Barn er som blanke tavler – de møter verden med et åpent sinn helt fri for fordommer. Hudfarge spiller ingen rolle, ei heller nasjonalitet. Religion er heller ikke noe de små har begrep om – ennå. Dette ser man jo også i barnehager hvor ulike etniske grupper er samlet. Barn finner hverandre på tvers av religion.
Barn har en naturlig nysgjerrighet og kan stille spørsmål, men godtar svarene de får. At Eirik for eksempel har to pappaer og ingen mamma, mens Ida kun har en mamma, spiller ingen rolle når de bare får det forklart.
Men på et eller annet tidspunkt endrer dette seg.
Skolen er kanskje den største arenaen hvor barn og ungdom med minoritetsbakgrunn opplever rasisme. Til tross for at det fokuseres på antimobbekampanjer, vet vi at det lett brukes skjellsord som «svarting», «nigger» og «homo». Men hvor kommer det fra? Hvor lærer ungene dette?
En viktig arena her er dessverre hjemmet. Små gryter har store ører, heter det. Det er utrolig hva barn klarer å fange opp. Små ubetenksomme og tilsynelatende uskyldige ytringer om «utlendinger» eller «homoer» kan faktisk få konsekvenser. Foreldre må derfor være sitt ansvar bevisst og tenke over de holdningene de viderefører til ungene.
Jeg blir ofte skremt når jeg leser i kommentarfelt eller diverse diskusjonsfora hva godt voksne mennesker kan få seg til å si om andre mennesker. Det kan virke som at det er helt legitimt å latterliggjøre andre. De som stikker seg litt frem, som tør å vise seg litt naken og sårbar, som tør å “bjuda på”. Det er de færreste som holder seg til sak når de diskuterer andre. Hadde de enda gjort det, men det blir fort personkarakteristikker og “vittigheter”på andres bekostning. Går du inn på Facebook og søker de opp, har de gjerne både barn og barnebarn. Lurer gjerne da hvilke verdier de har gitt videre.
Jeg forstår i hvert fall hvorfor det er så vanskelig å få bukt med mobbing når voksne folk som burde visst bedre, ofte er de verste.
