Hva gjør man når hjertet sier én ting mens magefølelsen noe helt annet? Dette har jeg gått og grublet på i noen uker nå og jeg er fremdeles i tvil. Sett tilbake innser jeg at jeg i flere tilfeller burde lyttet mer til magefølelsen enn jeg faktisk gjorde. Sånn sett er vel svaret allerede gitt. Jeg har nemlig tatt en del avgjørelser opp gjennom årene basert mer på følelser enn fornuft.

Nå er magefølelsen for så vidt en følelse eller intuisjon da. Og den kommer strengt tatt heller ikke fra magen, men fra hjernen. Pga nervecellene som er i magen kjenner vi det i magen når vi er forelsket, nervøse, redde; eller når noe ikke føles helt rett. Men alt styres fra  «oven», altså hjernen.

Det handler ofte om å oppfatte elementer i en situasjon som egentlig ikke er åpenbare (webpsykologen.no)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kan man så alltid stole på magefølelsen? Ekspertene sier nei. Jeg sier tja. Jeg vet ikke. Man skal vel ikke stole blindt på den. Det kan jo være hodet tuller med deg også. Vi vet jo hva gamle tankesett kan gjøre med en for eksempel. Ens egne tanker kan forsøke å hindre deg i å gjøre forandringer, det er jo noe jeg erfarer nå som jeg går gjennom en livsstilsendring. Hodet gir magen signaler om at den må ha mat og magen blir plutselig veldig sulten. Sånn helt enkelt forklart.

Likevel; jeg som høysensitiv får ofte en følelse når noe ikke stemmer helt. Man trenger helt sikkert ikke være høysensitiv heller for å få denne følelsen, men den er i hvert fall svært fremtredende hos meg. Jeg fornemmer for eksempel lett stemninger og merker fort når noe er galt. Jeg kan ikke begrunne disse fornemmelsene jeg får på en rasjonell måte – de bare er der.

Å ta viktige avgjørelser kun basert på en følelse man har er nok ikke lurt. Jeg tror en avgjørelse  bør være basert på summen av det hele og der magefølelsen kanskje er loddet på vektskålen.

Hvorfor er vi hele tiden så forbaska opptatt av hva andre måtte mene og si om oss? Hva betyr det egentlig hvilken oppfatning andre har om deg? De som virkelig kjenner deg vet jo hva du står for og da burde det ikke være så viktig hva andre mer perifere mennesker i livet ditt mener.

Vi kvinner (for dette gjelder helst kvinner) kaster bort enormt mye tid på å bekymre oss over ting vi overhodet ikke kan gjøre noe med. Hva folk måtte tenke og mene er utenfor ens egen kontroll. Det vi derimot kan kontrollere er hva vi selv tillater å ta innover oss.

For noen år siden kom det meg for øret at noen i familien min (ikke de nærmeste) hadde uttalt: «Vibeke skriver jo om alt!» Det hadde blitt sagt på en slik måte at det var ikke til å misforstås. Andres mening her burde ikke bety noe for meg for jeg vet at jeg har flere som liker det jeg skriver, likevel gikk det innpå meg. Det føltes urettferdig for jeg utleverer ingen andre enn meg selv. Jeg legger heller ikke ut bilder av andre uten at det er godkjent. Den gangen vurderte jeg å legge ned hele bloggen, men så bestemte jeg meg for å drite i det (unnskyld uttrykket). Jeg er herre – eller dame da – i eget liv og jeg gjør det jeg føler er rett for meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg vil ikke la frykten for hva andre måtte mene styre meg lenger, da svikter jeg på en måte meg selv. Jeg får heller ikke vist hvem jeg egentlig er hvis jeg hele tiden skal prøve å leve opp til andres forventninger om hvem de T R O R jeg er. Jeg føler selv at jeg nå er på vei til å bli en mer autentisk versjon av meg selv.

Det viktigste er at man er ærlig med seg selv; om hva som betyr noe i livet og hva som ikke betyr noe, og at man er tro mot seg selv og sine verdier.

I går ble det stille fra meg. Det betyr ikke at jeg ikke har noe å skrive om, men det er ikke alltid like enkelt å finne ordene.

Jeg har hatt en del tanker de siste dagene, tanker omkring dette at jeg så sjelden eller aldri blir helt fornøyd. Jeg vet ikke om det kan tilskrives høysensitiviteten eller om det rett og slett skyldes at jeg er litt for perfeksjonistisk.

Higen etter perfeksjon trenger ikke nødvendigvis være ensbetydende med noe negativt. Det er først når det tipper over at det kan bli et problem. Når man begynner å tvile på seg selv og om det en gjør er godt nok. Når målene en har satt for seg selv er så høye at de blir umulige å nå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har ofte tvilt på meg selv og min (manglende) evne til å fatte beslutninger. Da jeg var på tilvalgsmøte og skulle plukke ut gulv, kjøkken, bad osv., hadde jeg store kvaler. Jeg hadde vært gjennom denne prosessen én gang tidligere, og i ettertid angret på flere av valgene. Den fellen skulle jeg ikke gå i nå og følte mye sto på spill. Jeg måtte velge rett denne gangen. Jeg hadde jo tenkt mye i forkant, men ikke klart å ta en endelig beslutning – likevel følte jeg meg rimelig sikker da valgene var tatt. Og jeg var ganske fornøyd da jeg så leiligheten på befaringen før innflytting.

Likevel har jeg nå hatt noen dager med et evig tankekjør. Jeg ser andres hjem på Instagram og lurer på hvorfor jeg ikke heller valgte som dem.

Jeg vet at det er usikkerheten som taler og at den ikke har rot i virkeligheten. Men det er fryktelig anstrengende å ha det slik og det kan føre til at man blir både deprimert og utbrent. Kjenner bare hvor sliten jeg er til tross for at jeg ikke har gjort stort de siste dagene.

Dette er i hvert fall noe jeg nå ta tak i. Jeg er nødt til å snu denne negative tankespiralen om at det jeg gjør ikke er godt nok eller at de valg jeg tar er dårligere enn andres. Jeg må slutte å være så kritisk til meg selv og godta at «nesten perfekt» er mer enn bra nok.

Det ble lite søvn i natt. Gårsdagens opplevelser satt godt i og fikk tankene til å kverne. Jeg ble også sittende og se på en dokumentar på NRK om tragedien på Telavåg. Flere tidsvitner ble intervjuet, blant dem Martha Telle og et barnebarn av Martha. Barnebarnet selv mistet sin far, Lars Elias Telle. Han ble arrestert samtidig som foreldrene og senere skutt på Trandumsskogen, kun 37 år gammel.

Så mange skjebner… Selv om 80 år er gått er dette en historie som må bli fortalt, i likhet med alle de andre historiene fra denne tiden. Det skylder vi dem som falt.

Jeg lurer ofte på hvordan jeg selv ville reagert om jeg var i samme situasjon. Man hører jo om de som gjorde en innsats i motstandsarbeidet, men de aller fleste hadde vel en tilnærmet normal hverdag, antar jeg. Så normal som det går an å ha i krigstid. Fikk jo høre en del historier fra mine besteforeldre, men angrer på at jeg ikke spurte mer. Husker så lite også. Det jeg derimot erindrer er min farfars gode hukommelse, han husket nøyaktig tidspunkt og dag. Min farmor var nok ikke alltid enig med han om disse detaljene og mente også at han snakket for mye om krigen.

I dag forstår jeg hans behov for å fortelle selv om han aldri snakket om tankene sine, redselen og angsten. For det må jo ha vært mange tanker om fremtiden, hva som ville skje osv. Hans generasjon var gjerne slik, følelser snakket man ikke om. Det var jo heller ikke snakk om krisehjelp i den tiden og det var derfor mange som måtte leve med traumene. Flere i den dokumentaren fortalte om nettopp dette.

Vi klager gjerne over hvordan vi har det i dag. Og ja, det kan alltids bli bedre på enkelte områder, men vi har det da sannelig ikke så verst vil jeg påstå. Vi er heldige som har ikke har opplevd krig annet enn på tv og det bør vi være takknemlig for.

Vi må aldri glemme!

Jeg fant dette skiltet da jeg var på shopping på tirsdag og bare måtte ha det 😉 

Jeg går absolutt ikke rundt og tror jeg vet alt, men det hender at jeg er overbevist om at jeg har rett haha. Og når jeg er så overbevist, kan det av og til sitte litt langt inne å innrømme at jeg tok feil selv om jeg gjør det – tilslutt. Men det gjør meg vel vel bare menneskelig? Jeg har ingen problemer med å si at jeg nok kan være ganske påståelig til tider – sikkert til stor irritasjon for de rundt meg. 

Det er en av mine mindre gode egenskaper som jeg er fullstendig klar over og som jeg jobber med. For jeg vil så absolutt ikke bli sett på som en som MÅ ha rett hele tiden. Slik er jeg heller ikke. 

Men kanskje er det slik vi er skrudd sammen, at vi ikke liker å vise vår uvitenhet? Så gjemmer vi oss bak en maske av selvsikkerhet for å skjule hvor lite vi egentlig vet. Jeg vet at dette er noe jeg gjør til tider, spesielt i arbeidssammenheng. Det hender jeg føler meg som en lettvekter og det er ingen god følelse. Da tar jeg nok på meg en maske for å skjule hvor lite jeg vet om det det snakkes om. 

Andre ganger igjen har jeg ingen problemer med å innrømme at dette vet jeg ingenting om. Hvorfor det er slik aner jeg ikke. 

Ord kan oppildne. Ord kan gjøre ubotelig skade. Ord kan faktisk drepe. 

Jeg trodde oppriktig at 22. juli skulle bli et vendepunkt. At vi ville få se et samfunn der toleransen og respekten for hverandre økte. Der menneskeverdet ville stå i fokus uavhengig av rase, legning og religion. Jeg trodde ærlig talt det ville være en vekker.

I stedet er det blitt verre enn noen gang. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg blir sjokkert når jeg leser at 1 av 3 Utøya-overlevende opplever å få hatmeldinger og trusler. De omtales blant annet som landssvikere og får høre at de skulle vært drept, at det er synd ABB ikke traff flere. 

Hvor kommet alt dette hatet fra? Hva er det som får noen til å skrive slikt til mennesker som den dag i dag sliter med traumer på grunn av det de selv opplevde og var vitne til? Mange velger detfor av den grunn å tie.

Jeg blir oppriktig skremt når jeg leser at det faktisk finnes de som kan forstå hvorfor ABB gjorde som han gjorde. De forsvarer det ikke, skriver de, men de kan forstå det. De legger skylden på politikerne i stedet for der skylden skal og bør ligge; nemlig hos gjerningsmannen selv og hans meningsfeller. 

Absolutt ingenting kan forsvare det som skjedde denne dagen i juli. 

Jeg forstår heller ikke hvor all denne politikerforakten kommer fra? Man kan være politisk uenig, men jeg skjønner ikke all denne hetsen mot våre folkevalgte. Ja, for det er jo det de er, valgt – av deg og meg. 

Av og til lurer jeg på om jeg bor i det samme landet som disse som har så mye å utsette på alt. Hva er det de ser som jeg tydeligvis ikke ser? I deres øyne er alle vi som har en annen oppfatning, naive. Vel, heller naiv enn å se spøkelser på høylys dag. Jeg velger å tro på det gode i mine medmennesker; om de er kristne, ateister eller muslimer. Jeg dømmer ingen ut i fra hvem de tror på. Så lenge de oppfører seg fint og behandler andre med respekt, får de respekt tilbake. Carl I. Hagen kom i 2005 med uttalelsen: «Jeg vet jo at ikke alle muslimer er terrorister, men at alle terrorister er muslimer, det har vi jo sett». 

22. juli 2011 og 10. august 2019 viste hvor feil han tok… 

Da er avreisedagen her. Siste dagen på hytten er alltid preget av mye stress, det skal pakkes, hytten skal ryddes og vaskes, og alt klargjøres – til neste gang. Minnes det også fra barndommen, jeg likte aldri den oppbruddsstemningen som rådet. Da var det ugjenkallelig over og var det noe jeg hatet, var det nettopp det. Jeg fikk alltid en sorg inni meg når noe tok slutt. 

Slik var jeg til langt opp i voksen alder. 

Nå er også det forandret. Jo, kan selvsagt fremdeles føle et visst vemod, men ikke i samme grad. Jeg har hatt det så fint og selv om denne ferien nå er over, vet jeg at det er mere fint i vente. Det eneste jeg ikke klarer helt å fri meg for, er tanken om dette er siste gangen Iben er med hit. Hun blir tross alt 14 år. Samtidig har man jo aldri garantier for noe. Det er i hvert fall godt å vite at hun har hatt det så fint disse 14 dagene og har fått lov til det hun liker best; nemlig å gå fritt og få ligge ute og hvile. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For åtte år siden ble det født et kull på fem valper – fire tisper og én hanne. Dessverre klarte ikke den ene tispen seg og hun døde samme natt. Sofie, mammaen til valpene, hadde en stri tørn da valpene kom til verden og på et tidspunkt var vi veldig redde for henne. Alt så imidlertid ut til å gå fint. Hun stelte med valpene og gav de mat, men virket irritert innimellom, noe jeg reagerte på. Vi tenkte at morsegenskapene kanskje ikke var de beste og belaget oss på at dette nok ble hennes eneste kull. 

Alle valpene ble solgt selv om jeg var veldig fristet til å beholde ene tispen. Hun var så spesiell med den mørke masken som jeg alltid hadde vært så begeistret for. Men jeg var langt fra frisk på den tiden så det ville vært galskap. Og bare noen få dager etter at siste valpen var hentet, skjer det som ikke skulle skje; Sofie blir alvorlig syk og dør på klinikken. Hun skulle fylt fem år bare få måneder senere. 

Dette var altså i 2014. Vi skrur så tiden fem år frem, til 2019. Jeg får da en forespørsel om jeg kan ta tilbake en av de valpene etter Sofie. Akkurat den valpen… Embla. Like vakker som den gangen. Min livssituasjon var helt annerledes. Jeg hadde ingen hunder for hadde mistet den siste bare måneder før. Jeg trengte ikke tenke meg så lenge om før jeg hadde bestemt meg; selvsagt skulle Embla bli min. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Om jeg har angret? Ikke én dag. Hun har krøpet langt inn i hjerteroten. Utrolig med det hjertet egentlig, det er alltid plass til én til. Vi trengte hverandre, Embla og jeg. Det er slik jeg ser på det. Det skulle bare bli oss to. 

Og i dag fyller altså dette hjertebarnet mitt hele åtte år! 

Gratulerer så mye med dagen til deg, Embla, og dine søsken <3

Hvor var du da Brå brakk staven? Det er en kjent frase som oppsto etter at skiløperen Oddvar Brå brakk staven i VM i 1982. «Alle» visste hvor de var den dagen. Det blir gjerne slik når det skjer hendelser av en viss størrelse.  Slik som da John F. Kennedy ble skutt i Dallas – de som opplevde det husker sikkert den dag i dag akkurat hvor de var eller gjorde på. Selv husker jeg hendelsen med Brå godt selv om jeg ikke var så gammel. Jeg har også en erindring om da Ulriksbanen i Bergen datt ned 9. juli 1974 og fire mennesker omkom. Da var jeg åtte år. Jeg vet også akkurat hvor jeg var for besteforeldrene mine hadde leid en hytte og jeg var på besøk der. Jeg husker ikke detaljene, men tv-bildene gjorde stort inntrykk. 

Jeg vet også akkurat hvor jeg var 22. juli 2011. Jeg satt i bilen på vei ut til et bursdagsselskap da min far ringte og sa at det hadde vært en kraftig eksplosjon i regjeringskvartalet. Husker ennå sjokket og vantroen. Bedre ble det ikke da vi på vei hjem igjen ringte min far og fikk høre at det hadde vært skyting på Utøya. Hele kvelden satt vi og fulgte med på de hjerteskjærende scenene som utspilte seg på skjermen. Kunne heller ikke tro egne øyne da jeg neste morgen så antall døde. 

Jeg får alltid så mange tanker når det nærmer seg den datoen. 11 år er gått, men fremdeles føles det absurd og ufattelig. For dem som fikk kjenne terroren på kroppen og som mistet noen av sine kjære, er nok ikke 11 år lenge. Den tomme plassen vil for alltid være en evig påminnelse om denne dagen i 2011. For andre gikk livet videre. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kort tid etter eksplosjonen i Oslo ble det mange spekulasjoner og man antok at det var ytterliggående islamister som sto bak. Hatefulle ytringer om muslimer og innvandrere florerte på nett og enkelte opplevde også verbal trakassering. Jeg ble sjokkert over å se hva Facebook-venner fikk seg til å si og husker jeg kommenterte: hva om det er en nordmann?

Det viste seg jo også å være riktig. Gjerningsmannen var en tilsynelatende vanlig etnisk, norsk mann. 

Jeg hadde en tro på at noe ville forandre seg til det bedre etter 22. juli. At holdninger ville endres, at man ville tenke seg mere om før man uttalte seg eller trakk en slutning. Jeg synes dessverre det motsatte har skjedd. 

Det finnes mange grumsede holdninger på nettet og de kommer ofte frem i kommentarfeltene. Det er skremmende å lese hva den gjengse «mannen i gaten» kan få seg til å si. Det er jo nettopp slike holdninger som kulminerte i et kuleregn denne grusomme dagen i 2011. Selv tilsynelatende uskyldige ytringer kan få konsekvenser og det må folk ta innover seg. Vi har ytringsfrihet ja, men som en etterlatt sa; vi har også et ytringsANSVAR. «Ord kan bli til vold» (tidligere AUF-leder Ina Libak).

Det beste vi kan gjøre for å hedre dem som ble drept, er aldri å glemme. Demokratiet og friheten er verdier vi må kjempe for hver eneste dag – ikke bare 22. juli. Høyreekstreme og hatefulle ytringer må ikke få stå uimotsagt. 

Tenk å ha en hel øy nesten for seg selv totalt fri for bilstøy! Det har vi og jeg nyter det. Jeg går egentlig ikke til all den trafikkstøyen som omgir meg i det daglige, men det er klart; det merkes godt når den IKKE er der. Det evige surret av motordur gjør jo at det aldri blir helt stille. 

Fraværet av støy gjør virkelig underverker for psyken min. Jeg kjenner bare hvordan stresset gradvis slipper tak og jeg får påfyll av energi. Hadde riktignok en litt tung dag i går. Tung i den forstand at jeg var veldig trøtt, men det tror jeg kan ha sammenheng med at jeg tok slankemedisinen. 

Det er også så godt å se hvor mye disse to jentene mine koser seg her på Losna. Iben kan gå løs, hun går aldri langt bort, men holder seg i nærheten av meg. Embla får gå løs så lenge villsauene ikke er oppe ved huset. Jeg tror ikke hun ville jaget dem, men tar ikke den sjansen. Også for dem er dette et paradis. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mine to julibarn. Embla (øverst) blir åtte år om bare seks dager, mens Iben fyller hele 14 år den 26.