Det var faktisk godt å få luftet tankene omkring det at jeg er så selvkritisk. Det hjelper å si det høyt – da sprekker trollet for å si det slik. Jeg har i hvert fall hatt en helt annen ro etter at innlegget ble skrevet og delt.
I dag har jeg hatt en aktiv dag. Har fartet litt rundt; vært på Fysak med min søster og lille nevø, besøkt foreldrene mine og så ble det også tid til et lite kafebesøk på tampen for min lille nevø, min mor og jeg. En koselig dag med andre ord!
Bare én dag gjenstår nå og så er ferien definitivt over for i år. Forhåpentligvis har vi noen fine og varme dager å se frem til før høsten setter inn. Det meldes i hvert fall ikke så aller verst vær mot slutten av uken. Ellers er nå jeg glad i høsten selv om våren kanskje de senere årene er blitt min nye favoritt av årstidene, med høsten som en god nr 2.
Etter å ha vært hjemme i tre dager uten å ha gjort noe fornuftig, kom jeg meg ut av huset i dag. Det gjorde godt. Å være hjemme er vel og bra, men har jo innsett at jeg er av de som trenger å komme seg ut, som blir gal av å bare være hjemme og tråkke. Jeg får altfor mye tid til å gruble og det er ikke bra. Fant jo tidlig ut at hjemmekontor ikke var noe for meg, at jeg hadde godt av å komme meg ut, treffe kolleger, være sosial.
Det er nok derfor bra jeg skal begynne på jobb igjen på mandag. Det er alltid litt tungt å starte opp etter en lang ferie, synes jeg, men så er det så greit når jeg først er kommet i gang. Slik har det ikke alltid vært, det var en tid jeg gruet meg til å gå på jobb, men det hører heldigvis fortiden til.
I kveld skal jeg kose meg med litt godis (er jo fredag og da er det lov!) og «Manifest» på Netflix.
I går ble det stille fra meg. Det betyr ikke at jeg ikke har noe å skrive om, men det er ikke alltid like enkelt å finne ordene.
Jeg har hatt en del tanker de siste dagene, tanker omkring dette at jeg så sjelden eller aldri blir helt fornøyd. Jeg vet ikke om det kan tilskrives høysensitiviteten eller om det rett og slett skyldes at jeg er litt for perfeksjonistisk.
Higen etter perfeksjon trenger ikke nødvendigvis være ensbetydende med noe negativt. Det er først når det tipper over at det kan bli et problem. Når man begynner å tvile på seg selv og om det en gjør er godt nok. Når målene en har satt for seg selv er så høye at de blir umulige å nå.
Jeg har ofte tvilt på meg selv og min (manglende) evne til å fatte beslutninger. Da jeg var på tilvalgsmøte og skulle plukke ut gulv, kjøkken, bad osv., hadde jeg store kvaler. Jeg hadde vært gjennom denne prosessen én gang tidligere, og i ettertid angret på flere av valgene. Den fellen skulle jeg ikke gå i nå og følte mye sto på spill. Jeg måtte velge rett denne gangen. Jeg hadde jo tenkt mye i forkant, men ikke klart å ta en endelig beslutning – likevel følte jeg meg rimelig sikker da valgene var tatt. Og jeg var ganske fornøyd da jeg så leiligheten på befaringen før innflytting.
Likevel har jeg nå hatt noen dager med et evig tankekjør. Jeg ser andres hjem på Instagram og lurer på hvorfor jeg ikke heller valgte som dem.
Jeg vet at det er usikkerheten som taler og at den ikke har rot i virkeligheten. Men det er fryktelig anstrengende å ha det slik og det kan føre til at man blir både deprimert og utbrent. Kjenner bare hvor sliten jeg er til tross for at jeg ikke har gjort stort de siste dagene.
Dette er i hvert fall noe jeg nå ta tak i. Jeg er nødt til å snu denne negative tankespiralen om at det jeg gjør ikke er godt nok eller at de valg jeg tar er dårligere enn andres. Jeg må slutte å være så kritisk til meg selv og godta at «nesten perfekt» er mer enn bra nok.
Dette er en av de dagene der man egentlig bare vil forbli i sengen. Det er liksom ikke det helt store å stå opp til. Ute er det lite som minner om sommer. Det regner og blåser, og er skikkelig surt. Selv hundene ville fort inn igjen.
Jeg blir så trøtt på slike dager. Energien er lik null og jeg orker ikke finne på noe. Så blir jeg bare sittende her i sofaen og kokkelure. Det gjør jo ikke saken noe bedre for jo mindre jeg gjør, jo trøttere blir jeg. Og jo trøttere jeg blir, jo mer lyst får jeg på noe snop. Heldigvis er jeg for trøtt til å kjøre ut, så aldri så galt at det ikke er godt for noe 😉
Jeg falt derimot for fristelsen til å bestille hjem en pizza. Ikke det sunneste det heller, men likevel bedre enn snop. Så nå sitter jeg her da – like trøtt, men snopsuget er i det minste borte. Hehe.
Det er 1. august og jeg har tatt fatt på min siste ferieuke. Dagene har bare flydd av gårde, føler jeg. I dag har det vært fint og sommerlig her i Bergen, men det ser ikke lyst ut for de neste dagene.
Dette har i hvert fall vært en veldig koselig dag. Og den startet særdeles hyggelig da jeg gikk på vekten og det lyste et nytt tall mot meg – 600 gram ned! Nå setter jeg inn et ekstra gir fremover slik at jeg forhåpentligvis innen jul har nådd målet om å «bare» være overvektig.
Så dro jeg på besøk til en bekjent fra tibbemiljøet – hun har fått sitt første valpekull og i dag er de syv uker gamle. Herregud, kan jo bli valpesyk av mindre, men nei. Uansett hvor søte de er så blir det ingen flere valper
Men for noen nydelige små nøster og så tillitsfulle! Jeg fikk en god dose med deilige valpesusser og etterpå ble det rift om plassen på fanget fra de andre hundene.
Etter besøket hentet jeg foreldrene mine og så dro vi en tur hjem til meg. Her fikk vi en koselig stund ute på terrassen før jeg kjørte de hjem og ble servert middag.
Nå blir det avslapping resten av kvelden, kanskje titte litt på Netflix. Men først nyte de siste solstrålene på en stund.
Det ble lite søvn i natt. Gårsdagens opplevelser satt godt i og fikk tankene til å kverne. Jeg ble også sittende og se på en dokumentar på NRK om tragedien på Telavåg. Flere tidsvitner ble intervjuet, blant dem Martha Telle og et barnebarn av Martha. Barnebarnet selv mistet sin far, Lars Elias Telle. Han ble arrestert samtidig som foreldrene og senere skutt på Trandumsskogen, kun 37 år gammel.
Så mange skjebner… Selv om 80 år er gått er dette en historie som må bli fortalt, i likhet med alle de andre historiene fra denne tiden. Det skylder vi dem som falt.
Jeg lurer ofte på hvordan jeg selv ville reagert om jeg var i samme situasjon. Man hører jo om de som gjorde en innsats i motstandsarbeidet, men de aller fleste hadde vel en tilnærmet normal hverdag, antar jeg. Så normal som det går an å ha i krigstid. Fikk jo høre en del historier fra mine besteforeldre, men angrer på at jeg ikke spurte mer. Husker så lite også. Det jeg derimot erindrer er min farfars gode hukommelse, han husket nøyaktig tidspunkt og dag. Min farmor var nok ikke alltid enig med han om disse detaljene og mente også at han snakket for mye om krigen.
I dag forstår jeg hans behov for å fortelle selv om han aldri snakket om tankene sine, redselen og angsten. For det må jo ha vært mange tanker om fremtiden, hva som ville skje osv. Hans generasjon var gjerne slik, følelser snakket man ikke om. Det var jo heller ikke snakk om krisehjelp i den tiden og det var derfor mange som måtte leve med traumene. Flere i den dokumentaren fortalte om nettopp dette.
Vi klager gjerne over hvordan vi har det i dag. Og ja, det kan alltids bli bedre på enkelte områder, men vi har det da sannelig ikke så verst vil jeg påstå. Vi er heldige som har ikke har opplevd krig annet enn på tv og det bør vi være takknemlig for.
I dag har jeg vært på biltur til et sted med en helt spesiell historie. Telavåg, det lille kystsamfunnet ytterst ved kysten i Øygarden kommune, som våren 1942 ble totalt jevnet med jorden. Alle bygninger og uthus ble enten sprengt i filler eller brent, husdyr drept og båter ødelagt eller konfiskert. Hele befolkningen på ca 450 mennesker ble arrestert og satt i fangenskap.
Dette var en hevn fra rikskommisær Josef Terboven pga en hendelse som hadde skjedd noen dager før. 26. april hadde Gestapo kommet til Telavåg. De var blitt tipset om at to agenter fra Kompani Linge lå skjult på loftet hos ekteparet Laurits og Martha Telle.
Familien Telle var på den tiden sentrale i den illegale Nordsjøfarten. Flere tusen hadde i løpet av de første krigsårene flyktet og kommet seg over Nordsjøen til Shetland, Island og England. Bare fra Telavåg rømte 150 menn og kvinner. Innbyggerne sørget for losji til flyktningene og transport videre.
Grytidlig om morgenen stormet Gestapo huset. I skuddvekslingen som oppsto ble to av Gestapos menn samt den ene agenten, drept. Laurits, Martha og sønnen Åge på 15 samt 9 andre motstandsfolk, ble arrestert og tatt med til avhør og tortur i Gestapohuset. Laurits ble senere sendt til Grini.
Bygdefolket i Telavåg trodde nå at faren var over og falt til ro. Men så – bare dager senere kom altså Gestapo – med Josef Terboven i spissen – tilbake for å ta en grusom hevn.
Først ble alle menn mellom 16 og 60 år arrestert og plassert i låven til Laurits Telle. Tyskerne hadde plassert flere sprengladninger i grunnmuren og mennene trodde de kom til å bli sprengt i luften. Senere ble de hentet og kommandert opp på en haug der de måtte stå og se på at tyskerne sprengte flere hus, blant annet huset til Telle. Mennene ble så transportert videre til Bergen og senere til konsentrasjonsleirer i Tyskland via Grini. til Av de 71 mennene som ble sendt til Tyskland, kom bare litt over halvparten hjem i live. 31 døde.
Damer, barn og eldre ble også arrestert. Meningen var at også de skulle transporteres, men takket være Røde Kors ble denne ideen skrinlagt og de ble i stedet sendt til Framnes i Hardanger hvor de satt internert i to år.
Det er en sterk historie og veldig spesielt å være der dette skjedde. Det er rett og slett ubegripelig å tenke seg til de scenene som ble utspilt denne dagen i april når man i dag ser denne idylliske plassen.
Nordsjøfartmuseet på Telavåg presenterer historien gjennom en rekke utstillinger, samt en film om tragedien. De har også samlet flere gjenstander fra krigens dager. Anbefaler virkelig et besøk hit.
En minnerik dag. Man får så mange tanker når man er på et slikt sted og hører historien, fortalt av de som selv opplevde det på kroppen. Så mange modige kvinner og menn. De visste at det de gjorde innebar stor fare – likevel fortsatte de motstandsarbeidet. Helter var de!
I dag har jeg ikke gjort stort. Sov altfor lenge (fikk nesten sjokk da jeg så hva klokken var!!), men men. Jeg har da ferie! Man har lov å snu litt opp ned på døgnet da.
Det eneste jeg har gjort, er å klippe gresset. Tok mesteparten i går, men det var så høyt og vått, så det ble veldig ujevnt. Og selvsagt døde batteriet på klipperen før jeg ble ferdig… I dag fikk jeg tatt resten og fikk også jevnet det litt. Ser at jeg skulle hatt meg en rive for det ser ikke så fint ut slik det ligger nå. Jaja.
Det går mot slutten av juli måned og jeg fatter ikke hvor tiden blir av. Det er jo ikke så lenge siden mars og innflytting?! Men det er allerede gått fire måneder siden den gang. Sprøtt!
Ibenmoren sov like godt som meg i dag morges… Kanskje det var varmen som slo henne ut haha. Vi vestlendinger er jo ikke så godt vant denne sommeren, så én dag med sol og varme tar på 😉 Det har forresten vært en fin dag i dag også selv om den startet med tett tåke.
I morgen skal jeg ut på en liten roadtrip – følg med her så skal dere få en liten oppdatering i morgen kveld.
Jeg fant dette skiltet da jeg var på shopping på tirsdag og bare måtte ha det 😉
Jeg går absolutt ikke rundt og tror jeg vet alt, men det hender at jeg er overbevist om at jeg har rett haha. Og når jeg er så overbevist, kan det av og til sitte litt langt inne å innrømme at jeg tok feil selv om jeg gjør det – tilslutt. Men det gjør meg vel vel bare menneskelig? Jeg har ingen problemer med å si at jeg nok kan være ganske påståelig til tider – sikkert til stor irritasjon for de rundt meg.
Det er en av mine mindre gode egenskaper som jeg er fullstendig klar over og som jeg jobber med. For jeg vil så absolutt ikke bli sett på som en som MÅ ha rett hele tiden. Slik er jeg heller ikke.
Men kanskje er det slik vi er skrudd sammen, at vi ikke liker å vise vår uvitenhet? Så gjemmer vi oss bak en maske av selvsikkerhet for å skjule hvor lite vi egentlig vet. Jeg vet at dette er noe jeg gjør til tider, spesielt i arbeidssammenheng. Det hender jeg føler meg som en lettvekter og det er ingen god følelse. Da tar jeg nok på meg en maske for å skjule hvor lite jeg vet om det det snakkes om.
Andre ganger igjen har jeg ingen problemer med å innrømme at dette vet jeg ingenting om. Hvorfor det er slik aner jeg ikke.
26. juli går inn i historien som den kaldeste julidagen på 24 år. Og ikke siden 1964 har det regnet så mye som denne sommeren. 11,8 grader er en grei temperatur i oktober, men IKKE i juli. Det var rett og slett ufyselig å bevege seg utendørs! På kvelden tente jeg lys, laget meg en varm kopp kakao og krøllet meg sammen i sofaen med teppe over meg. Ikke en typisk sommerkveld med andre ord.
Her ser dere forresten noe av det jeg kjøpte i går da jeg var på shopping; en duk, det lyse putetrekket og den store telysholderen. Det ble riktig fint, synes jeg.
I dag har jeg hatt besøk av mammaen min – det var veldig koselig 🙂 Hun hadde rundstykker og litt kaffemat med, så vi fikk en kjekk stund sammen. Etterpå kjørte jeg henne hjem og her er jeg nå. Det er jo det som er så deilig med ferie; man kan gjøre det man vil – når man vil.
En liten oppdatering på gulvet mitt; det ser heldigvis ikke ut som det har fått varige skader. Det virker som det har tørket, men uansett er det noe utbygger må ta fatt i.
