Slik har ståa vært i dag. Avslapping og sofakos. I morgen er det jobb igjen for min del, men jeg antar det blir stille.
Jeg kom hjem nå i kveld etter å ha vært hos foreldrene mine siden julaften. Disse juledagene har bare føket av gårde – det er litt vemodig. Ett år til neste gang. Men romjulen pleier nå å være koselig og selv om jeg skal jobbe både i morgen og i overmorgen, er det ikke ordinære arbeidsdager.
Ser at noen allerede nå rydder julen bort – det synes jeg er i tidligste laget. Jeg venter kanskje ikke til trettende dag jul, men juletre og julepynt hører romjulen til. Det er nå min mening i alle fall. Hva tenker dere?
Julaften får en litt annen dimensjon når det er barn tilstede og jeg har vært så heldig å få feire mange juler sammen med mine nevøer. Å se forventningen og gleden i 5-åringens øyne bringer minner om min egen barndoms jul og de følelsene jeg selv satt med. Den gangen var det gavene som betød mest, slik er det jo gjerne når man er barn. I dag er det samværet med familien og maten som står i fokus.
Vi hadde en svært koselig julefeiring i går og jeg håper 5-åringen kommer sitte igjen med noen minner fra denne dagen. Han og storebror delte ut pakkene og de var ikke få! Enda til at vi var enige om å være restriktive med gaver, har jeg sjelden sett en større gavehaug. Men – til vårt forsvar var det for det meste fornuftige ting som var kjøpt.
Det «tragiske» med at jeg går på Wegovy, er at jeg blir jo så fort mett. Det er jo litt av vitsen med sprøyten hehe. Men å bli mett etter én pinne, føltes litt dumt så jeg presset i meg én pinne til. Og du hendelse så godt det var! Pinnekjøtt smaker aldri så godt som på julaften.
I dag har jeg bare tatt det med ro. Så deilig med de juledagene der du kan slappe av, og bare gjøre det som faller deg inn. Jeg fikk boken om kronprins Haakon til jul og har kikket litt i den. Ellers har vi sittet og pratet om gamle dager; mine foreldre, jeg og min eldste nevø. Veldig koselig å få litt ekstra tid med han.
Tror dette må være første året der skuldrene er noenlunde senket og stressnivået tilnærmet lavt. Vi skriver 23. desember og leiligheten er ryddet, gulvene vasket og jeg sitter her med en kopp kaffe og bare slapper av. Skal snart av gårde til foreldrene mine for der er det litt å gjøre, men det er vi flere om. Vi skal også en tur på graven. Jeg nevnte jo i går at min kjære farmor ville hatt bursdag i dag. Hun døde i 1992 og det begynner jo å bli noen år siden. Likevel er hun så levende for meg den dag i dag. Jeg lurer ofte på hva hun og min farfar ville sagt om de visste at de ville få to så flotte oldebarn. Egentlig lurer jeg ikke for jeg vet. De var så stolte over meg og min søster, og de ville ikke vært mindre stolte over de to guttene. De selv fikk kun ett barn – min far – og lenge hadde de bare ett barnebarn, nemlig meg. Det gikk nesten 13 år før nestemann – min søster – kom. Det var bare oss så familien på den siden var ikke stor. De siste årene bodde de også i samme hus som oss. Da kom vi enda nærere hverandre.
Min søster har naturligvis ikke de samme minnene om våre besteforeldre som det jeg har. Hun var bare 7 år da farfaren vår døde og ca 12 da farmor døde. Selv har jeg mange gode minner, blant annet fra den gangen min farfar arbeidet som vaktmester på Hellen skole. Jeg overnattet hos de av og til, og da fikk jeg være med han på jobb. Husker jeg syntes korridorene på skolen var store og litt skumle. Så husker jeg godt at jeg fikk låne skolens sykler, og syklet rundt på skoleplassen.
Minnes også farfars speilegg som han laget til meg til frokost da han kom hjem i pausen. For ikke å snakke om da han fortalte om krigen. I dag skulle jeg bare ønske jeg spurte mer og husket mer av det han fortalte. Det gikk litt inn og ut igjen, må jeg innrømme. I dag ville jeg verdsatt de historiene på en helt annen måte. For meg fortonte nok 2. verdenskrig seg som noe som skjedde i «gamle dager», men i dag forstår jeg jo at slik var det ikke for han. 30 år tilbake i tid er jo heller ikke så lenge om vi selv tenker 30 år tilbake. Da er vi tilbake til den tiden min farmor døde, og det er en tid jeg husker veldig godt. Det føles ikke som 30 år.
Det snør, det snør… men værmeldingen melder likevel ikke noe hvit jul her. Vi får se. Jeg var i hvert fall spent på hvordan det skulle gå hjem fra jobb i dag, fryktet både dårlig føre og kø, men det gikk forbausende greit. Mulig mange allerede hadde tatt juleferie.
Og nå har også jeg ferie – i hvert fall frem til 3. juledag. Det skal bli godt. Disse dagene skal virkelig nytes. At det nå snart er jul er nesten ikke til å fatte selv om jeg har hatt julestemning i mange uker allerede.
Sjekk disse flotte perlemorskyene som var på himmelen i dag morges! Og kl 04.27 var det vintersolverv! Det betyr at vi nå sakte, sakte går mot lysere tider igjen. Selv har jeg egentlig ingenting i mot denne mørketiden, da er det verre med januar måned.
Jeg vet ikke hva det er, men jeg blir alltid litt små «smådeppa» når julen er over. 1. nyttårsdag er ikke en dag jeg ser frem til med glede. Det er sikkert fordi den representerer et lite antiklimaks, plutselig er alt det man har gleder seg til og sett frem i mot over. Jeg burde jo heller tenkt at det nå står et nytt og urørt år fremfor meg, hva vil det bringe med seg av opplevelser, av gleder og sorger. Men det er kanskje det siste der som skremmer meg litt.
Tenk at det allerede er 24 år siden vi gikk inn i det nye årtusenet! Den gangen feiret jeg nyttår hos en god venn av meg. Vi spiste middag før vi gikk ut for å se rakettene… også tok vi desserten etter kl 24. Vi tullet siden med det at vi hadde spist middag i det ene årtusenet og dessert i det andre 🤣
I morgen er det lille julaften. Det ville vært min farmors bursdag. Min mor og jeg skal på graven og sette ned krans og tenne lys. Etterpå skal vi hjem og rydde litt, pynte litt omkring og så blir det å få inn juletreet. På kvelden er det Grevinnen og hovmesteren som vanlig. Man tuller ikke med tradisjonene ☺️
Jeg føler det er et kappløp mot tiden. Bare 4 dager igjen til jul og rundt oss florerer det med covid, influensa og norovirus. Jeg ber til høyere makter om at vi denne julen må bli spart – jeg o r k e r ikke en reprise av fjorårets romjul 😮💨
Samtidig skammer jeg meg litt over tankene mine. Mens jeg skal feire en fredelig jul med mine, er det mange som går en bekymringsfull høytid i møte. I dag hørte jeg om en kollega som har familien sin i Israel. Foreldrene hans er gamle og syke, og bor nå i telt. De har visstnok flyktet. Ene broren var skadet. Kollegaen min hadde prøvd å få de på en evakueringsliste til Egypt, men det nyttet ikke. Han selv er sykemeldt for tiden og det er jo ikke så rart.
Likevel; vi kan ikke la være å kose oss eller leve livene våre av den grunn, men det er lurt å sette ting litt i perspektiv. Være takknemlige for det vi har.
Selv har jeg kost meg med litt julebakst i kveld. Jeg skrev jo i et tidligere innlegg at jeg ville prøve meg på kolakaker igjen og i dag hadde jeg såpass energi til å gå i gang. Nå er det ikke noe hokus pokus da, det er en enkel kake å lage, men dere vet; meg og kjøkken…
Nå gikk det veldig bra da og jeg tror de ble enda bedre enn sist! Jada, måtte prøvesmake hehe.
Mestring på høyt plan og jeg merker at dette inspirerer meg til å prøve meg også på mer avansert bakst. Hvorfor skulle ikke jeg få det til? Er jo slik jeg må tenke. Jeg kan få til akkurat hva det måtte være!
Klokken nærmer seg 01 og her ligger jeg. Får ikke sove pga at jeg klarte å slukne på sofaen da jeg kom hjem. Var trøtt i utgangspunktet og det hjalp jo heller ikke på at jeg brukte TO timer på turen hjem fra jobb – en strekning som vanligvis tar ca 20 minutter!
Køene begynte allerede i Damsgårstunnelen. Jeg fatter det ikke. Det er riktignok en sidevei som er stengt, men at den skal ha så stor påvirkning, hadde jeg ikke trodd. De siste ukene har det vært lange køer hver eneste ettermiddag, men akkurat i dag var det verre enn verst.
Jeg hadde så store planer for denne kvelden, det var så mye jeg skulle få gjort, men å bli liggende på sofaen er jo ikke særlig produktivt. Fant ut at jeg like så godt kunne tusle i seng etter kveldsturen med Embla, ta en tidlig kveld, men altså; her ligger jeg ennå. I sted sto jeg like så godt opp igjen og fikk brettet en hel haug med klær og lagt de på plass 🤣
Det kommer bli et mareritt i morgen tidlig. Jeg sover aldri så godt som rett før alarmen går. Er ikke det typisk? Sånn har jeg alltid vært. Jeg er et ekstremt B-menneske. Det er ikke få ganger jeg har sovet meg gjennom alarmen som durer og durer i bakgrunnen.
Det er heldigvis ikke mange dagene igjen på jobb før jul. Kjenner det skal bli så deilig med noen fridager nå.
Sitter her og tenker på livet ☺️ Slik det var før og slik det er blitt. Blir rent forskrekket over hvor fort tiden har gått. Der og da føltes det ikke slik, det gjør jo ikke det når du står midt oppi noe vanskelig. Da kan tiden fortone seg som en evighet.
Alle som kjenner meg vet at jeg ikke er verdens mest tålmodigste menneske. Er det noe jeg ønsker meg, skulle jeg helst hatt det i forgårs. Tiden har lært meg at det ikke alltid skjer. Enkelte ting tar lengre tid og det måtte jeg på et tidspunkt bare akseptere. Alldeles ikke enkelt og det var dager der jeg holdt på å gå i frø. Jeg skulle vise dem som ikke hadde troen på meg at jeg dugde, at jeg ikke var slik de trodde. Jeg kan vel takke staheten min for når jeg først bestemmer meg for noe, så går jeg 100% inn for det.
«Jeg skulle vise de…» Det var nok dét som fikk meg til å virkelig sette inn det ekstra giret, men underveis skjedde det noe. Jeg endret meg, men ikke for å «vise noen», men fordi det bare skjedde. Det kom naturlig pga behandlingen jeg fikk.
Jeg som person i dag er en helt annen enn for ti år siden og jeg må bare innrømme at jeg liker dagens versjon MYE bedre. Perfekt er jeg ikke, men det er ingen av oss. Men jeg har selvinnsikt og kan innrømme om jeg tar feil.
Til deg som sliter, som føler deg lite verdt som menneske… det er faktisk håp om bedre tider, også for deg. Det føles kanskje ikke slik her og nå, men livet HAR mye å by deg. Jeg trodde det ikke, men jeg tok feil. Jeg var sjalu, en grusom og vond følelse å ha og trodde aldri det var noe jeg kom til å bli kvitt. Jeg tok feil der også. For mye kommer gratis når du føler deg trygg inni deg.
Du føler kanskje at det er deg mot resten av verden, men det er så feil… De tankene og de oppfatningene du tror andre har om deg, er det DU som har. Men har man et mørke inni seg, er det lett for at det skygger mot alt det lyse.
I høytider som julen er det ikke enkelt å være ensom. Da er det forventet at man skal være glade og det er jo ikke så lett man er alt annet enn glad inni seg. Og bare for å si det; ensom kan man være selv om man har mange rundt seg…
I dag skal jeg av gårde for å feire et av de menneskene som alltid har vært der for meg. Min kjære mamma som har bursdag i dag ♥️ Gratulerer så masse med dagen! Glad i deg♥️
I dag skal pinnekjøttet i hus! Det er selvsagt bestilt for lengst, men har hengt til tørk i 6 uker på butikken. Tidligere rørte jeg ikke pinnekjøtt før julaften, det var liksom litt hellig for meg. De siste årene har jeg ikke vært så nøye på det for det smaker uansett aldri så godt som på julaften likevel. Det har jo noe med rammen rundt å gjøre, spenningen og forventningen. Det å kjenne den deilige pinnekjøttduften i det du kommer inn døren… da er det jul!
Jul er tradisjoner. Det vil ikke si at man ikke kan bringe inn nye elementer, men man rokker ikke ved det mest tradisjonelle. Hadde jeg for eksempel blitt servert kinamat på en julaften, tror jeg at jeg hadde blitt temmelig lang i masken, selv om jeg er glad i det da. Men ikke til jul, det blir helt feil. Det burde ikke spilt noen rolle sånn sett, det viktigste er jo at man er sammen med de man er glad i, men likevel… Maten er en viktig del av vår kulturarv. Det handler om tradisjoner som går langt tilbake. Lutefisken går så langt tilbake som til 1500-tallet, rakfisk noe lenger. Svineribbe er av nyere dato.
Mattradisjonene binder oss også på en måte sammen med forfedrene våre. Jeg er usikker hva mine besteforeldre var vant til fra sin barndom, men antar det må ha vært pinnekjøtt siden de selv har bragt den tradisjonen videre. Vet i hvert fall at min farfar var vant til multekrem til dessert og det har vi den dag i dag. Spurte dessverre aldri de om sånt, det kunne jo vært interessant å vite.
Ute snør det. Våt og ekkel snø som snart skal gå over i regn. Vi skulle visst ikke få gleden av en hvit jul i år heller selv om desember til nå har vært både kald og hvit. Nei, nå skal det visstnok bli mye varmere – opp mot pluss 10 – og regn. Masse regn.
Jaja. Er det noe vi ikke kan få gjort noe med, er det været. Da gjelder det å kose seg ekstra inne.
Jeg elsker mørketiden, og spesielt denne tiden vi er inne i nå. Det gjør ikke så mye at det er mørkt for lyset fra alle lyslenkene rundt omkring skinner opp. Ikke ser jeg alt støvet eller de skitne vinduene heller haha. Det er aberet med våren og sommeren når solen står rett på. Alt synes!
Jeg kom over denne julebyen i går da jeg var på Skeidar. De hadde så mye til 50% og jeg falt pladask for denne. Den hadde et litt nostalgisk preg, synes jeg, så den måtte bli med hjem. Men nå tror jeg at jeg har juledekor så det holder. Har gitt meg selv kjøpestopp nå. I dag kom jo også meldingen om at renten skal opp IGJEN, så gjelder å være litt mer sparsommelig i tiden fremover. Er skikkelig glad for at jeg valgte å gå over til elbil selv om det også har sine ulemper, spesielt når det er kaldt. Da går det fort unna på strømmen. Kan heldigvis lade gratis da (enn så lenge) på jobb. Nå er det bare én uke til jeg tar juleferie og jeg kan ikke få understreket nok hvor deilig det skal bli. Skal riktignok jobbe litt i romjulen, men med redusert arbeidstid.
Jeg elsker dyr og da spesielt hunder. Ja, jeg kan vel si det slik at jeg i noen tilfeller har mer til overs for hunder enn enkelte mennesker. Du finner vel knapt noen som er deg mer hengiven og trofast enn din firbeinte venn. En hund forlanger ikke så mye og er aldri bebreidende. Den er som regel fornøyd bare flokken er samlet.
Det kan være vanskelig å forstå at ikke alle har de samme følelsene for en hund som det jeg har. Likevel; det er nå slik det er og det må vi bare respektere. Selv synes jeg for eksempel slanger er ekle, men jeg har faktisk holdt en! Da gikk hjertepumpen fort, det kan jeg love. Men det å være redd for slanger er ikke noe jeg er alene om – det tror jeg kanskje jeg har til felles med de fleste. Å være redd for en hund derimot er nok ikke så vanlig, men noen er det.
Jeg kom over et leserinnlegg i Bergens Tidende i dag fra en som er livredd hunder. Ikke bare er hen redd, men hen tåler ikke en gang høre bjeffing. Det ble beskrevet som en lyd verre enn negler på en tavle. Så kom det jeg egentlig reagerte på:
Andre dyreeiere holder krabatene stort sett innenfor hjemmets fire vegger. Der de hører hjemme.
Disse dyreeierne har skjønt at det å ha dyr ikke trenger å gå utover alle andre.
Hæ? Altså; hva i alle dager er dette? Hva mener personen egentlig? Skal man ikke kunne få ta dyret ut bare fordi noen er redd? Jeg kan forstå frustrasjonen om du møter på løse hunder, men så lenge man har hunden i bånd og ikke lar den hoppe opp på fremmede (en selvfølge i mine øyne), så kan man vel ikke for alvor mene at en hund hører hjemme innenfor hjemmets fire vegger?? Da tenker jeg vedkommende har et problem som hen selv bør jobbe med.
Jeg slipper ikke alt jeg har i hendene for å klappe en fremmed hund på gaten, og jeg setter meg lengst unna hunder på bussen.
Og det må være greit. For det er ikke jeg som har valgt å ha hund.
Det er deg.
??? Selvfølgelig er det greit at du ikke slipper alt du har i hendene for å styrte bort til en fremmed hund og klappe den! Tror du seriøst at dette er noe hundeeiere selv ville ønsket? Om det kommer barn bort for å klappe min hund, sier jeg til de at det er greit, men at de alltid bør spørre først. En hund kan jo også være redd.
Det å anskaffe seg et dyr medfører et stort ansvar og det skal ikke være til sjenanse for andre. Derfor er det viktig at vi hundeeiere gjør vårt beste for å unngå det. Her jeg bor er det mange som har hund. Det vil alltid være de som aldri plukker opp etterlatenskapene til sin hund eller holder seg til båndtvangreglene, men jeg tror de aller fleste er sitt ansvar bevisst. Mer kan man ikke gjøre.
