Det døde lammet ble heldigvis hentet i går. Mest sannsynlig er det nok tatt av ørnen. Håper bare det døde momentant… Orker ikke tanken på de lidelser det eventuelt ellers måtte gå gjennom.
Jeg klarer omtrent ikke se på naturprogram heller der dyr jakter på andre dyr. Jeg innser at det er dobbeltmoralsk av meg å tenke slik for vi mennesker er jo de verste jakterne i så måte. Jeg spiser jo selv kjøtt av dyr som har gått gjennom verre lidelser og det før slakting. På mange måter er det derfor mer «humant» i naturen, der lever dyrene i det minste fritt før de eventuelt blir drept. Det er jo også en naturlig prosess, større dyr tar mindre dyr. På den måten holdes økosystemet i balanse.
Jeg er opptatt av dyrs velferd og likevel stikker jeg hodet i sanden. Jeg vil helst ikke vite. Tror ikke jeg er alene om å tenke slik heller for ellers hadde vi vel alle blitt vegetarianere. Jeg er for glad i kjøtt til å slutte å spise det. Skulle selvsagt bare ønsket flere satte det etiske aspektet litt høyere, at ikke alt handlet om profitt. Men dette vet jeg alt for lite om så tror ikke jeg skal skrive noe mer om det.
Det er et rikt dyreliv her på Losna. Ene kvelden så vi hjort rett ved huset – ellers er jo villsauene hyppige gjester på tunet. De tråkker forbi huset flere ganger for dagen. Ørnen flyr stadig vekk rett over oss og har reir i de bratte fjellsidene. Paddene har jeg jo nevnt og ellers er det både linerler, rødstrupe og trost. Det er også sett mår og mink, og kobbe! Hegre har jeg ikke sett i år, men det så jeg mye av i fjor.
Det kan jo virke idyllisk, men bakom lurer farene. Slik vil det jo alltid være i naturen, der gjelder den sterkestes rett. Det er ikke alltid så lett for et bymenneske å ta innover seg den erkjennelsen. Når vi har vært her i påsken og sett alle de søte små lammene, er det vondt å tenke på at ikke alle vil klare seg. Men den enes død, den andres brød.
I dag så vi et slikt resultat av naturens harde realitet. Nede på svaberget lå et lam – dødt. Tarmene lå utenfor kroppen og øyehulen var tom. Et grusomt syn. Vet ikke hva som har skjedd med det, det kan ha vært sykt i utgangspunktet og dødd naturlig. Eller det har vært svakelig og så blitt tatt av ørnen. Ikke godt å si. Vi fikk i hvert fall meldt fra til de som er ansvarlige for sauene.
Det ble faktisk en ganske fin dag i dag da solen endelig bestemte seg for å titte frem fra skydekket. Vi har sittet mye ute og det ble også en deilig stund nede ved sjøen. Jeg fikk min sårt etterlengtede time-out der på svaberget. Satt med øynene lukket og lyttet; til lydene av bølgeskvulp, fugleskrik og i det fjerne en fiskeskøyte som tøffet av gårde. Sann sjelefred.
Hundrene har det også fint. De kan gå løse ved huset når ikke villsauene er her – ellers er de i langline.
Jeg nyter det å slippe å gå etter klokken. Kunne gjøre det jeg vil – når jeg vil. Det er ferie for meg. Innimellom jobber vi litt, det er alltid noe vedlikeholdsarbeid å gjøre på et gammelt sted som dette. Men det er kjekt å gjøre noe annet enn det man gjør til hverdags. I morgen blir det tur til Dalsknuten, den fjelltoppen som ligger rett bak huset. Jeg regner med det blir tungt selv om jeg er noen kilo lettere, for det er en ganske bratt stigning. Desto mer lettet og glad vil jeg være etterpå. Og stiv og støl, kjenner jeg meg selv rett. Men jeg trenger litt styrketrening for merker jeg er ganske så slapp i fisken.
To dager igjen og så er det ferie i hele fire uker! Den er etterlengtet og ingenting kan legge demper på gleden ved å ha fri – selv ikke værmeldingen for kommende uke. For den ser unektelig litt grå ut, 12 grader og regn er liksom ikke helt det jeg forbinder med sommer. Skjønt; det er jo en typisk vestlandssommer da.
Det blir ingen tur til det store utland for meg, men det går helt fint. Med pilotstreik, masse køer og økende smitte (igjen!) synes jeg det er helt ok å feriere i Norge. Men jeg synes synd på alle de som får ferien sin ødelagt.
Jeg ser frem til å komme meg litt bort, skifte stue og ikke minst få et avbrekk fra jobb og hverdag. Forhåpentligvis får jeg fylt koppen min med opplevelser og minner jeg kan leve lenge på.
Da jeg kom til Hauglandssenteret i 2015, fikk jeg en turkopp. Det er noe alle får. På det første møtet ble det snakket en del om koppen og dens misjon. Hun som ledet møtet viste oss en tilsvarende kopp som den vi hadde fått, men denne hadde hull og alt innholdet bare silte ut.
Jeg synes dette er et god bilde som også kan overføres på oss mennesker. For hva er det som får vårt “innhold” til å renne ut? Innhold i dette tilfellet vil si energi. Hva er det som tapper DEG for energi og hva kan DU gjøre for å forhindre det? Hvordan tette koppen?
For egen del hjalp det da jeg begynte å sette grenser for meg selv. Jeg tillot ikke lenger andre å bruke meg som deres søppelbøtte. Og så er det noe med å komme til den erkjennelsen at enkelte ting får man ikke gjort noe med så hvorfor kaste bort tid og energi på noe som aldri vil skje? Man kan ikke forandre andre, kun seg selv.
Min kopp skal i alle fall fylles opp i sommer med alt som gjør meg godt. Håper også DIN kopp fylles <3
Å bære nag til folk er som å ønske å forgifte noen, men drikke giften selv.
I mange år bar jeg nag til et menneske som hadde gjort meg mye vondt. På et tidspunkt forsto jeg at jeg måtte gi slipp på det vonde som hadde skjedd og tilgi – om ikke annet så i hvert fall for min egen del. Bare på den måten ville jeg kunne komme meg videre.
Lett var det ikke og det er vel derfor det tok sin tid. Tiden er en god venn i så måte. Hadde jeg ikke klart å legge det bak meg, ville jeg endt opp som et bittert menneske. Og bitre mennesker utstråler ikke akkurat positivitet og glede. Snarere tvert imot.
Jeg var lenge sint. Ved hver anledning jeg kunne kom jeg med små stikkpiller. Det er klart at jeg for utenforstående fremsto som hevngjerrig – det ser jeg jo selv i dag nå som jeg har fått avstand til det hele.
Livet er for kort til å kaste det bort på bitterhet og uvennskap.
I de tilfellene der man ikke klarer å bli enig så bli enig om å være uenig da og gå videre. Man kan likevel ha respekt for hverandre selv om man ikke er helt på nett.
Som jeg skrev i forrige innlegg er det noen som bærer på litt tyngre bagasje enn andre. Det gir dem selvsagt ingen legitim grunn til å oppføre seg dårlig overfor andre, men det kan være en forklaring på deres reaksjonsmønstre. Uansett; det er de færreste som er bare slemme. De gode egenskapene man vet er der, blir bare litt vanskeligere å få øye på når man står i stormen.
Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne (Joh. 8:7)
Vi mennesker har så lett for å lete etter feil hos andre. Og leter man godt nok, vil man jo alltid finne noe å kunne kritisere. Alle mennesker har feil, jeg har iallefall ennå til gode å finne et feilfritt menneske. Meg selv inkludert. Så – man bør kanskje se litt inn i seg selv før man kritiserer andre.
Det triste er at det man anser som feil hos andre, lett overskygger alle de positive egenskapene et menneske har. Man ser seg blind på «feilene» i stedet og dømmer deretter.
Jeg klarer ikke holde munn når jeg ser noe jeg oppfatter som urettferdig, upassende eller rasistisk. Jeg synes heller ikke man skal tie med alt. Kjenner jeg blir så irritert (eitrandes forbanna er vel mer riktig å si) over all tankeløsheten som finnes. Er noen for tynn, så får de høre det. Har noen et par kilo for mye, skal det påpekes. Samme med høyde. Tenker de overhodet ikke over hva det kan gjøre med folk? Hva vet DU om hva folk sliter med eller hva de er misfornøyd med?
Vi får alle litt bagasje i løpet av livet. Vekten på bagasjen vet vi lite om, annet enn at noen har tyngre bagasje enn andre. Det er ikke så lett å se utenpå et menneske hvor tung den bagasjen er, så før vi dømmer bør vi ha dette i bakhodet.
Vi kan jo alle komme til å handle på en måte som går på tvers av hva andre mener er riktig. Kanskje er det en god grunn til at man handler som man gjør? Gir det andre grunn til å kritisere og baksnakke? Hva vet man egentlig om andre menneskers motiver?
Før man har gått i andres sko vet man egentlig ingenting!
Vær litt raus med dine medmennesker – vi er bare mennesker…
Nok en meningsløs voldshendelse, denne gangen på et kjøpesenter i Danmark. Tre drepte og flere alvorlig såret. Man kan jo undres om disse voldsepisodene er resultater vi nå ser av pandemi, månedslange nedstenginger og isolasjon, men det blir bare spekulasjoner fra min side. Det har bare vært litt for mange av dem i det siste.
Det verste er at jeg knapt reagerte denne gangen. Jeg – som definerer meg som høysensitiv, leet knapt på et øyelokk! Jo, selvsagt synes jeg det er grusomt. Herregud, unge mennesker er frarøvet livet mens de sto på terskelen til voksenlivet, men likevel… Jeg blir liksom ikke overrasket lenger.
Det er det samme når man ser bildene av sultende og døde barn rulle over skjermen. Vi er blitt eksponert så mye for det at det knapt går innover meg. Og det føles helt forferdelig å si det høyt!
Eller så er det noen forsvarsmekanismer som slår inn for å beskytte mot alt det fæle i verden. Det blir for mye, rett og slett.
I går kveld orket jeg ikke se på nyhetene. Jeg prøvde å skrive et innlegg, flere faktisk, men ordene kom ikke til meg. Jeg følte jeg hadde mye på hjertet, men klarte ikke få det ned på “papiret”. Tror hodet mitt var så fullt av alt mulig.
Til slutt la jeg mobilen fra meg og satte meg til å se en dansk serie på Netflix. Man trenger å ta en time-out av og til.
Kan ikke få sagt hvor mye jeg gleder meg til å dra inn her uansett hvordan været måtte bli. Men bare det å komme seg bort litt, koble av, skal bli deilig.
Juli måned. Den syvende i året og oppkalt etter Julius Cæsar, mannen som innførte den julianske kalender. Før den tid – i den romerske kalender – het måneden Quintillis og var den femte i året (mars var da årets første måned). Som en kuriositet kan nevnes at i norrøn tid hadde juli navnet Ormemåned. Trengs vel ingen nærmere forklaring på det…
I dag er juli synonymt med sol, sommer og ferie. Vel, her på Vestlandet forbinder vi vel like gjerne juli med regn og 13 grader. Unntaket var i fjor – det ble en sommer jeg sent vil glemme. Den hadde alt jeg forbinder med ferie; sol, varme svaberg, grilling, rekemåltid, sene kvelder ute rundt bålpannen, avslapping med en god bok, fisking og bading. I dag er det dog nydelig her i Bergen og slik har vi hatt det den siste uken.
Neste fredag på denne tid suser jeg innover mot Solund og Losna hvor jeg i år som i fjor, skal tilbringe første del av ferien min. Om jeg blir like heldig som da vet jeg ikke, det spørs. Men skulle latt oss styre av været, ville det blitt ganske så traurig.
Det er noe helt spesielt med det å være nesten alene på en øy. De nærmeste naboene er de firbente ulldottene som av og til kommer oppom. Det er noen få fastboende (foruten ulldottene), men de holder til på andre siden av øyen, stedets «sentrum». Det er ingen vei så heller ingen biler der vi er. Et paradis på jord.
De fleste av oss ønsker jo å bli sett på som gode mennesker. Man ønsker å bli likt og få aksept. Men hva vil det si å være et godt menneske? Hvis man ikke alltid klarer å være den andre forventer at en skal være, vil det da si at man ikke er et godt menneske?
Man skal jo helst ikke være misunnelig på andre, noen mener sågar at det er en av de mest ondsinnede følelsene et menneske kan ha. Misunnelse blir i den katolske troen sett på som en av de “syv dødssynder”. Å misunne vil jo si at man ikke unner en annen person den fremgangen den personen har. Eller…? Å se andre lykkes på områder hvor en selv har mislyktes gjør noe med selvtilliten. Og når det gjentar seg, får man en følelse av å sitte med dårlige kort på hånden. Det blir da en ond sirkel. Det er ikke det at man ikke unner andre lykke, men man skulle så gjerne opplevd litt av den lykken selv også. Å ha den følelsen av at man i utgangspunktet har fått utdelt dårlige kort, hjelper jo ikke akkurat på selvfølelsen. Det er en destruktiv tankegang som blir vanskelig å komme ut av.
Bilde fra Pixabay
Misunnelse og sjalusi hører i hop. Det er ikke særlig positive merkelapper å få hengende på seg. Men igjen; er man et dårlig menneske om man skulle føle misunnelse og sjalusi av og til? Føler ikke alle et stikk av sjalusi eller misunnelse en gang i blant? Gjør det de da til dårlige mennesker? Selvsagt ikke. Det er hva man velger å gjøre med det som betyr noe.
For å bryte denne trenden er det viktig å innrømme for seg selv og andre at man faktisk er misunnelig. Ved å snakke med nære venner om det, får man kanskje opp øynene for at de man ser på som så vellykkede, kanskje ikke har de samme oppfatningene om seg selv? Så må man prøve å fokusere på hva som faktisk er bra i ens eget liv.
Men det er vanskelig å se hva som er bra når man har slike dystre og destruktive tanker at “alle andre” har det så mye bedre. Så kjenner man skam fordi man føler det slik. Man vet jo at det egentlig er “forbudte” og negative følelser. Men barndommens minner fra gymtimene på skolen, der man skulle deles inn i lag og du alltid var den som står igjen til sist… de minnene er tunge og de setter spor. Så ungdomstiden. Det å ikke bli valgt, det å være hun som alltid satt hjemme mens andre var ute. Å tilhøre de som ikke blir sett… Følelsen av å være usynlig kan henge lenge i.
Det paradoksale er at man er redd for å miste nære venner, men væremåten gjør at man skyver de bort. For hvem vil være sammen med noen som så åpenbart er misunnelig og viser sjalusi? De utstråler jo ikke akkurat positive energier, snarere tvert imot. Det er verdt å tenke på, men ikke enkelt når man står midt oppi det.
Å akseptere seg selv for den man er er viktig for ens videre vekst. Når man aksepterer en side man anser som vond hos en selv, blir den ikke så farlig lenger. Trollet sprekker kan man si.
Dette innlegget skrev jeg i 2014. Det har altså gått 8 år siden den verste perioden i livet mitt. Jeg begynner heldigvis å få avstand til denne tiden, men fremdeles kan jeg ha drømmer (eller skal jeg si mareritt) der alt er ved det gamle. Når jeg så våkner, er lettelsen stor for at det hele bare var en drøm. De ekle følelsene sitter dog i kroppen og det tar litt tid å riste de av seg.
I mange år prøvde de rundt meg å skåne meg for både det ene og det andre. “Vibeke takler ikke det” eller “Vibeke blir urolig” var vanlige fraser. Jeg var ikke selv bevisst på hvor stor innvirkning min måte å være på, hadde på andre. Men når man sliter psykisk påvirkes også ens nærmeste. Mange pårørende utsletter nesten seg selv og egne behov skyves til side. Er det noe jeg sliter mest med i dag, er det tanken på akkurat dette. Som psykisk syk kan kan man bli ganske så egosentrisk.
De siste årene har derimot vist at jeg ikke er det persillebladet som alle (meg selv inkludert) trodde. Snarere tvert i mot – jeg er langt tøffere og sterkere. Jeg har tatt utfordringene som har kommet på strak arm. Og det viktigste av alt; jeg kan også være en støtte for andre. Andre trenger ikke lenger liste seg rundt for å ta hensyn til meg. Det er så godt å vite både for dem og ikke minst meg selv.
Det gjør så godt å få de tilbakemeldingene, bekreftelsene om du vil. Alle trenger bekreftelser innimellom på at det de gjør er bra. Forskjellen er at jeg tidligere krevde bekreftelser, jeg krevde svar. Fikk jeg ikke det, falt jeg helt sammen. Nå kommer tilbakemeldingene av seg selv, ofte når jeg venter de minst. Og jeg setter så stor pris på det for jeg vet at det er ærlig og oppriktig ment.
