bruke kroppen litt.
I skrivende stund «møes», «mæes» og «bæes» det utenfor hahaha. Artig å høre de ulike lydene fra villsauene. Og ja, det høres virkelig ut som noen av de sier «mø» – kanskje de har en talefeil 😂
Her er i hvert fall livet godt å leve. Jeg koser meg, men synes dagene går vel fort. Har allerede begynt på min andre ferieuke, men det skal jeg ikke fokusere så mye på. Jeg skal nyte hvert sekund og hvert minutt jeg har her inne.
Her kommer et lite livstegn fra meg. Jeg er for tiden på ferie på Losna, øyen i Solund kommune der jeg har vært på så mange ganger nå. Stortrives!
Det er så stille og fredelig, og de eneste som «forstyrrer» frede, er villsauene som stadig vekk går forbi. Her er det fravær av alle de lydene man er så vant til å høre, men mest merkbart er fraværet av biltrafikkstøy. Her er det nemlig ingen vei! Og slik håper jeg det vil forbli i anskuelig fremtid.
Jeg kom på lørdag og da var været helt fantastisk. Søndagen også. De andre dagene har vært litt ymse, men så lenge vi kan komme oss ut, kanskje få et solglimt i ny og ne, er jeg fornøyd.
Embla koser seg så voldsomt, hun får gå mye løs og har hatt seg noen raptuser der hun løper og løper. Herlig å se.
Og ennå er det mange dager igjen. I morgen er det forøvrig meldt ganske bra så da skal vi på havfiske!😳 Vi får se da om jeg klarer å få en sværing på kroken.
Jeg har stort sett alltid vært av dem som har forsvart mennesker som har ligget nede for telling. Jeg har ikke nødvendigvis forsvart handlingen, men den omgangen de har fått i media. Tenker da selvfølgelig på politikere. Jeg skal innrømme at da dette med Bjørnar Moxnes først kom ut, syntes jeg det var storm i et vannglass. Dette var en forglemmelse, det er menneskelig å feile, saken var jo opp og avgjort, osv.
Dette var inntil jeg fikk se hele videoopptaket.
Altså, jeg begriper ikke hva som skjer i topplokket til enkelte. Hvordan kan noen med viten og vilje, så åpenlyst stjele et par solbriller og så tro de vil komme unna med det? De MÅ jo skjønne at dette vil bli oppdaget, eller? At det er mulig i ren forglemmelse å gå ut av en butikk med en vare som ikke er betalt, ja, den kjøper jeg. Men da ville de fleste tror jeg, gått tilbake til butikken for å gjøre opp da de selv oppdaget hva som hadde skjedd. I dette tilfellet la han brillene oppå trillevognen, for så å putte de de i lommen mens han fremdeles er i butikken. Siden fjerner han merkelappen.
Og hvordan kan en politiker sette seg selv i en situasjon der hun så åpenlyst er inhabil og tro at dette er helt ok? Eller i ettertid si at de trodde det var i orden eller hvilke unnskyldninger hun i ettertid har kommet med.
De ødelegger jo ikke bare for seg selv og sitt omdømme, men for hele partiet og de andre kollegene. De begynner å få et noe frynsete rykte, noen og enhver av de som sitter på tinget. Tilliten til politikerne dunster jo bort etter slike episoder.
Jeg er skuffet.
Jeg hadde tiltro til Moxnes, syntes han virket oppegående og hadde noe å fare med. Nå sitter jeg igjen med en følelse av å være lurt.
Stemmen er omsider tilbake, men det tok jammen meg sin tid. Likevel er det for småtterier å regne når jeg tenker på hva andre går gjennom. Skammer meg av og til når jeg syter og klager over småting, men vi er jo oss selv nærmest, ikke sant? Uansett er det bra å reflektere over hvor heldige vi er, vi som er friske. Og at de gangene vi blir syke, er det stort sett av noe som går over.
…og der fikk innlegget en brå pause da jeg plutselig oppdaget at Embla var borte. Hørte noe krafsing og da jeg kom ut i hagen, syntes jeg at det var en liten glipe mellom gjerdet og veggen. Herregud, så redd jeg ble! Ropte, men kunne ikke se henne noensteder. Lette som en gal i huset – ingen Embla. Fór så ut og spurte naboer, ropte og lokket med godt. Syntes det var litt rart om hun hadde gått langt bort for hun er veldig knyttet til meg. Tilbake i leiligheten lette jeg igjen i alle rom (er ikke så mange rom her da) og ringte så bestevenninnen min. Hun hev seg i bilen. Jeg løp ut igjen og gikk denne gangen nedover veien. Spurte flere jeg traff, men ingen hadde sett snurten av henne. Bestevenninnen kom og da jeg kom tilbake til leiligheten, sa hun at hun hadde hørt henne. Men ante ikke fra hvor. Og plutselig hørte jeg også en lyd og…. den kom da virkelig innefra?
Altså, skyvedøren var igjen så hvordan hun har klart det, aner jeg ikke. Men det spilte INGEN ROLLE! Hun hadde ikke forsvunnet, forvillet seg inn i skogen, falt ned fra en fjellhylle, blitt knabbet…ja, alle disse scenarioene gikk gjennom hodet mitt de 25 minuttene hun var «borte».
Dette er jo enhver dyreeiers største mareritt og jeg har jo opplevd det før. Den gangen gikk det halvannet døgn før hunden kom til rett. Denne gangen slapp jeg vente så lenge… så takknemlig!
Stemmen er helt borte. Får bare frem noen ynkelige pip om jeg prøver å si noe. Jeg var jo syk torsdag og fredag, men følte meg bedre i helgen. Søndagskvelden kjente jeg at jeg hadde sandpapir i halsen og mandag våknet jeg altså opp – uten stemme.
Jeg er altså noe så uvanlig som en taus bergenser 🤭 Må bare la stemmebåndene hvile så kommer jeg vel meg snart.
Nå er forresten biblioteket stengt. Altså arbeidsplassen min. Biblioteket skal pusses opp i løpet av sommeren, det skal males, vi får teppe på gulvet og nye reoler, møbler osv. Spennende! Nå gjenstår det å se når vi får åpnet igjen da. Til skolestart vil det ikke være ferdig. De har vel sagt 1. september, men jeg tviler… Er det én ting vi har lært gjennom flere rehabiliteringer, er at ting tar tid. Lille gullet mitt. Været har vært så nydelig de siste ukene så Embla har omtrent bodd i hagen. Innimellom har det nok blitt i varmeste laget, og da har hun trukket inn i skyggen. Jeg forstår henne så godt. Jeg har ikke orket å sitte ute når solen har stått på som verst, men gud…kan ikke klage. Nå blir det noen dager med regn, men krysser fingre for at ikke dette var det vi fikk av fint vær denne sommeren.
For noen dager siden fikk jeg en forespørsel fra BA (!), om jeg ville skrive et debattinnlegg ang det med Pride og den kommentaren jeg hadde fått. De hadde blitt tipset om bloggen min.
Jeg holdt på å dette av stolen 😳
Men – siden jeg liker å utfordre meg, skrev jeg et innlegg. Det viste seg imidlertid at hun i BA hadde misforstått noe, hun trodde tydeligvis at det var den datteren jeg ikke har, som hadde fått denne meldingen (eller noe sånt). Jeg skrev da tilbake at det ikke var farlig, må si jeg hadde litt motstridende følelser rundt det hele uansett. Hun ville jo også ha bildet av meg 😳😳
Forrige helg gikk Pride-paraden av stabelen her i Bergen. Jeg deltok for første gang – forventningsfull, men også litt spent og nervøs. Nervøs fordi jeg hadde terrorhendelsen i Oslo i fjor friskt i minne. Politiet var dog godt synlige, så de tok tydeligvis ingen sjanser. Senere leste jeg at de hadde pågrepet en mann for drapstrusler i forkant av paraden. Glad er jeg for at jeg ikke visste noe om dét da, men dette viser jo bare frykten mange lever under.
Tusenvis hadde møtt opp for å gå i paraden eller se på. Det gode været la heller ikke akkurat noe demper på stemningen. De som sto oppstilt langs ruten bidro til den gode stemningen, de vinket med regnbueflagg og kom med heiarop. Det var usigelig godt å oppleve. Alt i alt ble dette en fin førstegangsopplevelse for meg.
Senere la jeg ut et innlegg på Instagram hvor jeg postet to videoer og ett bilde fra denne fine dagen, og la ut et sitat om det å være seg selv og være stolt av den du er. Det gikk ikke langt tid før jeg fikk en ufin kommentar som tydelig viste hva vedkommende mente om skeive mennesker. Jeg tok ikke denne kommentaren innover meg, jeg er godt voksen og vet hvem jeg er og hva jeg står for, men blir lei meg på vegne av alle dem som fremdeles er i skapet, som ikke tør stå frem og være synlige nettopp på grunn av slike mennesker.
Denne kommentaren er dessverre heller ikke enestående for mange kommentarfelt gjenspeiler jo nettopp slike holdninger. Noen mener også sågar at det ikke er nødvendig med Pride, at det blir for mye, «heterofile har jo ikke en slik feiring», men jeg mener at disse holdningene som kommer frem samt alle truslene, nettopp viser viktigheten av å ha en slik markering.
Vi har selvsagt kommet langt i dag, men det er jo takket være de som tok kampen før oss, som gikk i bresjen for at homofile skulle få like rettigheter. Ingenting er kommet av seg selv. Vi kan jo for eksempel ta kvinnekampen på 1970-tallet. Det var demonstrasjoner og paroler, en årelang kamp og de gikk ikke akkurat stille i dørene de heller.
Inntil to likekjønnede kan gjøre noe så uskyldig som å gå hånd i hånd på gaten som et hvilket som helst annet par, uten å risikere å få skjellsord slengt etter seg eller bli slått ned, har vi en jobb å gjøre.
Vår kloke konge sa i sin tale for noen år siden: «Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.»
Så enkelt – og likevel så vanskelig.
Gøy var det å bli spurt, selv om det ikke ble noe av ☺️
Fikk en så koselig melding i kommentarfeltet på insta under et innlegg jeg la ut i går.
Jeg tar meg IKKE nær av dette. Det er bare trist å se hvor mange ignorante mennesker det er i verden. Den siste idiot er ennå ikke født…og det er veldig sant.
Tenk at enkelte kan bli så provosert over å se to mennesker være glad i hverandre! Om det så er to menn, to kvinner, en mann og en kvinne…det går jo ut på det samme. De må ha det vondt med seg selv. Når de så trekker Bibelen inn i dette (eller Koranen for den sakens skyld), ser jeg rødt!! Religion er roten til mye vondt – det er sikkert og visst. Nestekjærligheten er fraværende hos enkelte når det kommer til skeive.
Ser det også i andre kommentarfelt. Av og til tar nysgjerrigheten min overhånd og jeg bare må titte inn på facebookprofilen deres for å se hvilke type mennesker dette er. Paradoksalt nok har de ofte fine ordtak på siden sin, men tviler sterkt på at de forstår hva de betyr. Nå høres jeg kanskje litt fordømmende ut, men mange har også gått på «livets harde skole». Om det har noe sammenheng? Tja, ikke vet jeg, men flertallet har i hvert fall sin «utdannelse» der i fra.
Jeg har vært på fotballkamp i dag! Jepp, JEG! 😳 Det var riktignok en kamp for lilleputter hehe. Min nevø har begynt å spille fotball og i dag var det altså første «ordentlige» kamp ☺️ Han scoret flere ganger og hadde også noen gode gjennombruddspasninger (lærte ordet av min far haha). Jeg var mektig imponert og det var tydelig at dette likte han. Imponert er jeg også av alle de frivillige, alle de som stiller opp for å bidra.
Det var utrolig artig å være tilstede. Jeg hadde hentet min mor slik at også hun fikk være med. Er jo viktig å stille opp for disse små.
