Stemmen er omsider tilbake, men det tok jammen meg sin tid. Likevel er det for småtterier å regne når jeg tenker på hva andre går gjennom. Skammer meg av og til når jeg syter og klager over småting, men vi er jo oss selv nærmest, ikke sant? Uansett er det bra å reflektere over hvor heldige vi er, vi som er friske. Og at de gangene vi blir syke, er det stort sett av noe som går over.

…og der fikk innlegget en brå pause da jeg plutselig oppdaget at Embla var borte. Hørte noe krafsing og da jeg kom ut i hagen, syntes jeg at det var en liten glipe mellom gjerdet og veggen. Herregud, så redd jeg ble! Ropte, men kunne ikke se henne noensteder. Lette som en gal i huset – ingen Embla. Fór så ut og spurte naboer, ropte og lokket med godt. Syntes det var litt rart om hun hadde gått langt bort for hun er veldig knyttet til meg. Tilbake i leiligheten lette jeg igjen i alle rom (er ikke så mange rom her da) og ringte så bestevenninnen min. Hun hev seg i bilen. Jeg løp ut igjen og gikk denne gangen nedover veien. Spurte flere jeg traff, men ingen hadde sett snurten av henne. Bestevenninnen kom og da jeg kom tilbake til leiligheten, sa hun at hun hadde hørt henne. Men ante ikke fra hvor. Og plutselig hørte jeg også en lyd og…. den kom da virkelig innefra?

Hun hadde kommet seg inn i klesskapet!

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Altså, skyvedøren var igjen så hvordan hun har klart det, aner jeg ikke. Men det spilte INGEN ROLLE! Hun hadde ikke forsvunnet, forvillet seg inn i skogen, falt ned fra en fjellhylle, blitt knabbet…ja, alle disse scenarioene gikk gjennom hodet mitt de 25 minuttene hun var «borte».

Dette er jo enhver dyreeiers største mareritt og jeg har jo opplevd det før. Den gangen gikk det halvannet døgn før hunden kom til rett. Denne gangen slapp jeg vente så lenge… så takknemlig!