Det ble lite søvn i natt. Gårsdagens opplevelser satt godt i og fikk tankene til å kverne. Jeg ble også sittende og se på en dokumentar på NRK om tragedien på Telavåg. Flere tidsvitner ble intervjuet, blant dem Martha Telle og et barnebarn av Martha. Barnebarnet selv mistet sin far, Lars Elias Telle. Han ble arrestert samtidig som foreldrene og senere skutt på Trandumsskogen, kun 37 år gammel.
Så mange skjebner… Selv om 80 år er gått er dette en historie som må bli fortalt, i likhet med alle de andre historiene fra denne tiden. Det skylder vi dem som falt.
Jeg lurer ofte på hvordan jeg selv ville reagert om jeg var i samme situasjon. Man hører jo om de som gjorde en innsats i motstandsarbeidet, men de aller fleste hadde vel en tilnærmet normal hverdag, antar jeg. Så normal som det går an å ha i krigstid. Fikk jo høre en del historier fra mine besteforeldre, men angrer på at jeg ikke spurte mer. Husker så lite også. Det jeg derimot erindrer er min farfars gode hukommelse, han husket nøyaktig tidspunkt og dag. Min farmor var nok ikke alltid enig med han om disse detaljene og mente også at han snakket for mye om krigen.
I dag forstår jeg hans behov for å fortelle selv om han aldri snakket om tankene sine, redselen og angsten. For det må jo ha vært mange tanker om fremtiden, hva som ville skje osv. Hans generasjon var gjerne slik, følelser snakket man ikke om. Det var jo heller ikke snakk om krisehjelp i den tiden og det var derfor mange som måtte leve med traumene. Flere i den dokumentaren fortalte om nettopp dette.
Vi klager gjerne over hvordan vi har det i dag. Og ja, det kan alltids bli bedre på enkelte områder, men vi har det da sannelig ikke så verst vil jeg påstå. Vi er heldige som har ikke har opplevd krig annet enn på tv og det bør vi være takknemlig for.
Vi må aldri glemme!
